POSTED IN Virkelighetsforståelse

Menneskets natur:

Mennesket er ikke ondt, det er sosialt.

12 kommentarer

FLUENES HERRE TOK FEIL

Av Morten Jødal

I 1954 ble det gitt ut en bok som har hatt en enorm innflytelse for forståelsen ikke bare av barn og ungdom, men av mennesker generelt. Den bekreftet hva utallige filosofer og forfattere i århundrer har hevdet: mennesket er av grunnleggende natur ondt. Vi har bare et ferniss av kultur og empati. Fjernes de ytre rammer for vår atferd, trer grunnfjellet fram, og avdekker vår sanne natur. Vi skal være brutale, barbariske og uten evne til å samarbeide. 

Denne forståelsen ligger til grunn blant annet i utformingen av svært mange lands fengselsvesen: det skal knekke lovbryternes ondskap. I særdeleshet ser vi dette i USA. 

William Gerald Golding (født 19. september 1911 i St. Columb Minor i Cornwall i England, død 19. juni 1993 i Perranarworthal i Cornwall) var en britisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur 1983.

Forfatteren het William Golding, og boken «Fluenes herre». Den er utgitt i mange titalls millioner eksemplarer, og er oversatt til mer enn tretti språk. Og filmet. Den har vært pensum over hele kloden, fra folkeskolen til universitet. 

«Beelzebub», altså djevelens tilnavn, betyr nettopp «fluenes herre». Golding la allerede i tittelen føringen for forståelsen av menneskets natur, som gjennom handlingen beskrives med etableringen av hierarkier, maktkamp og rivalisering.

Boken handler om en gruppe gutter som strander på en øde øy, og skal forsøke å overleve der. De skjønner at de må organisere seg, dele arbeidsoppgaver, og etablere strukturer som demper eller hindrer konflikt. De velger en leder, og fatter beslutning om at det alltid må holdes liv i et bål som gir røyk, slik at forbipasserende skip kan finne dem. 

Mennesket er ikke brutalt men blir brutalisert av de betingelsene det gies av samfunnet.

Men snart oppstår to rivaliserende grupper, og det blir konflikter om hvem som skal drive med jakt. Bålet slukner, og guttene brutaliseres og avsiviliseres. Det utvikler seg til en brutal kamp på liv og død. Ikke alle overlever.

Fortellingen er; barn og unge kan ikke samarbeide om et felles mål. Uten ytre rammer trumfer vår brutale natur etableringen av det paradis guttene kunne levd under, på sydhavsøya.

Golding fikk etterhvert Nobelprisen i litteratur, for sitt forfatterskap. De begrunnet det med «realistisk fortellerkunst», som klart og tydelig «belyser den menneskelige tilstand i verden i dag». Altså: boken – og hans senere forfatterskap – bekrefter fernissteorien, som forteller historien om hvordan barn egentlig er. Og voksne.

DEN VIRKELIGE STRANDINGEN PÅ EN ØDE ØY

Vi må i imidlertid huske: dette er en fiksjon. Det er fantasiene til en forfatter som ikke var noe harmonisk menneske. Han hadde  alkoholproblemer, var depressiv, slo sine barn (muligens ikke sant), og uttalte «jeg har alltid skjønt nazistene, for jeg er akkurat slik av natur, jeg også».

Men langt viktigere enn dette: det finnes en virkelig historie om hvordan det går når gutter strander på en øde øy, og blir der i 15 måneder. Den snur fortellingen til Golding på hodet.

Vi skal til 1965, og øya Tonga i Stillehavet. På den strengt kristne kostskolen St. Andrew i Nuku´alofa kjeder seks gutter i alderen 13-16 år seg nesten ihjel. De er modne for et eventyr, og vil rømme. Bort fra pugging, ut på havet. De drømmer seg til Fiji, eller New Zealand. Båt hadde de ikke, men det ble til at de «tyvlånte» seilbåten til Taniela Uhila, en fisker ingen av dem likte. Turen blir ikke planlagt. De tar med seg to sekker bananer, noen kokosnøtter, og et lite stormkjøkken. Kart og kompass falt dem ikke inn. 

Sent på kvelden la de i vei, og ingen la merke til båten som forsvant ut av havna. Været var fint, og de drev til havs. Alle guttene sovnet, men våknet utpå natta da vannet slo inn i båten. Roret brakk, og seilet ble ødelagt av vinden. 

I åtte dager drev de rundt. Uten mat, uten vann. De samlet litt regnvann i de tomme kokosnøttene, og delte det seg imellom. Én slurk om morgenen, én om kvelden. Etter drøye uken på havet får de øye på en hildring. En liten øy, stupbratt. 350 meter, rett til værs. Ingen hvite strender og vaiende palmer. Men likevel, en redning. 

