Som med alt annet i verden skal en høre på hva folk sier men enda mer se på hva de gjør. For det er gjennom praksis (handlinger) at verden og vi selv forvandles, ikke gjennom en endeløs ordstrøm. Vi kan naturligvis forstå verden bedre gjennom dialoger, diskusjoner og studier. Men det viktige er å forandre den, som en kjent filosof sa.

Enda verre blir det hvis utsagn og trusler aldri blir fulgt opp av handling. Da havner en i den situasjonen som beskrives i ordtaket: «Tomme tønner rumler mest».

Det er den situasjonen USA er i ferd med å havne i nå. De skal straffe Iran, men kan ikke gjøre det av flere grunner. Hva skal de straffes for? For at USA gjennom en håpløs politikk har plassert landet i en håpløs posisjon. Etter å ha påført Midt-Østen en serie med kriger fra 2001 hvor fredsprisvinner Obama var den beste krigshisseren, er avskyen og motstanden i regionen mot landet nå så stor at det blir galt alt de gjør.

Og hvis de bruker militære virkemidler risikerer de å tape og å bli kastet ut militært av regionen. Iran kan nå alle hangarskipene og de aktuelle basene deres med missiler. USA har ikke militære muskler til dette lenger, men de har atomvåpen naturligvis.

Deres allierte, Saudi-Arabia, er en koloss på leirføtter. Det ble helt klart i august da houtiene i Jemen slo ut oljeproduksjon deres. Siden da har de vært forsiktige og prøvd å liste seg rundt på leirføttene sine. De trues dessuten av kupp og mulig oppdeling av landet. Israel er den viktigste USA-allierte, men Hezbollah i Libanon har slått dem en gang allerede (2006) og er langt sterkere i dag.

Men USA er vant til å diktere – ikke forhandle. Landet har ikke lenger diplomater men politiske «torpedoer». Derfor står konflikten med Nord-Korea i stampe. USA har ikke annet å komme med enn krav.

Det som gjenstår er å lære seg diplomatiets kunst igjen. Det sitter langt inne for det oppfattes som nederlag av de som er vant å diktere og ikke diskutere. Det er bare å vente å se hvor mange smeller de må få før dette glir inn.

Knut Lindtner

Trumps «maksimalt press»-kampanje mot Iran får Irak til å eksplodere.

Trump truer Iran etter at demonstranter stormet USAs ambassade i Irak.

Av Jason Ditz.

Presidents Trumps pågående politikk overfor Iran, «maksimalt press»-kampanjen, har vært basert på å beskylde Iran for hver eneste enkelt ting som går galt i regionen. Han truer med at de skal få svi, som når han i dag kommer med trusselen:» Det skal virkelig koste».

Truslene har ikke ført til noe, tross administrasjonens tro på at de faktisk vil. I stedet ser de ut til å ha ført til at USAs forbindelse med nabolandet Irak holder på å kollapse etter at USA angrep den irakiske militsen Ketaib Hezbollah.

USA sier de er «iranske», og truer dem med flere angrep.

Søndagens angrep mot baser inne i Irak førte til protester ved USAs ambassade i Baghdad. Ambassaden ble stormet. Og USA svarte med å anklage Iran enda mer, og truet med at de skal på svi. 

Det er den totale summen av «maksimalt press»-kampanjen.

Men denne kampanjen mot Iran fører til at båndene til Irak er i ferd med å kollapse.Innflytelsesrike irakiske politikere protesterer og kommer med advarsler om at USAs angrep skader landets suverenitet, og kan føre til at Irak må revurdere sin forbindelse til USA.

Når Trump gjør USAs politikk i Midt-Østen så Iran-sentrert, og gjør Iran-politikken så ensidig og aggressiv, så fører det til at forholdet til og interessene i Midt-Østen blir sårbare. Det kan føre til at den allmenne oppfatningen vil bli at det ikke er Irans skyld det som skjer.

Det kan også avdekke at USAs posisjon i Midt-Østen er svak, og overraskende ute av stand til å takle til og med mindre hendelser.

Det er tropper i Syria som prøver å stjele olje, det er tropper (baser, red.) i Tyrkia som risikerer å bli utvist, og det irakiske parlamentet kommer antakelig til å vedta å kaste ut 5000 USA-tropper om ikke lenge dersom dette fortsetter.

Alt USA viser med sin fiendtlighet mot Iran, slik de alltid har gjort, er at de truer med nok en ødeleggende krig.

Alt annet i regionen er bare småtteri. Og som vi kan se fra Irak blir det bare forverret etter en lang weekend med dårlige politiske beslutninger.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst