Før vi presenterer de fire intervjuene av de vi tilfeldig traff på vår en-dags-besøk i byen (intervjuene kommer i morgen) må vi si litt om dette stedet. Mariupol er en større by (rundt 450 000 innbyggere i 2017) som ligger ved det grunne Asov-havet som er et innhav tilknyttet Svartehavet. Ved innløpet til Asovhavet strekker Kersch-stredet seg, et sund som Russland i rekordfart bygget en flere mil lang bro for å forbinde Krim halvøya med det russiske fastlandet etter at en folkeavstemning på halvøya (Krim) førte til et overveldende flertall i befolkningen om å slutte seg til Russland (våren 2014).

Det var harde gatekamper i byen før den falt i russernes hender. Den siste forskansningen ukrainske styrker hadde var det enorme stålverket Asovstahl (11 km2 stort industriområde) ble omringet av russiske styrker og etter en lengre beleiring overgav de seg.

De fire tilfeldige vi intervjuet (intervjuet kommer i morgen) er mennesker vi kom over da vi dro rundt for se byen og det som nå blir gjort for å nyreise den. Det er gjort en enorm innsats på kort tid for å skaffe boliger til alle som fikk leiligheten ødelagt under kampene våren 2022. Det forteller at Russland ikke tenker å oppgi den, men betrakter byen som en del av Russland.

Og de fire vi intervjuet var alle russisktalende. Det er ingen statistisk representativ gruppe, men det sier nok likevel noe. Mariupol har hovedsaklig en russisktalende befolkning og det er åpenbart at noen følte seg krenket av det kom folk fra Vest-Ukraina og slo seg ned her og (slik noen oppfattet det) tok seg til rette på bekostning av lokalbefolkningen.

Vi intervjuet en av soldatene som deltok i kampene om byen og selv om han var ordknapp forstod jeg likevel at kampene hadde vært harde og at de russiske styrkene hadde hatt store tap. Han oppgav ingen tall.

Vi var bare en dag i Mariupol men det var en spesiell opplevelse og jeg personlig fikk en dyster opplevelse da vi stod utafor det store stålverket. Det var nesten som om følelsene til alle som hadde vært her under kampene satt igjen i veggene.

Det er helt åpenbart for meg, når jeg ser den enorme gjenoppbyggingen som i dag skjer i Mariupol, at Russland overhode ikke vil levere fra seg denne byen igjen. Det satses enorme ressurser fra hele Russland for å få denne byen på fote igjen, sammen med byen Lugansk nord i det russisk kontrollerte området. Skal det bli en fredsavtale må Ukraina avstå disse områdene til Russland.

Selv om det ikke skjer noe gjenoppbygning av betydning i storbyen Donetsk på grunn av granat- og missilbeskytningen må en likevel regne med at også den vil bli gjenstand for en omfattende gjenoppbygging når det er inngått en fredsavtale.

Personlig tror jeg ikke norske medier eller politikere forstår hvor viktig det er for Russland å kunne befeste disse områdene. Vi vil være naboer med Russland i all fremtid. Ikke med USA som ligger å den andre siden av kloden. Vi må ha et godt forhold til vår store nabo i øst for vi vil alltid ha dem der nord, innpå vår grense.

Og vi har felles interesser i nord-områdene med Russland når det gjelder forvaltningen av natur og ressurser som vil kunne ha bidratt til en gjensidig vekst og utvikling. I stedet gjør vi vår store nabo til vår fiende, bl.a. ved å sende våpen til en tapt krig for Ukraina og for USA/Nato.

Men når en ikke leser sin Heraklit (gresk filosof som sa at «alt flyter») som sier at ingenting varer evig og dermed tror at USA for alltid vil være vår beskytter, da plasserer vi landet vårt i en meget utsatt posisjon. Vi trenger Russland som venn – ikke som fiende.

Knut Lindtner
Redaktør

Forsidebilde: Foto: Knut Lindtner