POSTED IN Historie

Myte og virkelighet:

Hvem sviktet 9. april 1940?

9 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email
Forsvarsutgifter i 1970-priser. I 1928 kom den første regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet. De tok først over styret av landet for fullt i 1935 med Johan Nygaardsvold sin regjering.

En utbredt oppfatning etter krigen, har vært at Arbeiderpartiet motarbeidet forsvaret og ikke evnet å se de nye militære utfordringene. Dette syn ble støttet helhjertet av høyere offiserer og ble forklaringen på den svake motstanden 9. april. Det var regjeringen Nygaardsvold som hadde ”skylda”.  Historikeren Hans Fredrik Dahl, skriver i forordet til ”Stortingets undersøkelseskommisjon av 1945” : ”Det som fremlegges her, er den største og grundigste undersøkelsen av hvordan Norge kom under tysk herredømme i 1940. Av hvordan våre egne myndigheter bar et ansvar for 9. april ved forsømmelsen av forsvaret og klossetheten i håndteringen av utenrikspolitikken, av hvordan de mislyktes i å reise effektiv motstand mot inntrengeren…”

Johan Nygaardsvold, også kjent som «Gubben», var en norsk arbeiderpartipolitiker, parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 og statsminister i perioden 1935 til 1945. Wikipedia

Arbeidet med innstillingen fant sted i lokalene til Forsvarets Krigshistoriske avdeling, hvor oberst Schiøtz sørget for materialet. Men Stortingets undersøkelseskommisjonen hadde ikke tilgang til Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Den ble ferdig i 1950, men etter henstilling fra offiserene, ikke publisert av hensyn til offiserenes renommé. Ikke engang Stortinget fikk tilgang til dette materialet. Det var først nærmere 40 år etter begivenhetene av materialet ble offentliggjort i  NOU 1979: 47 Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946.  I mellomtiden er de falske forestillinger gitt nytt liv gjennom bøker som ”Krysseren Blücher” av Alf R. Jacobsen. Han har en ”skurk”, utenriksminister Koht og en ”helt” oberst Birger Eriksen på Oscarsborg. ”Skulle han på egenhånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon  som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsvilje – psykologisk og materielt”

Det står hugget i sten at oberst Birger Eriksen ”På eget ansvar ga ordre om ild mot den inntrengende flåtestyrke”, men det er ikke sant.

Den norske admiralstab, ble varslet allerede 8. april kl. 23.30 og Birger Eriksen fikk flere meldinger om et mulig angrep på festningen. Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt meldte således kl.23.33 : ”Bevoktningen ved Færder melder: Flere fartøyer trenger fram”. Kl.23.58 meldte Bolærne fort: ”Fremmede krigsskip i fjorden”- Tre minutter senere meldte 1. Sjøforsvarsdistrikt : ”Kamp pågår i Oslofjorden mot fartøyer som er trengt inn forbi Fuglehuk. Omtrent samtidig hadde oberst Birger Eriksen en samtale med sin overordnede, kontreadmiral Johannes Smith-Johannsen i Horten, som meldte at Oslofjord festning var i kamp med fremtrengende flåteavdeling” Straks over midnatt hadde oberst Eriksen en telefonsamtale med fortsjefen på Rauøy. Eriksen ble da klar over at det kunne ventes angrep av fremmede krigsskip på Oscarsborg.  Sammen med sin sikkerhetsoffiser, kaptein Unneberg, gikk han gjenom instruksen fra kommanderende admiral Diesen. Den slår fast at om et fremmed krigsskip bryter grensen for krigshavnen, skal det ansees for et angrep og besvares med alle midler. Litt før kl. 24.00 ga Eriksen derfor ordre om at festningens kampledd skulle gjøres klare til kamp.” 

Krysseren «Blücher»

Eriksen ventet rolig til Blücher passerte småskjær på 950 m hold.  Da kommanderte han ild. To kanoner med 345 kg granater traff der de skulle etter at kulebanen var hevet til 1800 m. Men Eriksen kommanderer så ildopphør og står å ser på resultatet av sitt massedrap. Da virker det som noe  hender med ham. Han skyter ikke på Lützow og Emden til tross for at de bombarderer festningen. Kopås batterier på Drøbaksiden fortsetter ildgivningen og skader begge krigsskip og setter hovedkanonen på fordekket til Lützow ut av spill. Mange tyske soldater blir drept og såret.

