Av Dmitri Kovalevich

I vestlige medier blir den nåværende konflikten i Ukraina ofte presentert som en krig mellom vestlig «frihet og demokrati» og russisk «autoritær og diktatur». Vi blir videre fortalt at slik «frihet og demokrati» er representert av det styrende regimet i Kiev.

Men dette er et regime som har forbudt alle menn mellom 18 og 60 år samt kvinner i visse yrker å forlate landet. Det er ingen fri intern bevegelse av borgere. De viktigste unntakene fra forbudet mot å forlate landet er de som er uegnet til militærtjeneste, de fedre som har tre eller flere mindreårige barn (alle under 16 år), og personer som har omsorg for personer med nedsatt funksjonsevne. (Sistnevnte unntak gjelder bare hvis det ikke er noe annet familiemedlem som kan gi omsorg.)

Regimet, som kom til makten i et voldelig kupp i februar 2014, har for lenge siden forbudt alle venstreorienterte politiske partier i landet, og siden i fjor har det forbudt gateprotester og streiker. Også i fjor vedtok den en lov som sterkt begrenser fagforeningenes rettigheter. Ukraina skulle holde et lovgivende valg i høst, men dette er utsatt. For nyliberal kapitalisme kan det aldri bli for mange begrensninger mot frihet, og det kan heller aldri bli for mye utnyttelse.

I begynnelsen av august innførte varamedlemmer fra Zelensky sitt parti «Folkets tjener» i parlamentet et lovforslag som sørger for innkalling til tvangsarbeid for alle som ikke har vært vernepliktige til de væpnede styrkene. Formelt frie borgere som allerede lovlig ikke kan forlate landet på grunn av restriksjoner i krigstid, vil nå også bli utsatt for tvangsarbeid.

Mangel på arbeidskraft under krigstidsforhold

Det er også allerede en alvorlig mangel på utdannet personell i Ukraina. Hundretusenvis av fabrikkarbeidere, dyktige håndverkere, jernbanearbeidere, sjåfører og andre utstyrsoperatører i landbruksnæringer og så videre har blitt vervet til hæren. Mange av dem har omkommet eller blitt alvorlig skadet i de meningsløse forsøkene fra Ukrainas ledere og deres vestlige beskyttere på å storme de godt befestede forsvarslinjene til de russiske væpnede styrkene.

I tillegg har rundt åtte millioner mennesker rett og slett forlatt landet i løpet av det siste halvannet året. De fleste av dem har ingen ønsker eller planer om å komme tilbake i noen overskuelig fremtid. Hver dag fanger ukrainske grensevakter dusinvis av ‘vernepliktige flyktninger’ ved Ukrainas grenser. Noen ganger bruker grensemyndigheter sporingsdroner generøst levert av regjeringene i EU og USA til dette. De uheldige som blir tatt, befinner seg raskt i skyttergravene langs hundrevis av kilometer med frontlinjer som skiller ukrainske og russiske hærer.

‘Hjelp ønsket’-skilt kan sees i Ukraina på mange budbiler, ved bussholdeplasser og foran supermarkeder. Fagarbeidere, sjåfører, bygningsarbeidere og så videre, er ønsket av diverse bedrifter, står det på skiltene.

Selv om Ukraina er det fattigste landet på det europeiske kontinentet, er det mange som ikke er ivrige etter å skynde seg inn i en jobb. Siden begynnelsen av året er bedriftsledere forpliktet til å ansette ansatte først etter å ha mottatt formell godkjenning fra det lokale militære vernepliktskontoret. Dermed kan en mann som søker på en utlyst jobb som for eksempel sjåfør i stedet finne seg selv i skyttergravene, vendt mot minefelt og dødelige russiske forsvarsstillinger. I mellomtiden vil hans potensielle arbeidsgiver være tilbake på jakten etter en ny sjåfør.

