POSTED IN Teknologi

Kunstig intelligens

Er det overdrevet? Bør vi være redde?

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Av Terje Sørensen
Pensjonert advokat

«Artificial Intelligence» (Kunstig Intelligens – «KI» / «AI») er for tiden et diskusjonstema som går viralt. Det finnes begeistrede, likegyldige, høylytte, lavmælte, aktive og mer passive debattanter. Personlig hører jeg p.t. til dem som utforsker og anvender mulighetene som nykomlingen tilbyr.

Jeg søker også opplysninger fra ulike kilder. Nedenfor har AI og jeg oversatt en artikkel fra «Russia Today», en nettsted som sant nok vel kan betegnes som Russland-vennlig, men etter hva jeg kan forstå, har denne innstillingen ingen betydning for artikkels innhold.

Originaloverskriften lyder: «Despite the hype, artificial intelligence remains inferior to the human brain» – oversatt blir den slik:

Til tross for hypen fortsetter kunstig intelligens å være dårligere enn den menneskelige hjerne

Av Dr. Mathew Maavak. En malaysisk ekspert på risikoframsyn og styring.

Med nye, alarmerende spådommer som blir gjort hver uke, er det viktig å utforske begrensningene til AI. Den menneskelige hjerne gir det beste referansepunktet.

Det globale infolandskapet er for tiden fullt av alarmistiske spådommer om farene ved kunstig intelligens (AI). Milliardærgründere og deres følgesvenner, som en gang hadde fosset over den fremvoksende AI-«teknopiaen», har plutselig blitt apokalyptiske. Som dagens narrativ går, kan en sansende AI til slutt vende seg mot skaperne.

Men er det noen fordeler med denne påstanden, bortsett fra fiktive signaler fra Terminator-serien?

En måte å svare på det spørsmålet ville være å sammenligne AI med en analog innretning som allerede er tilgjengelig og følende, nemlig den menneskelige hjernen. AI ble designet ikke bare for å etterligne det menneskelige sinn, men også for å beregne det i visse aspekter. Bortsett fra å presentere et paradigmeskifte, er AIs nytte ikke helt revolusjonerende. Snarere er det en fortsettelse av innovasjoner i fortid og nåtid – hjul, kranker og vindmøller for å overvinne våre limbiske begrensninger; buer, piler og missiler for å motvirke fjerne trusler; og Internett for å løse tidsbegrensninger i (global) kommunikasjon.

Ifølge en bemerkelsesverdig artikkel i Foglets, «er det postulert at den menneskelige hjerne opererer på 1 exaFLOP, noe som tilsvarer en milliard beregninger per sekund». Merk deg, dette er bare en postulering – et gjetteestimat sannsynligvis definert av databehandlingsberegninger. I skrivende stund opererer Frontier, verdens raskeste superdatamaskin, angivelig med en hastighet på 1102 exaFLOP. Forskjellen mellom hjernen og superdatamaskinen ligger imidlertid i natur og funksjon: den ene tenker mens den andre analyserer data.

Vi har oppfunnet superdatamaskiner for å knuse tall, men våre forskere forblir forvirret av den nevrale prosesseringsdyktigheten til menneskelige kalkulatorer. Shakuntala Devi [TS’ merknad: Se https://simple.wikipedia.org/wiki/Shakuntala_Devi], som vokste opp i et sirkusmiljø, var et godt eksempel. Våre sofistikerte maskinmedierte modeller kan fortsatt ikke fullt ut forstå hvordan hjernen fungerer, utover det faktum at det er en atypisk økning i blodstrømmen til bestemte hjernelapper når beregningsoppgaver utføres. Resten er et plan av spredte studier, antagelser og data som ennå ikke er samlet til en forståelig helhet.

Det er for mange ukjente med hensyn til den menneskelige hjerne. Dette kan være grunnen til at det vitenskapelige samfunn tilfeldigvis deler sine hovedfunksjoner i åtte eller 12 hovedkategorier. Hvor selvbevisstheten ligger innenfor disse kategoriene, forblir et åpent spørsmål. Kanskje er det resultatet av kumulative interaksjoner mellom dem alle. Eller kanskje mennesker har en sansende sjel som gjør at de innoverer på en måte som er utilgjengelig for andre arter? Kanskje, i motsetning til AI-enheter og algoritmer, er hjernen programvare og maskinvare rullet inn i én? Det gjenstår for mye usikkerhet.

