POSTED IN Klima, Norge

Klimaet:

Temperaturen har lenge vært utrolig jamn på jorden.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Klodens klima.

Av Dagfinn Kuppelow-Karlsen

Klodens klima forbindes oftest med global temperatur, men det er mange andre faktorer også, som stormer og nedbør. Som det fremgår av diagrammet har kloden har hatt en ganske stabil temperatur i minst 2 000 år, helt opp til vår tid.

K er temperatur målt i Kelvin. Den starter på absolutte nullpunkt 0 K.  0 K tilsvarende minus 273,15 (Vannets frysepunkt er 273 grader Kelvin, red.)

I den «Varme Middel-alderen», var global temperatur ca. 0,6 ℃ høyere enn det er nå, det var godt og varmt og velstand i Europa og vikingene dyrket korn på Grønnland. 

I den «Lille istid» var det ca. 0,6 ℃ kaldere enn nå, mye elendighet, nød og hunger. Terje Vigen rodde til Danmark for å  kjøpe korn, kornet modnet ikke i Norge.

Energi 

Skal noe bli gjort, må det brukes energi. Naturen er intet unntak, stormer, nedbør, oppvarming, alt krever bruk av energi. Menneskenes påvirkning er ganske beskjeden i denne sammenheng, men ikke helt lik null. Den lille andelen er vanskelig å skille ut fra naturens store energibruk, men det er den delen våre politikere vil redusere, til store kostnader for oss alle.

Sola, vår store energikilde

Sola er vår store, og eneste, energikilde, men den tar dessverre  ikke noe hensyn til temperaturen her på kloden. Uansett klodens «klimatilstand», solen stråler med omtrent samme effekt som den har gjort i millioner av år. Alt vi bruker av energi kommer fra kilder som har sitt opphav i solinnstrålingen; sol og varme, vind- og vannkraft med kort tidshorisont, kull, olje og gass i lengre (geologisk) tidsperspektiv (pluss atomenergi fra klodens fødsel). 

Innstrålingen fra sola er 1 360 W/㎡ i toppen av atmosfæren. Regner vi ut den energien solen årlig ståler mot kloden, (pluss litt til atmosfæren), får vi 1,5E+21 Wh (1,5 med 21 nuller bak), 10 – 15 000 ganger mer energi enn det alle klodens mennesker bruker på ett år. For å sette det i litt folkelig perspektiv: Innstråling til kloden kan sammenlignes med en 27 000 W varmeovn i et 20 ㎡ stort godt isolert rom. 

Variasjon i innstrålingen.

Solens innstråling til kloden varierer over  kortere- og lengre tidsrom av flere årsaker, med resulterende variasjon i innstrålingen. De viktigste er satt opp nedenfor, der svingeperiodene er angitt. Innsrålingen er en sum av de forskjellige effektene:

  • Solflekk-aktivitet, svingninger på ca. 11 år
  • Jordaksens helning, 41 000 år
  • Retning på jordaksen, 19, 22 og 24 000 år (bestemmer lengden på årstidene)
  • Eksensitrisitet (jordbanens ellipse), 95, 125 og 500 000 år 

Nyere forskning har vist at kosmisk stråling har stor betydning for klodens skydekke, og dermed for temperaturen (Svendsmark). Med så mange forskjellige svingninger og forskjellige svingeperioder må solinnstrålingen variere noe over tid, noe istidene er det beste eksemplet  på. Nye istider vil komme, dessverre. 

Utstråling

Hadde det ikke vært for utstrålingen, hadde det raskt blitt alt for varmt her på kloden, vannet hadde fordampet, og intet liv kunne eksistert.

Utstrålingen «virker» over hele kloden, hele tiden, natt og dag, uansett værforhold, men styrken varierer sterkt med klodens temperatur og andre forhold i atmosfæren, der vanndamp og skyer er de viktigste komponentene til klodens temperaturvariasjoner på kortere sikt. Bortsett fra utstrålingen er kloden fullstendig termisk isolert, ingen energi lekker ut via varmeledning eller konveksjon. Bare utstrålingen slipper energien fra kloden ut til det uendelige universet, en stråling styrt av temperaturdifferansen mellom kloden og universet, med en effekt avhengig av temperaturforskjellen mellom kloden og universet i 4. potens (T4 , en av fysikkens konstanter).

Utstrålingen regulerer klodens temperatur.

