«Jeg bestemmer sjøl» sa jenta, og gjorde som alle andre!

Hva bestemmer adferden vår – biologien eller oppdragelsen?

Denne artikkelen dreier seg om roller og rolleadferd. Mange tror at de velger sin egen adferd fritt. De er ikke klar over at andres forventninger og samfunnets krav og forventninger tvinger oss til en adferd som ikke alltid passer den enkelte.

I dag er dette tydelig i forhold til diskusjonen om kjønn og den manglende diskusjonen om kjønnsroller. Selv folk som skulle være seg dette bevisst glemmer denne helt avgjørende nyansen. De kaller seg kjønnsforskere, men det er ikke de biologiske kjønnsforskjellene de studerer. De studerer hvordan kjønnsrollene finner sin form i ulike samfunn.

Og når noen snakker om kjønnsforskjeller er det ikke om ulikhetene i kromosomene og de indre organer de snakker, men om hvordan kjønnsrollene utformer seg i et gitt samfunn. Klær, hårfrisyre, sminke og interesser er samfunnsmessige kategorier – ikke biologiske.

Artikkelen under et et foredrag jeg engang for lenge siden holdt på en legekongress for nettopp å understreke hvor viktig rolleforståelsen er. I dette tilfellet for leger. Men artikkelen har en allmen vinkling og angår på den måten alle som lever i samfunn med andre. og den berører i høyste grad diskusjonen de siste par årene om kjønn og kjønnskifte.

Knut Lindtner

Livets teater – vårt bord?

Teater skaper sin fascinasjon gjennom konfliktstoff hentet fra virkeligheten. Virkeligheten er Livets Teater. I hvilken grad et teater kan fengsle er det ikke bare avhengig av gode skuespillere, altså en god utførelse, men også av et tema som fengsler – som angår dem.

Det drivende element på teater er uløste konflikt mellom de ulike rollefigurene. Slike konflikter finner sin individuelle gjenspeiling og form tolket av den enkelte skuespiller.

På Livets Teater er det vi som spiller rollene. Vi kjenner ikke stykket og har heller ikke fått tildelt noe rollehefte. Menge scener er involvert samtidig og griper inn i hverandre. Vi flytter oss fra den ene scenen til den andre i løpet av dagen og skifter tildels rolle og manus.

Likevel er det forbausende hvor mange rollefigurer som går igjen og hvor ofte vi kjenner replikkvekslingen fra lignede situasjoner. Dette forteller oss at det er krefter som dirigerer oss alle og som bidrar til å forme vår rolleutforming, ofte uten at mange engang vet det. Vi spiller med uten å vite det og i oppsetninger hvor vi bare i en viss utstrekning kan innvirke på det som skjer. Mange blir ofre i store konfliktdrama uten mulighet til medvirkning, i skuespill satt i scene av krefter utenfor den enkeltes rekkevidde.

Men påstand er følgende: Det er de store sosiale konfliktene som driver Livets Teater. Her blir vi alle i større eller mindre grad statister som ofte hjelpeløst må følge med i den pågående oppsetningen i en eller annen rolle.

Hvordan vi klarer oss er i stor grad bestemt av den rollen vi har fått tildelt, som konge eller knekt, som doktor eller trygdet.

Hva har dette med fastlegens oppgaver å gjøre? Slik jeg har oppfattet det er grunnutdanningen til leger rettet mot kjøttkontroll, altså hvordan denne skal diagnostiseres, behandles og forvaltes helsemessig og i forhold til NAV.

Imidlertid er det ikke et vanntett skott mellom kropp og sjel, mellom soma og psyke. Mange mennesker på livets teater havner i konflikter de ikke finner ut av: de befinner seg i kroniske, vanskelige sosiale konflikter over tid, får problem med å komme videre i livet – i det hele tatt får de tildelt roller de ikke klarer å løse. Ikke alle er flinke til å se det som skjer med dem eller forstå hva som må gjøres. Den rollen de får tildelt er ofte beheftet med en form for tenkning – ideologi – som ytterligere vanskeliggjør presis innsikt og dermed mulighet for endring av den individuelle rollen.

