Hentet fra Politikus.

Desmets utgangspunkt er en påstand fra Noam Chomsky om «at vi nå lever i et slags totalitært system som er verre enn i det tidligere Sovjetunionen». At «Intoleransenretter seg mot dem som motsier den dominerende ideologien.» Desmet «advarer om at vi risikerer å havne i et totalitært samfunn», men mener at vi ikke «er der ennå».
Statens politi for politisk overvåking, Politiets sikkerhetstjeneste, er opptatt av å oppdage og hindre «anti-statlig virksomhet». Et nytt importert nærmest altomfattende overvåkingsbegrep, men der tilsynelatende venstreorienterte krefter har fått definisjonsmakt til å utpeke som motstandere av staten dem som de omtaler som høyreekstreme. Dem som må nektes ordet. Dem som er imot kriger, økende sosiale forskjeller og mot stadige innskrenkinger av demokratiske rettigheter for dem som anklages for å ha «feile synspunkter». De utstøtes med «woke» og kanselleringskultur. Den belgiske professoren i klinisk psykologi, Mattias Desmet, som har skrivi boka Totalitarismens psykologi er av en kollega omtalt som «den statsfiendtlige ekstremismens ideolog».
Desmet er ikke aleine med kritikk mot ensretting. Han står i tradisjonen til Herbert Marcuse, George Orwell og Noam Chomsky. Vår egen Harald Stanghelle er bekymra for mulighetene til «absoluttenes renessanse» i vestlige medier.
John Pilger er en av dem som er bekymra for den økende ensrettinga. Et innlegg av han blei lagt ut på steigan.no. Pilgers innlegg blei kommentert av Einar E. Jacobsen på Facebook, og Jacobsens kommentarer til Pilger følger etter Desmets innlegg. 

Av Ove Bengt Berg,
redaktør Politikus.no

Mattias Desmet:

Jeg er sjelden enig med Noam Chomsky, men i et intervju med Russell Brand kom han med en dristig uttalelse som vekte min interesse. Han hevda at vi nå lever i et slags totalitært system som er verre enn i det tidligere Sovjetunionen. Chomsky nevner dekningen av krigen i Ukraina som et eksempel. Ikke ett ord kan sies som avviker fra den dominerende fortellinga, eller så blir personen som ytrer det kasta ut og kansellert. Men den dominerende fortellinga om krigen er regelmessig alvorlig feilaktig. (Tror vi fortsatt på at Russland sprengte gassrørledninga Nord Stream i lufta? Kanskje ikke lenger. Men det vil sikkert vise seg å være sant at Russland ødela Kachovka-dammen).

Det er kanskje ikke så dumt å høre avvikende meninger om Ukraina. Ikke fordi jeg vil at folk skal støtte Putin. Men fordi det ville vært færre kriger hvis alle anstrengte seg for å lytte til den antatte fienden med jamne mellomrom. Det er nettopp det som gjøres umulig av dagens sensur. Chomsky har for eksempel sagt at det var lettere å lytte til vestlige kanaler i Sovjetunionen under kommunismen enn det er å lytte til russiske kanaler i USA i dag.

Chomsky veit både det ene og andre om sensur. Han har skrivi en svært sofistikert teori om det. Sensur oppstår gjennom en rekke psykologiske, økonomiske og sosiologiske mekanismer. Det er viktig å kunne se kompleksiteten i fremveksten av sensur. Det er slik en unngår den paranoide trua på at all sensur oppstår gjennom én sentralstyrt konspirasjon. Og det er også slik en unngår det motsatte: en radikal fornekting av sentralstyrt sensur. Psykologisk sett henger de to forholda sammen. Så lenge det finnes mennesker som ikke ser konspirasjon noe sted, vil det finnes mennesker som ser konspirasjon overalt.

Sensur fremstår først og fremst som selvsensur. Mennesket er et selvsensurerende vesen. Det vil bli elska, beundra og begjært, og det veier sine ord fordi det skjelver og skjelver ved tanken på å bli avvist og forlatt. Bare denne frykten er nok til at vi holder kjeft.

Men det finnes også reell («ekte»)  sensur i samfunnet vårt. Administrerende direktør i den flamske allmennkringkasteren innførte munnkurv i begynnelsen av året: ansatte kan ikke lenger kritisere kringkasteren offentlig, under trussel om oppsigelse. Og noen måneder seinere innførte Belgias statsminister en liknende munnkurv: Ministre som offentlig kritiserer regjeringa, vil bli tvunget til å gå av.

