POSTED IN Filippinene, Kina, USA

Konflikten i Sør-Kinahavet.

Kan USA vinne en krig i Kinas nærområde?

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

 USA OG FILIPPINENE SKAPER KONFLIKT I SØR-KINAHAVET

Av Einar Magnus Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste

Filippinene 10. mars 2024

TV-nyhetene i Norge tirsdag 5. mars viste et kinesisk kystvaktskip som med hensikt kolliderte med et filippinsk, det eskorterte en forsyningstransport til det  gamle krigsskipet ‘Sierra Madre’ som er landsatt som symbol på et filippinsk krav i Sør-Kinahavet. Kollisjonen skjedde i utkanten av det store grunntvannsområdet kalt Spratlyfeltet på 600×600 kilometer med atoller og holmer som har seilbare dypvannsrenner imellom.

Forekomstene av fisk er der store, under havbunnen finnes olje og naturgass i store mengder. I diskusjoner benevner Kina Spratlyfeltet som sitt kjerneområde. Scarborough Shoal er et mindre grunntvannsområde nær Filippinene, Paracel- og Natunaøyene med grunntvannsområder ligger lenger vest i Sør-Kinahavet.

I Spratlyfeltet gjør Kina, Vietnam, Malaysia, Brunei og Filippinene krav på eierskap bygd på fiskeritradisjoner i lange tider. Kravene strider mye mot hverandre, de nevnte land unntatt Brunei har militære garnisoner på mange av atollene de krever.

Det gamle krigsskipet Sierra Madre ble i 1999 satt fast på en sandgrunne som Filippinene gjør krav på, den kalles Second Thomas Shoal, på filippinsk Ayungin Shoal. Noen marinegaster oppholder seg på vraket.

Sierra Madre

‘Code of Conduct’ (COC) i Sør-Kinahavet

ASEAN begynte i 1967 som en løselig samtalegruppe mellom Indonesia, Malaysia, Singapore, Filippinene og Thailand, formålet var å fremme økonomisk vekst, kultursamarbeid, lov og orden landene i mellom.

I sannhet er ASEAN et egenartet tiltak, i lys av at bystaten Singapore i  Malakkastredet hadde revet seg løs fra Malaysia i 1965 med trussel om bruk av militær makt, og at Indonesia hadde ført krig mot Malaysia i grenseområdene på Borneo i 1966. I tidens løp har så Myanmar, Brunei, Vietnam og Laos blitt medlemmer, sist kom Cambodia i 1999 til tross for den uløste grensekonflikten landet har med Thailand.

ASEANs befolkning er mer enn 600 millioner med varierende levestandard, og er akseptert som organisasjon ved at EU gir medlemslandene tollfrihet på enkelte landbruksvarer. ASEAN-landene er enige om at nøkkelen til fred og fremgang i Sør-Østasia er at naturressursene i Sør-Kinavet blir fordelt med nok til alle. Derfor satte ASEAN i 1999 sammen med Kina ned en arbeidsgruppe bestående av jurister, økonomer, geologer, havforskere og andre vitenskapseksperter, med mål å utarbeide en rettslig bindende Code Of Conduct (COC) (retningslinjer, red.) i Sør-Kinahavet som fordeler naturressursene der mellom kyststatene på en rettferdig måte.

Ved at absolutt alle kystland må godta avtaleforslaget for at det kan gjøres til bindende lov, tvinges Kina som stormakt til å gi de andre kyststatene sin rettferdige del av de verdifulle ressursene. Fri ferdsdel for 30% av verdens varebytte som seiler over dypvannsområdene vil bli ivaretatt, sivil luftfart like så.  Arbeidet har gått sakte men sikkert fremover, Kina uttalte i 2022 at store fremskritt er blitt gjort i arbeidet.

Asiatisk politikk kan være krevende å forstå for Vestens mennesker med tradisjonell firkantet tankegang. Selv om Kina arbeider aktivt med å etablere en COC i Sør-Kinahavet, har kineserne siden 1947 erklært at området innen deres ‘Nine-Dash-Line’ er kinesisk territorialfarvann.

