POSTED IN Iran, Kina

Nå brytes sanksjonspolitikken overfor Iran.

Kina og Iran utvider samarbeidet.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Noen forkortelser: BRICS (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). Formålet er å fremme, fred, sikkerhet, utvikling og samarbeid. BRI er Silkeveiprosjektet til Kina med nye kommunikasjonssystemer ut fra Kina som skal fremme global handel med Kina som sentral. SCO er verdens største handelsorganisasjon med sentrum i Asia. Denne utvides hele tiden nå med nye medlemsland.

Redaksjonen

President Raisi i Beijing: Iran og Kinas strategiske planer går for fullt.

Av Pepe Escobar.

Raisis besøk i Beijing, det første for en iransk president på 20 år, representerer Teherans vending mot Østen, og Kinas anerkjennelse av at Iran er sentral i BRI-planene. Besøket til Irans president Ebrahim Raisi i Beijing og hans møte med motpart Xi Jinping er en banebrytende affære på mer enn én måte.

Raisi, den første iranske presidenten som offisielt besøker Kina på 20 år, ledet en politisk og økonomisk delegasjon på ultrahøyt nivå, som inkluderte den nye sentralbanksjefen og ministrene for økonomi, olje, utenrikssaker og handel.

Det faktum at Raisi og Xi i fellesskap overvåket signeringen av 20 bilaterale samarbeidsavtaler som spenner fra landbruk, handel, turisme og miljøvern til helse, katastrofehjelp, kultur og sport, er ikke engang det viktigste.

Denne ukens seremonielle besegling av det omfattende strategiske partnerskapet mellom Iran og Kina, markerer en revolusjon i multipolaritets-sfæren: to suverene nasjoner – begge også knyttet sammen av strategiske partnerskap med Russland – gjør inntrykk på deres hjemlige publikum og også det globale sør, for deres visjon omen mer rettferdig, og bærekraftig 21 århundre som fullstendig omgår vestlige diktater.

Beijing og Teheran etablerte først sitt omfattende strategiske partnerskap da Xi besøkte Iran i 2016 – bare ett år etter signeringen av Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), eller en iransk atomavtale.

I 2021 signerte Beijing og Teheran en 25-årig samarbeidsavtale som oversatte det omfattende partnerskapet til praktisk økonomisk og kulturell utvikling på flere felt, spesielt energi, handel og infrastruktur. Da ble ikke bare Iran, men også Kina mål for ensidige amerikanske sanksjoner i flere tiår. Her er en relativt uavhengig analyse av utfordringene og utsiktene til den 25-årige avtalen. Og her er et opplysende perspektiv fra nabolandet Pakistan, også en strategisk partner til Kina.

Iran: Må modernisere alt.

Iran har som følge av sin geografiske plassering historisk alltid vært et viktig land midt mellom øst og vest på det eurasiatiske kontinentet.

Beijing og Teheran samarbeider allerede aktivt i byggingen av utvalgte linjer i Teherans T-bane, Teheran-Isfahan høyhastighetsjernbanen, og selvfølgelig felles energiprosjekter. Den kinesiske teknologigiganten Huawei skal hjelpe Teheran med å bygge et 5G-telenettverk.

Raisi og Xi understreket forutsigbart økt felles koordinering i FN og Shanghai Cooperation Organization (SCO), hvor Iran er det nyeste medlemmet, samt en ny gjennomgang av Belt and Road Initiative (BRI).

Selv om det ikke var noen eksplisitt omtale av det, er det underliggende i alle disse initiativene av-dollariseringen av handel – innenfor rammen av SCO, men også i den multipolare BRICS-gruppen av stater. Iran er satt til å bli et av de nye medlemmene av BRICS+, et gigantisk skritt som skal avgjøres på deres kommende toppmøte i Sør-Afrika neste august.

Den årlige handelen mellom Iran og Kina kan nå over 70 milliarder dollar på sikt, noe som vil utgjøre en tredobling av dagens tall. Når det gjelder infrastrukturbygging, er Iran en sentral BRI-partner. Geostrategien er selvfølgelig vanskelig å matche: en 2250 km kystlinje som omfatter Persiabukta, Hormuzstredet, Omanhavet og Det Kaspiske hav – og enorme landgrenser med Irak, Tyrkia, Armenia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan. Hver tenketank i Kina ser at Iran er uerstattelig, ikke bare når det gjelder BRI landkorridorer, men også når det gjelder den maritime silkeveien.

Chabahar havn kan bli et førsteklasses Iran-India-prosjekt, som en del av den internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC) – og dermed direkte knyttet til den indiske visjonen av en silkevei, som strekker seg til Sentral-Asia. Men kinesiske havneutviklere har andre ideer, fokusert på alternative havner langs Persiabukta og i Det Kaspiske hav. Det vil øke skipsforbindelsene til Sentral-Asia (Turkmenistan og Kasakhstan), Russland og Kaukasus (Aserbajdsjan). Fordelene blir helt åpenbare når man kombinerer havneterminalutvikling med modernisering av Irans jernbaner – helt til høyhastighetstog.

En enda mer revolusjonerende utvikling vil være at Kina knytter sammen BRI-forbindelsen til en iransk korridor med den allerede pågående 3200 km lange Kina-Pakistan økonomiske korridoren (CPEC), fra Kashgar i Xinjiang til Gwadar havn i Det indiske hav. Sentralt i hele prosjektet er å bygge sårt tiltrengt infrastruktur i Balochistan, på begge sider av grensen.

