Den kjedelege krigen
Krigen var for det meste kjedeleg, med lite rørsle. Skyttergravskrig som under Første verdskrig. Den store feilen skjedde i starten, då Russland prøvde å ta eit land på 40 millionar med nokre få soldatar. Sjefen for russisk etterretning, herr Narysjkin, innrømte nyleg at Russland ikkje hadde nokon påliteleg etterretning om Ukraina. I mange år, sidan 1991, har den russiske etterretningstenesta ikkje følgd med på utviklinga i Ukraina. Så Russland gjekk til krig, med håp om at ukrainarane ville helse soldatane deira velkomne med blomar. Det enda med ei stor tilbaketrekking for dei russiske soldatane. Putin trudde han kunne få til ein avtale med Kiev, men det har vist seg at at Ukraina signerer avtalar den eine dagen og bryt dei den neste. Så det heldt fram, til den russiske arméen eit halvt år seinare starta å mobilisere reservane sine.
Ikkje alt var gale: Russland hadde gode og dårlege dagar i kampen mot Ukraina. Ein god dag var det då dei erobra Mariupol ved kysten av Azov-havet. Ein dårleg dag då dei trekte seg tilbake frå Kharkov. Tåpelege erfaringar var kornavtalen og tilbaketrekkinga frå Slangeøya. Problematisk var det då marinesoldatar frå USA og/eller Storbritannia eksploderte gassrøyrleidningane og då Darja Dugina vart myrda. Ein augneblink av sanning er den noverande kritikken av arméens kommandantar, inkludert anmodningar om at forsvarsministeren burde skyte seg. Folk er misnøgde med måten den russiske arméen agerer på. Eksplosjonen på Krim-brua har gjort denne kjensla akutt.
Og på dette tidspunktet kalla Putin general Surovikin inn for å ta kommandoen i krigen i Ukraina. Surovikin er ein populær general som kommanderte under den syriske operasjonen, og han har fått kallenamnet «General Ragnarok» av openberre grunnar. Og gen. Ragnarok gjorde som folk ville: han fyrte av dusintals kryssarrakettar mot ukrainske byar. Kiev har blitt angripe for første gong; elektrisiteten vart slått ut mange stadar, inkludert i Kharkov. Fram til no hadde Putin handsama den ukrainske infrastrukturen som om den hadde vore hans eigen. No har det forandra seg. Éin ting er som før: russarane prøver å spare dei sivile, i motsetning til det ukrainske militæret som ikkje har noko imot å drepe sivile.
Krigen starta fordi ukrainarane sidan kuppet i 2014 har drive og bomba Donbas, eit hovudsakleg russisk-befolka område sør-aust i landet. Putin prøvde å løyse konflikten med Minsk-avtalen, som lova eit autonomt Donbas innanfor eit føderalt Ukraina. Ukrainarane signerte Minsk-avtalen, men hadde ingen intensjon om å gi akt på innhaldet i avtalen. Dei drap tusentals menneske frå Donbas, hovudsakleg ved å bombe butikkane, skulane og sjølv gatene deira. Nasjonalistane i Azov-bataljonen var spesielt blodtørstige mot Donbas-folket. Då russiske troppar kom for å hjelpe Donbas i februar i år, trekte Azov-krigarane seg tilbake til dei svære underjordiske holene under stålverket i Mariupol.
Men dei overgav seg raskt nok: å vere innestengde i holer er ikkje mykje kjekt, sjølv om dei hadde mat og vatn. Rundt to tusen krigarar overgav seg til fangenskap. Folka i Donbas hadde lyst til å sende dei til ein folkedomstol saman med utlandske leigesoldatar. Men Moskva overstyrte dei, og fangane vart utveksla mot russiske krigsfangar og, irriterande nok, ein opposisjonspolitikar. Nokre av Azov-krigsfangane vart drepne i krigsfangeleiren av bomber frå Kiev: dei hadde visstnok byrja avsløre skadelege sanningar om aksjonane sine. Dei utveksla Azov-krigarane vart frakta av ein oligark, den russiske jøden Roman Abramovitsj, i hans private jetfly til Dei foreinte arabiske emiratane. Også dette irriterte mange som heller ville ha sett dei stilte for retten.
