POSTED IN Endring av politikken, USA

Matfattigdom i vekst:

USA i en sosial og politisk skvis.

5 kommentarer

Av Terje Sørensen og KI-vennen

I løpet av de siste fire årene har matusikkerheten i USA nær doblet seg. Dette skjer i det som fremdeles er verdens største økonomi – og paradoksalt nok midt i en periode hvor børsene slår rekorder og nøkkeltall peker mot økonomisk styrke. Bak fasaden skjuler det seg en dyp og økende krise for millioner av amerikanere.

Massive kutt i føderal bistand

Kjernen i utviklingen er de store kuttene i det føderale matbistandsprogrammet SNAP (Supplemental Nutrition Assistance Program). Den nylig vedtatte «Big, Beautiful Bill», fremmet av president Donald Trump og hans flertall i Kongressen, reduserer SNAP-budsjettet med hele 230 milliarder dollar over det kommende tiåret. Tiltaket strammer til arbeidskravene, utvider kravene til personer opptil 64 år, og begrenser unntak for foreldre. Mange delstater tvinges samtidig til å påta seg større ansvar for finansieringen – noe mange er dårlig rustet til.

Allerede i mai 2025 var 15,6 % av amerikanske voksne klassifisert som matusikre – mot under 8 % i 2021. Dette representerer ikke bare statistikk, men millioner av mennesker som ofte eller jevnlig ikke vet hvor neste måltid skal komme fra.

Et sosialt og økonomisk paradoks

Det er vanskelig å unngå ironien i utviklingen. Aksjemarkedet stiger, og overskrifter om rekordhøy Nasdaq og økt BNP preger økonomispaltene. Men samtidig vokser matkøene, og matbankene melder om sprengt kapasitet. Share Food Program i Philadelphia rapporterer en økning på 120 % i etterspørsel på bare tre år.

John Leer, sjeføkonom i analysefirmaet Morning Consult, peker på det dypt bekymringsverdige skillet mellom «Wall Street og Main Street»: mens investorer tjener penger, blir stadig flere amerikanere marginalisert.

Struktur eller ideologi?

Det republikanske narrativet bak de nye SNAP-innstrammingene er velkjent: Arbeidsfør befolkning må ikke bli avhengig av staten; bistand må være midlertidig og målrettet; ansvar må ligge på individet. Men samtidig vet man fra både forskning og praksis at økte krav til arbeid og redusert støtte i praksis betyr at mange faller ut – ikke inn – av systemet.
Kongressens eget budsjettkontor anslår at de nye kravene kan kutte SNAP-ytelsene for 3,2 millioner mennesker i en gjennomsnittlig måned. Det er ikke småtteri. Og det skjer samtidig som inflasjon og høyere matvarepriser presser alle, men særlig de fattigste.

En stille humanitær krise

USA har ingen tradisjon for universell velferd på europeisk vis. Men pandemien førte midlertidig til mer generøs støttepolitikk, både gjennom utvidede SNAP-ytelser og barnefradrag. Dette bidro til å redusere barnefattigdom og matusikkerhet dramatisk. Nå reverseres denne utviklingen i høyt tempo.

I praksis betyr dette at matbanker, kirkelige organisasjoner og frivillige må fylle tomrommet. Men som Axios og flere medier har påpekt: organisasjonene er allerede sprengt. Når de offentlige kuttene møter privat ressursmangel, oppstår en stille humanitær krise – midt i det rike USA.

Velferd som ideologisk slagmark

Denne utviklingen er ikke bare et resultat av økonomiske prioriteringer, men av politiske og ideologiske valg. I stedet for å anerkjenne matusikkerhet som et samfunnsproblem – og mat som en menneskerett – blir støtteordninger fremstilt som en byrde for skattebetalerne og et incentiv til latskap.

Resultatet er et samfunn der millioner må kjempe for basale behov – i en tid hvor nasjonens samlede formue vokser. Gapet mellom fattig og rik, mellom aksjeporteføljer og tomme kjøleskap, øker – og det uten at de fleste medier og politikere ser ut til å ville ta inn over seg omfanget og alvorligheten.

