Jakten på kommunister, ett av de verste overgrepene i norsk historie
Av Øyvind Andresen
Forfølgelsen av kommunister og deres familier i krig og fred har vært et av de store politiske overgrepene i moderne norsk historie. Det har ramma en rekke mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å utøve sine politiske rettigheter. Det har skjedd gjennom trakasering, svartelisting, overvåking og angiveri – og under den tysk okkupasjon også med tortur og dødstraff.
Alexander Wisting har i år utgitt en nødvendig bok om dette temaet. Bokas tittel er «Forfulgt av staten. Den nådeløse jakten på norske kommunister». Boka handler om forfølgelsen av medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske Parti i perioden fra 1933 til 1990 – tallet.
Før krigen
Boka begynner med politiets brutale og målrettede angrep på kommunister som hadde møtt opp på de første antinazistiske demonstrasjonene i Norge i 1933. Overvåkninga av norske kommunister blir mer grundig og systematisk under regjeringa til Johan Nygaardsvold fra 1935. I 1938 gikk Arbeiderpartiets mektige redaktør Martin Tranmæl ut og lanserer begrepet «kommunazisme», altså at kommunister og nazister var to alen av samme stykke.
________________________________________________________
Artikkelen er hentet fra Øyvind Andresens blogg
________________________________________________________
Kommunister som kjempa mot fascismen og for republikken under den spanske borgerkrigen, ble straffeforfulgt under Nygaardsvolds regjering. I tida før 9. april 1940, overvåka politiet mange tusen kommunister og førte lister over dem – oversikter som tyskerne seinere kunne bruke i sin jakt på motstandsfolk. En av de sentrale kommunistjegerne var politijuristen Jonas Lie (1899 – 1945) som ble sendt til Nord – Norge av Ap – regjeringa der han leda overvåkinga og lagde registre over mistenkelige personer. Lie ble seinere minister i Vidkun Quislings regjering og frontkjemper og offiserer i SS – Waffen.
Under krigen
Under krigen var kommunister de tyske okkupantenes hovedfiende. NKP var det første partiet som ble forbudt. Kommunistene var i solid overtall når det gjaldt dødsdommer, henrettelser, tortur og avstraffelser. Ved siden av jødene gjennomgikk kommunistene de hardeste prøvelsene i konsentrasjonsleirene. To tredeler av ledelsen av NKP ble drept av tyskerne.
Kommunistjegere før og etter krigen var politifolkene Andreas Aulie, Kristian Welhaven og Asbjørn Bryhn: Aulie (bror til den kjente maleren Reidar) var før krigen såkalt oppdagelsessjef i Bergen. Etter krigen ble han riksadvokat. Welhaven var politimester i Oslo i mange år før og etter krigen. Begge var i krigens første fase svært tyskervennlige og var høsten 1940 med på å sende en delegasjon med 50 norske politifolk på seks ukers studietur for å lære av de tyske SS. Bryhn var den første overvåkingssjefen etter krigen, fra 1947 til 1966. Han var ansvarlig for å få Asbjørn Sunde dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Dommen er svært tvilsom.
Etter krigen
Aulie, Welhaven og Bryhn havna etter hvert på «rett» side under krigen og kunne derfor fortsette kommunistjakta etter frigjøringa.
Noen av de groveste overgrepene skjedde i sosialdemokratiets gullalder 1945 – 1965. De ansvarlige for forfølgelsen var ledende arbeiderpartifolk som Haakon Lie, Jens Christian Hauge, Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og brødrene Einar og Rolf Gerhardsen. Arbeiderpartiet og LO bygde opp et nettverk av angivere i lokalsamfunn og arbeidsplasser som anga mistenkelig personer direkte til sikkerhetspolitiet. Mange kommunister ble svartelista eller kasta ut av tillitsverv. Utrensningene var hardest i Norsk Sjømannsforbund fordi kommunistene stod sterkt blant krigsseilerne under og etter krigen.
Barn ned i 13-års alder ble overvåka. Det ligger mange tragedier i kjølvannet av APs kommunisthets.