Dei patriotiske russarane likte dårleg den måten krigen vart ført på. Dei meinte dei russiske kommandantane var for milde mot Ukraina medan ukrainarane heldt fram med å bombe Donbas. Russiske skribentar og kunstnarar støtta ofte Ukraina. I Moskav vart det samla inn pengar til Ukraina, ikkje til den russiske arméen. No har General Ragnarok sin blitz endra denne kjensla, en framleis har Ukraina mange støttespelarar i pro-Vestlege sirklar i Russland. Det kjem nok ikkje til å endre seg med det første: 30 år med pro-Vestleg politikk kan ikkje gjerast om på ein augneblink. Frustrasjonen var høg, for Donbas vart bomba, men Kiev var uskadd.
Det verkar som om Putin vik unna ubehagelege aspekt i kampanjen sin: han håpar enno på positive endringar etter valet i USA, og beheld Den tredje verda på si side. Tida vil vise om dette er eit fornuftig håp. Dei Vestlege hovudstraumsmedia tar alltid Ukraina si side, drepne russarar blir presenterte som offer for russisk etnisk utreinsking, slik som i Butsja og Izium. Kornavtalen vart slutta berre fordi media skreik om sveltande Afrika. Det var ein flopp: berre 2% av kveiten gjekk til fattige land, medan resten gjekk til EU. Russarane gav også bort Slangeøya, ein perfekt base til å starte ein landingsoperasjon i Odessa frå.
Den ukrainske eliten mottar mykje pengar, og kontaktar i høge posisjonar og verdsetting. Fru Zelesky vart oppvarta av H.K.H. Prinsessa av Wales. Dei kjem ikkje til å like freden og å bli overlatne til obskuriteten. Kva Putin ønsker, er ganske irrelevant no som Ukrainas storkundar er USA/Storbritannia, og dei tener på krigen. Krigen er betalt av Europa; USA får profitten. No sel USA flytande gass for fire gongar den russiske prisen, og europearane betaler.
Visst er det dyrt for det ukrainske folket; dei lir under russiske missilar. Men USA bryr seg ikkje. For déi er det profitabelt. Tysk industri vil sannsynlegvis gå dukken: endå betre for USA. Dei håpar dei vil flytte produksjonen til USA.
Det rår ikkje tvil om at dei russiske røyrleidningane vart kutta over av US-amerikansk/britisk sabotasje. Russiske kjelder namngir til og med personen som gjorde det (løytnant Chris Bianchi). No har vi fått vite at NATO prøvde å bombe gassrøyrleidningane i 2015 for første gong, men dei vart gripne. Først no har det blitt kjent. Dessverre vil ikkje Sverige gi russarane tilgang til åstaden for eksplosjonen; heller ikkje vil dei dele resultata av etterforskinga si. Terroristane gjorde ein rotete jobb: dei let éi røyrleidninga stå urørd, slik at russarane og tyskarane kan starte å pumpe gass med det same, om den politiske viljen finst. Men det er uklart om tyskarane har nokon politisk vilje utanom å vere konforme med omsyn til USA sine ønskemål.
USAs Krigsparti er veldig sterkt, og russarane har ingen sjanse til å slå dei. Men det betyr ikkje at ein atomkrig er uunngåeleg. Verken USA eller Den russiske føderasjonens presidentar ønsker det. Sannsynlegvis vil den konvensjonelle krigen halde fram utan at ein kryssar den kjernefysiske terskelen. Fredsavtalen vil antakeleg kome til kort for ønska til begge sidene, men russarane vil ikkje inngå ein ny Minsk-avtale berre for å bli misbrukt av Kiev.
