Covid-responsen var ikke en feiltakelse – den var bare gal

Av David Bell  

Covid-responsen var ikke en feiltakelse, og den var ikke et resultat av hastverk med å håndtere en krise på grunn av et ukjent patogen. Det var mange mennesker, for det meste fagfolk på feltet, som systematisk og kollektivt gjorde noe de visste var galt. Det er nyttig når dette systematisk legges frem, da slike fakta kan danne et grunnlag for å forhindre at det gjentar seg. 

Tidlig i 2025 skrev noen statistikere fra Skottland og Sveits et diskusjonsnotat med en karakteristisk (for skotter og sveitsere) diskré, til og med kjedelig, tittel: «Noen statistiske aspekter ved Covid-19-responsen ». God vitenskap blir tydelig formulert uten fanfare, mens «bombe»-kunngjøringer eller lignende utbrudd indikerer et behov for å pynte på ting. Gode data taler for seg selv. De taler imidlertid bare for seg selv hvis folk leser dem.

Artikkelen, av Wood og medforfattere, ble skrevet for presentasjon på et møte i Royal Statistical Society i april 2025 i London. Den er fortsatt en av de beste oversiktene over den tidlige responsen på Covid – i dette tilfellet med fokus på Storbritannia, men relevant globalt. Noen leser imidlertid ikke Journal of the Royal Statistical Society – Series A: Statistics in Society ivrig , eller deltar på møtene deres i London. Synd, ettersom London er fint i tre dager om sommeren, og akkurat dette Royal Society ser ut til å ha en virkelighetsforståelse som mangler hos noen av deres søsken.

Artikkelen gir enkle statistiske sannheter, slik statistikere burde. Sannheter er spesielt verdifulle når de brukes på emner der feilslutninger er mer lønnsomme. Det er derfor de har blitt så sjeldne innen folkehelse, og derfor så verdt å lese. Å formulere sannheter om covid på en upartisk måte bidrar til å forstå hvor dårlig folkehelseresponsen faktisk var. 

Covid og økonomien

Folkehelsen har alltid vært svært avhengig av økonomisk helse, så forfatterne legger scenen ved å slå fast det åpenbare ved økonomien bak responsen til vestlige regjeringer som bestemte seg tidlig i 2020 for at det å trykke penger var enklere enn å få folk til å jobbe for å generere skatter:

Å skape penger samtidig som man reduserer den reelle økonomiske aktiviteten er åpenbart inflasjonsdrivende.

Og følgelig:

Den påfølgende kraftige økningen i inflasjonen er én av årsakene til at forstyrrelsene har bidratt til økt økonomisk deprivasjon … av den typen som er tydelig knyttet til betydelig redusert forventet levealder og livskvalitet.

Dette er viktig, fordi vi visste dette lenge før 2020 (romerne visste det), og vi visste også at den resulterende økonomiske mangelen ville forkorte forventet levealder. Dette er folkehelse 101, og alle leger innen folkehelse visste det da covid startet.

Innen folkehelse erkjenner vi at det er en avveining mellom å bruke penger på å redde én person eller å sette dem av andre steder for å redde mange flere. Hvis vi bare bruker penger uten grenser, blir vi alle fattige, og da kan vi ikke egentlig finansiere helsetjenester i det hele tatt. Dette er ikke komplisert, folk forstår det. Det er derfor vi ikke har MR-skannere i hver landsby. Vi lager derfor estimater av hvor mye som kan redde et liv uten å forarme samfunnet for mye og deretter miste mer. Wood og kolleger så på den britiske standarden for dette sammenlignet med kostnadene ved nedstengninger:

…ethvert rimelig estimat av kostnaden per leveår reddet fra covid ved ikke-farmasøytiske intervensjoner overstiger vesentlig terskelen på £30 000 per leveår som vanligvis brukes av NICE (UK National Institute for Health and Care Excellence) når de godkjenner innføring av et farmasøytisk intervensjon……   

[Ved å bruke den høye predikerte dødeligheten på 500 000 med minimal intervensjon av Neil Ferguson et al. ved Imperial College, gir dette] en kostnad per spart leveår som er over 10 ganger NICE-terskelen. 

