Av Dan-Viggo Bergtun

25 år har gått siden 11. september 2001. Nesten 3.000 mennesker ble drept i terrorangrepene mot USA. Det var en grusom forbrytelse som forandret verden. Men et kvart århundre senere bør vi våge å stille spørsmål som fremdeles skaper ubehag: Vet vi hele historien om 9/11? Hvem hjalp terroristene? Hvem sviktet? Og hvordan kunne terrorangrepet bli startskuddet for kriger som kostet ufattelig mange flere menneskeliv enn selve 9/11?

Den etablerte hovedkonklusjonen er at 19 kaprere med tilknytning til al-Qaida gjennomførte angrepene, og at Osama bin Ladens organisasjon sto bak. Det finnes omfattende dokumentasjon for dette. Men det er ikke det samme som at alle spørsmål omkring finansiering, støtteapparat og etterretningssvikt er besvart.

Ta de berømte «28 sidene» fra Kongressens gransking, som lenge var hemmeligstemplet. De omhandlet blant annet mulige forbindelser mellom enkelte kaprere og personer med saudiske forbindelser. Senere er ytterligere FBI-materiale blitt offentliggjort. Dette beviser riktignok ikke at Saudi-Arabias regjering organiserte terrorangrepet. Men det viser hvorfor spørsmålene om kaprernes nettverk og hvem som kan ha hjulpet dem, ikke uten videre kan avfeies.

Så har vi WTC 7. Bygningen ble ikke truffet av noe fly, men kollapset senere samme dag etter omfattende branner og skader. Den amerikanske granskningsinstitusjonen NIST konkluderte med at brann førte til en kjede av konstruksjonssvikt som utløste kollapsen. Kritikere har i årevis bestridt denne forklaringen. Dette er ikke bevis for kontrollert sprengning, men det bør fortsatt være legitimt å diskutere både den offisielle forklaringen og kritikken av den.

Det samme gjelder etterretningen. Amerikanske myndigheter hadde før 11. september mottatt flere varsler om al-Qaida og muligheten for angrep mot USA. Den berømte presidentbriefingen i august 2001 bar overskriften «Bin Ladin Determined to Strike in US». Likevel sviktet systemet katastrofalt.

Men den virkelig store katastrofen begynte etter at det giftige støvet hadde lagt seg over Manhattan. Det giftige støvet som i ettertid har drept flere mennesker enn antatt.

Så ble«Krigen mot terror» lansert. Afghanistan ble invadert. Deretter kom Irak, selv om Irak ikke sto bak 9/11. Påstander om irakiske masseødeleggelsesvåpen ble brukt som et sentralt argument for invasjonen i 2003. Disse våpnene ble aldri funnet.

Her må Hans Blix nevnes

Jeg har selv samarbeidet med Hans Blix gjennom flere år og erfart hvor kompromissløst han sto på kravet om fakta, inspeksjoner og dokumentasjon. Han nektet å bekrefte en fortelling om irakiske masseødeleggelsesvåpen når bevisene ikke holdt. Nettopp derfor ble han i store deler av Vesten utsatt for massiv kritikk og fremstilt som naiv, svak eller som et hinder for handling.

I ettertid burde dette være dypt pinlig.

Blix ba om mer tid til inspeksjoner. Krigshaukene hevdet at farlige våpenlagre allerede var bevist. Hvem fikk rett? Våpnene som ble brukt som begrunnelse for krigen, ble aldri funnet.

Blix ble ikke problemet. Problemet var at han sto i veien for en krigsfortelling som allerede var politisk ønsket.

Det er noe av det mest alvorlige vi kan lære av Irak. Når makthavere først har bestemt seg for krig, kan den som ber om dokumentasjon fort bli stemplet som vanskelig, illojal eller naiv. Det har jeg selv sett på nært hold gjennom samarbeidet med Hans Blix.

Norge ble også trukket inn i den nye virkeligheten. Etter 9/11 ble NATOs artikkel 5 aktivert for første gang. Norske styrker ble sendt til Afghanistan, og Norge deltok gjennom mange år i den internasjonale krigføringen. Våre politikere fortalte oss at dette handlet om vår sikkerhet og kampen mot terrorisme.

I ettertid må vi kunne spørre om Norge i realiteten ble lurt inn i en langt større amerikansk krigsstrategi.

Samtidig slipper ikke våre egne politikere unna ansvaret. Norske regjeringer og Stortinget hadde plikt til å stille kritiske spørsmål. Gjorde de det? Eller veide lojaliteten til Washington og NATO tyngre enn behovet for å kontrollere grunnlaget for krig?

Regningen ble enorm.

Brown Universitys Costs of War-prosjekt har beregnet minst rundt 940 000 direkte dødsfall i de viktigste krigssonene etter 9/11. Når indirekte dødsfall som følge av sykdom, sult, ødelagte helsesystemer og infrastruktur tas med, har prosjektet anslått minst 4,5 millioner døde.

Sammenlign gjerne dette med de nesten 3.000 menneskene som ble drept 11. september, selv om alle liv teller.

Terrorangrepet var grusomt. Men svaret på terroren utviklet seg til en katastrofe av en helt annen størrelsesorden.

Millioner ble drept direkte eller indirekte. Millioner ble drevet på flukt. Land ble destabilisert. Tortur, hemmelige fengsler, dronekrig og massiv overvåkning ble deler av den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten. Samtidig vokste forsvarsindustrien og sikkerhetsapparatene enormt.

Hvem tjente egentlig på «krigen mot terror»?

Det betyr ikke at amerikanske myndigheter sto bak 9/11, men det at terrorangrepet ble brukt til å legitimere politikk og kriger som gikk langt utover å finne og straffe menneskene som planla massedrapet, ja, så virker dette mistenkelig.

Og Norge fulgte etter.

25 år senere bør vi derfor ikke bare fokusere på hvem som sto bak 9/11. Vi bør finne ut av hvem som hjalp terroristene, hvorfor faresignalene ikke ble håndtert, hvorfor så mye informasjon ble hemmeligholdt, hvorfor Irak ble dratt inn i en krig landet ikke hadde utløst, hvorfor Hans Blix ble forsøkt marginalisert, og hvorfor Norge stilte opp så lojalt.

Nesten 3.000 mennesker døde 11. september 2001. Millioner kan ha dødd som direkte og indirekte følge av krigene som kom etterpå.

Det er den mørkeste arven etter 9/11.

Terroristene rammet USA denne septembermorgen. Vesten svarte med kriger som rammet mennesker i flere tiår. Og Norge må våge å spørre seg selv om vi ble ført inn i disse krigene på et grunnlag vi aldri burde ha akseptert.