Mange av disse reagerer på kroniske konflikter med kroppslige symptomer, med diffuse spenninger, smerter, uro eller andre reaksjonsformer som ikke gir mening ved inspeksjon av kroppen. Mange har ikke lært seg å formulere i ord det som plager dem – de lar kroppen snakke. Ofte er rollen beheftet med en forståelse og en moral som ytterligere kompliserer innsikt. Denne gruppen pasienter ble ofte sendt til mitt tidligere arbeidssted som psykiatri, hvis de selv gikk med på det. Slik jeg ser det er psykisk helsevern sin oppgave å finne ut hva som er de drivende sosiale konflikter, dvs. hvor de ulike pasientene er plassert på Livets Teater og hvilket konfliktstoff som huserer med dem uten at de selv kan bryte ut av rollen.

Men alle kommer først til sin fastlege – vedkommendes forståelse blir dermed avgjørende for det som skal skje videre.

Plasseringen av fastlegen, geografisk, er dermed en viktig faktor for om vedkommende i det hele tatt skal komme på skuddhold til pasientens problemer. Hvis fastlegens scene er på et helt annet teater eller der pasienten befinner seg oppstår det umiddelbart vansker. For hvis problemene er knyttet til konfliktstoff i pasientens liv og fastlegen ikke vet noe om det – hvordan er det da mulig å skjønne hva som skjer og hvorfor? Bydelsleger i større byer vil derfor i utgangspunktet ha en vanskeligere posisjon enn kommuneleger i grisgrendte strøk. Stabiliteten over tid vil kunne kompensere en del, men ikke helt. Jo større scene, desto vanskeligere er det å forstå.

Likevel tror jeg dette er mulig, men det er andre hindre som må overvinnes. Et er vår sosiale plassering. Hvis en fastleges sosiale bakgrunn er langt høyere enn folk flest sin, har vedkommende ikke spillt på flertallets av pasientens scener. De kjenner ikke sine medspillere, hverken replikkføring, tenkning, moral, virkelighetsforståelse eller den faktiske livssituasjonen. Dette er et alvorlig handicap.

Viktigst av alt er likevel ens egen forståelse av hva dette dreier seg om. Er det kjøtt-bein- eller kjertelproblemer, eller er det kroppslige plager som følge av konflikter med sitt utspring fra livets teater? For hvis utgangspunktet er at plagene skal kunne kureres med tradisjonelle virkemidler som piller, salver eller annen kroppslig påvirkning – da rettes kanonen mot spøkelser og symptomer og resultatet blir ofte mye skrik og lite ull.

Etter mange år som psykolog på Livets Teater har min forståelse forandret seg og blitt stadig mer avvikende fra rådende oppfatninger. Jeg skal likevel legge fram noen synspunkter til spørsmål og diskusjon, og vil formuler dem med utgangspunkt i min forståelse som jeg innrømmer noen vil oppleve som sær.

Naturligvis snakker jeg om disse diffuse plagene som dere ser hele tiden og som vanskelig kan behandles tradisjonelt medisinsk – altså det jeg oppfatter som konfliktstoff fra virkeligheten, lagret inne i den enkelte, mange ganger ganske forsteinet.

I stor grad dreier disse plagene seg om ulike former for overgrep, vold av forskjellig art. Det kan være oppdragelsesvold i en rekke varianter, vold fra samfunnets side, f.eks. arbeidsledighet, vold i familien i forhold til ektefeller eller barn, mobbing over år i skolen, overgrep i arbeidslivet av ulik art, voldtekt, ideologisk vold (f.eks. spiseforstyrrelser) etc. Mange av disse overgrepene er overhode ikke resultat av vond vilje, tvert imot er de gjort i beste hensikt.

