POSTED IN Krig-fred, Norge

Kissinger med 100-årsslag
mot det moralske krigerske Vesten

Alt-eller-ingenting-holdninga
fører til verdenskrig

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Henta fra Politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Den 27. mai fyller Henry Kissinger 100 år. I slutten av april hadde The Economist et åtte timers langt intervju med Kissinger under overskriften «Henry Kissinger forklarer hvordan vi kan unngå tredje verdenskrig». Kissingers utgangspunkt er at «Vi er på vei mot en stormaktskonfrontasjon» fordi «Begge sider har overbevist seg selv om at den andre representerer en strategisk fare».
Sitater fra intervjuet er oversatt og gjengitt i kursiv her.

Et utdrag av uttalelser i det intervjuet gjengis her. Hovedbudskapet hans for å unngå verdenskrigen nå, er forslag som en samstemmig norsk politisk elite bør motta med forskrekkelse og forakt. «Vi befinner oss i den klassiske situasjonen før første verdenskrig», sier han, «der ingen av partene har mye politisk spillerom, og der enhver forstyrrelse av likevekten kan føre til katastrofale konsekvenser».
Får Kissingers syn gjennomslag, blir verdenskrigen enten utsatt eller i beste fall avblåst.

Kissinger bør gå over i historia som en framstående representant for de realistiske og dermed fredeligere politikerne og teoretikerne. I motsetning til idealistene som jobber for det Ibsen omtalte som «den ideale fordring». De som mener de representerer den eneste rette og ideelle moral. Det er idealistene, de rettskafne og retthaverske, som ivrer for kriger fordi bare da kan den rene og ranke politikk gjennomføres.

Kissinger er omstridt
Kissinger er av mange utskjelt som en krigshisser for sin rolle i Vietnamkrigen, men han anser det å unngå konflikter mellom stormakter som fokus for sitt livsverk. Etter å ha vært vitne til Nazi-Tysklands blodbad og opplevd drapet på 13 nære slektninger under Holocaust, ble han overbevist om at den eneste måten å forhindre ødeleggende konflikter på, er hardnakket diplomati, helst forsterket av felles verdier. «Dette er problemet som må løses», sier han. «Og jeg tror jeg har brukt livet mitt på å prøve å håndtere det.»
Etter hans syn avhenger menneskehetens skjebne av om USA og Kina kan komme overens. Han mener spesielt den raske utviklinga av kunstig intelligens gir dem bare fem til ti år på å finne en løsning.

Da USA måtte gi opp Kina-politikken
Da de kinesiske kommunistene vant krigen i kina tross motpartens massive våpenhjelp fra USA, blei Folkerepublikken Kina oppretta. USA nekta å godkjenne Folkerepublikken. FN vedtok at Kina, verdens største land, ikke skulle være representert i FN. Det var den lille øya Taiwan som USA fikk FN med på at skulle representere Kina. Det tok kineserne med knusende ro i det de forutså at til slutt kunne ikke USA fortsette med en sånn strutsepolitikk. Og det skjedde i 1972 da USA kom på sine knær og måtte anerkjenne at verdens største land eksisterte og også at Taiwan hørte til Kina. Kissinger var en medspiller i den amerikanske snuoperasjonen.

I omtalen av intervjuet forteller han:

Kissinger minnes hvordan det under Richard Nixons første besøk i Kina i 1972 bare var Mao som hadde myndighet til å forhandle om øya. «Hver gang Nixon tok opp et konkret tema, sa Mao: «Jeg er filosof. Jeg tar meg ikke av disse temaene. La Zhou [Enlai] og Kissinger diskutere dette.» … Men når det gjaldt Taiwan, var han veldig eksplisitt. Han sa: «De er en gjeng kontrarevolusjonære. Vi trenger dem ikke nå. Vi kan vente i 100 år. En dag vil vi be om dem. Men det er langt fram i tid
Kissinger mener at forståelsen som ble skapt mellom Nixon og Mao, blei velta etter bare 50 av de 100 åra av Donald Trump. Han ønsket å blåse opp sitt tøffe image ved å vri innrømmelser ut av Kina om handel. I politikken har Biden-administrasjonen fulgt Trumps eksempel, men med en liberal retorikk. 