Lønnsreduksjoner utbredt

En annen faktor som tynger arbeidsmarkedet i Ukraina er lønnsreduksjoner på opptil 50 prosent. Lærere står overfor lønnskutt ettersom nasjonalbudsjettet for 2023 for offentlig utdanning i Ukraina har blitt nedgradert fra opprinnelige 154 milliarder hryvnias til 131 milliarder hryvnias (US$3,5 milliarder). Det er en reduksjon sammenlignet med 2022. I tillegg er de fleste skoledistrikter avhengige av tilleggsmidler fra lokale myndigheter, og også disse midlene blir redusert. Som det ukrainske nyhetsmediet ‘Apostrophe’ forklarte i en rapport sent i 2022, med henvisning til en lærer i Kiev ved navn Oksana: «I Kiev er situasjonen mer eller mindre den samme, selv om godtgjørelsene er delvis fjernet. Men situasjonen andre steder i Ukraina er virkelig verre. I mange byer og landsbyer mottar lærere bare «overlevelseslønninger», og taper fra 15 prosent hele veien til 50 prosent av inntekten, avhengig av tilstanden til lokale budsjetter.»

Dette skjer samtidig som inflasjonen er på rundt 30 prosent årlig. Lønn i Ukraina i dag dekker knapt kostnadene for grunnleggende mat. Av disse og enda flere grunner trekker mange arbeidere seg tilbake i skyggene og velger å jobbe ulovlig, mange i flere jobber hvis mulig.

I fjor forsøkte ukrainske myndigheter å løse problemene med mangel på arbeidskraft ved å benytte seg av den store mengden arbeidsløse. De arbeidsløse som var offisielt registrert ble sendt inn i militære soner for å rydde steinsprut, hogge trær, bygge tilfluktsrom osv. Dette er hardt fysisk arbeid, ofte lokalisert nær frontlinjene. Dette initiativet ble kalt for ‘Gjenoppbyggingshær’, men mange mennesker reagerte på dette ved å slutte å registrere seg som arbeidsledige. Dagpengene er tross alt kuttet også i Ukraina. I dag ligger den gjennomsnittlige dagpengesatsen på rundt noe som tilsvarer USD 27 per måned. Den maksimale dagpengesatsen er på $180 per måned, men dette er bare i tre måneder.

Matvareprisene i Ukraina er allerede høyere enn i Russland og i EU-landene, hvorfra de fleste matforsyningene i Ukraina kommer.

Et nytt system med slavearbeid som slår rot

Enkelt sagt, Ukraina innfører gradvis et system med slavearbeid – folk må jobbe for å dekke grunnleggende matbehov, men de jobber for stadig krympende lønninger og goder. Vestlige medier er tause om alt dette, men fortsetter gjerne å forkynne om ‘Gulag-leirene’ i det tidligere Sovjetunionen, hvor millioner slet uten å motta lønn eller andre økonomiske fordeler i retur.

Det nye lovutkastet om mobilisering av arbeidere er ment å «sikre den nasjonale økonomiens funksjon under krigslov». Det er bemerkelsesverdig at i begynnelsen av august begynte Ukraina å snakke om et sannsynlig forbud mot militære vernepliktige å forlate landet i tre år etter en eventuell slutt på militære fiendtligheter og krigslov. Akkurat et slikt forslag ble nylig fremsatt av Vadym Denysenko, leder av det ukrainske instituttet for fremtiden og en tidligere rådgiver for lederen av det ukrainske innenriksdepartementet. Denysenko sa: «Jeg er sikker på at selv etter krigen vil det være nødvendig å forlenge forbudet mot menn som reiser utenlands i minst tre år til. Ellers vil vi rett og slett ikke overleve som nasjon.»

Kraftig nedgang i befolkningstall

Tidligere publiserte ‘Denysenkos ukrainske institutt for fremtiden’ data om befolkningstall i Ukraina. Siden starten av den russiske spesialmilitære operasjonen i Ukraina for 18 måneder siden, har rundt 8,6 millioner innbyggere forlatt landet og ikke returnert. Av de 29 millioner innbyggerne som er igjen i landet, jobber ikke mer enn 9,5 millioner. Statsfinansierte jobber ekskludert, er det rundt seks til syv millioner arbeidere som jobber og tjener lønn. Ukraina begynte sin vei til post-sovjetisk «uavhengighet» i 1991, med en befolkning på 52 millioner. Befolkningstallene har vært jevnt nedadgående siden den gang på grunn av masseutvandring.