Globale institusjoner går foran med et instruktivt eksempel. I tillegg til en hær av faktasjekkere har FN utnevnt mer enn 100 000 digitale førstesvarere. Deres oppgave er å raskt imøtegå opposisjonelle stemmer på sosiale medier med «nøyaktig og pålitelig informasjon». Og de legger heller ikke skjul på at de samarbeider med de sosiale medieplattformene. Under koronakrisen betalte Facebook hele 35 000 personer som sammen med kunstig intelligens sensurerte mer enn 12 millioner meldinger som spredte såkalt «feilinformasjon» om covid-19 og vaksiner. Også amerikanske myndigheter driver aktiv sensur. Representanter for Biden-administrasjonen og offentlige etater samarbeider med store teknologiselskaper om å sensurere meldinger på sosiale medier. Heldigvis satte en føderal dommer nylig en stopper for dette samarbeidet. Merknad: Dette viser at det fortsatt finnes en grense for totalitære tendenser i samfunnet vårt.

Blant de sensurerte var biomedisinske eksperter i verdensklasse, som dr. Peter McCullough, dr. Robert Malone, dr. Jay Bhattacharya og dr. Aseem Malhotra. Som det går fram av en nylig publisert artikkel i Wall Street Journal, blir det stadig tydeligere at disse sensurerte ekspertene i overveiende grad hadde rett i sin kritikk av pandemibekjempelsen. Og at det ville ha redusert unødvendige ødeleggelser, lidelser og befolkningens tap av tillit til offentlige institusjoner dramatisk hvis de hadde fått komme til orde. Men det har ikke hindra FN og andre globale institusjoner i å fordoble sensuren.

Politikerne trekkes også inn i dette. I Nederland er det forsøk på å forby det politiske partiet Forum for Democracy, videoer av den amerikanske presidentkandidaten Robert F. Kennedy jr. fjernes fra YouTube som «falske nyheter», og Biden-administrasjonen vil ha Trump bak lås og slå – koste hva det koste vil. Skyldes ønsket om å fengsle Trump utelukkende mistanke om straffbare handlinger? Hvis det er tilfelle, hvorfor blir ikke Obama- og Clinton-ministrene granska på samme måte for sin befatning med Jeffrey Epstein? Og hvorfor blei det aldri noen etterforskning da George W. Bush provoserte fram en ødeleggende krig med sin påstand om irakiske masseødeleggelsesvåpen?

Det er i bunn og grunn enkelt. Intoleranse retter seg ikke mot dem som bryter loven. Intoleransen retter seg mot dem som motsier den dominerende ideologien. Og den øker i hele systemet – både i globale og nasjonale institusjoner og på individnivå.

Chomsky sier rett ut at vi i Vesten i dag lever i et totalitært system. Det er ikke en så snau påstand. Herbert Marcuse antyda det samme i boka The One-Dimensional Man fra 1964. Han sa at sjøl om Nazi-Tyskland kanskje hadde falt, var Europa i bunn og grunn fortsatt et totalitært samfunn. CIA oppretta seinere en 500 siders mappe om ham. Det er ikke alltid like populært å skrive bøker der man advarer mot totalitarisme. Tro meg, jeg vet det.

Den nye totalitarismen er egentlig ikke særlig fascistisk eller kommunistisk. Den er teknokratisk. Det som er i ferd med å vokse fram, er en totalitarisme leda av «eksperter» og overholdt med teknologiske verktøy som verden aldri har sett makan til — før nå.

I første omgang dreier det seg om en slags «fløyelshanske»-totalitarisme som forsøker å frarøve befolkninga dens (mentale) frihet ved hjelp av mer eller mindre ikke-voldelige påvirkningsteknikker som nudging, ansettelse av påvirkere og journalister for å plante og fremme foretrukne narrativer, undertrykking av kritiske budskap på sosiale medier gjennom algoritmer og så videre. Det er psykologisk naivt å tro at slike teknikker er ufarlige. Det dreier seg alltid om former for manipulerende kommunikasjon. Den som forvrenger talen, forvrenger menneskelige relasjoner, og den som forvrenger menneskelige relasjoner, forvrenger tilværelsen. Først i ord, så i handling.

