POSTED IN Klima, Økonomi

Milliarder til «klima».

Men virker tiltakene?

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Klimaforandringer: «diagnose» og kvalitetssikring

Geir Aaslid

Forfattet av Ole Julian Eilertsen, Siviløkonom, NHH+MBA INSEAD, og Hydropensjonist.

Det er velkjent at dagens klimaprognoser er basert på bl.a. den svenske kjemiker Svante Arrhenius sin teori fra 1896 om CO2s evne til å «stenge inne varmestråling», m.a.o. å absorbere reflekterende varme fra jorden. Denne teorien er videreutviklet og satt i system av bl.a. den amerikanske NASA-forskeren, James Hansen, om at menneskelige utslipp av CO2, primært fra energiproduksjon basert på hydrokarboner som kull, olje og naturgass, og fra moderne landbruk, vil føre til oppvarming av atmosfæren som følge av denne «innstengningen».

_______________________________________________________
Innlegget er hentet fra Klimarealistene
_______________________________________________________

Denne teorien ligger til grunn for FN’s Panel for klimaforandring sine konklusjoner om at reduksjon av klimagassutslipp, i hovedsak CO2, er nødvendig for å unngå en ødeleggende oppvarming av vår planet. På dette grunnlag trekker Klimaforandringspanelet sine konklusjoner, som innebærer at FN og medlemslandene fastlegger planer og mål for å begrense slike «ødeleggende» klimagassutslipp. Det innebærer, som kjent, at mange land har innført eller vil innføre restriksjoner og insitamenter mot bruk av fossilt brensel, det være seg til transport, oppvarming eller industriell aktivitet.

Omkostningene på verdensbasis for en slik drastisk omstilling dreier seg om tusener av milliarder i hvilken som helst valuta, som vil bli prisen for overgangen til «Det grønne samfunn». Det snakkes varmt om de mange nye arbeidsplasser det vil skape med å tilveiebringe nye metoder og produkter for å redusere fossilt energiforbruk. Også næringslivets talspersoner er med på «spleiselaget».

Hvordan dette skal finansieres er ikke like tydelig. Skatter, avgifter, el-sertifikater og andre offentlige inngrep og budsjettposter, er utpekt som finansiering av denne megasatsingen. Det er i første rekke de utviklede industrilandene som skal stå for investeringene, mens utviklingslandene har fått tidsbegrensede fritak, inklusive Kina, verdens nest største økonomi. Uten det ville den globale planen ikke kunnet bli godkjent av FN.

Gjennomføringen av disse planene avtales, som kjent, i store internasjonale klimakonferanser med tilhørende forpliktende avtaler, senest den såkalte Parisavtalen. M.a.o. bygger et av de store globale spørsmål på en teori som er videreutviklet til et omfattende modellverktøy som er ment å omfatte hele vår atmosfære med dens mange uforutsigbare bevegelser og tilstander over ulike deler av kloden. Hovedkonklusjonene er altså at menneskeskapt CO2-utslipp er hovedårsaken til den oppvarming av kloden som er blitt observert siden 1960-årene. Dette er ikke bare en konklusjon, men også et mellomstatlig vedtak, fattet på høyeste hold i FN og medlemslandene.

De som måtte fremsette andre teorier om årsaksforholdene, blir ikke bare uglesett og erklært umoralske, men nærmest fraskrevet retten til å hevde dem i de toneangivende medier, og utpekt som klimafornektere, et ord som er høyst selvmotsigende, ettersom klimaet selvsagt ikke lar seg fornekte. Det har fått karakteren av et mobbeord i fri flyt, også, eller kanskje først og fremst, fra dem, som fordømmer enhver form for mobbing, inklusive vår statsminister, som har plassert de annerledes tenkende i følgende gruppe:


«Det er en samling av personer som er klimafornektere, innvandringsmotstandere, alt av globale løsninger, EU-motstandere. Det er en sammensurie av dette som sier at den verden vi har i dag, den aksepterer vi ikke. Men poenget er at verden må løse oppgavene sammen.»

Kraftigere og mer misvisende kan det knapt nok sies. I motsetning til andre gigantiske satsinger, som normalt krever å bli belyst fra alle bauger og kanter, for å sikre at selve utgangspunktet, selve «diagnosen», er gjennomtestet før man setter i gang med store, kostbare tiltak, baserer man seg i klimaspørsmålet på teorier definert i form av matematisk/statistiske modeller, som er ment å gjenspeile vår kaotiske atmosfære i kontinuerlig bevegelse.