Samtidig har fruktbarhetstallet i landet falt til under under 1. For å sikre stabilisering og en liten økning av befolkningen, bør fruktbarhetsraten være mer enn 2. Men instituttet sier den gjennomsnittlige fruktbarhetsraten er 0,7 barn per par. Den siterer også analytikere som anslår at antallet pensjonister i Ukraina i de kommende årene vil være dobbelt så mange som innbyggere i arbeidsfør alder.

Vadym Denysenko har delvis rett i den forstand at millioner av ukrainske menn uten tvil ville skynde seg til utlandet dersom grensene skulle åpnes. Konene og barna til mange av dem har allerede bodd i utlandet i et halvt å, eller mer. Mange ville dra på jakt etter bedre lønn og for å unnslippe fellen som Ukraina har blitt.

Denysenkos forslag blir slett ikke verdsatt i Ukraina. Det blir sett på som en retur til slaveri og livegenskap. Spesielt å merke seg er at hans ‘ukrainske institutt for fremtiden’ er en nyliberal tenketank finansiert av høyreorienterte tenketanker i Vesten, inkludert Atlantic Council og National Endowment for Democracy i USA.

Denne ideen om å forby ukrainske statsborgere å forlate landet selv etter at fiendtlighetene er avsluttet, stammer delvis fra det faktum at Ukraina nå står i stor gjeld til vestlige myndigheter og finansinstitusjoner. Tilbakebetaling med renter kan bare garanteres gjennom nådeløs utnyttelse av den ukrainske befolkningen. For å oppnå det er det nødvendig at befolkningen nektes muligheten til å flykte fra noe som med rette oppfattes som noe som ligner slaveri eller middelaldersk livegenskap.

I juli 2023 vokste valutareservene til National Bank of Ukraine med 6,9 % til 41,7 milliarder dollar, den høyeste månedlige økningen siden 1991. Den største andelen av økningen kom imidlertid ikke fra økonomisk vekst og økte eksportinntekter, men fra internasjonal bistand til en verdi av 4,7 milliarder dollar. Det meste kommer i form av lån fra EU, USA, Japan, IMF og Verdensbanken, som skal tilbakebetales i fremtiden.

Bloomberg News rapporterte 24. juli at Ukraina trenger å få tilbake 2,8 millioner av sine kvinnelige borgere fra utlandet for å ha en sjanse til økonomisk bedring etter at krigen slutter. Ifølge en ekspert Bloomberg intervjuet; Hvis bare halvparten av kvinnene kommer tilbake, vil dette føre til at Ukraina taper 10 % av BNP innen 2032, i størrelsesorden 20 milliarder dollar per år. Slike tap vil langt på vei bli oppveid av EUs foreslåtte fireårige bistandspakke til Ukraina, med et beløp på 14 milliarder dollar per år.

I følge et nylig anslag fra det ukrainske økonomidepartementet vil Ukraina trenge å tiltrekke seg ytterligere 4,5 millioner arbeidere til arbeidsmarkedet i løpet av de neste ti årene. Men med dagens lønnsnivå er det mer sannsynlig at folk forlater landet enn å bli og jobbe for stadig mindre lønninger.

Den ukrainske journalisten Diana Panchenko skrev på bloggen sin tidligere denne måneden; «På slutten av krigen vil fortsatt et stort antall mennesker forlate landet. Ukrainere vil være spredt over hele verden, som romfolket for eksempel.» Journalisten har blitt tvunget til å flykte fra Ukraina på grunn av hennes skriftlige kritikk av regjeringen. Hun bemerket også i sitt blogginnlegg at ifølge FN-statistikken har de fleste ukrainere som har forlatt landet nå bosatt seg i Russland. «Det er ikke vanlig å snakke om dette i Kiev, og årsaken til det er klar.»