Russland og sanksjonar
Hovudvåpenet til USA/EU mot Russland er sanksjonar og Jernteppet. Medan sanksjonane berre har laga ein liten bulk på det russiske samfunnet, så er det ikkje slik for Jernteppet. Det er smertefullt og irriterande. Under dei siste 30 åra har russarane blitt vande med å reise til Europa. No lyt dei endre vanane sine. Visst kan dei reise til Tyrkia og Israel, til India og Latin-Amerika, men Europa var nært og venleg. No er det vanskeleg å nå: vanlegvis går det via fly til Istanbul, men det er mykje dyrare. Det er særleg smerteleg for rike russarar: dei hadde gjerne helgeturar til Paris og London; ikkje no lenger.
Sanksjonar er sikkert forstyrrande for forretningsmenn, men vanlege folk merkar mindre til dei i Russland enn i Europa. Kjøtet er godt og i rikelege mengder; gassen er billig; teateret er godt og billig. Heile Nibelungenringen (opera i fire ekstra lange delar) kan høyrast for hundre dollar.
Inflasjon er det i Russland som alle andre stadar. Men der er ingen grøn galskap, eller kjønnsvanvit. Der er ingen patriotisk undervisning eller synging. Russland er ganske progressive, men ikkje for mykje. Kyrkjene er opne og fulle av tilbedarar. Livet er faktisk normalt. Kanskje for normalt for eit land som har ei frontlinje som nett har kollapsa på grunn av soldatmangel.
Mobiliseringa har kome for å rette opp denne mangelen. For første gong på 80 år mobiliserer russarane, og det gjekk dårleg. Frivillige vart nekta, medan sjuke og gamle vart innkalte. Mange relativt unge, pro-Vestlege folk flykta til Georgia og Israel, der dei ikkje treng visum. Men likevel vart den nødvendige mengda folk mønstra. På to månadar vil den russiske arméen ha nok soldatar til å halde frontlinja.
I mellomtida tar dei hand om terror. Eksplosjonen på Krim-brua har blitt etterforska. Det viste seg at eksplosiva var sende ut av Ukraina med eit skip tilsynelatande lasta med kveite, ifølge kveiteavtalen. Den dødelege lasta gjekk via Bulgaria og Georgia til Russland. Russiske tryggingstenester har nett arrestert ukrainarane som smugla to Igla anti-luftfartøy-missilar med utskytingsutstyr via Estland. Dei planla å skyte ned sivile fly i Russland. Estland var involvert i drapet på Darja Dugina, ei ung russisk dame, dotter av filosofen Aleksandr Dugin, i nærleiken av Moskva. Den estiske ministeren gratulerte Ukraina for terroristgjerninga på Krim-brua. Litauen prøvde å stoppe russarane tilgang til enklaven deira i aust-Preussen. Kort sagt er ikkje Ukraina aleine, og Russland har mange nøytrale sympatisørar, men få allierte.
Krigen held fram …
Omsett av Monica Sortland
Forsidebilde: Thomas Park
Redaksjonen har lagt inn bilder m/tekst.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 517 ganger.
4 kommentarer. Leave new
Har vi allerede glemt Washingtons og CIAs slakt av Russland på 90-tallet?
Av Hans Myrebro.
Del 1. I dag kan vi på en alt for tydelig måte være vitne til hvordan USA ved hjelp av sin dødsskvadron, kalt NATO, har dratt Ukraina til slaktebenken for å få en utvidet vei inn til Russland, eller som Carl Gerhsman, leder av USAs undergravende aktiviteter, uttrykte det i september 2014: «Ukraina er vårt største trofé, og et viktig skritt på veien til å styrte Putin».
