POSTED IN Media

Medienes krise:

Omskrivingen av virkeligheten fortsetter.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

2019 – medienes forfall fortsetter.

Det er slik at når en runder et år og ikke minst et tiår setter kommentatorer seg ned for å vurdere hovedtrekkene i den utviklingen som har funnet sted for på den måten å kanskje kunne si noe om hva vi kan vente oss.

Den russiske revolusjonen var en brå historisk endring som har skapt varige spor i ettertiden.

Denne typen spå-kunst har ikke alltid så mye for seg av flere grunner, men først og fremst fordi historien ikke er en gradvis endringsprosess, men sprangvis. En utvikling som vi kan se over en lengre periode vil plutselig kunne endre retning. Politisk skjer dette f.eks. gjennom det vi kaller revolusjoner ved at en utlevd samfunnsform erstattes av en ny. Eksempler her er det mange av, men de mest kjente i vår nyere tid og vår del av verden er den franske, den russiske og den kinesiske revolusjonen.

Også innen teknologen skjer endringene sprangvis selv om kunnskap gjerne akkumuleres samlet gjennom små skritt. Men forståelsen av verden endres gjennom ny kunnskap og relasjonene mellom menneskene endres også som følge av slike endringer i teknologien. Ikke minst har informasjons-og kommunikasjons-revolusjonen endret livene i vår del av verden. Stikkord er data-mobil-transport.

Slike kommunikasjons-betingelser var umulig å forestille seg for kort tid siden.

Disse endringene skaper nye relasjoner og ny type samhandling som alle merker.

En viktig del av de endringer som skjer er tilgangen til mer og utvidet informasjon om verden. Vår tilgang til informasjon er styrt i stor grad av de store riksdekkende mediene, både radio, TV, internett, aviser, tidsskrifter osv.

Situasjonen er sannsynligvis ganske lik i de fleste vestlige land hvor de store mediene, både de statlige og ikke minst private fremmer en virkelighetsbeskrivelse som de ser seg tjent med, dvs. det eierne og landets ledere ser seg tjent med.

Jeg synes at deres fortelling om verden rundt oss blir mer og mer preget av omskrivninger, fordreininger og tåkelegging. Viktige begivenheter fremstilles på en måte som i beste fall kan karakteriseres som tendensiøs og ensidig.

Mer enn alt annet som er i endring er medienes informasjons-utelatelser. Det forteller om en utvikling som jeg tror vi vil se mer av i tiden som kommer. Jeg skal nevne tre av de sakene som det ikke informeres om:

  1. Julian Assange sin fengsling. Han sitter i dag i et høy-risiko-fengsel fordi han ikke møtte til et rettsmøte hvor det skulle avgjøres om han skulle utleveres til Sverige hvor han var voldtektstiltalt. Tiltalen i Sverige er frafalt og den var mest sannsynlig konstruert i utgangspunktet for å ta Assange. Når risikerer han utlevering til USA for sin journalistiske virksomhet: Han har avslørt løgner som USAs myndigheter har brukt for å få gjennom sin politikk, bl.a. om krigen i Irak. Denne utleverings-trusselen er et angrep på all journalistisk virksomhet, men det vi ser er taushet i de store mediene om saken eller nærmest pinlige kommentarer hvor hans motiver mistenkeliggjøres.
  1. Krig-fred-spørsmålet. Russland har rustet ned for andre år på rad mens USA/Nato ruster opp som aldri før. Det diskuteres overhode ikke om opprustingen er nødvendig. USA bruker mer enn ti ganger det Russland gjør til krigsforberedelser og Nato bruker samlet 15 ganger mer. Dette er et misforhold som det virkelig er grunn til å stille spørsmål ved. Det er egentlig tilstrekkelig å presentere tallene, men selv ikke det klarer de store mediene. Dette enorme misforholdet omtales ikke i det hele tatt.
  1. Nå er det nettopp kommet nye avsløringer som viser at ekspert-rapportene om den angivelige gassangrepet i Douma utenfor Damaskus var politisk tuklet med slik at Syrias regjering fikk skylden for noe opprørerne (jihadistene) hadde gjort. Ekspertene til OPCW konkluderte med at gassbeholderne ikke kunne være sluppet fra fly/helikopter, men den politiske ledelsen til dette uavhengige FN-organet fikset rapporten slik at den syriske regjeringen likevel fikk skylden. Dette utløste et voldsomt missil-angrep den 14. april i 2018 fra Nato-land mot Syria. Denne avsløringen er en politisk sensasjon, men så viser det seg nå at de store mediene ikke omtaler saken i det hele tatt, til tross for at det er en politisk skandale av dimensjoner.

