Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei Til EU sitt nyhetsbrev.
PST – stat i staten?
Av Jan Christensen
PST, Politiets sikkerhetstjeneste, er i en unik situasjon. Alt de gjør kan forsvares og hemmeligholdes av hensyn til «Rikets sikkerhet». Bevis er underordnet. Det holder med tidvise offentliggjøringer av «trusler» og gode kontakter innenfor mediamonopolet. Da sitter bevilgningene løst. PST kan ese ut over alle proporsjoner.
Selv ble jeg i sin tid overvåket av denne «tjenesten». Da jeg seinere ba om å få utlevert «mappa mi», hadde det blant annet vakt bekymring at jeg i lokalavisen hadde leserinnlegg mot den rasistiske filmen «Midnight Express». Jeg var en potensiell fare for Norges sikkerhet. For meg framstod mappenotatene som tullete, uvesentlige og sløsing med ressurser.
50 år har går siden den gang. Nå heter det «sikkerhetstjeneste», ikke «overvåkningstjeneste». For 2020 fikk PST bevilget nær 1,2 milliarder kroner. I 2023 har de 1050 ansatte fordelt på 26 lokale kontorer, om vi skal tro deres egne tall. Hva bruker de resursene til?
I PST sitt verdensbilde har russerne – eller deres norske «medløpere» – blitt en gradvis større trussel. De mistenkes for spionasje nær sagt overalt. Enten det gjelder datasnoking på Stortinget, besøkende som titter litt for lenge på en kopimaskin, gjesteforelesere – eller russere som fotograferer norsk natur. Dette siste ble hausset opp i fjor høst – i forbindelse med at noen russiske turister som tok naturbilder med droner. Bildene ble beslaglagt, fotografene ble satt i varetekt. Da rettsapparatet ble koblet inn, endte alt med full frifinnelse. PST fikk seg en smekk. Noen år forut hadde norsk militær etterretningstjeneste fått en enda større smekk: Nordmannen Frode Berg som i 2017 ble arrestert for spionasje i Moskva og dømt til flere års fengsel.
I de seinere årene er det vi som er blitt tatt med buksa nede. Ingen har blitt dømt for russisk spionasje i Norge. Heller ingen amerikanere for den saks skyld. Den etterretning som CIA/NSA driver her i landet – både når det gjelder internett-trafikk, datalagring og industrispionasje – synes snarere å skje med PST som samarbeidspartner.
For ei drøy uke siden ble 15 russere erklært uønsket i Norge. De var ikke diplomater, men spioner, hevder PST. De prøvde å skaffe seg innblikk i norske næringslivs-hemmeligheter. Som eneste bevis ble vist et to år gammelt ansiktsløst bilde av to som samtaler på en benk. Det kunne vært hvem som helst. Noe lydklipp fantes ikke. Det hører med til historien at den påståtte russer for lengst hadde reist hjem. I mangel av fakta, var Dagsrevyens hysteri-reportasje mest opptatt av å dramatisere uvesentligheter og å fremme spekulasjoner.
Når diplomatisk immunitet blir det utvisning og ingen rettsforfølgelse. Om denne utvisningssaken hadde kommet opp for domstolene, ville kanskje PST gått på nok et nederlag? Eller er det kanskje sånn at alle spionerer på alle? At verken vi, russere eller amerikanere er uskyldige? Hvorfor da ensidig hausse opp påstått russisk spionasje?
Som EU-motstander er jeg spesielt opptatt av hvordan Norge kan hevde sin uavhengighet og selvstendighet, og samtidig arbeide for fred og forståelse mellom ulike land, uavhengig av styresett.
Derfor ønsker jeg at Norge skal ha et godt forhold til alle. Ikke minst til naboland og stormakter.
Vi må bygge vår politikk på samarbeid og gjensidig respekt. Handel på win-win-basis er her en viktig bærebjelke.
Russland er både stormakt og vårt naboland i nord. Tidligere tiders Pomorhandel brakte utvikling både til norske og russiske nordområder. Utviklingen etter 1991, med folk-til-folk-kontakt og samhandel over Grense Jakobs elv samt utstrakt fiskeri-samarbeid, har vært til både Norges og Russlands fordel.
Krigen i Ukraina har redusert samarbeidet mellom våre to land til et minimum, og blitt erstattet av mistenkeliggjøring og isolasjon. I stedet for at vi, som fredsprisland, kunne spilt en viktig rolle i fredsforhandlinger, har Norge valgt nærmest evig fordømming, sanksjoner og våpenstøtte.
