POSTED IN Klima, Miljøpolitikk

Klimapolitikken:

Hvilke konsekvenser får den? Hvem rammer den?

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

KLIMAPOLITIKKEN FØRER TIL FATTIGDOM, KLIMAPOLITIKKEN FØRER TIL SULT

Av Morten Jødal

(Dette handler Høyesterettssaken også om)

Institutt for menneskerettigheter (NIM) har i samarbeid med Cicero skrevet en rapport om klima og menneskerettigheter, for saken i Høyesterett. Fagdirektør Jenny Sandvig hevder at framtidige klimaendringer er den største trusselen mot menneskerettighetene, og at «klimakrisen er en eksistensiell trussel mot livet på jorden».

All seriøs forskning viser at dette er å snu virkeligheten på hodet. Realiteten er at en streng klimapolitikk har enorme kostnader, og vil senke den økonomiske veksten. Først og fremst går dette ut over verdens fattige, som senere vil komme ut av fattigdom og sult.

William Dawbney Nordhaus er en amerikansk økonom. Nordhaus studerte ved Yale University der han tok bachelorgrad i 1963 og deretter forsvarte han doktorgraden i økonomi ved Massachusetts Institute of Technology i 1967

Klimaøkonomen William Nordhaus fikk Nobelprisen i økonomi i 2018.  Han har arbeidet med økonomiske kostnader knyttet til ulike utslippscenarioer. Hans arbeider viser nettopp dette. 

Et omfattende studium publisert i Nature Climate Change (1) viser at innfrielse av tøffe klimamål vil føre til langt mer sult og matvareusikkerhet enn selve klimaendringene. Et vitenskapelig arbeid fra 2019 fant at de enorme kostnadene knyttet til å redusere utslippene vil føre til en økning i global fattigdom (sammenliknet med det vi ellers kunne forvente) på rundt fire prosent (2). Forfatternes klare advarsel er at en tøff klimapolitikk vil svekke innsatsen med å redusere nøden i fattige land.

Vi har sett det tidligere, nemlig en klimapolitikk som fører til stor skade. For tjue år siden sveipte en biodrivstoff-mani over rike land, med den konsekvens at den globale produksjonen ble femdoblet gjennom det første tiåret av vårt nåværende århundre.

Unnskyld, men jeg trenger disse til bilen min.

Biodrivstoff lages av matvarer i stedet for petroleum, så i prinsippet øker de ikke karbondioksidutslippene. Rike land raste mot å nå mål om bruk av mer biodrivstoff, for å oppnå kutt i CO2-utslippene. EU gikk foran, og fastsatte at medlemslandene i 2003 skulle lovregulere at 5,75 prosent av all transport skulle skje med biodrivstoff i år 2010. 

Utviklingsland, selv de som opplevde sult og matmangel, ble sterkt påvirket til å dyrke avlinger som kunne brukes til produksjon av bioetanol, i stedet for å dyrke mat. Denne satsingen hadde i starten full støtte fra en rekke grønne grupperinger, som presset på for et energiskifte bort fra fossil energi. De negative konsekvensene var imidlertid langt større enn noen hadde forutsett.

Stor felt for dyrking av drivstoff til motorer istedet for mat til mennesker

Veldedighetsorganisasjonen ActionAid beregnet at mengden biodrivstoff som trengtes for å fylle tanken til en SUV med biodrivstoff, kunne gi mat til et barn i et helt år. Og hver eneste 5-liter med slikt drivstoff ville fjerne 53 måltider (3).

Den store veksten i biodrivstoff førte nødvendigvis til redusert mattilgang, og en økning i matvareprisene. En hemmelig rapport fra Verdensbanken (4) som avisa Guardian fikk tak i, viste at biodrivstoff hadde økt de globale matvareprisene med 75 prosent. Konsekvensene av denne prisstigningen var ødeleggende. Etter at matvareprisene først steg i 2008, erklærte FNs spesialutsending for retten til mat, Olivier De Schutter, at en «stille tsunami» hadde dyttet hundre millioner mennesker ut i fattigdom, og tretti millioner ut i sult.

Verdensbanken (3) beregnet at nye 44 millioner mennesker mellom juni og desember 2010 havnet i ekstrem fattigdom på grunn av stigende matvarepriser.

Mange miljøorganisasjoner ble etter dette betraktelig spakere i sin argumentasjon for biodrivstoff. Aksjonister for harde klimatiltak ble i stor grad både forferdet og sjokkert. Spaltister i Guardian og den markante aktivisten George Monbiot kalte subsidiene som støttet biodrivstoffindustrien for «en forbrytelse mot menneskeheten». Like fullt var det slik at ved tidspunktet for tilbaketrekking fra galskapen, at kapitalinteressene i landbruket omtrent hadde klart å gjøre det umulig å snu skuta.

Det ser ut til at vi har lært lite av nylig historie, når vi nå streber mot nye politiske klimatiltak som tilsvarende vil skade verdens fattige.

Referanselisten er utelatt

Forsidebilde: Zeyn Afuang

Bilder med tekst er lagt til av Knut Lindtner

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Energipolitikk: Fra 2002 til 2008 steg oljeprisen fra ca 20 dollar fatet til over 140 dollar. Dette falt sammen med finanskrisen. Det var høykonjunktur i verden, men Nigeria hadde problemer med sin oljeproduksjon. I perioden fra 2011 til 2014 lå oljeprisen på rundt 110 dollar. Dette førte til store energi-relaterte investeringer. Det ble investert veldig mye i skiferolje i USA og i oljesand i Canada, men mindre i konvensjonell olje (Barentshavet ble åpnet i 2003). Deretter fikk man oljeprisfallet. Før eller senere vil det gå tomt for utvinnbar skiferolje og oljesand. Samtidig kan vi nå observere at Saudi Arabia ligger helt på kanten til kraftig nedgang i sin oljeproduksjon. Hva kommer etter skiferolje? Blir det oljemangel og energimangel. Eller får vi produksjon av biodrivstoff fra jordbruket og nedgang i matproduksjon. USA har stort potensiale for biodrivstoff. Og kanskje også økt produksjon av hydrogen vhja norsk strøm?

    Svar
    • (Korreksjon: Barentshavet ble åpnet for oljevirksomhet i 2013 da oljeprisen var på 110 dollar og antatt stigende).

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Valget i USA:

De «fortrengte», opposisjonen mot den vestlige fattigdoms- og krigspolitikken, holder posisjonen sin!

Forrige innlegg

Koronatiltakene:

Hvorfor er de så redde for debatt?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.