For Vestens folk virker Kinas havrettskrav, og samtidig den aktive medvirkning til å etablere en bindende COC selvmotsigende, men er logisk sett med asiatiske øyne.

Asiater er handelsfolk, varebyttet mellom landene i ASEAN og Kina hadde i 2022 en verdi på mer enn 600 milliarder US$ med stigende tendens. Mulighetene for en kraftig økonomisk utvikling er stor. Kina innser selvsagt at skal varebyttet kunne økes må alle kyststatene omkring Sør-Kinahavet ha tilgang på fisk og energi derfra.

En COC som godtas av alle kyststatene er den asiatiske måten for å løse mulige konflikter. At prosessen med drøftinger ekspertene i mellom, og høringer på forslag hos politikerne vil kreve lang tid før et endelig forslag til en COC blir vedtatt, men hva så? Asia er ikke Vesten.

Filippinene, USAs viktigste våpen i kampen mot Kina

Tre forskjellige saker i nær historie bekrefter den dristige påstanden:

1: I Beijing 2019 signerte Kinas president Xi og Filippinenes president Duterte en intensjonsavtale om å utnytte gassforekomstene under Scarborough Shoal. Avtalen innebar ilandføring av gass på Luzon for å dekke Filippinenes behov til markedspris, og utskiping av overskytende gass til Kina, med alle investeringskostnadene dekket fra Beijing.

Tre uker etter avtaleinngåelsen meldte president Dutertes kontor at avtaleforslaget ‘var lagt på is’, underforstått at USA hadde kommet med sine sedvanlige trusler mot ethvert samarbeid med Kina.

USS Connecticut

2: I månedskiftet september-oktober 2021 kolliderte den moderne amerikanske atomdrevne U-båten USS Connecticut med en ukjent gjenstand i Sør-Kinahavet, den ‘tryna’ med skadet baugparti som resultat.

Hevnen for U-båtskandalen rammet Filippinene, ved at president Duterte den 14. oktober, det vil si to uker etter den amerikanske U-båtkollisjonen, ble tvunget av sjef for USAs Indo Pacific Command til å signere en ‘avtale’ med USA. Den bestemte at USA fikk tillatelse til å utføre 300 militære ‘aktiviteter’ på Filippinene innen årets utgang.

Den første ‘aktivitet’ var å innføre militær sensur som fortsatt hersker. De amerikanske ‘aktivitetene’ er senere blitt til en okkupasjonen under dekke av å kalles ‘samarbeid’ med filippinske militære styrker. Alternativet som presidenten hadde til en ‘avtale’ var selvsagt okkupasjon uten filippinsk innflytelse, Duterte valgte det beste av to onder. Senere har USA tatt seg til et ukjent antall baseområder.

3: 21.- 23. april 2023 var Kinas utenriksminister Qin Gang i Manila for å drøfte bilaterale saker med president Marcos, herunder tilbød Qin å drøfte havrettsgrenser. President Marcos avviste brysk forslaget, lydig for USAs krav som han er.

De tre beskrevne forhold beskriver USAs syn på Filippinene, som intet annet enn et landområde som rått kan utnyttes mot Kina. Filippinernes økonomi, ve og vel er for amerikanerne fullstendig uvedkommende, eventuelle krigsskader med materielle ødeleggelser, lidelser og død like så.

Under press fra USA ba Filippinene i 2014 den internasjonale havrettsdomsstolen i den Haag å etablere grenser for territorialfarvann og Exclusive Economic Zones (EEZ) omkring arkipelet. Havrettssdommen ble avsagt i 2016, med betydelige deler av Spratly og hele Scarborough Shoal innen Filippinenes EEZ. USAs hensikt med å provosere frem vedtaket i den Haag hadde ene og alene som hensikt å forpurre at en COC kunne dannes. 

Kina hevder sitt territorrialfarvann innen ‘9-dash-line’, noe Filippinenes EEZ dekker betydelige deler av. Også krav som Malaysia, Brunei og Vietnam stiller i Spratlyfeltet dekkes av Filippinenes grådige EEZ. Ved å provosere frem dommen i den Haag, har USA skjøvet Filippinene foran seg til å sabotere en rettferdig fordeling av naturressursene i havet slik hensikten med å etablere en COC er.