Over lange tidsperioder, hundretusener av år, bestemmes klodens temperatur av forskjell på inn- og utstråling, summert over de samme lange tidsperiodene. Over kortere tidsrom, ned til natt og dag, virker skyer, vanndamp og andre gasser i atmosfæren. Havets akkumuleringsevne har en sterk utjevnende virkning på temperaturvariasjoner.

Over kortere tider varierer solinnstrålingen litt, ± 3 W/m2 (± 0,2 %) siste 220 år. En temperaturendring på kloden på ± 0,2 ℃ er mer enn nok til å regulere denne effektvariasjonen i innstrålingen fra solen. Hverken inn- eller utstrålingen kan vi gjøre noe med, vi må akseptere det naturen byr oss. Solen «ser» ikke på klodens stemperatur, men styrken på utstrålingen fra kloden reguleres av temperaturforskjellen mellom kloden og det kalde universet, der temperaturforskjellen i 4. potens er reguleringsfaktoren (T^4).

Temperaturutjevning 

Utstrålingen har også en god utjevnende effekt på klodens temperatur fra polene til Ekvator, utstrålingen er mye mindre i de kalde polområdene enn i det varme Ekvator-beltet. Er temperaturen ± 50 ℃ over/under normaltemperaturen på 15 ℃ (65/-35),  gir det 91 % mer utstråling ved Ekvator, og 54 % mindre utstråling  ved polene. En halvering av utstrålingen ved polene, og en nesten fordobling ved Ekvator. Kanskje en av de viktigste årsakene til de temperaturforholdene vi har på kloden?

Klimagassene vanndamp og CO2

Vanndampinnholdet i atmosfæren varierer stort over kloden, og i tid, fra nesten 0 % til minst 7 %. Det er opptil 200 ganger mer vanndamp enn CO2 i atmosfæren. Mer normalt innhold er 3 – 4 % vanndamp, ca.  100 ganger mer enn CO2. I tillegg har vanndamp et bredere spekter for absorbsjon av IR-stråling enn CO2, og vanndamp har dermed en mye sterkere virkning på klodens temperatur enn CO2. Denne virkningen kan vi kjenne, spesielt en høstkveld. Er det stjerneklart, kan det bli kaldt, energien strømmer ut til det kalde universet. Er det overskyet, blir det lunere, skyene stopper utstrålingen. CO2 endrer lite på dette forholdet. Det er like mye CO2 i lufta en stjerneklar kveld, men den lune effekten vi kjenner med overskyet vær er helt borte når det ikke er overskyet. Vanndamp og CO2er de gassene som absorberer IR-utstrålingen fra kloden, men med vesentlig forskjellig fysisk virkning. 

Faseomvandlingen (fra damp til vann og videre til is)

Vanndampen har tilsvarende egenskaper som CO2, men her kommer faseomvandlingen inn i tillegg. Vanndampen kan gå fra damp til vann uten endring i temperaturen. Bare energi-innholdet (energi/masse) endres, det samme skjer ved overgang fra vann til is og vise versa. Forskjellen mellom CO2 og vanndamp er disse faseomvandlingene (damp – vann – is, og motsatt vei), de avgir/opptar mye energi uten at temperaturen endres. Temperaturen holdes mye mer stabil enn med CO2, CO2-molekylet endrer momentant temperaturen ved endring i strålingen inn- ut av atmosfæren.

Vanndampen kondenserer til små vanndråper (skyer) når temperaturen synker ned til/under kondensasjonstemperaturen. I atmosfæren har vi både lave og høye skyer med litt forskjellig virkning på klodens temperatur, is enda høyere oppe, og alle faseoverganger betinger stor endring i energiforholdene uten at temperaturen endres. CO2er en gass under alle forhold i atmosfæren, den har ingen faseoverganger som vanndamp. Både vanndamp og CO2 absorberer infrarød utstråling fra overflaten, og sender den ut igjen i alle retninger til områder med lavere temperatur. Vannets faseovergang, vanndamp – vann – is, gir ingen endring i temperatur, bare endring i vannets indre energi (Joule/masse). Det er nødvendig med mye energi for å få til denne faseovergangen. Temperaturen blir forholdsvis stabil, den lagrer mye energi fra utstrålingen uten at temperaturen endres. Den holder temperaturen ganske stabil til tross for utstrålingen til universet. Det å endre temperaturen etter faseovergangen (f. eks øke temperaturen i vanndråper og is), er energikrevende, og temperaturen forblir ganske stabil.