Tre timer etter at Blücher er senket, ringer kontreadmiral Smith Johannsen til sin underordnede, Birger Eriksen på Oscarsborg, og gir beskjed om at Horten er tatt av tyskerne og ”at forbindelsen mellom Oscarsborg og ham var dermed var brutt og at obersten følgelig var uavhengig av ham og derfor måtte handle etter eget skjønn og på eget ansvar.”

Da Lützow senere samme ettermiddag vender tilbake, har Eriksen truffet sin beslutning på eget ansvar. Han bestemmer seg for å kapitulere og festningen inntas av Tyskerne. Festningen var intakt. Hadde ingen falne eller sårede. Eriksen ga ordre til Kopås : ”Ikke skyt avvent nærmere ordre”. Derfor var det på tale å stille Eriksen for krigsrett.

Hvorfor gjorde ikke ubåtene motstand?

Faktum

Seks ubåter var fordelt med to i Kristiansand og tre ved Tønsberg og en ved verftet i Horten. Oberst Wigers i Kr. Sand, ville ha ubåtene til å legge seg ute ved innseilingen om aftenen den 8. april, men det mente lederen for ubåtene, kaptein Bro, ville slite ut mannskapet. Han foreslo å gå ut kl. 05.00 den 9.  Men da viste det seg at gyrokompasset måtte repareres på B5 og båten gikk til sivil brygge og besetningen gikk i land. B2 ble beskutt med maskingevær fra fly og dykket. Den lå på bunnen inntil de angripende tyske fartøyer hadde nedkjempet festningen. Den gikk da til samme brygge som B 2 og overlot ubåten til den tyske marine. Begge disse ubåtene ble senere overført til Tyskland og benyttet i opplæring av tyske ubåtmannskaper.  I ettertid er det blitt fremstilt som disse ubåtene skulle være ubrukelige.

A-klasse ubåt

På Feie ved Tønsberg lå tre ubåter, A2, A3 og A4. A-klasse ubåtene ble bygget ved Germaniawerft i Kiel (Tyskland). A2 fikk norsk kommando i 1914. Deres alder i 1940 var altså 26 år.  Fremdrift: 2 Krupp-dieselmotorer, 2×350 AHK og 2 el-motorer. I overflatestilling var toppfart 14 knop og neddykket 9 knop. De hadde 2 torpedoer i baug og 1 akter. 1 kanon 76 mm. 

Tyske ubåter bygget i samme tidsrom, senket i løpet av tre måneder  i 1917, 1.800.000 tonn fremmed tonnasje. Så brukbare var de i den tiden. Ubåter er solid bygget. Våre ubåter av Kobbenklassen som fikk norsk kommando fra 1964, ble senere solgt for kr. 1,- per båt til Polen. Våren 2019, opplyser Polen at de nå vurderer å skifte ut disse ubåtene som er blitt 55 år. Så alle bemerkninger om A-klassens avfeldighet, bør nyanseres. Våre nåværende u-båter av Ula-klassen kom under kommando i perioden 1989-1992. De eldste er altså 30 år. og skal fungere i flere år ennå.

 Ubåtene A2, A3 og A4, hadde fått ordre av sjøforsvarssjefen om å ligge ute i Oslofjorden ved daggry 9. april, klare til kamp mot fremmede krigsskip. Kl.0400 gikk de ut fra Teie. A2 med kaptein Severen Fjeldstad gikk nordover mot Vallø, men der lå det to tyske minesveipere og de gikk nå mot U2. Den dykket og Fjeldstad oppga senere at han  ville spare torpedoene til større krigsskip. De tyske  minesveiperne slapp dypvannsbomber og tvang U2 opp til overflaten. Mannskapet ble så tatt i arrest av tyskerne.  Kl. var 0530.

A3 med kaptein Bruusgaard, går ut på Måkerøyflaket og dykker kl. 07.35. Kl. 09.15 fikk han øye på et stort handelsskip på vei inn fjorden. Bruusgaard gjør klar til angrep, men mister kontroll over ubåtens dybdestyring. slik at den falt ned på bunnen og ble liggende på 18 m dybde. Angrepet oppgis og båten blir liggende til kl. 10.00.