NKP var aldri noen sikkerhetstrussel mot den norske staten. De knytta sin politikk i altfor sterk grad til Sovjetunionen. Det var en alvorlig politisk feil og ingen forbrytelse.
Den svarte loven
Arbeiderparti-regjeringa la i 1950 fram et lovforslag til den såkalte «Krigsloven» – eller beredskapsloven. Regjeringa ville lovfeste et farvel til vanlige rettsikkerhet. «Mistenkelige» personer skulle arresteres og interneres «når krig truet» eller «når rikets sikkerhet var i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter av fremmede stater eller av andre grunner». Pressesensur skulle innføres.
Lovforslagets kapittel om regionale Forræderidomstoler åpna bare for to alternativer ved domsavsigelse: Dødsdom eller frikjenning. En fellende dom kunne ikke ankes, og henrettelser skulle gjennomføres innen 24 timer. «Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene», sa Gerhardsen. Den svarte loven, som den ble kalt, ble vedtatt, men moderte noe etter motstand fra forfattere og borgerlige politikere som høyremannen John Lyng.
Weriings bok viser at det ikke finnes skarpe grenser mellom forfølgelsen av kommunister før, under og etter krigen. Man brukte nazistenes etterretning og opplysninger fra torturavhør under okkupasjonen som utgangspunkt for kommunistforfølgelsen etter krigen. I tillegg var både statsadvokat Aulie og politimester Welhaven, med sin tvilsomme krigsfortid, arkitektene for forsvarsminister Jens Christian Hauges oppbygning av etterretning og overvåkingstjeneste etter krigen.
Min fars historie
Wistings bok er systematisk og grundig, men selvsagt ikke uttømmende. Han gjør rett i å ta opp noen familier som ble spesielt ramma. Han avgrenser seg til å konsentrere seg om NKP – og ikke overvåkinga av ml – bevegelsen og Sosialistisk Folkeparti fra slutten av 1960. Han skriver lite om forholdene i Nord Norge, noe som også preger Terje Halvorsens monumentale oversiktsverk over den kommunistiske motstand i Norge 1940 – 45 «Forfulgt, fordømt og fortiet» som kom ut tidligere i år. Hvis man ønsker å lese om historien til kommunistiske partisaner under og etter krigen i Finnmark kan jeg anbefale Kjell Fjørtofts «Lille Moskva – den glemte krigen».
Wistings bok kaster også lys over min fars historie (som ikke er nevnt i boka). Min far, bokbinder og kommunist Per William Andresen (1922 – 2018 – bildet) ble under krigen med i en motstandsgruppe i Oslo som distribuerte illegale aviser og som også planla sabotasjeaksjoner mot okkupantmakten. En angiver førte til at gruppa ble rulla opp. Flere av disse ble drept. Angiverens navn var Bjarne Nilsen. Min far ble arrestert 26. mai 1944 og satt først sommeren 1944 på Møllergata 19 og deretter på Grini fram til frigjøringa 1945.
Min far fikk tilsendt sin mappe på 90-tallet, da overvåkningspolitiet ble tvunget til å oppgi sine ulovlige dokumenter. Ifølge politiet skulle han under krigen vært med å planlegge «drap på biskop Berggrav samt lederen for den norsk China-misjon.» (!). Vi fikk bekrefta det min far hele tida forstod, nemlig at kilden til overvåkningspolitiet opptegnelser om han var en mann: nemlig Bjarne Nilsen, angiver brukt i krig som i fred. Det er tydelig at det norske politiet bare kopierte det Bjarne Nilsen hadde sagt om min far til okkupasjonsmakta under krigen.
Jeg trodde dette var et engangstilfelle, men det viser seg at norsk overvåkingspoliti etter krigen systematisk brukte landsvikernes opptegnelser over kommunister. For dette fikk de sannsynligvis strafferabatt. Uansett: Bjarne Nilsen fikk livstidsdom i landsvikoppgjøret, men slapp allerede ut bare etter få år.