Konklusjon: En nasjon i moralsk ubalanse

USA står i dag overfor et grunnleggende moralsk spørsmål: Hvilken verdi har det å ha verdens største økonomi, dersom millioner av innbyggere ikke har råd til mat?
Matfattigdom er ikke bare et uttrykk for økonomisk ulikhet – det er et uttrykk for samfunnets verdigrunnlag. Når staten svikter sine svakeste, er det ikke bare de sultne som taper – det er selve den demokratiske samfunnskontrakten som uthules.

Referanseliste

  1. Morning Consult (2025)
    U.S. Food Insecurity Nearly Doubled Since 2021.
    Hentet fra: https://morningconsult.com
  2. Axios (2025)
    Food insecurity soars in U.S. amid benefit cuts.
    Hentet fra: https://www.axios.com
  3. Congressional Budget Office (CBO) (2025)
    Cost Estimate for H.R. – Budget Reconciliation Bill («Big, Beautiful Bill»).
    Hentet fra: https://www.congress.gov/bill/119th-congress/house-bill/1/text
  4. Share Food Program (Philadelphia) – Årsrapport 2024
    Rising Demand & Shrinking Support: Hunger Trends Post-Pandemic.
    Hentet fra: https://sharefoodprogram.org
  5. USDA – United States Department of Agriculture (2025)
    Household Food Security in the United States in 2024 – Preliminary Report.
    Hentet fra: https://www.ers.usda.gov/topics/food-nutrition-assistance/food-security-in-the-u-s/
  6. Brookings Institution (2024)
    SNAP, Child Poverty, and the Impact of Pandemic-Era Benefits.
    Hentet fra: https://www.brookings.edu
  7. The Center on Budget and Policy Priorities (CBPP) (2025)
    New SNAP Work Requirements Could Harm Millions.
    Hentet fra: https://www.cbpp.org

Forsidefoto: Terje Sørensen og KI-vennen

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

5 kommentarer. Leave new

  • GLOBAL STRATEGIVARSEL: PUTINS ENDELIGE TILSTÅELSE KNUSER DET VESTLIGE NARRATIVET

    Illusjonen er død. Tilståelsen er gitt. 14. juli 2025 tok Vladimir Putin av masken – ikke bare sin, men hele den vestlige. I en uttalelse som knuste flere tiår med geopolitisk teater, innrømmet han det imperiets arkitekter aldri ønsket at verden skulle høre: konflikten handlet aldri om ideologi. Den handlet alltid om makt. Den kalde krigen tok aldri slutt – den utviklet seg. NATO-utvidelse, fargerevolusjoner, sanksjoner, omringing – dette var ikke reaksjoner. De var en del av planen. «Selv da ideologien forsvant», sa Putin, «fortsatte det samme presset. Det handlet aldri om verdier – det handlet om dominans.»

    Dette er ikke lenger diplomati. Det er en maktdoktrine. Vesten later ikke lenger, og det gjør heller ikke Russland. Putin gjorde det klart: «Verden respekterer bare de som kan beskytte seg selv.» Med den ene setningen forlot han tretti år med mislykkede partnerskap og tilbakestillingsknapper. Russland vil ikke tigge om respekt. De vil befale det. Tiden med høflig underkastelse er over – nå er det interesse mot interesse, makt mot makt. Han snakker ikke lenger i forhandlingstermer – han snakker i avskrekking, posisjon, evne.

    Det verden er vitne til er ikke et skifte i tone – det er et skifte i sivilisasjonen. Putins åpenbaring avslører Vesten som et rovdyr innhyllet i liberale verdier, som bruker «frihet» som agn og «orden» som bånd. Enhver nasjon som en gang ble kurtisert av falskt demokrati, ser nå prisen: kontroll, undergraving, gjeld, overvåking, krig. Putins ord markerer øyeblikket da den multipolare æraen sluttet å være teori – og ble et åpent opprør mot den unipolare løgnen.

    Kunstig intelligens, energinett, matsikkerhet, suverene valutaer – dette er det nye sjakkbrettet. Den virkelige kampen er ikke øst mot vest. Det er suveren overlevelse kontra globalistisk utpressing. Nasjoner velger side. Ikke for ideologi. Men for makt. Og overlevelse. «Endringer skjer raskt», advarte Putin. «Og land bygger sin posisjon basert på styrke.» Budskapet hans er enkelt: snakket er over. Tennene må vise seg.