Ved en anledning kalte en kineser havrettsdomstolen for ‘de gamle kolonimaktenes våpen for å plyndre andre land for verdier’. Filippinenes les USAs EEZ i Sør-Kinahavet viser at påstanden er riktig. Argumentasjonen mellom Filippinene og Kina går nå slik:

Filippinene hevder at Sierra Madre, atollene i Spratly med filippinske militære garnisoner, og fiskeriene ved Scarborough Shoal er innen landets EEZ. Kina hevder samtidig at de filippinske virksomhetene foregår innen kinesisk territorialfarvann, og derfor er ulovlig.

Som virkemiddel mot filippinsk virksomhet har Kina lagt ut flytebøyer som er lenket sammen til kjeder for å hindre filippinske fiskere, brukt vannkanon mot filippinske forsyningsfartøyer, protestert mot seilas i høyttalere og på radiokanaler, og lagt fartøygrupper som sperring i dypvannsrenner for å hindre de filippinske forsyningsseilasene.

Filippinene har bedt USA om å sende marinefartøyer for å danne felles maritime patruljer som støtte til de filippinske virksomhetene, men uten resultat. Japan har likeså avslått å danne sjøpatruljer sammen med filippinsk marine.  

Eneste synlige amerikanske bistand i havrettsstriden var et bombefly av typen B-52 som 21. februar 2024 fløy i filippinsk luftrom, i formasjon med tre filippinske treningsfly av den koreanske typen FA-50.   Verd å merke seg er at både Kina og Filippinene hevder at uenigheten om rettigheter til havs må løses med diplomati.

Økonomisk selvmord følger av handelsbrudd med Kina

Til tross for uenigheter i Sør-Kinahavet, var verdien av Filippinenes eksport til Kina i 2022 på 118 milliarder US$, importen hadde større verdi. Ledere for filippinske økonomiske konsern hevder at et handelsbrudd med Kina vil bety Filippinenes økonomiske selvmord.

Vietnam med sitt kommunistiske partistyre er kommet på god fot med sine ideologiske meningsfeller i Kina. Vietnam har et årlig handelsoverskudd med USA på 100 millarder US$, og amerikanerne ønsker å starte industriell virksomhet der.

Kinas president Xi var 13. desember 2023 i Hanoi der han advarte mot for tett kontakt med USA, og tilbød samtidig enda større kinesisk økonomisk  aktivitet i Vietnam. Også Malaysia under statsminister Anwar Ibrahim har betydelig handel med Kina, og Indonesias nyvalgte president Prabowo Sabianto har uttalt å føre videre landets handel med Kina og beholde en nøytral utenrikspolitikk.

Brunei fører en nøytral utenrikspolitikk og er økonomisk uavhengig på grunn av store inntekter fra oljesalg. Med de vennskapelige forhold som hersker ligger alt til rette for å oppnå en COC for Sør-Kinahavet. Bare Filippinene utøver USAs onde hensikter med sine havrettskrav.

Kina behersker Sør-Kinahavet, USA fester grep om Filippinene

En av de kinesiske basene i Spratly

Kina: I følge president Marcos i en tale i Australia 27. februar 2024, har Kina militære installasjoner tretti steder i Spratlyfeltet. Elleve av dem er kjent som komplette flystasjoner med 3000 meter lang rullebane, og kaier med dypvannshavn. I bygninger finnes missiler mot sjø- og luftmål, betjent av en alltid fulltallig personellstyrke som er klar til strid på kort varsel.

De andre nitten anleggene kan være en blanding av store baser, radarstasjoner og ildstillinger for å få økt stridsutholdenhet. Slik har Kina etablert en festning i Spratlyfeltet, en trussel mot ethvert forsøk på militært angrep.

Kina har bygd mer enn 400 stålskip med forsterket baugparti, som er sivilt registrert og betjent av militært personell i sivile klær. Denne flåten benevnes Naval Militia, og opererer i samarbeid med marinens krigsskip og kystvaktskip.   