Jeg er mer forsiktig enn Chomsky og Marcuse. Jeg advarer om at vi risikerer å havne i et totalitært samfunn – ikke at vi er der ennå. Men noen ganger nytter det ikke å være nyansert. En professorkollega beskrev meg nylig som «den statsfiendtlige ekstremismens ideolog» under en studiedag om høyreekstremisme. Vanligvis ville jeg ha brutt ut i latter. Men smilet mitt vaklet litt. Jeg kan ikke utelukke at kollegaen min virkelig mener det.

Mattias Desmet: Støtt arbeidet mitt her: abonner.

Oversatt av OBB/Politikus
Uthevinger i teksten ved Politikus

Framheva bilde: 
Image by Tayeb MEZAHDIA from Pixabay, 
oversatt og tilpassa av steigan.no.

Kommentarer av Einar E. Jacobsen til John Pilgers innlegg på steigan.no: 

Rødt ønsker ikke at vi skal lese Steigan. Ofte advarer Rødt-politikere mot nettavisa før de i neste setning sier de ikke leser den selv. Så advarslene de kommer med er åpenbart ikke sugd fra eget bryst. Det er noe patetisk over et parti som lar de borgerlige mediene legge premissene for det offentlige ordskiftet og hva som er godkjent lesestoff. Vi som ikke hører på advarslene til Rødt, men i stedet insisterer på å tenke og vurdere selv (det er både gode og dårlige artikler på Steigan) får gleden av å lese slike artikler fra verdens kanskje mest meritterte journalist, John Pilger. For slikt får vi vel ikke lenger lese i det statsautoriserte Klassekampen? Jeg tillater meg å sitere noen avsnitt selv om artikkelen bør leses i sin helhet:

John Pilger:
«På 1970-tallet møtte jeg en av Hitlers ledende propagandister, Leni Riefenstahl, hvis episke filmer glorifiserte nazistene. Vi bodde tilfeldigvis på samme hytte i Kenya, hvor hun var på et foto-oppdrag, etter å ha unnsluppet skjebnen til andre venner av der Führer.
Hun fortalte meg at de «patriotiske budskapene» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordre ovenfra», men av det hun kalte det «underdanige tomrommet» til det tyske publikummet».

Einar E. Jacobsen:
Det slår meg mer og mer at det er det liberale, tolerante utdanna borgerskapet som er tilbøyelige for fascisme. Over hele vesten er demokratiske institusjoner under press, men ikke først og fremst av ytterliggående grupperinger, men av det liberale, «demokratiske» borgerskapet selv som omfavner et stadig smalere og mer intolerant offentlig ordskifte og PSTs videre fullmakter til å forfølge «statsfiendtlig tankegods». Det er de sittende regjeringer som systematisk hindrer innsyn i offentlige dokumenter. Det er den tolerante, liberale statssubsidierte rikspressa som ikke tolererer avvikende syn i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det er den statsautoriserte «maktkritiske» rikspressa som driver en infantil lederdyrkelse av Jens Stoltenberg og Erna Solberg. At de ønsker å flytte oppmerksomheten mot de «radikaliserte» viser bare at de er fullstendig klar over hva de gjør.

John Pilger:
«I dag har de mest lønnsomme krigene sitt eget brand. De kalles «evige kriger»: Afghanistan, Palestina, Irak, Libya, Jemen og nå Ukraina. Alle er basert på en pakke med løgner.
Irak er den mest beryktede, med sine masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterte. Natos ødeleggelse av Libya i 2011 ble rettferdiggjort av en massakre i Benghazi som ikke skjedde. Afghanistan var en praktisk hevnkrig for 9/11, som ikke hadde noe å gjøre med folket i Afghanistan.
I dag handler nyhetene fra Afghanistan om hvor onde Taliban er – ikke at president Joe Bidens tyveri av 7 milliarder dollar av landets bankreserver forårsaker omfattende lidelse. Nylig viet National Public Radio i Washington to timer til Afghanistan – og 30 sekunder til det sultende folket.»

Einar E. Jacobsen:
Følger man bare den statsautoriserte pressa, så får man et helt forvrengt bilde av virkeligheten og man får plantet hendelser i hodet som aldri har skjedd. Et annet eksempel er Russia-gate. Konspirasjonsteorien vestlig media har dyrket siden 2016 og som er tilbakevist for mange år siden. Likevel ageres det som om Russland faktisk manipulerte det amerikanske slik at Trump ble president.