Når CO2 -molekylet absorberer stråling fra kloden, øker molekylets energiinnhold og temperatur. Når molekylet befinner seg oppe i atmosfæren med temperaturer på fra 0 – minus 100 ℃ (273 – 272 K), vil utstrålingen fra overflaten varme molekylet. Men det er stor temperaturforskjell ut til universet, der er det veldig kaldt, ÷ 270 ℃ (2,7 K). CO2 -molekylet stråler ut energi til det kalde universet, og molekylet taper energi og blir kaldere. Et kaldt CO2-moleky kan motta ny stråling fra klodens noe varmere overflate, med ny re-emitering av energi ut til universet. Vi får en energistrøm ut til et kaldt univers og en kaldere atmosfære, ingen oppvarming fra CO2. Et kaldt molekyl kan avkjøle O2 og N2 molekylene i omgivelsene, noe direkte stråling fra overflaten til universet ikke kan, O2 og N2  har ikke de egenskapene som skal til for å motta/absorbere IR-stråling fra kloden. CO2-molekylet kan enten bli varmere pga. stråling fra overflaten, eller kaldere når molekylet har emittert energien ut til universet, T^4 gjelder alltid. Se også:

Why CO2 cools the Surface of the Earth

Dr. Theo Eichten, München;  Professor Dr.-Ing. Vollrath Hopp[2], Dreieich; Dr. Gerhard Stehlik[1], Hanau; Dr.-Ing. Edmund Wagner, Wiesbaden; © January

og: https://www.youtube.com/watch?v=PtE0nzKCocc&feature=emb_title

CO2

Men er det ikke CO2 som er årsaken til at kloden «koker». Det er det vi ofte blir fortalt i nesten alle media, inklusive NRK? 

CO2 skal jo være den store «synderen» til global oppvarming, men her strides de lærde. Våre politikere er overbevist om at CO2 er årsaken til påstått temperaturøkning, men det er ingen bevis for dette. Likevel skal vi bruke store summer på å fjerne denne livets gass, en gass som alt levende på land og i hav er helt avhengig av. Ca. 90 % av tørrstoffet i planter (epler, poteter, korn, trestammer, o.l.) og i mikroorganismer i havet kommer fra denne prosentvis lille mengden i atmosfæren (0,04 %, ett molekyl CO2 blant 2500 andre molekyler). Av dette igjen kommer kanskje 4 % fra menneskelig aktivitet, det betyr ett CO2-molelkyl fra menneskelig aktivitet blantca. 62 500 andre molekyler i atmosfæren. Hva kan det bety for klodens klima? Nytten av å fjerne CO2 fra utslipp og atmosfære virker svært tvilsom. Flere forskere har kommet til samme konklusjon.



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 482 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Temperaturen de siste 2000 årene har da ikke vært spesielt stabil ! – Det har sine naturlig årsaker. Det som er mer interessant er endringene de siste 50 årene. De færreste som har satt seg inn i dette tror det har naturlige årsaker. Mitt bidrag er å se på temperaturendringenes geografiske dimensjon. http://norgeo.no/Metro/tempen.html. Det fremgår at temperaturen øker mer jo lenger nord man kommer. Det kan man forvente når årsaken er mindre utstråling. Hadde årsaken vært mer innstråling., ville temperaturen økt mest i der den er sterkest – de lavere bredde grader – ved ekvator. Det har ikke skjedd. Det styrker bevisene med CO2 som synderen !

    hilsen Harald Stavestrand

    Svar
    • Varmere nordover og økende CO2 nivå i atmosfæren, kan tilskrives økende solinnstråling i det tropiske hav hvor 90 % av solvarmen akkumuleres, og som igjen utlufter mer CO2 og transporterer varmere vann nordover. Om økende CO2 var synderen for varmere er gravis LAVERE temperatur de siste 30 år rundt Syd-Polen i strid med den ikke dokumenterte CO2 hypotesen til IPCC!

      Svar
  • Bra med slike artikler. Jeg er ikke spesialist, men tror ikke på global oppvarming. Klimaet er helt og holdent kontrollert av naturen selv – sol, havstrømmer, atmosfæren, vanndamp, skyer og lignende.

    Det klimahysteriet politikere og andre maser om i dag er kun godt for å skremme alle nasjoner til lydighet mot en kommende verdens-regjering.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Opposisjonsmedier er ikke noe nytt fenomen:

Selv den konservative Fædrelandsvennen startet i opposisjon.

Previous Post

Narrespelet held fram.

No er det mustasjonar vi skal frykte.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.