Og det finnes en rekke andre saker hvor tausheten er påfallende etter en voldsom medieomtale, f.eks. Skripal-saken i Storbritannia. Hvor er Skripal familien? Hvorfor får ikke pressen møte dem? Har britisk etterretning avlivet dem? Hva forteller nye gift-rapporter, osv. Men inntrykket om at dette var en russisk operasjon er spikret i opinionen. Da trenger en ikke mer oppmerksomhet om den.

Og det spørsmålet som reiser seg med økende tyngde er hvordan en kan unnlate å ta opp slike sentrale spørsmål, slike avsløringer og slike angrep på den kritiske journalistikken. For hvis ikke Julian Assange forsvares av sine kolleger for sin journalistiske virksomhet, hvem skal da gjøre det?

Slike grafer vil våre store medier aldri vise deg! Garantert!

 

Og hvis ikke rapporter som forteller om svindel brukt som påskudd til angrep på andre land skal offentliggjøres, hvordan kan en da stanse de kreftene som ønsker seg krig?

Udo Ulfcotte sine avsløringen om CIA-infiltrasjon i nesten alle store tyske medier viser bare en flik av den situasjonen vi befinner oss i. Når dette er tilfelle i Tyskland kan vi regne med at det gjør seg gjeldende over hele vesten, også i Norge.

Den kritiske journalistikken får enkelte ganger nærmest et komisk preg hvor mindre saker blåses opp til de store skandaler: Giske-saken som egentlig ikke var en sak, men en klønehistorie om fylleadferd. Mens virkelige store saker forties fordi de ikke passer inn i virkelighetsbeskrivelsen som mediene forer oss med.

Fordi styrkeforholdet i verden er i rask endring vil vi i 2020 se mer av dette: Usynliggjøring av viktige ting og oppblåsing av bagateller for å gi skinn av kritisk journalistikk. Før eller siden vil en slik praksis møte veggen: avstanden mellom det som skjer og det som fortelles blir for stor. Men i 2020 vil dette fortsette som før med en gradvis svekking av troverdigheten til de dominerende mediene som resultat.

Knut Lindtner

Forsidebilde v/Igor Morski

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Det er fullstendig udugelig av makthaverne å gjøre dette. De later som at internett ikke eksisterer. Vannvittig mange mennesker vet i dag at det vi får presentert i media og skole om historie er løgn og omskriving. At de allikevel velger å gjøre det de gjør viser hvor frakoblet de er fra vanlige mennesker. Over 60 % av amerikanerne vet i dag at det var den dype staten og Mossad som stod bak 11 September. De avkler seg selv når de fortsetter løgnen. Vi er snart ved ett historisk vippepunkt i forhold til hvor mange som er klar over sannheten om våre korrupte myndigheter og det er selvsagt også derfor de strammer grepet. Her er en glimrende video om vår falske historie:https://www.youtube.com/watch?v=AvZNgq6sJ40&list=PLRxZL2-3He47sKqXkJPrYto-LlCW-VLl7

    Svar
  • Kontroll over pressen er beskrevet i Zions Vises Protokoller.

    http://vigrid.net/zionsvises12.htm

    Svar
  • Reidar Kaarbø
    3 januar 2020 14:43

    Omskrivingens mest elegante form er utelatelse. La være å nevne sider av saken som ikke er stuerene. Her er NRK allerede på sporet. Orwell fikk rett i det meste.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Nå mister de taket:

Brøler og truer.

Previous Post

Kampen om den russiske gassen:

Et spørsmål om hvem som skal bestemme.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.