Den politiske stormen som feier over vårt land og i Europa mot Russlands invasjon i Ukraina er som en etterlengta storm i flere tiår mot krigerske invasjoner. Hvis dette nå blir et vendepunkt der «hele Norge» nå begynner å engasjere seg på samme måten mot alle stater som setter i gang angrepskriger, inkludert Norges egne angrepskriger, kan vi få et grunnleggende skifte for krigsmotstand og fred i verden.
Men: Beklager, sett i lys av krigene de siste tretti åra, framstår ikke dagens krigsmotstand troverdig. Dagens storm mot Russland er ikke uttrykk for et prinsipp mot kriger og ikke-innblanding i andre land. Det er heller ikke noe som tyder på at Ukraina-krigen har ført til en helt ny allment akseptert politisk forståelse om at militær innblanding i andre land fra nå av vil bli kraftfullt motarbeida. Prinsippet er fortsatt at våre venner, og Norges politiske ledere, kan invadere og bombe hvem de vil. Det vil vi derimot fortsatt ikke godta at våre utpekte fiender får lov til. Den norske staten vil fortsatt framstille seg som fredens og fredsmeklernes ledende land kombinert med å være tilhenger av «humanitære» kriger på lydig vink fra USA. Vi sender våpen og ikke fredsmeklere til Ukraina.
Denne selektive norske, amerikanske og europeiske motstanden mot andres kriger og for sine egne kriger har et tydelig rasistisk preg. Det er verdens fattige nasjoner med mennesker som ikke er kritthvite i huden som rammes hardest av alle krigene.
Hentet fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg
Fredsnasjonen Norge sender våpen — ikke fredsmeklere
I Norge vil de politiske myndighetene lære oss at vi er verdensmestre i fred og fredsmekling. Men Norge krever ikke våpenhvile og forhandlinger i Ukraina. Trass i forbudet vi fikk for rundt 60 år sia mot våpeneksport til parter som er i krig, sender Norge nå våpen til Ukraina som en hjelp i den militære kampen mot Russland.
Plutselig nå? Hva med alle de andre invasjonene?
Andres overgrep kan ikke forsvare at andre gjør det samme. USAs svært mange kriger kan ikke forsvare at Russland gjør det samme. Men når det i årtier har vært mange kriger og det bare er en liten ekstra engasjert flokk som har engasjert seg mot dem, må det kunne forsvares å stille spørsmålet «Hva er det som plutselig gjør at «hele Norge» som norske langrennsløpere, skiskyttere og OBOS påtok seg ansvaret for å være nasjonale og internasjonale politiske forbilder for «den politisk rettferdige sak»?» Hva er det med Ukraina som gjør innbyggerne i det landet mer verdt for «alle» som i dag maler ukrainske flagg i ansiktet plutselig reagerer på denne krigen?
Marielle Leraand, medlem i Rødt, har tidligere vært medlem av partiets internasjonale utvalg og skriver 6. mars i år på sin Facebook-side:
Det er ikke sånn at det var et enormt folkelig engasjement for 11 år siden da Norge sendte bombefly til Libya. Det var ingen libyske flagg overalt på folks profilbilder da.
Ny nasjonal og internasjonal folkebevegelse mot kriger og innblanding i andre land?
Begynner det en ny folkelig politisk bevegelse mot angrepskriger og innblanding i andre lands indre forhold nå — for nasjonal sjølråderett? Det ville være veldig bra om så skjer. Men det er åpenbart ingen grunn til å tru på det. Det er nok dessverre ikke motstand mot krig og for retten til nasjonal sjølråderett som driver næringslivet, idrettsorganisasjonene og «alle andre» i kampen mot Russlands innmarsj i Ukraina. Det særegne ved krigen i Ukraina er at her er det yndlingsfienden Russland som er den ene parten. Mens russere har vist til de tre store og ødeleggende angrepene vestfra i 1812 (Frankrike, Napoleon), 1918-21 (mest fra Storbritannia) og 1941-45 (Tyskland, Hitler), har vi i Norge i 200 år dyrka ventinga på det varsla og frykta russiske angrepet. Krigen i Ukraina er som skapt for den russerangsten hele Norge har utvikla i århundrer. Den frykten trumfer det som burde vært kamp mot all krig og for alle staters rett til sjøl å styre i sitt eget land uten utenlandsk innblanding.