Kinas havgående fiskeflåte teller 3000 store trålere, sammen med skip større enn 50 tonn i kystflåten er de registrert som mobilieringspliktige til enhver tid.

En talsmann for den filippinske marine sa i begynnelsen av februar 2024, at Kina til enhver tid har en flåtestyrke i Sør-Kinahavet. Den består av omkring 200 skip Naval Militia, 15-25 krigskip fra marinen og 10-15 kystvaktskip. En del av flåten seiler og ankrer opp i Spratlyfeltet, mange ligger i havn ved basene der, og noen seiler i det åpne havområdet der handelsskipene ferdes.

Med festningsverkene i Spratly og de mange fartøyer bersker Kina Sør-Kinahavet.

Filippinene: Landet har fire forskjellige forsvarsavtaler med USA, med kreativ tolkning av tekstene gjelder de ved tildragelser i Sør-Kinahavet. Egne militære styrker har liten stridsverdi. Filippinene gjør en stor feil i sin retorikk overfor Kina, ved å omtale sin EEZ på samme måte som territorialfarvann der seilingstillatelse skal innhentes. I EEZ kan ethvert skip seile og ankre opp uten tillatelse. 

 USA: Med elleve kjente og et antall ukjente baser med Subic Bay Naval Station og Clark Air Force Station som de store og dominerende, har USA siden 14. oktober 2021 bygd opp landmakt på Filippinene. Antall soldater og utrustning er ukjent. De nyetablerte basene har et offensivt preg rettet mot Kina.

Fra tre baser nord på Luzon kan øyer i Luzonstredet besettes på timer, avstanden til Taiwan er 200 kilometer. Med de nye sjømålsmissilene som er utviklet av Kongsberggruppen kan USMC kontrollere skipstrafikken i Luzonstredet. Fra basene på Palawan er avstanden til nærmeste grunntvannsområde i Spratlyfeltet 200 kilometer. 

Årsaken til at USA bygger ut mange baser skyldes den lange rekken mislykte hangarskipsoperasjoner US Navy har begått da de ville landsette tropper i Spratlyfeltet..

31. mars 2021 var en hangarskipsgruppe og malayiske militære avdelinger på veg mot Spratly under dekke av ‘øvelse’. Etter kinesisk press mot Malaysia ble ‘øvelsen avbrutt. Senere har Malaysia fått ny regjering som har etablert et godt forhold til Kina.

En måned senere var en hangarskipsgruppe i filippinsk farvann under en samøvelse, samtidig lå mer enn 300 skip kinesiske Naval Militia og 5 krigsskip omkring atoller som Filippinene krever i Spratly. Filippinenes ambassadør i Washington sa: USA venter på Filippinenes anmodning om hjelp til å drive kineserne vekk! President Duterte ga ingen slik ordre, snart seilte både US Navy og kineserne til andre farvann.  

I månedskiftet juli-august 2023 seilte landgangsskip fra USA, Australia og Japan mot Spratly, skipene hadde ombord en stridsgruppe marineinfanterister, og helikoptre for ildstøtte og landsetting av soldatene.

Landgangsskipene eskorteres alltid av overflateskip og U-båter, for å gjøre landgang vellykket må fly fra hangarskipsgrupper beherske luftrommet og gi ildstøtte. Angrepsflåten med de nevnte skipstyper talte omkring tretti.

Hangarskipsgruppe

Hva som videre skjedde er dårlig beskrevet, kjent er et meget stort antall Naval Militia som omringet krigsskipene i angrepsflåten. I en skog av wire som holder sperreballonger er det vanskelig å fly helikopter.

En dødelig trussel for angriperne var de mange forskjellige kinesiske hypersoniske sjømålsvåpen, noe Vesten foreløbig ikke disponerer. Kamphandlinger ble ikke meldt.

Det storstilte forsøket på angrep ledet av US Navy, endte med forhandlinger mellom Commander US Indo Pacific Region og kinesiske representanter på Fiji. Kunngjøring etter forhandlingene er ikke kjent. En uke senere beordret USA at flere militære baser skulle anlegges på Filippinene.

