Klimapolitikken i motvind:

Klimapolitikken møter motbør, blir for dyrt, når ikke måla.

CO₂-utslippene fortsetter å øke tross bruken av titusenvis av milliarder dollar som tas fra vanlige folk i Vesten for å fange CO₂-molekyler og putte molekylene i brønner i havet. 

Med USA i spissen utvikles det sjølstendig motstand mot klimatiltakene i Europa. Klimatiltakene er både svært kostbare — og uten virkning på den totale mengden CO₂ i atmosfæren.

Klimapanelets modeller viser høyere temperaturer enn de observerte, og de nobelprisbelønte katastrofevarslene skjer ikke.
I India provoserer de Vesten ved å satse enda mer på kull for å bygge velferden, og sier åpent hvorfor der Kina gjør det samme, men tier.

Det er sjølve fortellinga om at klimapolitikken er både nødvendig, effektiv og gjennomførbar uten store kostnader eller tilbakeslag som nå stadig flere stater innser og styrer etter.

Av Ove Bengt Berg

Økende energipriser og svikt i forsyningene har gjort det politisk vanskeligere  å gjennomføre «Net Zero» i Europa. DNV-(Det Norske Veritas)-prognoser tyder på at Europa ikke klarer å nå netto null (Net Zero) før rundt år 2067.

Politiske tilbakeslag og konkurranseevne

I 2025 blei det omfattende tilbakeslag for klimapolitikk, ledet av USA under Trump-administrasjonen (utmeldelse fra Parisavtalen, fjerning av regler og subsidier). Dette har smittet over på Europa, der EU har utsatt eller svekket regler (bl.a. for bedriftsrapportering og metan) på grunn av høye energipriser, inflasjon og konkurranse fra USA og Kina. Financial Times beskrev det som «blistering setbacks» selv om fornybar energi vokser.

Italia og Tsjekkia har presset på for å utsette utvidelsen av EUs kvotesystem (ETS) til oppvarming og transport, nettopp på grunn av prisøkninger. Energipriser har steget kraftig etter konflikter (Ukraina og seinere Iran-relaterte forstyrrelser). Kilde: Energy Connects.

Utslippene fortsetter å stige

Ifølge IEA økte globale energirelaterte CO₂-utslipp med rundt 0,4 % i 2025 og nådde et nytt høydepunkt på ca. 38,4 Gigatonn. Global Carbon Project anslår at «fossile» CO₂-utslipp økte med ca. 1,1 % i 2025 til rekordnivå. Til tross for politikk og fornybarvekst har det ikke vært noe gjennombrudd i absolutte kutt globalt.

Mislykka karbonfangst med økende kostnader

Ny Oxford–forskning advarer om at mange land baserer klimamålene sine på storstilt karbonfjerning, til tross for usikkerhet om teknologi, kostnader og skalerbarhet.

300.000 milliarder norske kroner, 13 ganger mer enn vårt oljefond

En annen Oxford-rapport viser at sterk avhengighet av karbonfangst og -lagring kan koste minst 300.000 milliarder norske kroner mer enn en utvikling med mer fornybar, effektivisering og elektrifisering. Det er 13 ganger mer enn verdien av det norske oljefondet.  Kostnadene for fangst og lagring ikke har falt på 40 år, i motsetning til sol og vind.

IPCC i dødvann

IPCC, FNs klimapanel, har på nesten tre år ikke klart å bli enige om tidspunktet for neste vurderingsrapport. Land som vil ha raskere klimahandling ønsker publisering før FN-forhandlingene i 2028, mens andre, også oljeprodusenter, ønsker mer tid. Disse forholda undergraver IPCCs rolle.

Kina og India er ikke med på «dugnaden»

Kina nøyer med å satse på økt bruk av «fossil» energi, særlig kull, uten å si noe om det, og later dermed som de er med på det som klimaaktivistene i Norge og regjeringene kalle «dugnaden» for klimaet.

India derimot skjuler ikke hva den indiske klima- og energipolitikken er. «Indias og de andre utviklingslandenes rett til industrialisering må ikke bli nektet oss», sa Indias utenriksminister i FNs siste generalforsamling. Vijay Jayaraj, miljø- og energiforsker som er opptatt av klimapolitikken, særlig kostnader og konsekvenser for fattigere land, skrives det 07.10.2026:

Klimabevegelsen har bygd sin moralske autoritet på påstanden om at den taler for verdens fattige. India har plukket fra hverandre denne påstanden på FNs egen hovedscene. De fattige, viser det seg, ønsker elektrisitet som fungerer, drivstoff de kan betale og jobb i fabrikker som drives av noe annet enn gode ønsker.

Vestens styrende intellektuelle elite som ivrer for det grønne skiftet, utøver i virkeligheten økoimperialisme. Dette skreiv amerikaneren Paul K. Driessen i ei bok fra 2006, Økoimperialisme. Grønn makt, svart død. Ikke oversatt til norsk.

Norges bidrag til 2050: To titusendel grad lavere temperatur

Mens bare et lite mindretall av dem som fortsatt gjør forsøk på å fange CO₂ og gjennomføre det grønne skiftet, ønsker et aktivt lite mindretall i Norge at Norge skal stå fram som det store prektige og lysende eksempelet for en hel verden. Ved å gjøre hverdagslivet for nordmenn vanskelig og dyrt. Det har nærmest preg av plaging for å tilfredsstille bortskjemte tenåringers innfall. Målt etter FNs klimapanels egne modeller, vil de norske regjeringene ha sørga for at nordmenn i 2050 har bidratt med en nedgang i den globale temperaturen på 0,0002 grader C, det vil si to titusendel.

Det er all grunn til å være glad for at det grønne skiftet avslører seg som en kostbar og virkningsløs plage for menneskene. Det kan skrinlegges jo før jo heller. Før skaden blir enda større.

Innlegget er hentet fra Politikus