Hvis nevrovitenskap er et påbegynt felt pepret med utallige spørsmål og hull, hva med den enklere delmengden – kunstig intelligens? Kan en embryonal teknologi oppfunnet av mennesker plutselig våkne til liv og true menneskeheten? Hvis vi ikke fullt ut kan forstå hvordan den menneskelige hjernen fungerer eller til og med definere følelser, hvorfor klipper og limer vi plott fra sci-fi-filmer til vår virkelighet?

Det er en hypotetisk sjanse for at kunstig intelligens utgjør en reell trussel innenfor et smalt spekter. Dårlig programvaredesign, forhastede utviklingsprosesser og feilaktige oppdateringer av algoritmer, blant annet, kan føre til ulike katastrofescenarier. Disse involverer hendelser ved kjemiske eller kjernefysiske anlegg, på aksjemarkedet eller med eksperimentelle, selvdrevne kjøretøy. Men utsiktene til en illevarslende, sansende AI er et imaginært bud fullt og helt.

Den nåværende kjepphesten innen AI-alarmismen kan faktisk være forankret i noe mer korrupt og jordnært. For det er kanskje ikke maskiner som til slutt vil gjøre opprør mot sine herrer, men heller de hundrevis av millioner arbeidere – kanskje milliarder – som vil bli fortrengt av AI før dette tiåret er omme. Dette emnet fortjener en dedikert kommentar på egen hånd, og den menneskelige hjernen gir en realitetssjekk til de antatte eksistensielle truslene som AI utgjør.

Den menneskelige hjernes underverker

nm.org-ressursen gir følgende utdrag om vårt tenkeorgan og dets prosesseringsevner: «Et fragment av hjernevev på størrelse med et sandkorn inneholder 100.000 nevroner og 1 milliard synapser. Hjernen kan generere omtrent 23 watt strøm – nok til å drive en lyspære. Informasjon reiser opp til imponerende 268 miles per time, mens lagringskapasiteten anses som praktisk talt ubegrenset. Forskning tyder på at den menneskelige hjerne består av rundt 86 milliarder nevroner. Hvert nevron danner forbindelser til andre nevroner, noe som kan legge opp til 1 kvadrillion (1000 billioner) forbindelser.»

Ikke rart at salmisten jublet over at han var «fryktelig og vidunderlig skapt» i «sin mors liv». Til enhver tid koordinerer hjernen et forvirrende utvalg av funksjoner i seg selv og menneskekroppen for å opprettholde organisk harmoni. Den kompenserer også raskt eventuelle avvik fra normen i kroppen i tilfelle en forstyrrelse, dvs. skiftende balanse til det ene benet etter det andre er svekket eller aktiverer hemostase ved blødning. Menneskekroppen er derfor det ultimate komplekse, adaptive systemet (CAS).

Mens kroppens CAS-funksjoner er for store og tekniske til å bli oppregnet her, er det noen verdslige eksempler på hvordan hjernen forsøker å beskytte verten sin. Når du har en «smerte i nakken» i en plagsom sosial setting, er det hjernen din som sender en instruksjon via kroppen din om å søke nærmeste utgang, og dermed unngå en mer alvorlig tilstand. Når du lider av snøballøkende, intellektuell sløvhet eller depresjon, kan det være hjernens måte å advare deg om å unngå falske nyheter og dårer som fallbyr dem.

Trafikktest: Menneskets hjerne versus AI

Mens hjernen genererer 23 watt strøm, bruker Frontier-superdatamaskinen hele 21 megawatt (MW). En megawatt er en million watt. Energifaktoren alene er en grunn til at forskere satser på biologisk databehandling som den neste store, teknologiske grensen. Inntil da må vi tåle maskinvare og programvare som fortsatt ikke kan matche den menneskelige hjernen i relativt enkle situasjoner.