Afghanistan kommer selvfølgelig inn i dette – i form av en Kina-Afghansk-Iran-korridor knyttet til CPEC. Siden september 2021 har Beijing forklart Taliban i detalj hvordan de kan tjene på en infrastrukturkorridor – komplett med jernbane, motorvei og rørledning – fra Xinjiang, over Wakhan-korridoren i det østlige Afghanistan, gjennom Hindu Kush, hele veien til Iran.

Det sentrale med multipolaritet.

Iran er perfekt posisjonert for en kinesisk-drevet boom i høyhastighetsgodstog, som forbinder Iran med det meste av Sentral-Asia (Kasakhstan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kirgisistan). Det betyr i praksis en bekvem forbindelse med et stort senter for logistikk: den spesielle økonomiske sonen (SEZ) i Khorgos, bare 330 km fra Almaty på grensen mellom Kasakhisk og Kina, og bare fire timer fra Urumqi, Xinjiangs hovedstad.

Hvis Kina klarer det, vil det være en slags BRI-hellig gral, som forbinder Kina og Iran via Kasakhstan, Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan. Intet mindre enn flere korridorer i en. Alt er i ferd med å skje når den islamske revolusjonen i Iran feirer sitt 44 år. Det som allerede skjer nå, geopolitisk og fullt anerkjent av Kina, kan defineres som en fullstendig avvisning av at det kollektive vesten behandler Iran som en paria eller i beste fall en underkuet nykoloni. Endelig blir Iran drevet frem som en av de viktigste polene i den mest komplekse prosessen som pågår i det 21 århundre: En Eurasia-integrering.

Så 44 år etter den islamske revolusjonen nyter Iran strategiske partnerskap med de tre øverste BRICS: Kina, Russland og India. Sannsynligvis vil Iran bli et av de første nye medlemmene av BRICS+, og Iran er den første vestasiatiske staten som blir et fullverdig medlem av SCO, og inngår en frihandelsavtale (FTA) med Eurasian Economic Union (EAEU). Iran er en viktig strategisk partner for både BRI, ledet av Kina, og INSTC, sammen med Russland og India.

Det Raisi og Xi forseglet i Beijing, varsler en kinesisk fremtreden over hele Vest-Asia – sterkt oppfattet i Beijing som en naturlig konsekvens av å anerkjenne og hedre Irans regionale sentralitet. Irans «se østover»-strategi kunne ikke vært mer forenlig med BRI – ettersom en rekke BRI-prosjekter vil akselerere Irans økonomiske utvikling, og konsolidere Irans sentrale rolle når det kommer til handelskorridorer og som energileverandør.

I løpet av 1980-årene ble Teheran styrt av en «verken øst eller vest»-strategi – trofast mot den islamske revolusjonens prinsipper. Det har nå utviklet seg, pragmatisk, til «Se østover». Det Raisi og Xi nettopp har demonstrert i Beijing er veien videre for en styrket integrasjon av Eurasia med Russland, Kina og Iran i sentrum.

Fra Global Research, publisert 20 februar 2023. Skrevet av Pepe Escobar.
Oversatt fra engelsk, noe forkortet an Northern Light. Linker i orginalartikkelen.Nå brytes sanksjoenen
Orginalartikkel: President Raisi in Beijing: Iran-China Strategic Plans Go Full Throttle.

Forsidebilde: Steven Su

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Enhver (frie) nasjon bør jo handle fritt med hvilke frie nasjon det vil. I den valutaen de vil.
    Valuta/penger er jo bare et byttemiddel-verktøy i arbeid og handel.
    – Og uten at noen andre land eller stormakter kan proklamere restriksjoner eller boikott og utestengelse.
    Slikt driver jo bare mafia-organisasjoner med; enten i form av EU/Eøs eller USA sin verdensvaluta og rente- virksomhet.

    Og ethvert land bør selvfølgelig også bestemme hva det vil produsere innenfor egne grenser, eller hva de vil ut på andre markeder for å kjøpe. Hver nasjon har sine geografiske eller andre fortreffeligheter, og har forskjellig syn på hva som er viktig for nasjonen å produsere sjøl. Enten på grunn av penger og handelsbalanse eller av sikkerhetssyn . Eller for best mulig benyttelse av nasjonens egen arbeidskraft/ Nasjonens gull.

    Det er på overtid at mafiaen , som ønsker totalkontroll, og En verden, En leder – og En valuta, nå blir fjernet for godt.

    Dette kan Norge greit gjøre innenfor egne grenser ved å slutte å forveksle Penger og realverdier, øyeblikkelig.
    Og velge ledere som , i motsetning til merkantilistene/pengetenkerne i dag som med sine infantile forestillinger ødelegger Norges velstand og frihet. – Og som ikke skjønner at penger/tall ikke har noen egenverdi i en nasjon. Men først får verdi når de sendes rundt og setter i gang aktivitet & arbeid i nasjonen.
    Positiv aktivitet gir positiv verdi for nasjonen ( og ofte verden)
    Negativ aktivitet gir negativ verdi for nasjonen ( Og ofte verden. )

    BRICS-samarbeidet er forhåpentlig en stor spiker i kista til mafiaen, – ihvertfall en viktig.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Sprengte USA North Stream-ledningene?

Hva blir konsekvensene hvis det er sant?

Forrige innlegg

Oberstløytnant Einar Ødegård fra Filippinene:

Noen betraktninger om verden fra fjernøsten.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.