Krig og klima

Av Bjørnar Bang

Det hadde vært interessant å få presentert et regnestykke som viste hvor mye alle små og store kriger som føres  rundt om på jorda idag bidrar til de samlede klimagassutslippene.  Det synes ganske opplagt at dagens væpnede konflikter, med massiv bruk av fly, missiler, eksplosiver og stridsvogner, må sette et betydelig økologisk fotavtrykk.

Det ville av samme grunn være interessant å få en oversikt over vestlige staters – deriblant Norges -høyt profilerte miljøpolitiske engasjement og deres deltakelse i væpnede konflikter rundt om i verden.

Det er ganske merkelig og litt av et paradoks at den åpenbare sammenhengen mellom krigføring og miljøødeleggelser ikke er et  tema verken i klimadebatten spesielt eller diskusjonen om miljøtrusler generelt.  Hva kan grunnen være til det? Kan det være noen som tjener på at denne problemstillingen ikke står på dagsordenen?  Hva med våpenindustrien?

Og hva med våre politiske ledere som støtter ulike  intervensjonskriger rundt om I verden,  samtidig som de ønsker å framstå som pådrivere i kampen for å redde den samme verden fra en økologisk katastrofe?

Det tilsynelatende uforståelige i dette blir mer begripelig når vi innser at økonomisk vekst for enhver pris er selve forutsetningen for den kapitalistiske økonomien, og dermed også har forrang som politisk målsetting verden over, uansett samstemte miljøkonferanser og  avtaler om bærekraftmål.  Det er fint å smykke seg med humanitet og miljøansvar, men når det blir alvor så vet stormaktene og deres vasallstater (undersotter) å sette foten ned, jamfør den pågående kampen for å oppnå et internasjonalt bindende forbud mot atomvåpen.

Vi lever i ei tid da menneskenes sivilisasjon er i fare som kanskje aldri før.  Vi trues ikke bare  av utslettelse på grunn av militær opprustning og krig, men også som følge av et økende og tilsynelatende ustoppelig forbruk av naturressurser generelt,  og der våpenproduksjonen antakelig utgjør en vesentlig del. Sammenhengen mellom kamp for nedrustning og kamp for å bevare et naturmiljø det går an å leve i – og av – burde være åpenbar.

 Derfor burde miljøbevegelsen, fredsbevegelsen og fagbevegelsen gå sammen globalt og gjøre en felles front for å blåse nytt liv i det internasjonale fredsarbeidet, og gjenopprette de organene som i en periode i forrige århundre faktisk fungerte.  Dette er et tema som burde komme på dagsorden på den forestående LO-kongressen  våren 2021, og selvfølgelig  få en synlig plass i partiprogrammene til den «rødgrønne» fløyen foran neste stortingsvalg.