Jeg bruker ofte følgende trafikkeksempel for å demonstrere de kontrasterende evnene til den menneskelige hjerne og AI. To biler nærmer seg et smalt flaskehalspunkt i hver sin retning. Det er kraftig regn og vind ute. Bil A kjører dobbelt så fort som bil B, men avstanden til flaskehalsen er dobbelt så lang for førstnevnte. Begge sjåførene innser at under normale forhold bør bil B øke farten for å komme ut av den smale stripen. Imidlertid er det en stor vanndam foran bil B, som antyder et risikabelt jettegryte under. Begge sjåførene innser instinktivt at det da er bedre for bil A å gå ut av flaskehalsen først og dermed frigjøre plass i tilstøtende kjørefelt slik at bil B kan unngå sølepytten. Dette kalles situasjonsforståelse. Hjernen forhandler kompleksiteter som disse uten å bryte det ordspråklige slitet – sekund etter sekund!

Erstatt nå sjåførene med autonome kjøresystemer og forestill deg mengden energi og omfanget av teknologisk infrastruktur som trengs for å utføre en lignende oppgave. Bilene vil trenge GPS-navigasjon og væroppdateringer, satellitt- og 5G-tilkobling, og en rekke sensorer. Satellittnavigasjon kan mislykkes under en storm. Så hva skal disse «intelligente» kjøretøyene gjøre? Bli sittende og stanse trafikken? Eller søke en fortauskant som raskt blir gjørmete? Våre menneskelige taktile sanser ville vite når de skulle akselerere ut av en glatt situasjon, men selvkjørende biler ville trenge et svimlende utvalg av maskinvare og algoritmer for å takle.

Forestill deg nå en milliard biler som drives av autonome kjøresystemer. Hvordan vil energien og datakraften for denne infrastrukturen bli generert? Ville en ordspråklig Dødsstjerne være tilstrekkelig, om enn for vår kollektive fordel?

Kanskje er dette gåten som holder AI-alarmister våkne om natten? AI-teknopia de ser for seg, kan ikke støtte en global befolkning på en milliard, enn si de åtte milliardene vi har i dag.

Faktisk, ifølge den berømte techno-profeten Yuval Noah Harari, vil det «store politiske og økonomiske spørsmålet i det 21. århundre være hva trenger vi mennesker til, eller i det minste hva trenger vi så mange mennesker til.»

Nå, hvis det ikke sender en eksistensiell frysning nedover ryggraden, vet jeg ikke hva som vil gjøre det.



Illustrasjoner av Terje Sørensen

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Den største faren med utstragt benyttelse av Ai vil nok være at vi blir overrøst med noe vi alltid skal tvile på.
    ‘Hva vinner løgnerne med løgnene; jo- at vi ikke lengre tror at NOE er sant.’

    OG at det nok kan brukes til å samle opplysninger og overvåke innbyggerne enda mer effektivt.

    Svar
  • Det som står i artikkelen støttes av en annen artikkel som jeg leste i dag.
    Der står det dette her:
    «Selvkjørende biler mangler sosial intelligens
    Trafikk handler ikke bare om regler og hindringer i veibanen.»

    «– Sosiale interaksjoner, inkludert kroppsspråket vårt, spiller en stor rolle når vi signaliserer til hverandre i trafikken.
    – Det er her programmeringen av selvkjørende biler fortsatt kommer til kort.
    Brown og kollegene hans mener dette er grunnen til at selvkjørende biler har vanskelig for konsekvent å forstå når de skal stoppe – og når noen stopper for dem.
    Slik kan det oppstå situasjoner som er irriterende og noen ganger farlige.»

    Dette er ikke bare en fordel for oss som ikke vil at AI skal få for mye å si i hvor fremtid. – Her tenker jeg på om vi skulle få bevæpnet ROBOCOP, uten samme evne som mennesker til å lese kroppsspråk. Det kan gå ille, når algoritmer overstyrer sosiale interaksjoner.

    https://forskning.no/selvkjorende-biler-mangler-sosial-intelligens/2208434

    Svar
  • Det viser seg at en AI Chatbot er en holocaust benekter.

    https://www.paulcraigroberts.org/2023/05/26/ai-chatbot-is-a-holocaust-denier/

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Den britiske regjeringen ville høste skryt for vaksinestarten for 2 år siden.

Fikk kommentarfeltene midt i fleisen.

Forrige innlegg

Marine Le Pen:

Krim er russisk, og har ingenting med den nåværende krigen i Ukraina.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.