Da Diana Panchenko svarte en leser som spurte når flyktningene kunne returnere til Ukraina, svarte journalisten at etter hennes mening vil det ikke være snart, krigen kan vare lenge. Det er klart at dette ikke vil bidra til å øke befolkningsveksten. Og hvordan vil det hele ende? Få i Ukraina kan åpent si dette, men ifølge Panchenko har «Ukraina allerede tapt – vi har ingen økonomi, og enda verre, vi har ingen suverenitet. I dag er vi ganske enkelt avhengige av hva Vesten sier. Vi har mistet identiteten vår.. .»

I slutten av juli ble ukrainere også informert om et horribelt forslag om at arbeidsuken kan økes til 60 timer, bestående av seks dagers arbeid på ti timer per dag – eller fem dagers uke med 12 timers arbeidsdager. Det er dette som er ideen som er publisert av det østlige interregionale kontoret til Ukrainas statstjeneste for arbeidsspørsmål. Varigheten av ukentlig, uavbrutt hvile vil bli redusert til 24 timer, det vil si at ukrainere bare vil ha søndagen som hviledag fra jobb. Denne ideen vil først bli implementert i bedrifter som jobber med kritisk infrastruktur eller «forsvar». Økningen i arbeidsuken sies å være nødvendig på grunn av mangel på arbeidere og behovet for å stadig reparere landets (energi)infrastruktur.

Slik det ser ut nå, utnytter arbeidsgivere ofte ukrainske arbeidere utover normene som vil bli etablert av denne loven. Nylig ble den samme ‘statstjenesten i Ukraina for arbeidsspørsmål’ kontaktet av en ansatt hvis arbeidsgiver satte hvileperioden for den foregående måneden til bare én dag hver tredje uke og varigheten av skiftet til 12 timer. Arbeidsgiveren hevder at en slik tidsplan vil vare ut året fordi, under krigsloven, kan antall overtidstimer som kreves for å jobbe være ubegrenset.

For den gjennomsnittlige ukraineren er de vestlige verdiene om frihet og demokrati i ferd med å bli til et enestående nyliberalt eksperiment for å avskaffe alle arbeidsrettigheter og implementere noe som ligner slaveri. Tiltak for å tvinge ukrainere til å «kjempe eller arbeide» presenteres som en triumf av «europeiske verdier».

Sekretæren for Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd, Oleksiy Danilov, er ikke engang redd for å gjøre rasistiske tolkninger av disse ‘verdiene’. I begynnelsen av august kalte han russere for «asiater». Ifølge ham er kjennetegnet til det russiske folket deres mangel på menneskelighet, og i dette sies de å ligne asiatiske mennesker. Vestlige rådgivere anbefaler selvfølgelig normalt Ukrainas ledere å omhyggelig skjule slike rasistiske eller nynazistiske synspunkter for å hjelpe til med å vinne støtten fra land i det globale sør for å kjempe mot Russland. Men ukrainske ledere lykkes ikke alltid med å holde seg i skinnet.

I fremtiden, som ukrainske politikere og deres vestlige rådgivere og tenketanker forbereder seg til, vil mange ukrainere jobbe opptil 12 timer om dagen med få dager fri, og tjene mindre enn en minimumslønn til livsopphold. De tør ikke flykte fra landet sitt fordi konsekvensene av å bli tatt kan lett bli dødelige.

Europeiske slavehandlere fanget en gang slaver i Afrika og fraktet dem i trelldom til Amerika og andre fjerntliggende destinasjoner. De kunne ikke komme opp med en mer kraftfull og skremmende visning av hva deres moderne ‘frihet og demokrati’ virkelig betyr.

Fra Al Mayadeen English. Publisert 20. augustt 2023
Dmitri Kovalevich er spesialkorrespondent i Ukraina for Al Mayadeen English.
Oversatt av redaksjonen, Derimot.no. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: Living conditions in Ukraine are resembling a new slavery, a triumph of Western ‘democracy’ in the 21st century