Så går de opp til periskopdybde og legger kursen nordover. Etter en times tid oppdager Bruusgaard plutselig land rett forut. Slår full fart akterover. Ved det skar ubåten opp til overflaten.  Bruusgaard regner med at ubåten er oppdaget og legger seg på bunnen. Der blir den liggende resten av dagen frem til kl. 2000. Da var det blitt mørkt og A-3 går inn til ubåthavnen på Teie.A 4 med kaptein Haga gikk  ut Huikjæla mot sitt felt.  Møter bevoktningsbåten ”Kjæk”. Den orienterer om to tyske minesveipere som styrte mot Bolærne. Haga slår full fart og går neddykket ut mot Hollenderbåen for å komme i kontakt med de fiendtlige skipene. Men det er stor flytrafikk og de finner heller ikke de tyske skipene. Haga går derfor ikke til det planlagte patruljeområde, men legger seg på bunnen i påvente av mørkets frembrudd. Dykker så opp og går inn til Husø hvor han ringer til avsnittsjefen som ber han gå inn til Teie.

Historikeren Lars Borgersrud har skrevet om den norske krigsinnsatsen

Etter at undervannsbåtene var kommet til Teie, ble ”A 3” og  ”A 4” gjort klare til gang igjen. Alle beholdninger ble supplert, batteriene oppladet og torpedoene pumpet opp. Fra Teie blir ubåtene seilt til Tønsbergfjorden og skjult i Verkbukta. Her lå de for å vente. De lå der frem til natten mellom 15. og 16. april. Da ble ubåtene senket og mannskapet gikk inn til Tønsberg og meldte seg for de tyske myndigheter. De ble øyeblikkelig sluppet fri.

Ubåten B 4  med kaptein T. Stranger-Johannessen, lå til ettersyn ved Horten marineverft.

Ubåten hadde en feil i dieselmotoren som gjorde at den bare kunne gå med 6 knops hastighet i overlatestilling. De elektriske motorene var det ingen feil på. Da angrepet på Horten kom, ga kontreadmiral Smith-Johannsen ordre om at B4 skulle gå mot Oscarsborg og legge seg nord for festningen. Med redusert hastighet gikk B4 nordover, men da de nærmet seg Filtvedt hørte de kanontorden fra kampen mellom Oscarsborg og de tyske krigsskipene. Fartøyets sjef bestemte seg da for å fortøie ved kaien i Filtvedt og se tiden an. Besetningen gikk i land. Da de tyske krigsskipene Lützow og Emden kom sydover mot Son for å sette i land troppene der, lå fortsatt B4 rolig ved bryggen. Noe forsøk på å senke de tyske skipene ble ikke foretatt.

MOTIVENE FOR Å GI OPP UTEN KAMP

Tre motiver fremtrer som mulige årsaker til passiviteten : 

  1. Psykologi. Angst kan føre til handlingslammelse
  2. Gamle  dårlige ubåter. Ikke egnet til kamp
  3. Kulturelle føringer. 

Lammende angst er ikke ukjent i krigssituasjoner, men at 6 ubåtkapteiner uavhengig av hverandre skulle få lammende angst er lite sannsynlig. Det er heller ikke påberopt av marinens folk.

Ubåtene var av varierende alder og de eldste var nok dårligere utstyrt enn helt nye fartøyer, men B-klassen var ikke gammel og båtene ble senere brukt av den tyske marine i opplæring av egne mannskaper. Dessuten er det våpnene det kommer an på. Oscarsborgs kanoner var 50 år og torpedoene 40 år, men de hadde ikke problemer med å senke tyskernes nyeste krysser. Hvis en ikke skyter får en heller ikke svar på om våpnene er effektive.

Kulturelle føringer

”The way men behave is largely determined by their relations with each other and by their membership groups”.  Etter mitt syn må en søke etter forklaringen på passiviteten hos ubåtkapteinene i deres familiære/klassemessige bakgrunn og forholdet til fascismen og sosialismen.  Når selvstendige enheter viser samme atferd, er det grunn til å anta at det foreligger en form for avtale om reaksjon på angrep. Spesielt når den konspiratoriske atferden strider mot det militære idealet om å kjempe mot fienden med livet som innsats. Da skal det sterke og nære føringer i miljøet for å stå imot idealet. Mange høyere offiserer var medlemmer i NS og støttet fascismen, men hatet til sosialismen og ”bolschevikpartiet” ledet av en sagbruksarbeider som truet familiens økonomi og klasseperspektivet veide naturlig nok tungt  sammen med fascistiske sympatier.