Vi bør studere den ødeleggende krigen som USA har startet i Europa, men det kan ikke hindre oss i å sette et historisk perspektiv på tragedien og huske USAs/NATOs genuine innsats på 1990-tallet for å prøve å stykke opp Russland. De ville sannsynligvis ha lykkes hvis Vladimir Putin ikke hadde kommet til makten i 2000.
William Engdahl, en av verdens fremste geopolitiske eksperter, har beskrevet ødeleggelsene i Russland under Jeltsins tid som en gigantisk voldtekt iscenesatt av CIA under George Bush. Hvis du vil være presis, kan du si at det var den andre voldtekten på rad. Kuppet utført av jødiske terrorister i oktober 1917, kan vanskelig beskrives som noe annet enn en voldtekt av Moder Russland.
1980-tallet var urolige for Sovjetunionen. Krigen i Afghanistan der opprørerne ble støttet av USA gjennom Mujahedin, ble svært kostbar og tung for regimet. Og den krigen var i seg selv en del av en kald krig, som like etter slutten av andre verdenskrig ble en realitet. En kald krig med et kostbart våpenkappløp der USA alltid var foran brakte Sovjetunionen på kne, noe som også var USAs intensjon. Michael Gorbatsjovs glasnost og perestroika var betydelige skritt i riktig retning mot liberalisering, men situasjonen ble for uhåndterlig i det enorme landet, og Gorbatsjov forberedte til slutt en reell oppløsning av Sovjetunionen.
Jeltsin-mafiaen og Bush-mafiaen.
I løpet av denne tiden dukket det opp en mann, oppmuntret av Gorbatsjov. Han het Boris Jeltsin. Har var motstander av det sovjetiske systemet og ønsket å få til en veldig rask liberalisering av imperiet. Ryktet om ham spredte seg raskt til USA og George Bush, som lenge hadde hatt et nettverk av CIA-agenter og bankfolk rundt seg.
CIA kunne raskt fange opp høytstående sovjetiske KGB-tjenestemenn, som ikke så noe problem med å forråde sitt eget land. Dermed ble den såkalte Jeltsin-mafiaen dannet, som ville gjøre sitt beste for å bringe Russland ned i løpet av 1990-tallet, eller som William Engdahl uttrykker det, gjennomføre «Voldtekten av Russland».
I juni 1991 ble Sovjetunionen avskaffet av Boris Jeltsin, assistert av topplederne i både KGB og CIA, som nå været gull og grønne skoger. IMF, Det internasjonale pengefondet, var også i bakgrunnen for å sørge for at alt garantert skulle gå galt.
Da kuppet, som brakte Jeltsin til makten ved hjelp av CIA ble gjennomført, hadde Boris Jeltsin enorme ressurser i form av råvarer av krom, nikkel, olje, gass, jern og kobber. Det var spørsmålet om enormt mange milliarder som en alkoholisert russisk president omgitt av ivrige og kalkulerende røvere nå kunne disponere.
Anført av Harvard-professor Jeffrey Sachs, som Bill Clinton hadde gitt i oppgave å gjennomføre en sjokkterapi for å få orden på økonomien i Russland, startet opphuggingen av russisk eiendom. Det ble kalt sjokkterapi og russiske borgere ble ekstremt sjokkerte da de skjønte hva som skjedde. Faktisk var det snakk om å sette i gang en slakting av den russiske økonomien og det russiske samfunnet, et kolossalt angrep på en uavhengig nasjon. Russland slet i en dyp økonomisk krise, hovedsakelig forårsaket av at USA og dets allierte tvang landet inn i denne økonomiske krisen.
400 tonn gull ble stjålet fra Russland.
Kapital var nødvendig overalt i samfunnet. Gosbank var regimets bank og den hadde visse ressurser. Styreleder for Gosbank var Viktor Gerashchenko. I november 1991 holdt han en tale i den russiske Dumaen og uttalte: «Jeg må rapportere til dere mine damer og herrer, at av kanskje 3000 tonn Gosbank statseide gullreserver, har vi anslagsvis mindre enn 400 tonn som vi ikke kan gjøre rede for».