Jeg skal nevne et eksempel. En 28 år gammel mann som jeg traff for lenge siden var stoppet helt opp. Han hadde ingen jobb, var uføretrygdet og plaget av mange rare tanker. Han bodde sammen med sin mor som var enke. Hun tok seg av han på beste måte. For meg var det hele uforståelig helt til jeg tok en tur hjem til dem for å snakke om problemet. Mor var åpenbart fortvilet og ville gjøre alt for sin sønn. Det var det som var problemet. Da vi skulle gå spurte han om ikke han kunne gå en tur med meg langs veien. Da vi skulle kle på oss knyttet mor skolissene hans og knøt skjerfet godt rundt halsen hans,

Er ikke dette uttrykt for livslang vold i beste mening? Er det mulig for en doktor på et fjernt kontor å forså hva dette dreier seg om? Jeg skjønte i hvert fall ingenting før mamma gjorde han klar for aftenturen. Er det rart at han var fryktelig sint på henne, men ikke en gang våget å tenke på det fordi han var helt hjelpeløs samtidig?

Dette er etter min mening eksempel på en sosial konflikt på Livets Teater som vanskelig kan forståes uten å delta på den scenen den utspiller seg på. Vanlig kjøttundersøkese gir inn mening og heller ikke en psykiatrisk diagnose.

Men voldens uttrykksformer er mangfoldige. Ofte blir enkeltes reaksjoner på volden (det vi kaller symptomer) så bisarre at vi blir redde og tror at de ikke kan gies noen mening, altså tilskrives konfliktforhold på Livets Teater.

Min påstand er at alle signaler et menneske gir fra seg har en mening og vår oppgave er å finne den og gjøre den begripelig for våre medspillere slik at de selv kan gripe inn i sitt livsspill på en ny og konstruktiv måte. Det betyr ikke at alle klarer det og at vi alltid ser meningen. Men hvis vi ikke ser etter den gjør vi oss selv blinde.

Et annet eksempel. En kvinne ble engang presset til samtale hos meg av familien. De var bekymret for hun oppførte seg så rart. Hun var blitt fjern og snakket om krefter i naturen og hvordan de påvirket oss. Etter mye frem og tilbake begynte hun å komme regelmessig til meg. Diagnostisk var det åpenbart en paranoid psykose. Men det sa meg ingenting – ga ingen mening om hennes livs teater.

Etter hvert som vi snakket sammen begynte hun å fortelle om scener hun hadde deltatt på. hun var lurt og sveket av en ektefelle, huset hennes hadde brent ned – det var litt av hvert. Det som likevel gjorde størst inntrykk på meg var historien om hennes arbeidsforhold. Ikke bare det hun fortalte, men måten hun gjorde det på.

Hun hadde arbeidet i en bank i mange år – spart på giroblanketter, vært forsiktig, høflig, ikke laget bråk. Hun var meget veloppdratt. Så var det bankkrise – medarbeiderene skulle slaktes (i ledelsens språk skulle bedriften slankes). Hver enkelt fikk personlig og aleine oppsigelsen i hånden av sjefen. Hun neide og taket han i hånden, slik hun hadde lært.

Min reaksjon kom umiddelbart og var ikke til å kontrollere: «Takket du han. Sparket du han ikke i pungen?» Etter min mening ville sinne her ikke bare være rimelig, men direkte sunt.

Da hun fortalte meg historien var det uten følelser. Hun ga uttrykk for forbauselse over at sjefens nevø som var var ny i banken fikk fortsette. Hun forundret seg over at sjefen fikk friske nye blomster hver fredag på kontoret – og hun hadde spart på giroblankettene. Da hun fortalte om blomstene strømmet tårene ned, til hennes store forvirring. Det var helt uforståelig for henne.

For meg ga dette mening. Det var et stort overgrep hun hadde blitt utsatt for som oppdragelsen ikke lot henne se og reagere på. En stor sosial konflikt (bankkrisen) hadde rammet henne personlig og bidratt, slik jeg så det, til hennes uforståelige symptomer etterpå. At ansvarlige og sløsere gikk fri med familien mens hun ble sparket forsterket bare overgrepet og gjorde det også mer personlig.

En presisering. Når jeg snakker om vold snakker jeg ikke om sadisme eller ondskap, men om konfliktforhold hvor mennesker blir utsatt for tvang, påføring av smerte eller press – altså tvang til å spille et skuespill de ikke ønsker eller klarer i lengden.