Øya «Ata» er ubebodd, og egentlig ubeboelig. Men guttene kom seg i land, og organiserte seg. De etablerte en kjøkkenhage, samlet vann i uthulte trestammer, laget et treningssenter med snodige vekter, laget badmintonbane, hønsehus og et ildsted. De hadde et knivblad, masse oppfinnsomhet, og besluttsomhet.

Ved hjelp av to trestykker laget de ild, som aldri gikk ut. To jobbet i kjøkkenhagen, to laget mat, og to holdt utkikk. Når de kranglet, var regelen den at de gikk til hver sin side av øya, og «fikk kjølt seg ned». Etter fire timer kunne de komme tilbake. De møtte hverandre, og de andre sa: «Så sier dere unnskyld». På den måten fortsatte de å være venner. 

De begynte hver dag med sang, og bønn. Av drivved fikk de laget en gitar, og fra båten hadde de seks stålstrenger. Musikken hjalp dem å holde motet oppe. 

Tāufaʻāhau Tupou IV (4. juli 1918 – 10. september 2006) var kongen av Tonga

De hadde lite vann, særlig i tørketiden om sommeren. Én dag datt én av dem ned fra en klippe, og brakk beinet. De andre hjalp ham, forbandt det, og sa: «Du trenger ikke bekymre deg. Vi skal gjøre arbeidet ditt, mens du bare kan ligge der som selveste kong Taufaáhau Topo».

Den 11 september 1966 sto kaptein Peter Warner på sitt vesle skip, og kunne i kikkerten se at det var noe underlig med øya: noen av de grønne klippene på øya var svidd. Slik skulle det ikke være. Han bestemte seg for å undersøke nærmere, og da de kom til vestsiden av øya hørte Peter utkikksmannen rope. «Jeg kan høre noen». «For noe tull» ropte Peter tilbake, «det er bare sjøfuglene».

Men så fikk de øye på en gutt i kikkerten. Naken, med hår til skuldrene. Han stupte fra klippene, og svømte mot båten. De andre guttene fulgte etter, og skrek av full hals.

Peter ga mannskapet beskjed om å lade våpnene. Det kunne være forbrytere som var dumpet på en øde øy. Den første gutten kom opp mot båten, og sa på perfekt engelsk: «Jeg heter Stephen. Vi har vært her i femten måneder». 

Peter trodde dem ikke. Da alle var om bord, fortalte de at de var elever ved en britisk kostskole i Nuku´alofa, hovedstaden på Tonga. De hadde rømt fordi maten var så vond, og så ble de tatt av stormen. «En elendig historie» tenkte Peter, men med sin toveis radio tok han kontakt med Nuku´alofa. «Jeg står her med seks barn» sa han til operatøren. Jeg kan gi deg navnene, så kan du kanskje ta kontakt med skolen for å sjekke om de er elever der».

«Standby» lød svaret i den andre enden. Det gikk tjue minutter, så kom en beveget operatør på linjen. «Dere har funnet dem» ropte han, «vi hadde oppgitt å lete etter guttene. Det har allerede blitt holdt minnestund for dem. Men dere har funnet dem»!

Da de ankom Tonga, ble guttene arrestert. For tyveriet av båten. Men Peter hadde en plan. Historien om guttene var et perfekt Hollywood-manus. Han ringte sjefen for Channel 7 i Sydney, og tilbød dem de australske rettighetene, om han kunne få de globale. Det ga penger til å betale for båten guttene hadde stjålet. De ble løslatt, under forutsetning at de samarbeidet om å lage en film. 

Fra Ha´afeva

Gleden på øya da guttene vendte tilbake, ble enorm. Da de ankom sin vesle øy Ha´afeva, ventet alle de 900 innbyggerne på dem. Den ene festen fulgte den andre. 

Peter ble en nasjonal helt, og fikk audiens hos kong Taufa´ahau Tupou IV. «Du har reddet seks av mine undersåtter, er det noe jeg kan gjøre for deg»? Peter hadde tidligere fått kongens nei til å fiske kreps rundt øyene, og var rask med å svare «ja visst». Så dro han til Sydney, sa opp jobben i farens bedrift, og fikk bygget et nytt skip. Deretter samlet han de seks guttene; Sione, Stephen, Kolo, David, Luke og Mano, og tilbød dem jobb – hvor de også kunne utforske verden. De ble mannskap på hans nye båt. Og navnet på skuta? «ATA».

Peter og guttene ble venner for livet.

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst.

Tidligere publisert på derimot.no



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 596 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

12 kommentarer. Leave new

  • En god historie, og historie-oppklaring.) Takk.