Del 2. Deretter fortalte han de sjokkerte parlamentsmedlemmene, at han ikke hadde noen anelse om hvor de løpske 400 tonnene hadde blitt av. Dette var selvfølgelig løgn. I følge William Engdahl hadde han allerede forberedt et kupp i 1989 i samråd med CIA og Bushs old boys, ved å skape muligheten til å lagre den russiske utenlandske gullreserven på øya Jersey, og Jersey var på den tiden utenfor den internasjonal finanskontrollen. Disse løpske gullbarrene kunne deretter konverteres til dollar, som deretter kunne lånes ut til den russiske staten med råvareaktiva som sikkerhet, eller direkte kjøp av selskaper til skrappriser. Oligarkenes makt ble styrket med raketthastighet.
Like raskt falt den russiske kredittratingen, og i den situasjonen ble Det Internasjonale Pengefondet involvert, og endret den russiske grunnloven for å kunne kontrollere valutastrømmene. De ønsket å skape økonomisk stabilitet og få ned den skyhøye inflasjonen, som til tider var på 224 %. Dette skjedde mens titalls fabrikker stengte og arbeidsledige i desperasjon tok sitt eget liv. Dette er hva Vladimir Putin beskriver som en gigantisk geopolitisk katastrofe.
Engdahl beskriver tydelig situasjonen: «Så, det er et CIA-nettverk fra begynnelse til slutt, fra banksiden CIA-siden. Du har Carter Beast, du har «Buzzy» Krongard, Jonathan Bush og Alton Keel og det var de som jobbet med Valmet Bank i Genève for å trekke disse pengene ut gjennom skallselskaper. Engdahl nevner her Jonathan Bush, som kunne få en god handel med den russiske statskassen. Jonathan var tilfeldigvis broren til George Bush.
Ellers var det de såkalte oligarkene som lå i forkant av slaktingen og de tilhørte den samme gruppen som stadig svermet rundt Jeltsin og som hadde gode bankforbindelser til Vesten:
Vladimir Gusinsky, ble rik på kobber, Roman Abramovich, rik oljehandler, Boris Berezovsky, monopol på Lada-biler, Michail Fridman, ulike virksomheter, Alexander Smolensky, bankmann,
Vladimir Potanin, bankmann, Mikhail Khodorkovsky, oljehandler. Karakteristisk for oligarkene var ikke bare enorm kapital, men også en mektig politisk innflytelse. Denne innflytelsen har imidlertid avtatt betydelig siden Putin tok makten.
Selvfølgelig falt president Jeltsins rykte blant den russiske befolkningen som en stein. «Like over seks måneder før presidentvalget, høsten 1995, var situasjonen håpløs for reformatorene i Russland. Økonomien var i kaos selv om regjeringen hadde klart å få ned inflasjonen noe fra fjorårets 224 prosent. Boris Jeltsin var stadig mer fraværende når han ikke var på viktige statsbesøk og dirigerte militærorkestre, og popularitetstallene hans svingte mellom fem og åtte prosent. Den kommunistiske presidentkandidaten Gennadij Zjuganov begynte å se seg selv som en sikker vinner».
Boris Jeltsin ble brakt tilbake til makten for å ødelegge Russland til glede for vestmaktene.
I den situasjonen bestemte to mediemagnater, Vladimir Gusinsky og Boris Berezovsky, seg for å snu opinionen fullstendig for å få Jeltsin valgt. Det var viktig for dem, for i tilfelle kommunistene vant, ville oligarkene bli tvunget til å gi fra seg alt tyvegodset og flykte fra landet i panikk.
Operasjonen var vellykket, kanskje takket være at CIA stilte en rekke mediekonsulenter og mange millioner for bestikkelser til disposisjon for oligarkene. Boris Jeltsin vant 52 % av stemmene, og kunne fortsette å ødelegge Russland til glede for vestmaktene.