Mange av de mennesker som henvender seg til fastlegene er bærer av voldens symptomer. Angsttilstandene er slik jeg oppfatter det i overveiende grad resultat av fastlåste konflikter på ulike scener hvor det alltid er voldelige element. Mange diffuse tilstander er ofte resultat av kronisk vold. En spesiell voldsform er oppdragelsen som er av ideologisk art. Gjennom den får menneskene sine indre programmer som tvinger dem selv til handlinger og tanker som de ofte opplever med fornuften som uhensiktsmessige. Oppdragelsen blir en sterk indre sperre hvor mye av rollehefte befinner seg. Den tvinger mange til å danse dukketeater på livets scener.

Jeg vil også si noe om språkets betydning på livets teater. Gjennom et bevisst forhold til språkets form og innhold kan mye læres. Språket er ikke bare et middel til å formidle faktisk kunnskap. Det er en av de viktigste måtene et menneske uttrykker sin rolle på.

Hvis vi kunne følge et menneske på alle livets scener døgnet rundt ville vi etterhvert lett se en rekke grunner til de plagene det sliter med. Men slik er det regel ikke. Vanligvis møter vi mennesker på et kontor hvor de gjennom ord, mimikk, gester og holdinger spiller sin rolle for oss. Vår rolle, slik vi utformer den, blir ofte avgjørende for hva vi får frem. Måten vi snakker og lytter til dem på er helt sentralt. Hvis vi gjennom våre holdninger og uttrykksformer formidler at vår scene ikke er deres scene, at vi tilhører et annet og fjernt teater, da forteller vi også at vi mangler forutsetninger for å forstå. For mange blir da den eneste muligheten å gi oss det vi kan, nemlig fysiske symptomer uten mening.

Denne betraktningsmodellen fører til at en må flytte oppmerksomheten etter undersøkelse av kroppen mot konfliktforhold og vold på pasientenes livsscener. Husk at dere er øvrighetspersoner og at rolleheftene ikke er ferdigskrevet. Det dere sier har stor betydning og virker sterkt på deres medspillere. Ny fokus kan fra dere kan gi åpning og muligheter for nytt spill.

Språkbruk har også stor betydning. Bruk av ord og vendinger fra Romerikets tid og gamle Colosseums dager (latin) kan nok vær nyttige fagfolk imellom, både vitenskapelig og faglig, men ikke på et gateteater i dagens Norge. Her kreves en annen språkbruk ikke minst for å opprette kontakt, men også for å forstå.

Konflikter er ikke uforståelige, tvert imot er de meget begripelig og svært konkrete. Problemet ligger ikke her – problemet er at en ikke kjenner teateret, scenen, medspillerne og rollehefte godt nok. Problemet er at mange ikke kjenner den andres scene godt nok. Dermed blir det vanskelig å forstå og å delta. Pasienter spiller f.eks. en rolle på doktorens teater men slipper ikke motparten (doktoren) inn på sin egen scene. Da blir doktorene blinde og må nøye seg med symptomer og ikke konflikter.

Oppsummering.

Motoren på livets teater er de store sosiale konfliktene. Mange tilstander som f.eks. fastlegene står overfor er en følge av slike konflikter i sine individuelle kostymer. slike konflikter kan vanskelig behandler medisinsk, men teatralsk. Tradisjonell medisin kan bare lette det ubehaget som konfliktstoffet bærer i seg.

Voldsforhold er alltid et element i slike konflikter og undertrykt sinne går ofte igjen.

Hvis vår scene er fjern fra pasientenes teater blir vi svært ofte blinde.

Hvis vårt språk er fra opera mens pasienten snakker i dramaform risikerer vi å spille uten medspillere.

Ofte er det nyttigere å undersøke pasientenes teater enn dere kropper.

Etter min mening er den viktigste konfliktkraften på det samfunnsmessige nivå. Økende sosial forskjeller fjerner fastlegene fra mange scener.

Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

Denne artikkelen er tidligere publisert i allmennlegens tidsskrift Utposten (1995), men den er noe omskrevet i forhold til dagens forhold.

Forsidebilde: Rafael Olbinski