Det sier seg selv at et slikt omfattende modellverktøy uten grundig testing gjennom vitenskapelige eksperimenter er et heller usikkert beslutningsgrunnlag. Desto mer som det foreligger vitenskapelige eksperimenter basert på andre teorier testet i laboratorier, som gir et mer tilforlatelig svar på de atmosfæriske årsaksforhold og sammenhenger. Men dette blir altså forkastet som klimafornektelse fra høyeste hold uten noen form for vitenskapelig begrunnelse.

Så settes det i gang en lang rekke prosesser og tiltak som skal redde verden slik at våre barn og barnebarn ikke skal belastes med en «kokende» klode. På vår hjemlige arena er det snakk om CO2-fangst og lagring, forsyning av våre olje- og gassplattformer med strøm fra land, slik at vi kan selge enda mere gass til Europa, utbygging av vindmølleindustri for å tilgodese våre europeiske naboer med mer fornybar kraft, som vi selv har plenty av fra før, avgiftslettelser for elbiler både ved anskaffelse og bruk, inklusive gratis ladning på kommunale ladestasjoner, påbudt innblanding av biodrivstoff i diesel i form av palmeolje fra plantasjer av oljepalmer på nedhugget regnskog, som Norge betaler hundrevis av millioner hvert år for å bevare, biodrivstoff i form av alkohol fra sukkerplantasjer på arealer, som ellers kunne ha vært benyttet til matproduksjon, etc.

Av tidligere mislykkede satsinger kan nevnes karbonfangst og -lagring på Mongstad og Europas største pelletsfabrikk på Averøy basert på importert trevirke fra Nord Amerika. – Hva dette koster nasjonen tror jeg ingen vet. Men prisen skal vi alle være med på å betale i form av høyere nettavgifter, elsertifikater, bompenger, drivstoffavgifter og bevilgninger over statsbudsjettet, bl.a. ved å la Statkraft beholde deler av monopoloverskuddet til satsinger på fornybar kraft, som vindmølleindustri, i tillegg til vannkraft.

Hvordan skal vi kontrollere at denne har de kvaliteter som det hevdes?



Nærliggende spørsmål er: Hvor er det blitt av kvalitetssikringen som skal sikre at de mange prosjekter kommer til å holde det de blir hevdet å love?
Hvem fremstår som garantisten for en grundig kvalitetssikring, som jo er et krav ikke bare i offentlig forvaltning, men også i private virksomheter?

Kvalitetssikring har lenge vært og er et høyst nyttig og nødvendig redskap før store og kostbare tiltak skal settes i verk. Det sikrer at alle forutsetninger og spesifikasjoner tiltakene er basert på, etterprøves på forhånd og underveis, for å unngå uforutsette overraskelser, og passe på at prosjektene holdes innenfor de fastlagte rammer, og at de forutsetninger som ligger til grunn er gyldige, eller må justeres under gjennomføringen.

Denne massive tro på og manglende skepsis til allehånde prosjekter som skal føre oss inn i den «grønne» tidsalder, er en stor økonomisk belastning på samfunnet. Et interessant aspekt er at næringslivet slutter seg helhjertet til utviklingen som smøres av offentlige midler, der kampen om midlene er i full gang. Jeg kjenner ikke til noen næringslivsorganisasjon som sier nei takk til prosjekter, der det offentlige skal bære risikoen, mens de private partnere skal være med å dele eventuelle frukter. Det virker som om det er tilstrekkelig at «noen har talt sammen», slik det ble gjort i en forgangen fortid.

Denne teksten ble publisert første gang 4. september 2020, i Avisa Nordland.

Forsidebilde: Ian Simpson

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Et veldig godt spørsmål. Det er jo bare å gjøre en global sammenliknelse og så innser man at miljøtiltak er big business med samfunnets penger.

    «Nærliggende spørsmål er: Hvor er det blitt av kvalitetssikringen som skal sikre at de mange prosjekter kommer til å holde det de blir hevdet å love?»

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Julian Assange-saken fortsetter.

Hvor er den kritiske pressen?

Previous Post

Avslørende video:

Jimmy Dore avkler Obama som en hykler.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.