Motstemmer skal bort. Har det vært en mer hatefull stemning siden 1945?
Den omfattende støtten til Ukraina har ført til en sjelden uforsonlig situasjon. Hatsk som neppe tidligere de siste 60 åra. Terje Alnes skriver:
«Nå kreves det lydighet og ensretting, så ikke prøv å nyansere, i dag er verden sort/hvitt. Slik er det politiske klimaet vi står i. … Det sies nærmest rett ut at disse motstemmene har vært propagandister for Putin og at de står i ledtog med en diktator.»
«Det russiske angrepet på Ukraina er forkastelig. Det kan ikke forsvares, … Likevel, det politiske klimaet vi nå opplever i Norge og andre NATO/USA-vennlige land er skadelig.»
På sosiale medier hånes, trues og trakasseres i fredens navn dem som ikke stiller i geledd. Bare å si at krigen i Ukraina er en fortsettelse av politikken med andre midler, et ledd i en prosess, blir avvist med «argumentet» at «Dette ville Putin ha likt».
Thomas Vermes skriver en kommentar 6. mars til kritikken fra Dagens Næringslivs politiske redaktør Frithjof Jacobsen som i NRKs Helgemorgen 6. mars i år kritiserte alle som ikke alt før Russlands invasjon delte Jacobsens syn. Vermes skriver:
…det har oppstått et helt spesielt debattklima der avvikende meninger ikke kan fremmes uten å bli slått i hartkorn med Putin.
Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm kaller den slags folk, personifisert ved avisa Klassekampen, for «Putins norske etterplaprere». At den liberalistiske tenketanken Civita hamrer løs på mennesker som har vært inne på tanken at Russland kan ha reelle bekymringer for sin sikkerhet, er som det skal være. Men skribenten Eirik Løkkes betegnelse «De norske Putin-klakørene» er ikke spesielt vellykket hvis man mener at et godt, offentlig ordskifte er bra i et demokrati.
Raseri og hets svirrer også i sosiale medier.
Terje Alnes skriver: «Nå kreves det boikott av alt russisk. Skalk lukene, alle dører skal stenges. Idretten og kulturlivet sanksjonerer og boikotter. Hva godt skal dette føre til?» Kontakten med alt russisk fjernes i Europa nå, som bøker og kunstverk. Russiske barn i Norge mobbes og ungdom fra Russland og Hviterussland får ikke delta i Norway Cup. Hvorfor får USA og andre land som stadig invaderer og bomber, delta både på Ekeberg og ellers i verden uten at det stilles et eneste spørsmål om det?
Kanselleringskulturen nyttig i kriger
Før Ukraina-krigen har det i USA og Europa vært en kampanje for å fjerne statuer av personer som nå hevdes ikke fortjener å stå på sokkel, fjerne navneskilt på benker som noen ikke fortjener og fjerning av bøker med påstått rasistisk eller sexistisk innhold. Det samme med motforestillinger som noen vil fremme på diskusjonsmøter, de skal «kanselleres», nektes talerett. Denne kulturen har fungert som en utmerka trening til dagens ukrainasituasjon, og vil bli av avgjørende militær betydning når alle verdensmaktene før eller seinere braker sammen i uforsonlighet. Da blir det oppstilling: Enten er du med oss, eller du blir utstøtt (minst).
Rasistisk antikrigsbevegelse
De fleste krigene som USA har satt i gang etter Sovjetunionens fall i 1990, 14 i tallet, har ramma verdens fattigste nasjoner i den tredje verden. Som krigene mot Libya, mot Syria, Irak og Afghanistan. Norge har deltatt i tre av disse krigene.
Marielle Leraand skriver:
Men hvem var skurken i Afrika-eventyret?
Mediene i Norge hadde sjølsagt svaret og malte et demon-bilde av Ghadaffi. Noe befolkninga sjølsagt trenger dersom de skal bli overbevist om å støtte at landet vårt går til krig.
Vel, det er mulig litt etnosentrisk, for ifølge HELE den Afrikanske Union (55 land i Afrika) så var Norge og NATO definitivt «The bad guy!» i Libyakrigen.
Men, som vi vet, omtrent ingen i Norge reagerte på at landet vårt bedrev krigføring i et afrikansk land.