De grådige oligarkene hadde ingen interesse av å forbedre forholdene i landet, og det gikk ganske raskt som det pleier når gribber slåss om den samme kaken. Det var uenighet om de siste brikkene som forsvant, da den russiske staten gikk konkurs i august 1998. Da KGB-mannen Vladimir Putin så kom til makten, endret alt seg. Den stille lille mannen viste seg å være en mann av stål.
IMF-tall om russisk økonomi under Jeltsins 1990-år, frem til Putin tok over i 1999 viser at inntekten per innbygger falt med 40 %. Det er mer enn det som skjedde i USA under den store depresjonen. Siden Putin tok makten har inntekten per innbygger økt med 115 %. Dette har skjedd til tross for at Russland i flere år har vært utsatt for økonomi og medie-krigføring fra vestmaktenes side.
Vi går noen år tilbake for å se hvor Sovjetunionen og Warszawapakten ble av. De var ikke lette å finne, fordi i 1991 hadde begge oppløst seg og forsvunnet inn i et svart hull. Da oppsto det logiske håpet blant tenkende mennesker, om at da ville NATO forsvinne ned i samme hull, men det skjedde ikke. En febrilsk innsats fant sted i Vesten for å rettferdiggjøre NATOs fortsatte eksistens gjennom løgner, og at NATOs grense ikke skulle flyttes en tomme lenger øst. De da 16 medlemslandene ville være en garanti for dette.
Del 3. At det var reelle garantier gitt av vestmaktene kan bl.a. bekrefte følgende dokumenter: «Denne amerikanske ambassaden i Bonn-kabelen som rapporterer tilbake til Washington, beskriver både Hans-Dietrich Genschers forslag – at NATO ikke ville ekspandere mot øst, og at det tidligere territoriet til DDR i et forent Tyskland, ville bli behandlet annerledes enn annet NATO-territorium». Kilde: US Department of State, FOIA 199504567 (National Security Archive Flashpoints Collection, Box 38) 1990-02-09.
«Baxter forteller den sovjetiske utenriksministeren; Et nøytralt Tyskland ville utvilsomt skaffet seg sin egen uavhengige atomkraft. Imidlertid, et Tyskland som er solid forankret i et endret NATO, jeg mener et NATO som er en langt mindre militær organisasjon, og mye mer en politisk, ville ikke ha behov for uavhengig kapasitet. Det må selvfølgelig være sikre garantier for at NATOs jurisdiksjon eller styrker ikke bevege seg østover». – Kilde: Gorbatsjov Foundation Archive, Fond 1 Opis 1. 1990-02-09.
«Det viktigste blir når Baker spør om Gorbatsjov ville foretrekke et forent Tyskland utenfor NATO, absolutt uavhengig og uten amerikanske tropper; eller et forent Tyskland som beholder sine forbindelser med NATO, men med garanti for at NATOs jurisdiksjon eller tropper ikke vil spre seg øst for den nåværende grensen.
Når det gjelder tysk forening, forsikrer Baker Gorbatsjov at verken presidenten eller jeg har til hensikt å trekke ut noen ensidige fordeler fra prosessene som finner sted, og at amerikanerne forstår viktigheten for USSR og Europa, av garantier som sier NATOs nåværende militære jurisdiksjon vil spre seg en tomme i østlig retning». Kilde: US Department of State. FOIA lesesal. Sak F-2015 10829, 1990-02-01.
Men i dag er det 29 NATO-stater. Situasjonen rundt 1991 var altså at et godt bevæpnet NATO støttet av en økonomisk sterk vestlig verden, ga sterke garantier for at et ødelagt og dårlig utrustet Russland ikke måtte føle seg truet, garantier som ikke var verdt papiret de var skrevet på. Derfor var det også viktig for dem, å avvise Vladimir Putins tidlige forespørsler om å bli med i det vestlige samfunnet.