For å komme inn på Krigsskolen måtte en ha Examen Artium. I 1900 var det bare 350 menn som avla denne eksamen og de var ikke sønner av arbeidere og fiskere. Bare dette kvalifikasjonskrav gir et meget skjevt utvalg av den mannlige befolkning. Foreldrene til kadettene ved århundreskiftet, hadde egen oppvekst fra tiden hvor vi var i union med Sverige og offiserene hadde sverget troskap til den svenske kongen. Offiserene har alltid følt seg knyttet til kongen. Han ble jo dessuten ansett som hellig, og kristendommen sto sterkt i offiserskorpset.  Deres foreldre vokste opp på midten av 1800-tallet i ”embetsmannsstaten hvor et par tusen prester, jurister og offiserer hersket så å si uinnskrenket ved hjelp av sin åndelige, politiske, økonomiske og ikke minst militære makt , som Kongen garanterte.” De spede tilløp til sosialistisk organisering som Thranitterbevegelsene representerte, ble effektivt slått ned av de militære. Etter selvstendigheten i 1905, fortsatte de militære å spille en rolle for å undertrykke den nye trussel som arbeiderbevegelsen representerte. Militære avdelinger ble brukt til å slå ned streiker ved å beskytte streikebrytere over hele landet. På denne måten oppsto et motsetningsforhold mellom de høyere offiserer og den voksende arbeiderklassen.  Det medførte at mange offiserer så på fascismen som en løsning på samfunnsmotsetningene. Mange meldte seg inn i major Quislings NS. I 1940 var det 7 ganger så mange NS-medlemmer i offiserskorpset som i befolkningen. Etter den tyske okkupasjon høsten 1940, var mange høyere offiserer enten innmeldt i NS eller gått inn i viktige stillinger for okkupasjonsmakten. I henhold til Lars Borgersruds analyser, utgjorde vel 40% av krigsskoleutdannede offiserer.

Hatet rettet mot regjeringen Nygaardsvold.

Avisene på borgerlig side: Aftenposten, Norges Handels- og Sjøfartstidende, Nationenog fremfor alt Quislings eget organ Fritt Folk, ga støtte til utviklingen i Tyskland under Hitler. Et vesentlig poeng var å sverte arbeiderpartiet ved å knytte det til den Sovjetiske ”Bolsjevismen”.  I Fritt Folk ble Arbeiderpartiet alltid omtalt som Bolsjevikpartiet. Blant høyere offiserer var det lite rom for overbærenhet med Arbeiderpartiets politikk og oppslutning i folket. Dertil stakk de negative følelsene for dypt. Fascismens hovedfiende var arbeiderklassen, dens likhetskrav, demokratiske ideer og organisasjoner. Arbeiderklassen var internasjonalistisk og dermed landsforrædersk, men fascismen var også anti-konservativ, men de kom alltid til makten på skuldrene til de konservative. Mange offiserer sto tilsluttet Bondepartiet som ble ansett for å være mest militante i motstanden mot Arbeiderpartiet.  Typisk for den negative holdning til Arbeiderpartiet er brevet sjefen for IR 1, Oscar Munthe skriver fra 1 DK til KG 10. auguat 1921: GS11 383.

 ”Først og fremst maa man ha fuldt paa det rene, at saalenge oprørerene utstraffet (sic) kan præke sin terror, saa vil de loyale borgeres mot til at trodse dem, naar de gaar fra ord til handling, være stadig synkende. Troen paa. at et borgerlig samfund, som til daglig taaler de utroligste forhaanelser – som nationalforsamlingen anerkjender bolsjeviker – erklære samfundsnebrytere – som et likeberettiget politisk parti, -troen paa, at dette samfund har kraft og samhold nok til at holde sammen mot en fast sluttet, hensynsløs kohorde (sic) av oprørere den vil svinde mer og mer – trods alle avisbravader  Under de omstændigheter vil denenkelte borger heller ikke være særlig lysten paa personlig at utsætte sig for specielt mishag ved privat at yde samfundet støtte, naar det mæst trenges. Allerede nu merker jeg undfaldenheten, naar det kom til stykket.”

