Palestinakonflikten som det nye Rwanda

Jan Hårstad

Nå er klokka 21 den 19. mai 2021. Helt siden jeg skaffet meg en PC har jeg obligatorisk sett på de informative webbene debka og The Times of Israel hver dag omtrent. På den siste webben hadde de en skribent med et russisk-jødisk navn som har blitt litt borte for meg, men la oss kalle han Iskanoff av mangel på et bedre pseudonym.

Han var faktisk briljant da han klarte å stå på to bein, å se konflikten også fra palestinernes side. Da hendte det at mannen fikk kjeft for å tenke som en palestiner – fytterakkern. Men faktisk har Israelsk presse holdt seg med mange jounalister av dette slaget. Vi har stadig Gideon Levy og vi hadde også en dame som het Amira Hass.

I tiår skrev de at Israel driftet mot en katastrofe hvis de ikke la om sin Palestina-politikk. Men denne tankeretningen hadde minimalt med følgere i israelsk politikk. Tvert om. Utviklingen der var at den religiøs-nasjonale blokken vokste for hvert valg og ble tatt under vingene av Netanyahu. Etter at dusten Trump erklærte Jerusalem som Israels hovedstad tok de dette som et grønt lys for annektering av Øst-Jerusalem.

Jeg har hatt som vane å sitere en pensjonert Mossad-sjef som for mange år siden sa at den største trusselen mot Israels sikkerhet var fundamentalistiske jøder, jødiske Khomeinister, for å si det slik. Deres arroganse og hat kjenner ingen grenser og det filosofiske opphavet finnes i Talmud på 60 bind. Ren pur galskap. Les selv.

Nå skriver da generalmajor Gershon Hacohen i dag i besacenter at Israel nå befinner seg igjen i november 1947 hvor de må kjempe for å overleve. «israels existential struggel» Anbefales.

Sist jeg var inne skrev jeg at denne konflikten Qaidaiseres. Den islamistiske blokken uttrykker seg nå i samme ordelag som Qaida med kniv-draps paroler som bør gjelder utenfor Palestina. Dette kunne en faktisk forutse.

Det nye er at Abbas Fatah som tradisjonelt har holdt seg med et helt annet vokabular nær det anti-imperialistiske sekulære. Zionister i stedet for jøder samt To-statsløsning. Dette er det slutt med og som du kan se på mange videoer nå, så snakker også Fatah/PA islamsk språk. «Allah is stronger and greater than the children of Zion.»

Altså: den gamle ideologiske forskjellen mellom sekulær og islamistisk politikk er opphevet. Alle topper snakker nå som islamister i Palestina.

En størrelse innen  Palestinarapportering er Khaled Abu Toameh, trykkes i eksklusiv presse, bosted Jerusalem. Det er ikke mange ukene siden han skrev at de israelske araberne hadde fått en levestandard så mye høyere enn arabere i nabolandene, at de var iferd med å få en israelsk identitet. Du snakker om skivebom, men typisk for den sosioøkonomiske måten å analysere på som også dominerer i Klassekampen.

Utfra artiklene der skulle en tro at det nå gikk mot fornuftige fredelige og sivliserte løsninger av Palestina-Israel konflikten. Det er ikke annet enn barnslig ønsketenkning.

Det hatet som eksisterer på begge sider er så bunnløst med så dype røtter at det er langt mer realistisk å si at det nye Rwanda vil finne sted i Palestina. Et forferdelig blodbad.

Som Gary Kasparov, sjakkchampion, aldri ble trøtt av å gjenta: skal du spille sjakk på høyt nivå må du se alle brikkene på brettet hele tida. Norsk analyse- både til høyre og venstre- ser bare halve brettet. Den er minimalt interessert i å analysere hva som skjer i den islamske verden for mobilisering. Shiamilitser i både Jemen og Irak gjør seg klare til medvirkning og i det pakistanske parlamentet raser islamfører Moulana Chitral over at Pakistan ikke setter inn atombomber og missiler mot Israel. (Se på Memri)

Som jeg prognostiserte: det går mot en global Intifada og et Rwanda i Palestina.