For meg viser Wistings bok at fra sentralt hold i dette landet har kommunister alltid har blitt betraktet som samfunnsfiender, onde og farlige mennesker, som må ufarliggjøres/elimineres i en krisesituasjon. Er det slik fremdeles?
Les også:
Den norske innsatsen under 2. Verdenskrig: Løgn og omskriving.
Hysj, hysj, det blir for pinlig. Da Stortinget avsatte konge og regjering.
Tidligere publisert på derimot.no
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 109 ganger.
6 kommentarer. Leave new
I all beskjedenhet har jeg gjort mitt beste for at ikke jakt på påståtte kommunister skulle bli stoff som historikere og journalister skulle få mulighet til å fråtse i.
Det har seg slik, at i 1985 var jeg oberstløytnant og fungerende sjef for Artilleriregiment nr. 2 med standkvarter på Smestadmoen ved Lillehammer. Der stod en bunker etter tyskerne som måtte ryddes for å gi plass til nytt materiell. Også et arkiv med gamle saker gradert Hemmelig og Strengt Hemmelig måtte vekk.
Etter å ha skaffet meg oversikt over hva arkivet inneholdt, var vi tre mennesker som sak for sak bestemte om den skulle nedgraderes til Ugradert, brennes eller bli arkivert videre.
Mange av sakene var meldinger fra lensmenn i østre del av Hedemark fra 1950-årene, om vernepliktige soldater ved AR2 som var påståtte kommunister. Navn på vedkommendes kvinner og barn ble i enkelte tilfeller også ramset opp i lensmannsmeldingene, i noen tilfeller også hvem som de hadde som omgangsvenner i helg og fest.
For ikke at disse uskyldige menneskene skulle lide mer overlast av journalister og fremtidige historikere, bestemte jeg uten innsigelser fra de to andre i nedgraderingskommisjonen, at alle disse lensmannsmeldingene skulle makuleres ved brenning.
Til orientering kom obersten, den egentlige regimentsjefen tilbake til avdelingen etter en tid, og satte Forsvarets Sikkerhetsstab på makuleringssaken for å prøve å belaste meg.
Sikkerhetsstaben fant intet uregelmessig med min eller nedgraderingskommisjonens virksomhet ved regimentet, men obersten kunne derimot ikke gjøre rede for seks hemmelige dokumenter i sin besittelse!
Det er ikke unaturlig at AP så på NKP som sine største «rivaler» om makta i Norge. AP hadde fått gull og penger fra Sovjet for å fremme en sosialistisk/kommunistisk revolusjon i Norge før krigen, jmf. Menstad-opprøret i Skien, fastslått av stortinget å ha blitt instigert av AP. Gullsmugling ble også AP medlemmer tatt for, og flere ble beviselig betalt av Sovjet med store summer. Kan man si at AP ikke hadde blitt det makt-partiet de ble uten hjelp av Stalin? Svært sannsynlig. Når NKP hadde sine fangarmer langt inn i Kreml blir det naturlig å si at «på seg selv kjenner man andre» og at AP var «livredde» for at NKP skulle få hjelp av Sovjet til å kaste AP og selv ta over makten i Norge, derfor disse overgrepene for å «forhindre» dette. Noen annen grunn enn ovenstående kan i hvertfall ikke jeg se som noen mulighet, hvorfor skulle ellers AP bedrive denne forfølgelsen av NKP? Bondepartiet og Høire var jo ikke gjenstand for samme forfølgelse og overvåkning som NKP, selv om dette var partier som utmerket godt kunne ta makten fra AP (noe de også senere gjorde), så utfra hva man vet om AP og svineriet deres (som holder på til dags dato, bare nå med andre mottakere), må man nok se på den årsaken nevnt ovenfor som ganske nærme sannheten.
Hvem ble tatt med gull fra Sovjet? Såpass sterke påstander må du konkretisere hvis det du påstår skal kunne brukes i en politisk diskusjon.
«Det er ikke unaturlig at AP så på NKP som sine største «rivaler» om makta i Norge.»