Det var ikke titusenvis i solidaritetstog for det libyske folket.
Det var ingen redsel å spore i den norske befolkninga mot et EKSTREMT aggressivt NATO som bomba tett. For det var jo bare langt-der-borte-i-Afrika; og hvem ser vel det? Hva med de livredde barna som tilbragte dagene i mars for 11 år siden i bomberom når norske bombefly bomba midt inne i sentrum av hovedstaden? Ja, HELT EKTE SMÅ BARN. Selv om vi ikke fikk se disse barna på Dagsrevyen.
Så da er vi ved mitt poeng her:
…hva gjør at vår solidaritet og medlidelse er så ufattelig mye sterkere når det er hvite, blåøyde ukrainere som er «ofre», enn når det er svarte afrikanere?
Det er neppe bevisst at grunnen til at krigsofrene i den fattige verden ikke har fått vanlige europeeres støtte fordi de er fattige og er mørke i huden. Forskjellsbehandlinga av krigene har likevel et tydelig rasistisk preg. Det er ikke alle krigsofres menneskeverd som mobiliserer Idrettsforbundet, LO og OBOS. Ikke tidligere, og helt sikkert heller ikke fra nå av heller. Noen er mer verdt enn andre.
Framheva bilde: Fra pixabay.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 380 ganger.
4 kommentarer. Leave new
Den massive kritikken mot krigen i Ukraina har nok flere grunner… En årsak er at folk har begynt å våken og ikke aksepterer krig uansett hvem det er som starter det grunnet alle de løgn baserte krigene USA og NATO har startet. I tileg så er Ukraina en del av vår nærområde og regnes som våre naboer, det skulle bare mangle at folk ikke reagerer når naboen blir angrepet…
Vestlig presse og media har behandlet Libya og Ukraina helt forskjellig. Vi ble fortalt at Gadaffi var en tyrann som angrep sitt eget folk, og at USA/NATOs angrep var for å frigjøre folket. I virkeligheten var Libya under Gadaffis styre Afrikas fremste velferdsstat, faktisk var den gjennomsnittlige levestandarden høyere enn i Østerrike og Australia. Men når USA/NATO angrep var det sivil infrastruktur og boligområder som ble bombet.
Etter overfallsangrepet med plyndring av den Libyske sentralbanken for gullreservene som skulle være backing og gi navn til gulldinaren, Libyas egen valuta som skulle frigjøre Libya for petrodollaren, skjønnmalte vestlig MSM angrepet og viste aldri lidelsene og elendigheten som Libyas folk led etter krigen. Så har også vestlig MSM og den amerikanske krigsvåpenindustrien samme finansielle eiere.
Stoltenberg og Angelina Jolie hadde pressekonferanse om at krigen ville føre til kvinnefrigjøring i Libya. Etter krigen ble Libya verdens største slavehandlertorg, landet ble styrt av morderiske militsgrupper, og levestandarden sank til det laveste blant u-land, grundig underslått av vestlig presse og media, ikke et kritisk ord i vestlig MSM om USA/NATOs fullstendige ødeleggelse av landet.
Vestlig presse og medias dekning av Ukraina konflikten har vært helt annerledes. Her har sivile vært i fokus hele tiden, både når det gjelder enkeltpersoner og folket generelt. Alenemødre med barnet på armen og en trillekoffert i den andre, bare med det de står og går i på flukt gjør et sterkt inntrykk, det samme når en rakett har truffet en boligblokk. Krig er krig mot sivilbefolkningene uansett, selv om invasjonen gjøres «skånsomt mot sivile». Vestlig MSM gir Ukrainas sivile befolkning sin fulle oppmerksomhet, som MSM skal gjøre i enhver krig.
Men hvorfor gjorde de ikke det i USAs kriger mot Libya og Irak? Madeleine Albright, utenriksminister under Irak krigen, sa at «500 000 døde barn i Irak var verdt det» i sanksjonskrigen mot Irak. Hvorfor var ikke vestlig MSM til stede for å vise hvordan barn i Irak døde av sult? For da hadde vestlig opinion snudd, og de vestlige befolkningene hadde forlangt at krig og sanksjonskrigene mot Irak hadde stoppet umiddelbart før Wall Street hadde nådd målet.
