Den nye normalen
Av Jan Hårstad
På Steigan.no ligger det ute en artikkel om arrestasjon og forhør av spaltisten Kit Klarenberg som vi kan si er en av de ledende gravejournalister i USA. Det var på en flyplass i London dette skjedde nylig.
Men da er det verdt å nevne at høyreorienterte spanske Isabel Peralta fikk gjennomgå akkurat det samme for noen måneder siden. Samt at Sven Longshanks også havnet i kværna på flyplass samt fikk 2 og et halvt år i fengsel for fremming av «racial hatred».
Det er globalistenes Gleichschaltungs program: du skal elske transvestittet, homser og Natokriger. Uten dette ligger du dårlig an.
Sofie Rana er Rødts frontfigur for rensning av litteraturen. Jeg sier meg hundre prosent enig med Robert Spencer som 28 mai på pjmedia skrev en artikkel som het: «Leftist shouldnt be called «progressives»».
«Istedet for å kalle dem «progressive», patrioter burde en kalle dem det de er: Statsfikserte, fiender av frihet, tilhengere av allomfattende regjerings kontroll, fiender til ytringsfrihet, fiender til religionsfrihet, tilhengere av statstvang og tilsvarende. Å kalle saker ved sitt rette navn etter at venstrister har manipulert med ord i tiår for å lure folk til å støtte dem, ja, vi vil gå en lang vei for å gjenoppbygge vår nasjons sosiale sunnhet.»
Siden det pågår mye dikting om gammelkommunist Hårstads stalinkjærlighet vil jeg minne dikterne om at jeg har varslet om denne utviklingen i rundt ti år og er ikke overrasket i det hele tatt. Det er ikke slik at overvåkningsstater blir bygget ved statskupp og slemme folk.
De «demokratiske» statene som kommentariatet drømmer om forvandler seg til det motsatte når nedgang og krig krever det.
Forsidebilde: Bohdan Buryi
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 622 ganger.
2 kommentarer. Leave new
«Istedet for å kalle dem «progressive», patrioter burde en kalle dem det de er: Statsfikserte, fiender av frihet, tilhengere av allomfattende regjerings kontroll, fiender til ytringsfrihet, fiender til religionsfrihet, tilhengere av statstvang og tilsvarende. Å kalle saker ved sitt rette navn etter at venstrister har manipulert med ord i tiår for å lure folk til å støtte dem, ja, vi vil gå en lang vei for å gjenoppbygge vår nasjons sosiale sunnhet.»
Amen.
Trist nok.
Det blir stadig tydeligere at det såkalte «proletariatets diktatur», som skulle være overgangsstyret mellom det undertrykkende privatkapitalistiske utgangspunktet og det resulterende spontant fungerende klasseløse samfunn – ifølge revolusjonær sosialistisk teori – kan innen sosialdemokratiets retning kalles for «proletariatets demokratiske diktatur».
Et demokratisk diktatur – er ikke det en selvmotsigelse? Vel, det kan synes som om reisen tilbake til fremtiden og John Miltons tapte paradis konsekvent er belagt med de sedvanlige gode forsetter kombinert med en tilnærmet ubegrenset dose alarmerende selvmotsigelser og absurditeter. Vil du ikke, så skal du, er essensen i den daglige forkynnelsen fra de selverklærte autoritetene som har sett det politiske lyset i enden av tunellen, til tross for at det ikke skorter på advarsler om at det er et motgående tog de egentlig ser, og at en katastrofal kollisjon med de faktiske realiteter er nært forestående.
Har de intet lært av historien? Nei, for den typen læring som kunne ha gjort en forskjell, skjer ikke på det kollektive nivået. Det skjer kun på individplan, idet enkeltmennesket våkner opp fra transen der tvangstanker er retningsgivende, og innser at friheten til å tenke selv er avgjørende for menneskelig motivasjon, kreativitet og ikke minst produktivitet. Kan du ikke utgjøre en forskjell, i det minste for deg selv, hvorfor skal du da anstrenge deg? En revolusjonering av menneskets psyke og angivelig utradering av kapitalistisk grådighet er ikke noe som kan skje ovenfra og ned, f.eks. ved eliminering av eiendomsretten a la Rousseau og tilbakeføring av all kapital til kollektivet via sosialistisk revolusjon, alternativt den mildere sosialdemokratiske varianten der nevnte rett uthules via vilkårlig ekspropiering samt skyhøye skatte- og avgiftsnivåer. For gang på gang, der dette forsøkes, så viser det seg at det oppstår en ny angivelig ikke-adelig adel, på toppen av hierarkiet, som forfordeler seg selv på bekostning av alle andre som står lavere i næringskjeden.
Der religiøse systemer feilet grovt i sin reformering av mennesket, har politiske systemer feilet like mye. Det har blitt kalkulert at politiske systemer tok livet av over 100 millioner mennesker i forrige århundre, og da snakker vi om egne borgere der tap av menneskeliv ved krig mellom stater er ekskludert fra beregningen. Der religiøse systemer krevde offer og blodsutgytelse, har politiske systemer gått dem en høy gang. Hva skal til for at vi som samfunn skal kunne erkjenne at mennesket ikke kan reformeres utenfra og inn, eller ovenfra og ned? Slik jeg ser det, vil denne erkjennelsen neppe noensinne oppstå, iallfall ikke så lenge vi klumper oss sammen i veldig store grupper der distansen mellom makten og enkeltindividet blir nærmest uoverstigelig.
Her ser vi maktens paradoks, der individet er relativt svakt og kollektivet relativt sterkt, og ofte blir sistnevnte så sterkt at det undergraver kilden til sin makt, som nettopp er individet. Resultatet er at overmakten uunngåelig kollapser, idet den fortærer sitt opphav og dermed sin eksistensberettigelse. Konseptet minner om den mytiske Ouroboros, slangen som fortærer sin egen hale – ikke en spesielt bærekraftig diett. Løsningen må unektelig finnes utenfor mennesket, og utenfor religiøse eller politiske dogmer, men innenfor det man kan kalle Eksistensens iboende og høyst intelligente essens, hvis resultat vi ser overalt i den naturlige orden – for den fungerer, til tross for at menneskene som regel fører konstant krig mot den.
Idet bevisstheten om religiøse og politiske systemers forestående totalkollaps øker, slik vi nå opplever, så vil det nok bli et høylytt krav om å velge Fredens vei. Men igjen aner jeg at det blir en form for påtvunget fred, som er lite mindre enn en krig i fredens navn – slik vi ofte har sett før. Et nytt selvbedrag, fullt av gode forsetter, som tidsnok vil havarere. Men slik går det når mennesket vil reformere andre, gjerne via tvang, før det selv har blitt reformert. I sentrum står Troen på Makten™, og da helst overmakten, en form for politisk religiøsitet. Sammen kan vi gjøre mye, men vi kan også gjøre mye galt. I desperasjon vil mennesket sannsynligvis forsøke å strekke seg utenfor seg selv, og søke bistand fra det som vil hevdes å være utenforstående men velmenende krefter. Da kan det virkelig gå galt. Så den som lever, får se.