Henta fra Politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Ikke før hadde Rødts landsmøte med 59 mot 41 prosents flertall brutt et prinsipp fra 1962 og slutta opp våpenstøtte til en av partene i en aktuell krig, så gikk Rødts stortingsgruppe 02.05.2023 et kvalitativt steg videre uten dekning i landsmøtet med å ta en lederrolle i Vestens kamp mot krigsforbryterne — én av dem. Ikke alle dem som i tiår har drept millioner eller har bomba land til fra ruinene å gjenoppstå som vestvennlige regimer eller helst ikke-fungerende stater. Som mange norske statsledere og ledende politikere og journalister. Mange av statslederne er av norske politiske ledere tildelt Nobels fredspris for sånn bombing.

Men bare mot dem Vestens statsledere har utpekt som avsky-personer. Som nr to på uønskalista i verden, Russlands statsleder Vladimir Putin, nr to etter Vestens utropte hovedfiende, Kinas president Xi Jinping.

Før pengene i tillegg til dem fra Fritt ord og Manifest Analyse overføres fra USA til Rødt og Aftenposten rekker å hylle Rødt som en av «oss», kan en leder i Klassekampen fra årets nest siste dag i 1989 sette dagens Rødt, og ikke minst dagens Klassekamp-redaksjon, i et interessant perspektiv. Som det heter i sportsreportasjene: «For en utvikling!».

Gjengivelse av lederen er også en protest mot den innflytelsesrike mektige bevegelsen «Det finnes ingen historie, og finnes den, må alle spor etter den vi ikke liker i dag, fjernes.»

Det er vel ikke straffbart å gjengi denne lederen fra 1989?

Klassekampens leder 30.12.1989:

KAPITALISMEN produserer ikke bare overflod, den skaper også overflødige. Norge tilhører det hvite, rike hjørnet av verden. Likevel er massearbeidsløshet og ruinering av lokalsamfunn et voksende problem. Klassedelinga blir skarpere. Vi er så få, men likevel for mange.

I fattigere verdensdeler gjelder problemstillinga liv og død. Afrika sør for Sahara er en økonomisk ruin, under administrasjon av Det internasjonale pengefondet. Knapt verd å utbytte lenger. Den indiske overklassen ville, om den kunne, gladelig bli kvitt to hundre millioner landsmenn. De er likevel bare en klamp om foten.

Folkemord skjer også med økonomiske midler. Sult og sykdom er mindre dramatisk enn krig og likvaidasjoner. Men dødstallene er likevel langt høyere. Magre matrasjoner og kummerlige forhold i Stalins leire førte til «overdødelighet». Få nøler med å konkretisere ansvaret, sjøl under siste Verdenskrigs vilkår. Men når IMF, Verdensbanken og vestens stormakter setter i verk sine tvangstiltak, og barn dør som fluer, har forbryteren plutselig verken navn eller adresse.

Kapitalistisk terror har alltid andre navn: «Kredittpolitikk, låneinnfrielse, innstramming». Først når profitten trues direkte kommer hoven fram. Som en finansmann advarte latin-amerikanske land som truet med gjeldsnekt i et intervju med Le Monde: «Vi kom til å beslaglegge samtlige av landets aktiva på land, til sjøs og i luften …Ikke et eneste ett av landets skip kunne gå til fremmed havn og ingen av landets fly kunne gå ned noe som helst sted utenfor dette landets grenser uten å bli konfiskert».

Imperialismen styres av profitthensyn, uten hensyn til økologiske forhold eller menneskelige behov. Men i vestlige massmedier framstilles konsekvensene som tragiske naturkatastrofer. Slik befestes systemet ideologisk. Priviligerte professorer hyller «frihetens tiår», men mener markedets diktatur over de overflødige.