Kissinger:
Forholdet USA-Kina det viktigste å løse i dag
«USA: Vær mer pragmatisk»
Kissinger er imot den aggressive amerikanske Taiwan-politikken. Han mener en krig om Taiwan

«i Ukraina-stil der ville ødelegge øya og ødelegge verdensøkonomien. Krig kan også sette Kina tilbake på hjemmebane, og ledernes største frykt er fortsatt omveltninger på hjemmebane».
Han mener at forhandlingene i seg selv kan bidra til å bygge gjensidig tillit og den tilliten som gjør det mulig for supermaktene å vise tilbakeholdenhet. Hemmeligheten er ledere som er sterke og kloke nok til å forstå at AI ikke må presses til det ytterste. «Og hvis du stoler helt og holdent på hva du kan oppnå gjennom makt, vil du sannsynligvis ødelegge verden.»
Kissingers tredje råd til håpefulle ledere er å «knytte alt dette til de innenrikspolitiske målene dine, uansett hva de er». For USAs del innebærer det å lære seg å være mer pragmatisk, fokusere på lederskapskvaliteter og fremfor alt fornye landets politiske kultur.

Hr. president — skal vi bli enige om tilbakeholdenhet?
I et land som Norge der kravene er alt-eller-ingenting og det føles som det er en politikk Norge, Europa og USA seirer på alle fronter med, er ikke Kissinger en som forteller det de sjølsikre seierrike vil høre.

«Det er ikke en enkel sak for USA å forlate Taiwan uten å undergrave sin posisjon andre steder.»
«Frykten for krig skaper grunnlag for håp. Problemet er at ingen av partene har mye rom for å gjøre innrømmelser. Alle kinesiske ledere har understreket landets tilknytning til Taiwan. Samtidig er det ikke enkelt for USA å oppgi Taiwan uten å undergrave sin posisjon andre steder, slik situasjonen har utviklet seg nå.»
Kissingers vei ut av dette uføret bygger på hans erfaring i embetet. Han ville begynne med å senke temperaturen, og deretter gradvis bygge opp tillit og et arbeidsforhold. I stedet for å ramse opp alle klagemålene, ville den amerikanske presidenten sagt til sin kinesiske motpart:
«Herr president, de to største farene for fred akkurat nå er oss to. I den forstand at vi har kapasitet til å ødelegge menneskeheten.»
Kina og USA ville, uten å kunngjøre noe formelt, ta sikte på å praktisere tilbakeholdenhet.

Moralske holdninger og Alt-eller-ingenting-politikken
Kissinger er veldig imot Alt-eller-ingenting-holdninga som han mener gjør det umulig å finne en avspenningsløsning. Han er også uenig i å sette menneskerettighetene «i sentrum for politikken». «Vi prøvde å innføre dem i Sudan, men se på Sudan nå». Særlig frykter han det når det gjelder økonomien, at faren er at «handelsagendaen blir kapra av hauker som ikke er villige til å gi Kina noe rom til å utvikle seg i det hele tatt.». Han mener målet om regimeskifte i Kina som en vestlig styrt stat ikke er et sannsynlig resultat av at det kommunistiske regimet avsettes. Det vil bare føre til en borgerkrig som hardner til en ideologisk konflikt og bare øker den globale ustabiliteten. Kissinger ser dessuten det kinesiske systemet som mer konfusiansk enn marxistisk. «Han har møtt mange kinesiske ledere, fra og med Mao Zedong. Han tvilte ikke på deres ideologiske engasjement, men dette har alltid vært sveiset sammen med en sterk følelse av landets interesser og muligheter».

Kina og Ukraina

Kineserne har gått inn i Ukraina-diplomatiet som et uttrykk for sine nasjonale interesser, sier Kissinger. Selv om de nekter å godta Russlands ødeleggelse, anerkjenner de at Ukraina bør forbli et selvstendig land, og de har advart mot bruk av atomvåpen. De kan til og med akseptere Ukrainas ønske om å bli medlem av NATO. «Kina gjør dette delvis fordi de ikke ønsker å komme i konflikt med USA,» sier han. «De skaper sin egen verdensorden, så langt de kan.»