    Så kan man spørre seg; hvorfor har det vært så viktig ( i vår kultur?) å innbille folk at de er onde? Er det kun noe religion-produsenter har trengt for å holde oss på plass under religionens ( de religiøse/politiske lederne sin ) maktutøvelse?
    Spiller det/de hele på en redsel i oss, fordi vi har disse kreftene til godt og ondt i oss som vi hele tiden må samarbeide med for å lære å kjenne oss sjøl?
    Det forunderlige er ikke ondskapen i oss. – Men den store godheten de aller fleste har. Den (sosiale og personlige) gleden det gir oss å gi godhet/kjærlighet.
    Hvis noe kan kalles ondt tror jeg det må være de systemene «vi» lager oss.
    Godhet/kjærlighet er /må alltid være av personlig art. Men under system-guder kan vi lures til å sette ondskap/galskap i system.
    » Det gode vi vil, gjør vi ikke; det onde vi ikke vil, gjør vi «, som det heter.
    Under (politiske) systemer ( og guder) utenfor oss kan vi lokkes til å gjøre det utrolige («onde»). Fordi vi også liker (store) systemer, – som kan hjelpe oss til å forstå den (store )verden vi lever i.

    Svar
  • Man kan også lese den ( opprinnelige !) historien som en sunn løsrivelse fra et system, fra en gruppe innad i samfunn-systemet. Og en søken etter genuin kjærlighet og egoisme.( Egoisme : lyst til å greie seg sjøl, – ofte forvekslet med egosentrisitet.)
    Der ønske om løsrivelse ( vekst/nysgjerrighet/kunnskap?) er større enn tryggheten i et system. ( Adam /Eva/guder- konflikten?)
    Altså et sunt valg der guttenes (vår) sunne ønske om å bruke vår inneboende livskraft og kjærlighet overstyrer de voksne/etablertes trygghet/systemet .
    ‘ den som ikke ofrer brød for frihet fortjener ingen av delene. ( Lett omskrevet)

    Ellers et spennende og viktig tema det hadde vært morsomt å samtale mer om på derimot.no.

    Svar
    • Så kan man lure på hvorfor det har vært så viktig å innbille folk at de er onde, vil det onde.
      Er det fordi ondskapen til systemet/politikere ikke skal synes så lett?
      » Er det noe rart det er krig i verden» 🙂

      Svar
  • Imperiets ledere er onde tvers igjennom og det drypper over på statslederne.
    Derfor har det vært den oppkjøpte og overstyrte bokbransjens jobb å avlede oppmerksomheten.
    Menneskeheten er ond og ikke rede, det beviser alle krigene bla bla.

    I virkeligheten er det ute med menneskeheten, den har tapt og har ingen som leder dem. Alle medias føringer er beregnet på sauer. A gjøre dem passive og umælende. Menneskeheten fragmenteres og får ingen mental næring. Det blir stadig færre mennesker og stadig flere sauer.

    Svar
    • Ja, ondskap og idioti, og påført frykt/frustrasjoner, en skummel blanding.
      Men bakmenn har forsøkt total kontroll i tusener av år. Med religion og penge-økonomi.
      Selv om de nå styrer det meste av verdens media, også gjennom det økonomiske systemet de har «lært» oss opp til å bruke, kommer de ikke til å vinne. Det viser også historien.

      Svar
  • Veldig bra å minne om våre gode, menneskelige trekk. Vi kan hvis vi vil. Historien fra virkeligheten om disse guttene som fremviste en helt imponerende tapper og sivilisert holdning inntil å praktisere bønn og lage musikkinstrument av vrakrester, dikte sørgmodige viser, det er en veldig oppmuntrende fortelling, særlig nå, i en tid hvor det onde i menneskene synes påtrengende. Det virker som guttene valgte at alle seks var likeverdige, og ikke et hierarki. Flere filmer finnes på youtube på søket: «tonga boys». Kan anbefales hvis en har lyst på litt ny og frisk tro på det gode i vår natur. Seks tenåringer fra Tonga klarte å leve sivilisert og spirituelt under harde forhold. Imponerende.

