Europa forbereder sykehus, helsevesen og samfunn på en mulig storkrig. Beredskap er nødvendig, men den militære mobiliseringen står i skarp kontrast til innsatsen for å forhindre at krigen kommer.

Europa gjør klar sykehussengene for krig

Men hvem forbereder freden?

Av Dan-Viggo Bergtun

Jeg har vært sanitetssoldat og er FN-veteran fra Libanon. Jeg har sett hva krig gjør med mennesker. Derfor kjenner jeg en voksende uro når jeg ser hvordan Europa nå systematisk forbereder samfunnene våre på en mulig storkrig. Ikke fordi beredskap i seg selv er galt. Et ansvarlig samfunn må være forberedt på det verste. Men den enorme oppmerksomheten rundt militær og sivil krigsberedskap står i en skremmende kontrast til den politiske energien som brukes på å forhindre at krigen kommer.

Tyskland planlegger for 1.000 sårede daglig

Tyskland er et eksempel. Bundeswehr opererer med opptil 1.000 sårede per dag som planleggingsforutsetning i en større konflikt. Militære og sivile helsesystemer skal forberedes på å håndtere konsekvensene dersom katastrofen kommer.

Tenk over hva 1.000 krigsskadde mennesker hver eneste dag faktisk betyr. Dette er ikke brikker på et militært kart. Det er mennesker med splintskader, knuste kropper, brannskader og ødelagte lemmer. Det er mennesker som kanskje aldri går igjen. Bak dem står foreldre, ektefeller og barn. I tillegg kommer de psykiske skadene som ikke kan telles på et operasjonsbord.

For en nordmann er det umulig å lese om omfattende tysk krigsplanlegging uten at historien melder seg. Før angrepet på Danmark og Norge 9. april 1940 gjennomførte Tyskland en omfattende militær planlegging av operasjon Weserübung. Planleggingsstaben ble etablert i begynnelsen av februar 1940. Den tyske ledelsen planla styrker, organisasjon, forsyninger, transport og selve gjennomføringen før angrepet kom. Dette er historisk dokumentert.

Det betyr selvfølgelig ikke at dagens demokratiske Tyskland kan sammenlignes politisk med Hitlers diktatur, eller at dagens beredskapsplaner er planer om et angrep. Det ville være historisk galt. Men historien lærer oss noe annet som fortsatt er relevant: Når stater begynner å organisere samfunnets ressurser rundt muligheten for storkrig, bør befolkningen følge svært nøye med på hvor politikken beveger seg.

Det er nettopp derfor jeg reagerer. Historien må ikke misbrukes, men den må heller ikke glemmes.

Norge og EU følger etter

Norge følger den samme europeiske utviklingen innen beredskap. Regjeringen har bedt sykehus og kommuner om å forsterke planene for krig og krigslignende situasjoner. Helsetjenesten skal planlegge for å kunne stille omkring 7.000 sengeplasser til disposisjon for sårede, både sivile og militære. Det betyr ikke at regjeringen forventer krig i Norge i morgen. Men det viser hvor alvorlige scenarioer myndighetene nå mener helsevesenet må kunne håndtere.

EU går samtidig videre med sin «Preparedness Union Strategy». Den omfatter sterkere sivil og militær beredskap, beredskapslagre, helseberedskap, kritisk infrastruktur, øvelser og tettere sivilt-militært samarbeid. Strategien gjelder flere typer kriser, ikke bare krig. Likevel er militær konflikt blitt en tydeligere del av Europas beredskapstenkning.

Jeg bestrider ikke behovet for beredskap. Jeg bestrider ubalansen.

Hvor er fredsberedskapen?

For hvor er Europas like omfattende fredsberedskap? Hvor er planene med samme detaljnivå for diplomati, rustningskontroll og konfliktforebygging? Hvor er den politiske mobiliseringen for å gjenopprette kommunikasjonskanaler mellom Russland og Europa? Hvor er toppmøtene som arbeider dag og natt med å redusere risikoen for at en militær konfrontasjon kommer ut av kontroll?

Vi teller sykehussenger. Vi beregner antall sårede. Vi trener på evakuering. Vi bygger opp militær mobilitet. Vi øker forsvarsbudsjettene. Men hvem teller fredsinitiativene?

Som sanitetssoldat lærte jeg at krigen ser helt annerledes ut når du står ved båren enn når du sitter rundt et konferansebord. Når den sårede ligger foran deg, forsvinner de store strategiske ordene. Da finnes blodet, smerten, frykten og mennesket. Derfor bekymrer utviklingen meg dypt.

Demokratiet gir oss andre virkemidler enn våpen. Vi har diplomati. Vi har forhandlinger. Vi har internasjonale organisasjoner. Vi har rustningskontroll. Vi har muligheten til å snakke med stater vi er dypt uenige med. Faktisk er diplomati aller viktigst når motsetningene er størst.

Europa må være forberedt dersom krigen kommer. Men Europas fremste politiske oppgave må være å sørge for at den aldri kommer.

Når Tyskland kan beregne hvor mange sårede sykehusene må kunne motta hver dag, og Norge kan planlegge tusenvis av sengeplasser for krigsskadde, må vi kunne kreve minst like konkrete svar på et langt viktigere spørsmål:

Hva gjør våre politiske ledere for å forhindre at disse menneskene noen gang havner på båren?

Jeg har sett nok av krigens virkelighet til å vite hvilken beredskap jeg aller helst ønsker meg.

En beredskap for fred.

Forsidebilde: KI-generert