Ukraina,
best bevæpna i Europa, minst strategisk erfarne lederskap
Kissinger nevner en fredsløsning i krigen «der Russland mister noen gevinster, men beholder andre, kan etterlate både et misfornøyd Russland og et misfornøyd Ukraina. »

Europas politikk, «vanvittig farlig»

Etter hans syn er det en oppskrift på fremtidig konfrontasjon. «Det europeerne nå sier, er etter mitt syn vanvittig farlig,» sier han. «Fordi europeerne sier: ‘Vi vil ikke ha dem med i NATO, fordi de er for risikable. Og derfor skal vi bevæpne dem til helvete og gi dem de mest avanserte våpnene».» Hans konklusjon er krass: «Vi har nå bevæpnet Ukraina til et punkt der det vil være det best bevæpnede landet og med det minst strategisk erfarne lederskapet i Europa.»

Kissingers forslag:

For å etablere en varig fred i Europa må Vesten ta to store sprang. Det første er at Ukraina blir med i NATO, som et middel til å holde landet i sjakk og beskytte det. Det andre er at Europa må få til en tilnærming til Russland, som en måte å skape en stabil østgrense på. 

Mange vestlige land vil forståelig nok vegre seg mot det ene eller det andre av disse målene. Med Kina involvert, som Russlands allierte og motstander av NATO, vil oppgaven bli enda vanskeligere. Kina har en altoverskyggende interesse av å se Russland komme intakt ut av krigen i Ukraina. Ikke bare har Xi et «no-limits»-partnerskap med Putin å hedre, men et sammenbrudd i Moskva vil skape problemer for Kina ved å skape et maktvakuum i Sentral-Asia som risikerer å bli fylt av en «borgerkrig av syrisk type».

Russland-Kina ikke «naturlig allierte»

Etter Xis oppfordring til Zelenskij mener Kissinger at Kina kan posisjonere seg for å megle mellom Russland og Ukraina. Som en av arkitektene bak politikken som satte USA og Kina opp mot Sovjetunionen, tviler han på at Kina og Russland kan samarbeide godt. Riktignok deler de en mistenksomhet overfor USA, men han mener også at de har en instinktiv mistillit til hverandre. «Jeg har aldri møtt en russisk leder som har sagt noe godt om Kina», sier han. «Og jeg har aldri møtt en kinesisk leder som har sagt noe godt om Russland.» De er ikke naturlige allierte. 

Kan bli verdenskrig, ja
«En utfordring uten sidestykke, en stor mulighet»
Vi befinner oss i en ny verden med kunstig intelligens som i løpet av ti år vil kunne føre til menneskehetens totale utsletting, mener Kissinger. I lever absolutt i ei tid der den tredje verdenskrigen er mulig. Og det er helt åpenbart at fra det uforsonlige sterkt moralske og krigsvillige norske politiske ledersjiktet, Nobels fredspris utdeler, vil det ikke komme noen fredsinnspill.

Flere burde ta til seg Kissingers realistiske tilnæring til problemene. Litt trøst finner muligens de dominerende «Alt-eller-ingenting»-nordmenn likevel hos Kissinger. Om det ikke blir noen fred på måten han foreslår, og det mislykkes, «må vi være militært sterke nok til å tåle en fiasko».

Hva det blir til om noen år, er ikke noe jeg får se, avslutter 100-åringen sannsynligvis framsynt intervjuet med.

Framheva bilde: 
Henry Kissinger får noen sannhetens ord fra Mao Zedong, mens Chou-En Lai følger med. 
Fra Wikimedia Commons. Bilde falt i det fri, tatt av en ansatt i USAs stat
«tidlig på -70-tallet»

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • wasan Totland
    28 mai 2023 8:58

    Har hørt tidligere at Kissinger har snudd. Det er bra. Mener å huske at han, sammen med avdøde Zbigniew Brzeziński og Jake Sullivan var arkitektene bak en stor del av krigene USA har satt i gang.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Jødisk religiøs rasisme i Israel:

«Død over araberne!»

Forrige innlegg

Hva er det som skjer?

Høy overdødelighet og fødselraten synker i Norge.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.