Nasjonal Samling var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling. Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2% av stemmene, men ingen mandat på Stortinget. Wikipedia

Nasjonal Samlings avis, omtaler arbeiderpartiregjeringen konsekvent som ”Bolsjevikregjeringen” og det legges ikke skjul på at en mener regjeringens politikk er ødeleggende.  Oberst Sundlos, brev til major Five, i 1938 gir også klar beskjed om synet på Arbeiderpartiet. ”Men jeg kommer tilbake til min ven Hitler,. Herlig, herlig, herlig! ”Der rødmer dag over Borgen”, den nasjonale idé vil nu faa ganske annerledes gode chanser end i de aar som er gaat og den bolschevikiske bevegelse her i landet vil paa smurte ski gaa lukt i helvete. Tra-la-la !!!! Heil og Sæl”  Major Quisling startet i 1931 Nordiske Folkereisning, en partibyggende organisasjon for et fascistisk parti. Alle i styret var krigsskoleutdannede offiserer. Det ble senere til Nasjonal Samling med mange støttespillere blant høyere offiserer. Sosialisme var en trussel mot disse offiserenes familier og deres økonomiske interesser.  Fascismen trivdes godt blant Krigsskolens elever i årene etter første verdenskrig.

Avgangsår: Antall uteksaminerte: Antall NS-medlemmer: Prosent NS-medlemmer

1919 65 21 32

1920 51   8 16

1921 37   9 24

1922 23   9 39

1923 22   6 27

Totalt           198 53 27

Antall NS-medlemmer pr. offiserskull 1919-1923. Medlemskapet gjelder hele eller deler av perioden for partiets eksistens 1933-1945.

For å kunne ha en hær til å stole på, innførte Generalstaben en ordning hvor de sorterte rekruttene etter sosial bakgrunn. Det ble laget et register over de en mente ville følge ordre selv om det gikk på bekostning av arbeidernes interesser. Dette var i strid med Grunnloven, men det gikk fordi det kunne hemmeligholdes. Disse listene over rekrutter en stolte på, ble brukt av kommanderende general Laake 9. april til å sende ut mobiliseringsvarsel i posten med fremmøte om 48 timer mens de tyske krigsskip fosset inn fjorden. Det var kommanderende general Laakes militærfaglige råd til regjeringen 9. april at en burde nøye seg med delvis mobilisering, fordi et tysk angrep på Norge var lite sannsynlig. Et syn som også ble delt av kommanderende admiral Diesen.

Ubåtskippernes passivitet ser etter dette ut for å ta utgangspunkt i deres sympati med fascismen, men hovedsaken var nok hatet til Arbeiderpartiet og Nygaardsvold- regjeringen. Det var ikke bare ubåtkapteiner som viste passivitet.  Depotet på Kjevik ble forlatt uten kamp. De kjørte opp i Setesdalen og overga seg uten kamp noen dager senere. På Heistadmoen ved Kongsberg hadde oberst Einar Steen 2500 mann under sin kommando da to tyske avdelinger kom i lastebiler den 13. april. Steen overga seg uten kamp. I Østfold kjørte avdelinger inn i Sverige og ble internert. Dermed var muligheten for militære forsterkninger både på øst- og vestsiden av Oslofjorden eliminert og ikke lenger en trussel mot tysk ekspansjon.

Hvorfor ikke Arbeiderpartiregjeringen avslørte dette etter freden i 1945, kan skyldes at en nå ville ha ro og samle alle krefter for å bygge landet. Dessuten fremsto Stalin og Sovjetunionen som en potensiell trussel. En trengte offiserer i den nye hær med bånd til England og USA. NATO var dessuten ikke langt unna. Men at historikere og journalister har unnlatt å reise spørsmål ved ”stille mobilisering” , hvorfor Oscarsborg ikke skjøt på de andre tyske krysserne eller  alle  andre enheter som unndro seg kamp, taler ikke til pressens ære. Det virker som en ukritisk godtok  militære lederes forklaringer. Det er også underlig at åpenbart uriktige fremstillinger som dem Alf R. Jacobsen fremsetter i bokken om Blücher, får stå uimotsagt av historikerne. 

NS offiserers vurdering av den norske krigsinnsatsen.

”Kjære Ola, Heil og Sæl og vel møtt igjen (…) Jeg tenker det felttoget vil staa som mønster på hvorledes man ikke skal optræ!” Oberst Sundlo til major Five 1940.

Ola Vaagbø

cand.sociol.

Bilder m/tekst er lagt til av Knut Lindtner.

Fotnoter og referanser er ikke tatt med men kan kan fåes av forfatter hvis det er ønskelig.