Igjen, dette er grunnleggende folkehelse. Tildeling av helseressurser er et komplisert spørsmål, ettersom det (med rette) er knyttet til etikk og følelser, men på en samfunnsmessig skala handler det om hvordan vi forvalter helsebudsjettene våre. I dette tilfellet ga tallene som ble spådd å bli spart gjennom de enorme kostnadene ved nedstengninger aldri det minste mening. 

Den britiske regjeringen, i likhet med regjeringer andre steder under det samme tilsynelatende medie- og farmasøytiske åket, ignorerte imidlertid rett og slett kostnads- og nytteberegninger og fortsatte uansett. Veiledet av sin Scientific Pandemic Influenza Group on Behaviour (SPI-B), startet den britiske regjeringen en kampanje for å villede offentligheten til å iverksette tiltak de med rimelighet kunne forvente ville være massivt skadelige på individuelt og nasjonalt nivå. De visste at kampanjen for å inngyte frykt var uberettiget; en kampanje med feilinformasjon rettet mot den samme offentligheten som betalte dem. Wood og kolleger gir «et av de mildere eksemplene:»

 …en bredt oppstilt plakat fra regjeringen som avbilder en frisk kvinne i midten av tjueårene i en maske med slagordet «Jeg bruker denne for å beskytte deg. Vennligst bruk din for å beskytte meg.»

Det er her statistikere er nyttige – for å gi kontekst i stedet for anekdoter og frykt. De gir en god en:

Den faktiske risikoprofilen som den britiske regjeringen og SPI-B hadde på den tiden er vist i figuren ovenfor, som er gitt i artikkelen.

…det nåværende beste estimatet for hvor lang tid det vil gå mellom to supervulkanutbrudd av sivilisasjonsutslettende størrelse, er sytten tusen år (Rougier et al., 2018). Risikoen med Covid er trolig mindre.

Så, logisk sett, hvis de hadde vært logiske angående covid, burde den britiske regjeringen nå uthule økonomien sin for å forberede seg på ettervirkningene av en supervulkan. Men la oss ikke antyde det, for da kan de komme til å faktisk gjøre det.

Forklaring av Covid-byrden

Den britiske regjeringens forsøk på å villede offentligheten angående Covid-19-risikoen handlet ikke om å håndtere et ukjent virus, slik mange nå hevder:

Risikoen var kjent tidlig i 2020: (cruiseskipet) Diamond Princess og f.eks. Verity et al., 2020; Wood et al., 2020, fra kinesiske data.

Dødsfallsdata fra figur 3 (B) i Verity et al. publisert i mars 2020 av Imperial College London, som viser minimal risiko for covid-dødelighet blant unge og middelaldrende (altså de som ble fjernet fra jobb og skole).

Uavhengig av dette hevdet den britiske regjeringen at covid var alvorlig og svekkende for unge, spreke mennesker, iblant (som Wood og medforfattere bemerker) ved å bruke skuespillere og oppdiktede historier, rett og slett løgn. Det britiske nasjonale statistikkbyrået (ONS) gjorde sin del ved, som forfatterne viser fra ulike studier, også å feilrepresentere hyppigheten av langvarig covid.

SPI-Bs råd om munnbind var også merkelige, da de var i strid med deres egne sitater, og dermed overdrev de effektene grovt. Dette er et merkelig spørsmål – hvorfor skulle en regjering overbevise offentligheten om å dekke til ansiktet, vel vitende om at de baserer rådene sine på usannheter, går imot tidligere råd, og at det ikke vil hjelpe noen nevneverdig? Det er her onde intensjoner begynner å se ut som en stadig større del av tilnærmingen.

Forfatterne bemerker deretter:

Denne typen misvisende og selektiv bruk av statistiske bevis var det ikke bare media som drev med. For eksempel, i 2021, uttalte den offisielle nettbaserte rådgivningen fra den skotske regjeringen om munnbind at 

Vitenskapelige bevis og kliniske og allmenne helseråd er tydelige på at bruk av  munnbind er en viktig del av det å stoppe spredningen av koronaviruset. 

og ga en lenke til det vitenskapelige beviset. Dette viste seg å være et rådssammendrag fra SPI-B/SAGE18, som siterte to vitenskapelige bevis, som tilsynelatende antydet en reduksjon i smitteoverføring ved bruk av munnbind på henholdsvis 6–15 % og opptil 45 %. Artikkelen som ble sitert som bevis for det første tallet var faktisk en lederartikkel (Cowling og Leung, 2020), som også påpekte at artikkelen som ble sitert for tallet 45 % (Mitze et al., 2020) var feilaktig (designet ser ut til å ikke kunne fange opp tilfeller der bruk av munnbind faktisk er skadelig, for eksempel). Lederartikkelens figur siterer en korrekt utført metaanalyse (Brainard et al., 2020) som faktisk konkluderte med at

… det å bruke munnbind kan redusere sjansen for primærinfeksjon med [influensalignende sykdom] noe med rundt 6 til 15 % [… . . ] Dette var bevis av lav kvalitet.