Likevel ga ikke US Navy opp i Sør-Kinahavet, ved at hangarskipsgruppen USS Ronald Reagan 2. november 2023 seilte inn fra sørvest. Samtidig kom den kinesiske hangarskipsgruppen PL Shandong fossende fra nordøst på kurs som ville avskjære amerikanerne, med resultat at Reagan søkte ‘nødhavn’ i Manila, ved å avlegge byen et meget hurtig improvisert flåtebesøk. Rutinen er at flåtebesøk kunngjøres lang tid på forhånd, med angitt tid for krigsskipenes ankomst og avreise.

I alt alvoret finnes mye humor.

5. januar 2024 avla hangarskipsgruppen USS Carl Vinson Manila et ordinært flåtebesøk uten episoder.

Er tiden kommet for å drive USA ut fra Filippinene?

Så sent som 6. mars 2024 under et møte i Australia, sa president Marcos at Filippinene ikke vil vike en tomme i sitt krav på havrett slik dommen i den Haag sier. Kinas president Xi uttalte 8. mars i en tale:

‘Kina vil forsvare sine legitime rettigheter i Sør-Kinahavet’, og ba de væpnede styrker og det bevæpnede politi om å forberede krig. Adressen var tydelig, USAs militære styrker på Filippinene. 

Faktorer:

1.  Kina har hypersoniske missiler, USA vil kanskje få slike operative i 2025.

2.  En krig mellom Kina og USA på Filippinene kan føres uten ringvirkninger.

3.  Etter et krigsutbrudd kan Kina tilføre nye styrker mye raskere og i større mengder enn USA.

4.  Med USAs presidentvalg i november, er Bidenadministrasjonen neppe interessert i å starte en krig for ikke å tape velgere.

Mot en overveldende kinesisk angrepsstyrke samlet ved Filippinene, må USA erkjenne muligheten for et militært tap, slik at sannsynligheten for en forhandlingsløsning og ordnet uttrekking av de amerikanske avdelingene er stor.

Et tap av Filippinene vil bli smertelig for USA, da utgangspunktet for storkrig mot Kina tapes, og den amerikanske opinionen blir skuffet. Med henvisning til det vellykkede hemmelighold av de mange US Navys mislykte hangarskipsoperasjoner i Sør-Kinahavet, kan USA uten oppstyr trekke ut de militære styrkene fra Filippinene.

Dersom USA velger krig, vil den bli voldsom med sannsynlig bruk av taktiske kjernefysiske våpen, som medfører muligheten for opptrapping til en enda større krig. 

Resultatet blir hva USA bestemmer.

Singapores innflytelsesrike statsminister Lee Hsien Loong utalte i et møte 5. mars mellom ASEAN og australske tjenestemenn:

‘Det vil ta tid å utarbeide en COC for Sør-Kinahavet’, hvilket betyr at Lee har tro på at fred fortsatt vil herske i Sør-Østasia. For å holde en dialog i gang med filippinske myndigheter, meddelte kineserne 8. mars at Filippinene uforstyrret kan drive forsyningstransporter til Sierra Madre med ett fartøy.

Krusninger på overflaten før en mulig krig.

Forsidebilde: Lexica

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • » tvunget av sjef for USAs Indo Pacific Command til å signere en ‘avtale’ med USA. Den bestemte at USA fikk tillatelse til å utføre 300 militære ‘aktiviteter’ på Filippinene innen årets utgang.»

    Ja, men… tillatelse til ?
    Er det ikke for Indonesias skyld at USA ( og Norge!) har militære styrker i dette området? 😉

    Svar
    • Einar Magnus Ødegård
      13 mars 2024 12:57

      Hva er alternativet når den tidligere kolonimakt trenger seg på med militære styrtker?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Norske myndigheter slipper USA til over hele landet.

Ørlandet flystasjon blir nå russisk atombombemål.

Forrige innlegg

Årsaker til uenighet i klimasaken:

Den omfattende dualismen.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.