PST og et etterplaprende norsk mediakorps heller bensin på bålet. Blant annet gjennom spionanklager som mest bærer preg av hevnaksjoner og servil EU/NATO-lojalitet. Resultatet kan bli at vi presses mer inn i EU-folden, men også det motsatte: At EU-motstanden styrkes og at stadig flere blir bevisst på den fare som PST er for vårt folk og land.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 593 ganger.
9 kommentarer. Leave new
NRKs skattebetalte presentasjon av virkeligheten minner stadig mer om Nord-Koreas hoff-nyhetsopplesers alltid like selvtilfredse versjon av sannheten. «Dette går bra, vi vinner, Putin er svak, og vi kjemper tappert på godhetens side for demokrati og selvstendighet for Ukraina», som knapt har noen historie som egen stat, og ukrainerne dør som fluer i nazistatens gjørmebad. Alt for friheten. Kyss meg der solen aldri skinner.
Pussig nok er mitt autoritetstro og ubetinget lydige og fullvaksinerte søsken som hele sitt arbeidsliv var i media overbevist om at eneste løsning er at Putin «gir seg»,
at jeg titulerer ham som feigt flokkdyr preller av, og at mine advarsler om «vaksinen» ikke har forhindret fra å forgifte hans barnebarn, derved sannsynlig sterilisert,
og jeg sier hvis du vil utrydde slekta så kan jeg ingenting gjøre. Særlig populær var jeg ikke i utgangspunktet, lite å tape sånn sett, og jeg vet jeg kan være litt rå, men så har jeg gjort mitt, og lever vel med meg selv i det som angår giftsprøytene. Så kan de se ned på meg alt de orker til hjertet stanser.
En statistikk jeg nettopp leste, på document.no, tror jeg, viser at russerhatet er vel innprentet i pappen på jantelovens kveg.
Meningers mot, lissom, enkelt hvis majoriteten bestemmer virkelighet og sannhet. «Gleichschaltung» på norsk.
Mye feigt og tanketomt i Norge. Lite å respektere. Det må en innvandrer fra Iran i Rødt til for å komme med noe fredelig og fornuftig angående Ukraina.
Jeg bobler over av forakt. Og ler min skitneste latter av toskeskapen.
Jeg har faktisk vært i Nord Korea et antall ganger. Det vi er vitne til i Norge nå, er faktisk verre enn det er der. Nord Korea heter «Democratic Republic Of North Korea, forkortet til DPRK» Det er ikke noe mer demokrati i Norge per i dag enn det er her, så vi bør ikke tro at vi er noe bedre. I DPRK «stemmer» man på et parti. De gjør man egentlig i Norge også. Alle partier fra Rødt til FRP mener mer eller mindre det samme, så hva er forskjellen? Vi kan vel kalle dem for «Stortingspartiet». Stemmemanipulering kan vel foregå her som i alle andre land. Under siste valg stemte jeg på et av de nye små partiene. Jeg bor i et område der partistemmene ville være lett å kjenne igjen. Jeg vet at det var i hvert fall noen få som stemte som meg, men da stemmene ble talt opp, hadde ikke partiet fått noen stemmer. Rart? Så snakker vi nedsettende om DPRK!!
Jeg skulle uten tvil ha byttet ut de ti siste statsministrene i norge med Kim-familien.
Er vel ikke helt sikker der, men de vet i hvert fall hva familien Kim representerer. Vi vet ikke hva våre statsledere representerer, utover at de tilsynelatende digger WEF og deres ledere. Disse utfører ukritisk ordrene derifra. Hvilket ikke er bra og helt uten demokratisk islett. Det er tydligvis veldig få som er patriotiske nordmenn, når vi ser hvilken mening veldig mange nordmenn har om hva som skjer rundt dem. Om du forsøker å komme med et innspill som ikke er «mainstream», dog med dokumentasjon, kommer bare kommentaren «jeg orker ikke å ta dett inn over meg altså». Her har vi som er litt mer kritiske til hva som skjer, et problem. Jeg tror nok at det vil være en ganske stor del av samfunnet som rett og slett er komplett hjernevasket, og aldri vil se kritisk på noe av det som blir fortalt dem i media.