Igjen villedet denne regjeringen utvetydig sitt eget folk til å gjøre en større atferdsendring, samtidig som de hadde bevis for at det ikke ville være til nytte; enten uaktsomhet eller rett og slett løgn.

Dødelighet

Diskusjonen til Wood og kolleger om kvantifisering av dødeligheten blir virkelig interessant, og demonstrerer hvor vanskelig dette faktisk er. For det første, da Covid slo til i 2020, fylte babyene som ble født rett etter andre verdenskrig akkurat 75 år. Det ble født 31 % flere babyer i Storbritannia året etter krigens slutt sammenlignet med året før, og høye fødselsrater fortsatte i de påfølgende årene. Det er ingenting magisk med 75, men poenget er at en stor del av den britiske offentligheten, født i de få årene etter krigen, gikk inn i en tid med raskt økende dødelighet. 

Dette er en driver for «overdødelighet» som ikke diskuteres mye. Det betyr at det burde ha vært en økende dødelighet i 2020 og i de påfølgende årene (dvs. over normalen sammenlignet med før 2020, men ikke egentlig en overdødelighet hvis man standardiserer for alder). Dette er viktig for å forstå den totale overdødeligheten, enten det hevdes at den skyldes «covid», vaksinasjon eller noe annet. Det tar imidlertid ikke hensyn til økende dødelighet i yngre aldersgrupper eller dødsraten i noen alder.

Det andre åpenbare problemet med Covid-tall er at, som forfatterne bemerker, folk vanligvis dør bare én gang. Dermed,       

Kumulative overdødsfall [var] mye lavere enn de 212247 som offisielt regnes som «covid». Mange covid-pasienter ville ha dødd uansett [allerede gamle og veldig syke], eller var ikke covid-dødsfall. Det kumulative overskuddet … er mye lavere enn summen av dødsfallene som er registrert med covid (212 247 med covid nevnt på dødsattesten innen utgangen av 2022, ifølge den britiske regjeringens datadashbord). Det finnes en rekke mekanismer som sannsynligvis forklarer dette. En åpenbar en er det faktum at bare rundt 17 000 mennesker hadde bare covid, og ingenting annet, registrert på dødsattesten sin. 

Det var 212 247 med covid på dødsattesten – bare 17 000 hadde kun covid. Men offisielle tall antyder ofte at alle 212 247 døde på grunn av covid. Tilfeller av Covid-død legges ikke bare til dødeligheten forårsaket av andre komorbiditeter. Virusinfeksjonen, som andre virusinfeksjoner, fremskynder ofte bare dødsfallene til allerede svært syke og døende mennesker.

Tilsvarende tall for Storbritannia i 2020 var en nedgang i forventet levealder på omtrent 1 år og et levetidstap på omtrent 6 dager per innbygger.

Dette er det veldig viktig å forstå. Så, folk som døde av/med covid mistet i gjennomsnitt ett leveår. Men det store flertallet av befolkningen døde ikke. Så bare 6 dager gikk tapt i gjennomsnitt for hele Storbritannias befolkning.  

Dette reiser et problem som myndigheter og helsemyndigheter var godt kjent med før de innførte nedstengninger – den kjente effekten som fattigdom og ulikhet har på forventet levealder. For å kvantifisere, viser allment aksepterte britiske data fra Marmott et al. (2020) et gap på 5 år mellom forventet levealder for den øvre desilen (de ti prosent rikeste) og den nedre desilen (fattigste) i landet. Covid forårsaket til sammenligning en reduksjon i forventet levealder på 6 dager (gjennomsnittlig for hele befolkningen). Det er derfor nesten utenkelig at et tiltak som øker fattigdommen betraktelig kan være mindre skadelig enn Covid, fra et folkehelsesynspunkt. 