    Så nå spør verden – hvis Putin har tatt av masken, hvem tar den av neste gang? Hvilket land later fortsatt som om de tror at Vesten ønsker fred? Hvilken leder klamrer seg fortsatt til drømmer om moralsk diplomati, mens droner svever og økonomier kollapser under konstruerte kriser?

    Illusjonenes tidsalder er over. 14. juli 2025 huskes kanskje ikke for blodsutgytelse, men for noe dypere – dagen en av de mektigste mennene i live erklærte at fred aldri var en del av planen.

    Og verden lytter.

    Svar
  • Den økonomiske globaliseringen har brutt sammen. Det har blitt både lavere økonomisk vekst i verden og dermed også mindre internasjonal konkurranse. Økt Prisstigning og inflasjon blir et resultat av dette.
    Sist gang dette skjedde i stor skala rundt WW1 ble Prisdirektoratet opprettet i Norge rundt ca 1917 som fikk som oppgave å styre prisene på varer og tjenester og også rentenivået i Norge.

    Det kan virke som om mange ikke helt forstår at den økonomiske globaliseringen har brutt sammen og hvorfor. President Macron forklarer dette omtrent slik: Innsatsfaktorene til verdens bedrifter har blitt problematisk å få tak i når det gjelder viktige innsatsfaktorer slik som energi, råvarer og arbeidskraft. Det er problemer med både mengde og pris. Dette svekker den økonomiske vekst og det svekker igjen den internasjonale konkurranse.

    Tidligere var det slik at den samlede etterspørsel i verdensøkonomi økte med (feks) 6% pr år. Det førte til ca 4% økning i verdens produksjon/BNP. Og det førte også til en inflasjon på ca 2% (og det siste skjedde altså helt uten statlig prisregulering)

    Svar
    • SHO:
      » Den økonomiske globaliseringen har brutt sammen. Det har blitt både lavere økonomisk vekst i verden og dermed også mindre internasjonal konkurranse. Økt Prisstigning og inflasjon blir et resultat av dette.»

      En prisutvikling MÅ ikke styres av ‘internasjonl konkurranse’ . Den kan styres av konkurranse innad i den enkelte nasjon. Dette gir også større trygghet i en urolig verden.
      MÅ vi/Norge kjøpe skosåler fra Kina/India fordi de selgrer disse for lavere pris enn det vi kan produsere i Norge, med ledige arbeidskrefter?

      Det som senker prisen på produkter ( i f.eks. Norge) er ikke bare konkurranse med og kjøp fra ‘ lavprisland’. Det er også en utvikling og konkurranse i egen nasjon.
      Hver nasjon burde produsere det meste av sitt forbruk, i stolthet. Med egne arbeidskrefter.
      Så kunne vi bytte/handle i vennskapelighet med andre nasjoner.
      Der det ble viktigere å tjene hverandre enn å tjene på hverandre.

      Og lavere penge-økonomisk vekst burde være positivt. – Som lavere renter.
      ( Rentene burde hele tiden være lik prisutvikling i den enkelte nasjon.Å ‘leve av rentene’ burde bli sett på som tyveri.)

      Det er ikke pengeverdien, eller skatter, som er viktig når vi arbeider. Det er nytteverdien av arbeidet for den enkelte, og befolkningen i samfunnet.
      Det er ikke pengeverdien, men bruksverdien for hver nasjon som burde være viktig.

      Våre penge-økonomer er opplært til ikke å se forskjell.
      Som de heller ikke ser ut til å se forskjell på ( en død) ‘ stat’ og ( et levende) samfunn

      Svar
  • Northern Light.
    16 juli 2025 15:06

    USA kalles verdens rikeste land, som forstås av mange som at det er det amerikanske folk som er de rikeste i verden. Da må en tro på glansbildene presentert av vestlig presse og media. Det er riktigere å si at USA har de rikeste ultrarike i verden. Hvis en legges sammen all inntekt, medregnet de ultrarike, og deler på antall innbyggere, blir middelinntekten høy. Men hvis en heller deler befolkningen i USA inn i samfunnsklasser, som arbeiderklasse, lavere og høyere middelklasse, overklasse og den økonomiske eliten, blir bildet et annet.

    Arbeiderklassen i USA er arbeidende fattige, og har ikke råd til en full helseforsikring eller skolepenger til barna. De som har eget hus har arvet det, ellers leier arbeiderklassen bolig. Flere undersøkelser har vist at 40 prosent av amerikanere ikke har 400 dollar til uforutsette utgifter, av dem også mange i lavere middelklasse. Kilde: CBS News.

