POSTED IN Historie, Kina, USA

Litt om bakgrunnen for Taiwan-konflikten.

Et-Kina-politikken er ikke noe nytt.

2 kommentarer

Shanghai-kommuniké og mulig storkrig

Ett-Kina politikken er prinsippet om at Macao, Hongkong, Taiwan og fastlands-Kina tilhører et samlet Kina. Akseptering eller avvisningen av prinsippet er sentralt i Kinas utenrikspolitikk. 

Macao er en spesiell administrativ region på en liten halvøy og en utenforliggende dobbelt-øy i Sør-Kina, 65 km vest for Hongkong. Byens fulle og formelle navn på portugisisk er Santa Nome de Deus de Macau. Macao er også kjent som Magok, Haojing’ao, Xiangshan’ao og Liandao «Lotusøya»). Innbyggertallet er 650 834 (2016). Byen styres av Portugal i 442 år og var den eldste europeiske kolonien i Øst-Asia.

Etter at byen offisielt blir del av Kina i 1999 videreutvikler Macao industrier innen tekstiler, elektronikk, leketøy og en stor turist-næring særlig knyttet til kasinoer. Byen har et spekter av hoteller, ferietilbud, stadioner, restauranter og kasinoer – de fleste etablert etter 2000. Macao har sterke økonomiske bånd med Hongkong og regionen ved Perleflodens delta. Byen har en sterk infrastruktur og tilbyr gode finans- og banktjenester.

Republikken Kina (Taiwan) – Wikipedia
Taiwan, offisielt Republikken Kina, er et land i Øst-Asia som grenser mot Kina i nordvest, Japan i nordøst, og Filippinene i sør. Landet består av øyen Taiwan, i tillegg til Penghu, Kinmen, Matsu og andre små øyer. Hovedstaden Taipei regnes som en verdensby. Wikipedia

Republikken Kina (Taiwan) sitt syn på politikken er betydelig mer delt. Juridisk fortsetter de å opprettholde sin versjon av «ett Kina»-prinsippet ved offisielt å kreve suverenitet over Kinas fastland, men de kravene lar seg ikke lenger aktivere. Den Pan-blå koalisjonen, som består av høyre-Kuomintang og andre partier, har sin spesielle versjon av Ett-Kina politikken: De like-stiller ikke Kina med Folkerepublikken, Republikken Kinas president Ma Ying-jeou (KMT) sier i 2006: «Ett Kina er Republikken Kina». Partier fra den Pan-grønne koalisjonen støtter ikke Ett-Kina politikken, siden de ønsker et Taiwan, uavhengig av Kina, som ansees som en selvstendig stat, med egne ambassader og representanter i FN.

Shanghai-kommunikéet er basis for avtalen mellom USA og Kina, signert 27/2-1972 av US-president Richard Nixon og Kinas statsminister Chou Enlai under Nixons reise til Kina. Kommunikéet forbedrer forholdet mellom USA og Kina, som er ekstremt vanskelig på grunn av den politiske situasjonen framkalt av USAs og Natos agering under den kalde krigen.

Historisk bakgrunn: Et tidligere godt forhold mellom Sovjetunionen og Kina, hovedsakelig basert på felles kommunistisk verdisyn, svekkes fra 1953 med Stalins død. Avstaliniseringen i Sovjetunionen i 1956 øker uenighet mellom Sovjetunionen under Khrusjtsjov og Kina under Mao Tse-Tung. Etter at det vennskapelige forholdet mellom de to sosialistiske landene går fra dårlig til verre ultimo 1950-tall – primo 1960-tall, bryter det ut militær-konflikter mellom de to landene ved grenseelvene Ussuri og Amur i 1969. I juli 1969 starter en forsiktig tilnærming mellom Kina og USA.

Mao og Nixon i Kina i 1971

I følge Nixon-doktrinen, offisielt lagt ut 25/2-1971, trekker USA seg tilbake fra Sørøst-Asia for å styrke Kinas posisjon. Så overtar Kina setet i FNs sikkerhetsråd, tidligere okkupert av Taiwan, staten som opprettes av Chiang Kai-Shek-tilhengere på flukt fra fastlands-Kina når kommunistene vinner i borgerkrigen i 1949. USA trekker sin flåtebase ved Taiwan-stredet. Innrømmelsene fra USA og samtaler mellom kineserne og sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger gjør det mulig for Nixon å reise til Kina og signere Shanghai-kommunikéet.

Tettere samarbeid på alle områder er del av kommunikeet i Shanghai. Handelen mellom de to stormaktene tjener mye på det, men forbedringer merkes også innen vitenskap, sport og kultur. I tillegg sendes US-eksperter til Kina for å garantere stabilitet. Striden USA – Kina om Taiwans rolle avgjøres av Kinas inntreden i FNs sikkerhetsråd og tilbakekalling av US-flåten fra Kinas nærområder. I en anti-hegemonisk klausul sender kommunikéet et klart signal til Sovjetunionen om at Kina ikke lenger er alliert med østblokken. Som resultat blir likevel forholdet mellom Moskva og Beijing mer avspent. 

Offisielt etablerer imidlertid USA og Kina først diplomatiske forbindelser 1. januar 1979 som resultat av Joint Communiqué on the Establishment of Diplomatic Relations. Fram til 1978 ser US-regjeringen kun Taiwan-regimet (republikken Kina) som legitim representant for Kina.

Shanghai-kommunikeet, til norsk Per Lothar Lindtner, 5/8-22. Kilde: Wikipedia.

Forsidebilde: Timo Volz, fra hovedstaden på Taiwan, Taipei City.



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 143 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Jeg synes Norge burde konsentrere seg om Svalbard.

    Men det dreier seg jo om angrepsimperialisme .
    Russland bør få Mexico.
    Kina bør få Cuba.
    – Og USA bør få AP/Sp og Høyre.
    Norsk media bør få Donald Duck & Tarzan.

    Svar
    • Og bakmennene i USA/Israel bør få Madagaskar.
      – og verdenssamfunnet bør deretter minelegge havområdet rundt.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Henger det ihop?

Verdens største fond bedriver dobbeltspill. Klimasaken er verktøyet!

Previous Post

Nå ogå i Tyskland.

Overdødelighet i land etter land

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.