Modellering

Artikkelen påpeker de virkelig grunnleggende feilene i modelleringen til Imperial College London og andre når det gjelder angivelig å forutsi Covid-19s innvirkning. Disse modellene drev mange myndigheters reaksjoner, selv om det var klart på den tiden, og modellørene ville ha visst, at modellene var utformet for å overdrive skadevirkninger. Spesielt unnlot de å justere for populasjonsheterogenitet, som har en tendens til å bremse spredning og redusere skadevirkninger (de mest sårbare forlater befolkningen, og etterlater en mer motstandsdyktig befolkning). Unnlatelse av å ta hensyn til heterogenitet vil overvurdere fremtidig overføring per design.

Det kanskje mest overraskende trekket ved epidemimodellene som ble brukt til å rettferdiggjøre covid-politikken, var utelatelsen av den grunnleggende rollen til heterogenitet i smitteratene fra person til person, undersøkt av Novozhilov (2008).

De ignorerte også det faktum at nesten halvparten av tidlige infeksjoner var sykehuservervet (Kina, Nord-Italia) snarere enn fra samfunnet, noe som førte til at falskt høye smitterater i samfunnet ble matet inn i modellene.

Man bør huske at modelleringsgruppen i Imperiet var den samme gruppen som publiserte i Lancet i mars 2020, og viste nesten ingen dødelighet hos unge og middelaldrende (den andre grafikken ovenfor). De visste, da de lot som om svært høy dødelighet var forventet, at det sanne bildet var veldig annerledes.

Britiske spådommer lå følgelig langt over virkeligheten – i likhet med spådommene om effekten av nedstengningen. Nedstengningsmodeller antok at reproduksjonsraten (R0 ) ville være konstant før eller etter nedstengninger uten inngripen, mens den i virkeligheten alltid varierer over tid, og synker jevnt fra en innledende topp ettersom færre mennesker forblir mottakelige for å bli smittet, ettersom en større del av befolkningen blir immun. Igjen: dette er ABC for utbruddsmodellering. Konsekvente feil (f.eks. om antall dødsfall i Sverige, som ikke drev med nedstengning) klarte ikke å stimulere til noen modifisering eller retting av disse grunnleggende feilene.

Selv om den faktiske effekten av nedstengninger på fattigdom og økonomisk helse er tydelig, er det fortsatt uenighet om deres innvirkning på covid-smitte og dødelighet. Wood og medforfattere tar for seg dette ved å bemerke at nesten alle nedstengninger startet etter at smitten allerede hadde begynt å avta (se figur nedenfor). Det ser nesten ut som om nedstengninger ble innført på et tidspunkt som ville få dem til å se effektive ut, snarere enn med forventning om at de ville avverge flere infeksjoner.

På tide å slutte å late som.

Selv om covid startet for over fem år siden, vil folk gå videre, og det finnes utallige artikler som argumenterer for den ene eller den andre siden. Artikkelen til Wood og medforfatterne skiller seg imidlertid ut. Den presser ikke på med noen form for interesseivaretakelse eller spekulasjon i politiske motiver, men legger ganske enkelt frem tall og fakta. Fra pandemiindustriens synspunkt gir den et veldig sterkt argument for å sensurere fakta og hamre på dogmer. Når den avsløres av matematikk og statistikk i stedet for sponset modellering, ser covid-responsen forferdelig ut som inkompetanse som ikke var helt utilsiktet.

Kanskje modellørene med tall som rettferdiggjorde Covid-hysteriet rett og slett gjorde det de ble betalt for og ikke forventet at politikere og media skulle ta dem på alvor. Kanskje folkehelseleger som fremmer langvarig fattigdom og ulikhet bare prøvde å holde karrieren på rett spor og finansiere boliglånene. 

Kanskje politikere bare har resignert med en realitet om at de må representere bedriftssponsorer foran sine velgere for å overleve. Kanskje vi bare ikke er så smarte, dydige og moralske som vi liker å late som om vi er. Uansett hva de underliggende problemene er, er det på tide at alle slutter å late som om Covid-responsen var noe annet enn ødeleggende, eller at vi ikke visste at den ville bli det. Det er fortsatt plass for sannheten. 

https://brownstone.org/articles/the-covid-response-was-not-a-mistake-it-was-just-wrong/

Forsidebilde: KI-generert