    Svar
  • Men media, – og de som vil at vi skal lammes av ‘ menneskenes onde natur’ hauser opp og lyver om slike historier. Jo mer vi forferdes jo lettere godtar vi de store statlige systemenes galskap.
    ‘ Er det noe rart det er krig i verden.’ 😉

    ‘Man tviler for eksempel ikke på en rasismehistorie. Gjør man det, så står man på rasistens side. Man er medskyldig. Man gjør det vanskelig å fortelle om rasisme. Jeg er neppe alene om å se noen ganske merkelige og ubeviselige historier passere redaksjonskontroll.
    ….Ikke fordi verden kryr av nazister med pensel. Men fordi ingenting sier ondskap som et hakekors. For Reilly er de et varsko om at trusselen høyst sannsynlig er falsk. ‘
    nettavisen.no/norsk-debatt/prosjekt-sloseri-det-kan-lonne-seg-a-lyve/o/5-95-621933

    Svar
  • Ikke for å ødelegge et sjeldent positivt innslag mellom alt det andre, men det er nå en smule naivt å konkludere med at «mennesker er fundamentalt gode» fra en historie som denne. Jeg var aldri noen fan av Fluenes herre selv, men virkeligheten er full av eksempler som dessverre gjør det umulig å benekte at det er nok av ondskap i oss. Utvendige faktorer har naturligvis mye å si også, og de fleste av oss er ikke så ille at vi kannibaliserer barndomskameraten vår så fort han brekker et ben, men hvis argumenter er at «jeg hadde vært perfekt om ikke det var for alle andre» så er det kanskje på tide å ta en grundigere gjennomgang med seg selv.

    Svar
    • Robin.
      Selvfølgelig er ikke mennesker BARE gode. Vi har evne til både det onde og gode i oss. Det forteller jo også hvorfor de fleste religioner er laget med både guder og djevler.

      Men enkelt mennesker i et samfunn har mye større glede av å utøve gode handlinger og kjærlighet.
      – Ofte PÅ TROSS AV faanskapen som er innebygd i religiøse og politiske ( stat-) systemer.
      Når vi INNBILLES at vi er onde av natur, vil maktaverne lettere kunne bruke den delen av oss. – Og skylde på ‘ondskapen i vår natur’ , så vi ikke ser galskapen i systemet.

      Kjærligheten og omtanken for våre medmennesker er så sterk i de fleste, at politiske og religiøse maktapparater ofte/nettopp bruker denne kraften til å styre flokken i sin retning.
      Hvilken retning? Hva er målet ( vårt)? Vi skal ikke tro at det finnes vei mot et mål.
      Nei, det skal jevnlig konstrueres kaos og usikkerhet; penge-økonomi, klima, virus….. -KRISER.
      Da kan vi lettere styres til å tro at vi er avhengig av deres SYSTEMER.
      Helst et globalt, – med En leder ( og en valuta) ?

      Svar
      • Dessverre er det ingenting selvfølgelig lenger i våre dager der visse folk går så lang at de mener det finnes andre «tolkninger» av 2+2.

        Men jeg er enig i hovedpoenget ditt, syntes bare jeg måtte påpeke at det finnes ondskap fra oss selv i tillegg også, siden «kritisk teori»(at ALLE problemer er strukturelle) har fått så stor inflytelse de siste årene.

        Svar
  • Denne historien forteller så uendelig mye,den forteller om en gruppe gutter som ikke var spesielt begeistret for å gå på noe de oppfattet som en tvangsskole opprettet i ett samfunn som de ikke trivdes i.Dette var gutter,så de fulgte bare en dröm om noe bedre,de dro avgårde uten sjökunnskap,dårlig planlegging og uten kompass og kart,det sier noe om det samfunnet de forlot.
    De lärte seg gjennom sine vanskeligheter at alle var like verdifulle,de lärte å löse konflikter uten varig etterstrid,om noen fölte seg viktigere enn de andre ble det 4 timer i skogen for å tenke over sitt egoistiske påfunn,så tibake til fellesmöte hvor alle sa sitt ög neste dag var alt bra.
    D lärte seg i felleskap å fange inn villhöns som de bygde innhengniger til,de slaktet sjelden noen av disse,de spiste mest sjöfugl og fisk ,dyrket av jorda grönnsaker som hadde overlevd en tidligere mörk historie..
    Samhold er viktig,det allmenne er altid viktigere enn egennytte,egennytte er aldri bra for de mange,det burde vi ha lärt nå,men nei,det går tregt å få det humanstiske norge med på endringer,de synes fortsatt godt fornöyd med å delta i kapplöpet for å tjene noe de oppfatter som godt.jaja,nå kommer smellen,nå skal avslöres om tredemöllas eierskap og samtidig skal vi läre oss å bli allmennyttige og ikke egennyttige.

    Svar
  • Mennesket er sosialt, problemet er at de som har makten og tyrer verden liden av antisosial personlighets forstyrrelse (psycopati) og narsissisme og bryr seg KUNN om å skaffe seg selv mer makt og penger. Om noen milliarder mennesker dør i prosessen med at de skaffer seg selv mer makt og penger bryr de seg absolutt 0 om…

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Blir Liz Truss UKs nye statsminister etter Johnson?

Hun vil bruke atomvåpen.

Previous Post

Har mannen mistet kontakt med virkeligheten?

Zelenskij vil sloss til Krim er tatt.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.