POSTED IN Midt-Østen

Møtet mellom Putin og Erdogan:

Reddet Putin faktisk Erdogans politiske liv?

0
Print Friendly, PDF & Email

Putin redder Erdogan fra seg selv

Av Pepe Escobar  

Enda en gang var det Russland som nettopp forhindret en truende «muslimsk invasjon» av europa annonsert av Erdogan.

Ved start av lang-varige forhandlinger i Moskva, 5/3, ber president Putin president Erdogan være diplomatisk innstilt i denne trolig mest kritiske gambitten (offer for å få andre fordeler i sjakk) i det 21. århundret. 

Putin: «I starten på møtet vil jeg nok en gang uttrykke min oppriktige medfølelse over dine tjenestemenns død i Syria. Som jeg alt har fortalt i vår telefonhenvendelse til Dem var det dessverre ingen, inklusivt syriske tropper, som var klar over hvor folkene Deres var».

Det sier en ekte verdensleder til en regional leder for å be ham å ikke blande sine styrker med jihadist-opprørere, inkognito midt i et eksplosivt krigsteater.

Putin-Erdogan-møtet, kun med autoriserte tolker til stede, varer i 3 timer før delegasjoner fra begge land fortsetter 1 time til. Det kan kokes ned til at Putin fikk den tyrkiske presidenten med på en avtale om våpenhvile i Idlib, som redder Tyrkias ansikt. Den innledes natt til 6/3-20 og  signeres på tyrkisk, russisk og engelsk. «Alle tekster har rettskraft». 15/3 starter felles tyrkisk-russisk patruljering av motorveien M4. Det er en vesentlig endring for al-Qaida. Terroristene skal ut av Syria og vil ikke få mulighet til å gjenerobre Idlib.

 

Sergej Kuzjugetovitsj Sjojgu, Russlands forsvarsminister.

Om alt ser ut som déjà vu; en følelse av å ha opplevd noe før som vi opplever for første gang, er det fordi det er det. Vi får med oss flere offisielle fotos fra Moskva med utenriksminister Lavrov og forsvarsminister Shoigu, to tungvekterne sammen med  to presidenter. I Putins kjølvann må Lavrov og Shoigu ha gjort det krystallklart for Erdogan at al-Qaida må stanses, ellers får det alvorlige konsekvenser.  

Atatürk nr 2

Forutsigbart ved ny våpenhvile er at Russland og Tyrkia, som del av Astana-freds-prosessen med Iran, fortsatt forpliktes til «Syrias territoriale integritet og suverenitet». Men nok en gang er det ingen garanti for at Erdogan overholder denne avtalen. 

Det er viktig å se det mest grunnleggende. Tyrkia er i dyp finanskrise med ekstrem mangel på kontanter. Lira kollapser. Rettferdighets- og utviklings-partiet (AKP) taper valg. Tidligere statsminister og partileder Ahmet Davutoglu, utvikler «ny-osmannisme», går ut av partiet og åpner sin egen nisje. AKP er i indre krise. 

Erdogans svar er å ta offensiven for gjenvinne sin aura. Om vi kombinerer Idlib med marine-operasjoner ved Kypros og press på EU med flyktningestrømmer mot Lesbos i Egeerhavet og i Nord-Hellas, ser vi Erdogans operasjonelle evner i full mundur. . 

I teorien vil en ny våpenhvile tvinge Erdogan til endelig å gi opp mange al-Nusra/IS-svulster, som Vesten kaller «moderate opprørere». Stadig væpnes de via Ankara. Det er Putins absolutt røde linje, men også Syrias. Der vil ikke være noe sted tilbake for jihadister. Irak er en annen historie: IS lurer stadig rundt i Kirkuk og Mosul i Nord-Irak. 

De som vil inn i Europa fra Tyrkia er migranter. Hovedsakelig fra andre land enn Syria.

Ingen NATO-fanatiker vil en gang innrømme det, men nok en gang er det Russland som her hindrer en truende «muslimsk invasjon» av Europa, som meldt av Erdogan. Det blir det ikke noe av nå, kun noen tusen økonomiske migranter fra Afghanistan, Pakistan og Sahel, ikke syrere. Ingen «1 million» syriske flyktninger er på randen av å strømme inn i EU nå.