Det var ikke NKP som var var Ap sin største rival. Det var NS.
Derfor ble (lovlige) NS-tilhengere i Norge fratatt stemmerett ( og pensjon ! ) i Norge etter 1945. Og dermed sikret Ap sin USA-makt i Norge etter 1945.( Også gjennom Marshal- penge- «hjelpen». )
Ap fratok 90 000 stemmeberettigede stemmerett. Slik sikret de seg makten.
Det var nasjonalsososialistene i Tyskand som innførte barnetrygd, alderstrygd, og med et mål om å skaffe alle borgere en egen bolig.
Ap hermet etter dette, men uten å greie målet, fordi de la seg under de som styrte verdensvalutaen og rentene. Med stadige «gode» og «dårlige» ( penge- ) tider som skapte uforutsigbarhet og penge/rente-styring.
Også senere i vår historie. Disse trojanske hestene satt med makten i hele etterkrigstiden og har ødelagt vårt land ved å legge seg under disse som styrer
verdensvaluta og renter w.w.
Enda viktigere var Brochman-bevegelsen som skjønte at hele det økonomiske systemet var et molbosystem. ( Men de ble selvfølgelig latterliggjort av molboene.)
Nasjonalsosialistene i Tyskland, som gjennomførte en oppbygging for vanlige folk/»arbeidere» som aldri før i historien ble selfølgelig demonisert i ettertid.
Nasjonal stolthet og frihet var farlig for de som ønsket En verden, En leder , – og En valuta.
Les/se etterkrigshistorien og dets overgep, og finn ut hvem som er de gode oghvem som er de onde.
Hvem bombet den sivile byen Dresden? Hvem bombet de sivile byene Hiroshoma og Ngasaki?
Hvem foretok medisinske eksprimenter på sivile i sør-amerika?
Hvem startet Vietnamkrigen?
Hvem invaderte Irak?
Hvem bombet Libya?
M. m.
Hvem er de onde? Hvem er de gode?
Vi har trojanske hester blandt oss.
Sett fyr på disse. La rottene springe og komme til syne så vi kan knuse de og deres galskap.
Registrer deg og klassifiser min unge sexy fitte - http://photo0921043.e17.club
«Noen av de groveste overgrepene skjedde i sosialdemokratiets gullalder 1945 – 1965. De ansvarlige for forfølgelsen var ledende arbeiderpartifolk som Haakon Lie, Jens Christian Hauge, Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og brødrene Einar og Rolf Gerhardsen. »
Enda grovere var Ap sin bruk av lover med tilbakevirkende kraft, for å dømme de som var medlemmer av det lovlige partiet NS før krigen , og dermed frata familier stillinger, pensjoner og stemmerett., og sende disse ut i fattigdom. Et brudd på norsk Grunnlov. Og et brudd på elementær empati og rett.
I tillegg å tillate hetsing /klipping av håret på såkalte «tyskerhorer». Og sende disse, m. små barn (!) til et utbombet Tyskland, etter en tid i interneringsleire i Norge.
Kontraship -affæren i tillegg til dette, med fattigdom og medfølgende rusmisbruk for disse politisk missbrukte av Ap.
Og massiv ulovlig overvåking av kommunister. I denne forbindelse nesten som en parantes.
I nyere tid Ap sin leders misbruk av våre forsvarsvåpen, og brudd på norsk Grunnlov, ved å bombe/ødelegge et Libya som ikke angrep noe annet land. ( Et overgrep/massedrap som dermed cementerte fattigdommen i Afrika.)
Hvorfor er ikke Ap forbudt som politisk parti.?
Burde vi også fengsle pasive partimedlemmer som har støttet disse overgrepene, – med lover med tilbakevirkende kraft?
Uansett burde Stoltenberg og Støre sittet i sammen med ABB.
– For en mye større forbrytelse enn ABB sin.
Glem det. Det kommer ikke til å skje. Vi har ikke et fritt media i Norge.
Trist. Og farlig.
Godt valg.