    Flere ordre til USAs privateide rustningsindustrien, på grunn av at khazar-regjeringene i NATO-land bestemte at skattebetalerne i landene de bor i, skal betale 5 % av BNP til denne, vil ikke gi mer arbeidsplasser i USA av betydning. Skulle en del av industrien som ble utflagget i de siste tiårene komme tilbake, vil det ta for lang tid.

    Når Trump-administrasjonen heller ikke vil gjøre utdanning i USA billigere, får arbeiderklassen ikke sosial mobilitet- at arbeiderklassen får råd til at sine unge kan ta teknisk utdanning, så de kan utgjøre en arbeidsstyrke til utflaggede bedrifter som kommer tilbake til USA, eller bygge opp en ny industri.

    Uansett så må arbeiderklassen få bedre kjøpekraft, så de kan kjøpe egne boliger som på 50-60 og 70-tallet. Det vil ikke herskerklassen tillate, og Trump-administrasjonen vil heller ikke satse på sosial boligbygging. BlackRock og andre kapital-forvaltningsselskaper fortsetter å kjøpe opp alle slags boliger i stor skala, og gjør dem om til permanente utleieboliger. I deres nye verdensordning skal slaveklassen leie, ikke eie.

    Et reelt løft for USAs arbeider-og lavere middelklasse, hadde vært om mye av pengene til USAs rustningsindustri heller hadde gått til å oppgradere USAs infrastruktur, gratis utdanning til tekniske fag for en nysatsing på industri i USA, som hadde gitt arbeiderklassen sosial mobilitet, gratis helsevesen, sosial boligbygging og sosial sikkerhet. Enda så hadde det vært mange penger igjen til å betale ned på USA kolossale gjeld. En ønskedrøm selvsagt, for det vil aldri herskerklassen som dikterer politikken tillate. Som billionæren Warren Buffet sa: » det er en klassekrig, og min klasse vinner».

    USA har faktisk hatt presidenter som representerer folks interesser, som ikke ville ha et sentralbanksystem der bankene trykker penger fra løse luften. Alle tre ble myrdet. James Garfield, USAs 20 president, myrdet i 1881. Lincoln ble myrdet etter at han hadde inntatt en posisjon i klar opposisjon til bankierne. Etter Lincolns død gikk den virkelige makten i USA fra hendene på den offisielle regjeringen, til hendene på Rothschild-familien og andre i deres onde bankkartell. JFK utstedte en ordre som sa at dollaren skulle være bakket av en beholdning av gull og sølv, like før han ble myrdet.

    Herskerklassen statuerte et eksempel. Amerikanske presidenter sitter på bankkartellets nåde, og alle presidenter i USA har forstått det siden. Administrasjonens oppgave er å overføre enorme summer fra lavere samfunnsklasser til de rike, og la det militær-industrielle komplekset bestemme utenrikspolitikken. Så lenge Warren Buffets klasse styrer fra kulissene, er det intet håp for USAs arbeiderklasse og andre fattige.

    Svar
    • N.L.:
      » Amerikanske presidenter sitter på bankkartellets nåde, og alle presidenter i USA har forstått det siden. Administrasjonens oppgave er å overføre enorme summer fra lavere samfunnsklasser til de rike, og la det militær-industrielle komplekset bestemme utenrikspolitikken. »

      Ja, og det var mange som trodde at Trump ville bryte dette spillet. Ved å ikke følge Gutteklubbens/bakmennenes, egenproduserte, regler.

      Det ser foreløpig trist ut.

      Boliger i USA kan selvfølgelig innbyggerne/arbeiderne greie å bygge sjøl.
      – Som de/vi kan/kunne greie det i Norge. Vi har offentlige områder, tømmer og bygningskyndige nok.

      Så lar (?) vi altså et jødisk-konstruert pengesystem og renter, slue bakmenn , og indolente politikere, styre det hele.
      Snart er det visstnok ‘valg’. ;-)

      Bastillen/Løvebakken er foreløpig ikke stormet, underlig nok.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Himmelen over Texas ble skysådd to dager før kjempeflommen.

En tilfeldighet?

Forrige innlegg

Ny urovekkende utvikling.

Kreft blant unge er en økende tendens.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.