John Pilger:
På sitt toppmøte i Madrid i juni vedtok Nato, som kontrolleres av USA, et strategidokument som militariserer det europeiske kontinentet og eskalerer utsiktene til krig med Russland og Kina. Den foreslår «krigskamp med flere domener mot atombevæpnede konkurrenter». Med andre ord – atomkrig.
Den sier: «Natos utvidelse har vært en historisk suksess.»
Jeg leste det med vantro.
Et mål på denne «historiske suksessen» er krigen i Ukraina, hvor nyheter stort sett ikke er nyheter, men en ensidig litani av jingoisme – fiendtlig sjåvinisme – forvrengning og utelatelse. Jeg har rapportert om en rekke kriger og har aldri sett maken til slik altomfattende propaganda.

Einar E. Jacobsen:
Det er bare å minne om rapportene fra massemediene om hvor dårlig stilt det står til med det russiske militæret og at de taper krigen. I februar skulle de ha oss til å tro at de hadde gått tom for våpen og sloss med spader. Nå på sensommeren har små drypp av virkeligheten kommet fra avisene, men likevel innpakket i en dumskap journalistene forsøker å projisere over på publikum, som Aftenposten i dag: «I skogene i Serebrjansk, ved nordfronten i østlige Ukraina, pågår et endeløst slag de færreste har hørt om». Hvis det er slik at folk ikke er blitt informert, så har vel ikke Aftenposten og de andre avisene gjort jobben sin da? Men det skyldes vel at de nok er fullstendig uinformerte selv.

John Pilger:
«Det historiske oppdraget til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket,» sa Andreiy Biletsky, grunnlegger av Azov-bataljonen, «er å lede de hvite rasene i verden i et siste korstog for deres overlevelse, et korstog mot de semittledede Untermenschen.”

Einar E. Jacobsen:
Siden februar har en kampanje med selvutnevnte «nyhetsovervåkere» (for det meste finansiert av amerikanere og briter med koblinger til regjeringer) forsøkt å opprettholde absurditeten om at Ukrainas nynazister ikke eksisterer»
For Nato og vesten er nazister instrumenter som kan brukes mot sine fiender. Det er ingen hemmelighet at haugetalls av naziforbrytere ble rekrutterte til offisielle stillinger i Pentagon og NATO etter krigen. Nazistenes patologiske hat mot Sovjetunionen var bare overgått av det liberale vesten. Hatet mot russerne er ikke noe mindre i dag, kanskje tvert om. Når NRK sender en «dokumentar» der norske frontkjempere får lov å hvitvaske forbrytelsene sine på øst-fronten med budskapet om at de jo bare ville drepe bolsjevikerne, så glir det inn i et helt forutsigbart mønster av nazi-apologi.

John Pilger:
«De siste årene har noen av de beste journalistene blitt lempet ut av hovedstrømmen. «Defenestrert» er ordet som brukes. Rommet som en gang var åpent for uortodokse mavericks, for journalister som gikk mot strømmen, sannhetsfortellere, har stengt.
Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende. Da Assange og WikiLeaks vant lesere og priser for The Guardian, New York Times og andre selvopptatte «aviser å regne med», ble han feiret.
Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og drap på Assanges karakter, ble han gjort til en offentlig fiende. Så kalte visepresident Biden ham en «hi-tech terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»»

Einar E. Jacobsen:
Og ingen MSM-journalister har kommet med en eneste kritisk bemerkning til Hillary Clinton. Tvert i mot hylles hun.

John Pilger:
Etter å ha ligget i bløt i et dypt bad av rettferdighet 82 år, som er den offisielle versjonen av siste verdenskrig, er det ikke på tide at de som er ment å holde historiefortellingen korrekt, erklærer sin uavhengighet og dekoder propagandaen? Det haster mer enn noen gang.

Einar E. Jacobsen:
Ikke vær redd for moralske pekefingre fra Rødt, les John Pilgers artikkel selv!

Jacobsens utdrag av av Pilgers innlegg
og hans kommentarer til Pilger er henta fra
hans innlegg på Facebook 24.08.2023. 

Innlegg fra andre skribenter står for deres regning,
ikke nødvendigvis for Politikus sin.