Er selvfølgelig overbevist anti-statlig, men skjønner at PST er i en nokså delikat posisjon mellom politiske forventninger, ønsker, føringer og hensynet til å opprettholde tjenestens allmenne aktelse hos borgerne. Uten borgernes tillit er tjenesten bare et tarvelig angiver -og undertrykker apparat som tiltrekker seg samfunnets mest tvilsomme utskudd. Bare sannferdig og maksimal praktisk åpenhet kan motvirke dette. Om de hemmelig tjenestene må baserer seg på løgner og fortielser, vil tilliten forvitre. At visse ting må være skjult er forståelig, men når man utviser diplomater for «aktiviteter uforenelig med deres status som diplomater» er man på tynn is. Da er man bare simple politiske løpegutter (og jenter) og det undergraver tilliten til tjeneste hos «folk flest». Da bør man før man beslutter sin handling stille seg spørsmålet: ville våre bevis forhandlingen holdt i en vanlig domstol?
Det beste som kan skje er at folket mister tilliten til våre utro tjenere og innser at samfunnet er gått opp i limingen, ellers går skattebetalerne lullet inn i et evig stockholm-syndrom. «Systemet» pr i dag er ikke verdig den aller mnste tillit. Gatekamper er uheldig, og gir påskudd til å pusse rottweilerne på misfornøyde og snytte i samfunnskontrakten, som i Frankrike. En utkrøpen sabotasje og smarte måter å stikke pinner i hjulene må pønskes ut, så det blir så lite vold som mulig. Kanskje ved å fryse ut på privatplanet med kald skullder og forakt og ingen invitasjon til jul til de uniformerte som opptrer som leiesoldater for makta med voldsmonopol, banke det tålmodig og uten stans inn i de som bare følger ordrer, la helsearbeidere og sprøytesettere som gikk i takt og mobbet de bevisste merke at de er like lite verdt som dr. Mengele hvis de ikke kommer krypende og trygler om tilgivelse. Personlig klør jeg i fingrene etter å giljotinere, men en mer slu metode vil være mer tidsriktig og effektivt og vil gi mindre tilbakeslag. Nekte å handle på kort, kun kontanter og la bedrifter som ikke tar cash tape kunder og må legge ned. Komme med full handle vogn, bli avvist med kontanter etter at alt på rulle båndet og ta seg god til med å rydde det av og sette det tilbake i hyllene, med hilsen, her handler jeg aldri mer. Mange nok så funker det. Vinning og tap er det de fleste raskest forstår.
Er forslagene jeg kommer på sånn i farta.
«I de seinere årene er det vi som er blitt tatt med buksa nede. Ingen har blitt dømt for russisk spionasje i Norge. Heller ingen amerikanere for den saks skyld. Den etterretning som CIA/NSA driver her i landet – både når det gjelder internett-trafikk, datalagring og industrispionasje – synes snarere å skje med PST som samarbeidspartner.»
Men dette ER jo spionasje og terror! – Men fra myndighetene – mot egne innbyggere,
– i demokratiet (?) Norge.:
‘ Utvalget legger opp til et system som skal kunne fange opp nær sagt all informasjon som krysser landegrensen, inkludert innholdet i kommunikasjonen. Det vil også gjelde kommunikasjon mellom folk i Norge, fordi signalene ofte krysser landegrensen på veien. Kort sagt en tilnærmet totalovervåkning. ‘
dagbladet.no/kultur/grenselost-digitalt-grenseforsvar/66602449
‘Regjeringen vil endre etterretningsloven slik at metadata fra all digital trafikk som krysser grensen, blir lagret av E-tjenesten. Dette dreier seg blant annet om navn, dato, klokkeslett, geografisk plassering og IP-adresse. ‘
digi.no/artikler/datatilsynet-vender-tommelen-ned-for-ny-e-lov/457436
Så kan man jo lure på hva alle disse 1050 egentlig gjør på i tillegg til alle ansatte i det enorme norske byråkratiet, f.eks i diverse tilsyn, direktorater m.m.
Australia ligger flere hakk foran Norge på dette feltet og er en enda flinkere WEF løpehund enn Norge noe som er faktisk ganske imponerende… (Australia gjorde det for ikke lenge siden lovlig for politiet å gå inn på din datamaskin og redigere innholdet der etter eget forgodtbefinnende, det gjorde det med andre ord helt lovlig å plante bevis…).