Vestlig presse og media har alltid vært mikrofonstativet til det amerikanske utenriksdepartementet, og når vestlig MSM har samme finansielle eiere som krigsvåpenindustrien, de mektige kapitalforvaltnings-selskapene, er det ikke annet å vente at de opptrer som et PR-byrå for det militær-industrielle komplekset. De vestlige befolkningene skal ha det verdensbildet som Wall Street vil de skal ha, det er vestlig MSMs oppgave.
Gaddafi ble straffet for å nasjonalisere landet veldige naturressurser og fordele velstanden blant folket, nekte å selge oljen og gassen til Wall Street selskaper, opprette egen valuta gulldinaren utenfor Federal Reserves kontroll, og forlange at Libyas olje ble betalt med den og ikke med petrodollar, og for å holde Verdensbanken og IMF unna landet, det motsatte av globalisme. De vestlige befolkningene tror verdenspolitiet USA frigjorde verden for en tyrann.
Det russerfiendtlige regimet i Kiev har bombet og terrorisert de russisktalende befolkningene i de østlige utbryterfylkene siden 2014 og drept 14 000 på åtte år, og ødelagt livet til de fleste av de andre i regionen. Russland har intervenert for å stoppe dette, og for å hindre at NATO utplasserer kortdistanse atomvåpen ved deres grenser, en livsfarlig situasjon for hele verden. Ingen unnskyldning for en invasjon av et suverent land uansett, men en handling for langsiktig sikkerhet. Det er noe helt annet enn USAs utallige angreps og invasjonskriger for profitt og erobring for sin globalistiske agenda, men slike betraktninger skal ikke vestlige nyhetslesere ha.
Bombingen av Libya foregikk samtidig med at det norske folk gikk i tog – rosetog.
Stoltenberg trøstet de som gikk i rosetogene samtidig som han bombet og drepte i Libya.
Det var nok derfor han fikk jobben som generalsekretær i NATO.
En innfallsvinkel til dagens konflikter og kriger er å spørre hvilke mål USA har i dagens ulike konflikter.
Det finnes et stort tabu i dagens media, og det er å stille spørsmål om hvilke mål USA har i dagens konflikter feks i Ukraina. (Det ser ut som man i MSM ikke tør å stille er slikt spørsmål om USAs mål, mens man gjerne stiller samme spørsmål om hvilke mål de andre aktørene i konflikten har).
For å gjøre det enkelt:
Er USAs mål med NATO å gjennomføre regime endring i Russland og i andre land?
Mens de europeiske NATO-landene derimot (trolig) har som mål å bevare freden i Europa og å leve i fred med Russland?
Og NATO kan vel ikke i lengden overleve med slike uforenlige mål.
Du stiller mange gode spørsmål, SHO. På Steigan.no i dag svarar Anders Fogh Rasmussen på nokre av dei:
«– “Putin vil blive slået til plukfisk af NATO. Når først NATO bevæger sig, så er det med en enorm kraft. Man skal huske på, at de investeringer, vi foretager i forsvaret, er ti gange så store som Putins,” siger han.
Hvad der altså ikke hidtil er blevet nævnt i danske og vestlige medier kommer her pludselig ud: Rusland er en militær dværg i forhold til NATOs 30 medlemmer.
Den eksakte situation lige nu, kan jeg oplyse, er at Ruslands militære udgifter er 8% af NATOs – nemlig US$ 66 milliarder. Der vil nu blive en gigantisk yderligere over-rustning inden for NATO. Tyskland har smidt alle begrænsninger over bord og vil fremover have et militærbudget på US$ 112 – altså det alene næsten det dobbelt af Ruslands.
Hér taler Fogh Rasmussen altså som den pludseligt militært overlegne, sejrssikre militarist, der i virkeligheden slet ikke ser Rusland som en trussel men er sikker på at den formidable alliance kan slå Putin – hermed mener han per definition hele Rusland og dets befolkning – til “plukfisk.”
Vinnarar so langt er russlandhatarar av ymse kaliber, Kongsberg-gruppen og andre opprustingsekstremistar. Det hadde vore fint om folk i SV fekk med seg «tankane» til Anders Fogh Rasmussen når dei no skal til med «nytenkjing» om NATO. Edvard Hoem har sikkert òg noko glupt på lager om «fastleik i NATO».