EU fortsetter med sine trusselbilder. De fleste EU-land vil fortsatt ikke innse at nå som før er president Assad den mest avgjørende kraft mot al-Nusra/IS. De forstår rett og slett ikke hvilke krigs-krefter som står mot hverandre på bakken, men gjentar sitt evig tilbakevendende mantra om «europeiske verdier». Ikke rart at EU blir annen-rangs aktør i hele den syriske tragedien.

Jeg får god respons fra progressive tyrkere når jeg søker Erdogan motiv for å bruke Tyrkias historie og røttene tilbake i svunnen storhetstid. Herskerne for tyrkere, tatarer og mongolske folk og keisere i Kina sees i middelalderen, som Djengis Khans etterfølgere. Er det også den tyrkiske presidentens mål å bli sett på som den nye herskeren fra steppene, Erdogan Khan? 

Det muslimske brorskapet er en sunnimuslimsk religiøs, politisk og sosial bevegelse.

Deres argument er i det vesentlige at Erdogan er internasjonalist, men kun islamistisk. Fra år 2000 skaper han en spesiell atmosfære ved å benekte antikke nasjonal-tyrkiske motiv. Han bruker «det å være stolt tyrker», men en analytiker understreker: «Det gjør han uten at det har noen forbindelse til det gamle Tyrkia. Derimot opptrer han som en Ikhwani (arabisk = bror; jfr.: muslimsk brorskap), en som heller ikke bryr seg særlig med kurdere, så lenge de er «gode islamister». En annen analytiker: «I et moderne Tyrkia forbindes ikke det å være «tyrker» med rase. De fleste tyrkerne er anatoliere, som egentlig er en blandet befolkning». I et nøtteskall er Erdogan først og fremst interessert i Idlib, Aleppo, Damaskus, Mekka, ikke Sydvest-Asia eller Sentral-Asia. Han vil være «Atatürk nr 2». Likevel ser kun islamister på ham slik og «noen ganger viser han sinne på grunn av det. Eneste mål er å være på høyde med Atatürk og bli hans «islamistiske motstykke». Han vil bli det ved hjelp av ny-ottomanisme. 

En uavhengig historiker, Dr Can Erimtan, som jeg møter i hans selvvalgte Istanbul-eksil, gir meg god forklaring på Erdogans eurasiske drømmer: «Putin har nylig tilbudt Atatûrk nr 2 en pustepause. Vi kan ikke si sikkert hvorvidt en ny våpenhvile vil spres til nye begravelses-bål». 

Pepe Escobar, 6/3-20, Asia Times, Putin redder Erdogan fra seg selv, Per Lothar Lindtner, 13/3-2020. 

Vedlegg: Igjen fjerner Russland trusselen om «muslimsk invasjon av Europa», som meldt av Erdogan. Noe av bakgrunnen for president Erdogans utspill gjør innsikt i oldtids-historie, historien om anatolierne, relevant. Anatolierne (de gamle tyrkerne) er indoeuropeere med felles kultur og er del av en indoeuropeisk språkfamilie. Ut fra Kurgan-teorien, som står sterkt i dag, kan vi snakke om et ur-indoeuropeiske «hjem» (opphav) og om hvordan de som folk har vandret inn i Anatolia (Lilleasia) fra nord.
Arkeologiske funn og desjifrering av hettittenes skriftlig arkiv i kile-skrift etablerer tesen om at hettittiske språk tilhører en anatolisk gren av indo-europeiske språk. De funnene er en sensasjon blant historikere og fører til ny forståelse for indoeuropeisk språkhistorie. Kurgan-hypotesen fører J P Mallory i Encyclopedia of Indo-European Culture til tanken om at trolig kommer anatolierne til Midtøsten fra nord via Balkan eller Kaukasia på 2000-tallet f.Kr. De og ur-tokharene, som flytter øst, er anatoliernes første bølge av indoeuropeiske folkevandring fra eurasiske stepper. Trolig skjer deres første bosetning gradvis og ikke som militær invasjon. Eldste omtaler av anatoliernes språk og historie finnes i assyriske tekster fra 1800-tallet f.Kr. i Kanesj (dagens tyrkiske by Kültepe) 

Kilde: Wikipedia/ Per Lothar Lindtner, 14/3-2020. 

Forsidebilde: Jean-Honoré Fragonard (1765)

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Vindkraft:

En rådyr politisk flopp.

Forrige innlegg

Merkel:

Syriakrigen var ingen borgerkrig.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.