Tidligere publisert på derimot.no

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

9 kommentarer. Leave new

  • Olav Sæther
    30 mars 2020 13:58

    Et spørsmål: Hvorfor fikk den Engelske marinen herje som de ville og minelegge Norsk farvann? Etter Altmark-affæren var det klart for alle at Norge ikke hadde hverken evne eller vilje til å forsvare vår nøytralitet.

    Svar
    • Eilev Groven Myhren
      31 mars 2020 8:25

      Altmark var Churchills personlege kjepphest. Det var han som gav direkte ordre. Det er kjend at Stortinget tok opp saka og sende note til den britiske regjeringa med spørsmål om kva som var formålet med å bryte nøytralitet i norsk farvatn på den måten.

      Svar
      • sunhunter61
        31 mars 2020 10:15

        Jepp.
        England handlet, og Norge spurte forsiktig hvorfor de gjorde det.
        Tyskland handlet og Norge spurte forsiktig hvorfor de gjorde det.
        NATO ber oss bombe Libya og Norge har sluttet å spørre og gjør som de blir fortalt.

      • Tor Larsen
        31 mars 2020 15:14

        Kanskje, Eilev, var det for å lokke tyskerne til å angripe Norge, gi den overlegne britiske marinen anledning til å ødelegge den tyske og okkupere Norge, for det land som ikke vil og kan forsvare sin integritet åpner etter folkeretten for at andre overtar. Det logiske ble at Tyskland måtte angripe -og ikke makte en kraftsamling i Frankrike. De klarte det likevel, men uten flåten i den engelske kanal. Quisling beskyldte regjeringen for å konspirere med britene om dette. Hadde han rett eller skjedde det tilfeldig?

  • sunhunter61
    30 mars 2020 22:03

    Interessant artikkel, og interessant om detaljene rundt Oscarsborg.
    Når det gjelder overskriften og hvem som sviktet 9 april 1940, så er svaret: Akkurat de samme som svikter i dag. De som ønsker norsk underkastelse overfor alle mulige slags internasjonale ideer, organisasjoner og stormakter. Husmannsånden.
    Det er flere muslimer i Norge i dag enn det meste antall tyskere under okkupasjonen. Men bare å påpeke det gjør deg til den verste type rasist. Du skal holde kjeft og godta det som kommer inn. Akkurat som 9 april.

    Svar
  • Tor Larsen
    31 mars 2020 8:53

    Sannheten er mangfoldig og historie er interessant, men sjeldent sant. Heller ikke denne besitter sannhetsmonopol. Alle sviktet mer eller mindre og til og med de som kjempet kunne ha kjempet bedre. Arbeiderpartiets valgprogram for valget høsten 1940 inneholdt: «De militære verksteder og fabrikker omlegges til sivil produksjon i den utstrekning forholdene tillater det. » For 1936 gjaldt: «Det norske Arbeiderparti vil bekjempe enhver rustningspolitikk. Militærvesenet omlegges til vaktvern.» Noen av de som kjempet best gikk senere i tysk tjeneste -og ble dømt. Major og milorgmann Oliver Langelands bok «Dømmer ikke» om regjeringens svik ble beslaglagt i 1951 og jeg får ikke skrive lengre innlegg enn dette.

    Svar
  • Olav S Alstad
    1 april 2020 17:27

    Selvsagt dreier hele artikkelen om situasjonen på Østlandet. I Nord Norge klarte 6.divisjonen og Altabataljonen med noe hjelp fra allierte styrker, ikke bare å stoppe den tyske frammarsjen,. Men de hadde nesten jaget dem over rtil Sverige hadde det ikke vært for at de allierte styrker ble beordret ut av landet. Geneneralb Fleischer handlet – i motsetning til en rekke andre offiserer

    Svar
  • Ørnulv Dahl
    12 april 2020 17:00

    Den som har sett filmopptakene av flybombingen av Oscarsborg skjønner at det bare var et tidsspørsmål før festningen måtte overgis.

    Svar
    • Bombingen var intens. Man mener at det ble sluppet ca. 500 bomber i løpet av dagen, men det var ingen falne på Oscarsborg og kanonene var intakt. Men kommandanten ga ordre om at festningen skulle kapitulere.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Lovforslag til Kongressen:

Gir Israel rett til veto mot våpensalg.

Forrige innlegg

Dr. Reiner Fuellmich:

Koronatiltakene er forbrytelser mot menneskeheten.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.