Fiendtligheten som hadde vært manifestert fra hovedsakelig USA gjennom hele etterkrigstiden, må opprettholdes for å rettferdiggjøre NATOs eksistens. Det ble fremmet en russofobi som nå er livsnerven i dens strategi og handlinger. En strategi som har resultert i en omringing av Russland, og en enorm oppstilling av dødelige våpen rettet mot landet. George Bush den eldre har etterlatt seg en dødelig arv.
Den 8 mars 2022 publiserte Congressional Research Cervice i USA en omfattende rapport om amerikanske kriger og militære intervensjoner i verden fra 1991 til i dag, og kunne da notere 251 slike hendelser. Krigen i Ukraina er bare én i rekken. I 1939 uttalte den daværende amerikanske ambassadøren i London, Joseph Kennedy, at: «så lenge makten er i Washington, vil kriger fortsette». Slik som det ser ut nå, er det bare president Vladimir Putin som kan stoppe den marsjen til helvete.
Fra NewsVoice, publisert 14 oktober 2022. Skrevet av Hans Myrebro, forfatter.
Oversatt fra svensk. Kildehenvisninger i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Har vi redan glömt bort Washingtons och CIAs slakting av Ryssland på 90-talet?
«Anført av Harvard-professor Jeffrey Sachs, som Bill Clinton hadde gitt i oppgave å gjennomføre en sjokkterapi for å få orden på økonomien i Russland, startet opphuggingen av russisk eiendom. Det ble kalt sjokkterapi og russiske borgere ble ekstremt sjokkerte da de skjønte hva som skjedde. Faktisk var det snakk om å sette i gang en slakting av den russiske økonomien og det russiske samfunnet, et kolossalt angrep på en uavhengig nasjon. Russland slet i en dyp økonomisk krise, hovedsakelig forårsaket av at USA og dets allierte tvang landet inn i denne økonomiske krisen».
Få har beskrevet elendigheten og desperasjonen i Russland, etter overgangen fra kommunisme til en aggressiv nyliberal markedsøkonomi, så presist som forfatteren Naomi Klein:
«Etter bare ett år hadde sjokkterapien kostet landet dyrt: Flere millioner middelklasserussere hadde tapt alle sine oppsparte midler da den russiske valutaen ble devaluert, og et plutselig kutt i subsidier betydde at flere millioner arbeidere ikke mottok lønn på flere måneder. Den gjennomsnittlige russer hadde 40 % lavere forbruk i 1992 sammenlignet med i 1991, og en tredjedel av befolkningen falt under fattigdomsgrensen. Middelklassen ble tvunget til å selge sine personlige eiendeler på gaten – desperate handlinger som Chicagoskole-økonomene hyllet som ”gründervirksomhet” og beviset på at en kapitalistisk renessanse var på vei – ett familieklenodium og én brukt blazer om gangen».
Ser man bort fra store hungerkatastrofer, pest og krig, har aldri så mange mistet så mye på så kort tid. I 1998 hadde mer enn 80 % av alle russiske gårdsbruk gått konkurs, og rundt regnet 70.000 statseide fabrikker var lagt ned, hvilket skapte en epidemi av arbeidsledighet. I 1989, før sjokkterapien, levde 2 millioner på mindre enn 4 dollar per dag i den russiske føderasjonen. Etter at sjokkterapeutene hadde foreskrevet sin ”bitre medisin” på midten av 1990-tallet, befant 74 millioner russere seg under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken. Dette innebærer at Russlands ”økonomiske reformer” kan ta den tvilsomme æren for å ha gjort 72 millioner mennesker fattige på bare åtte år. I 1996 levde 25 % av russerne – nesten 37 millioner mennesker – i en fattigdom som er beskrevet som ”desperat”.
Fra Naomi Kleins bok: Sjokkdoktrinen: Katastrofekapitalismens fremmarsj.