POSTED IN Russland, Tyskland

Er alt håp ute, eller kan ny ledelse snu skuta?

Kan Tyskland og Russland komme nærmere hverandre?

5 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Av Terje Sørensen

Helt siden jeg som purung gutt besøkte landet sammen med mine foreldre, har jeg vært begeistret for Tyskland og «tyskheten». Entusiasmen har bare økt etter at jeg senere på egenhånd besøkte landet på haike- og bilturer sammen med venner og siden med ektefelle. Et tysk grunnfag ved UiO i slutten av 80-årene var et digert pluss! Rundt årtusenskiftet og i en periode på omtrent 15 år bodde vi fast i Tyskland, og jeg satte meg da og senere grundig inn i landets historie; blant annet fant jeg mange opplysninger om hvorfor landet urettferdig har fått så dårlig ord på seg for sin adferd især under 2. verdenskrig. Der er det masse misforståelser, feilinfo og hatefulle utsagn.

Min entusiasme for Russland er av langt yngre dato og bygget først på min store interesse for landets kultur – især litteraturen. Noen besøk dit har òg styrket interessen, samt at jeg gjennom mitt ekteskap kom i kontakt med folk som var født og til dels oppvokst der, har også betydd mye. Den rådende og etter min mening allmenne russofobien, tror jeg skyldes all negativ publikasjon gjennom en årrekke – især «sovjetskrekken».

Russlands angrep på Ukraina for drøyt to år siden burde ikke ha funnet sted, men jeg kan forstå bakgrunnen. Å ha – og ytterligere få mer av – NATO på dørstokken, kan landet ikke godta.

USA, NATO, EU og Vesten viser i tillegg altfor mye vrangvilje.

For meg er det et håp at Tyskland og Russland kan komme nærmere sammen.

USA saboterte – for å beholde hegemoniet

I en tale gitt for noen år siden, til Chicago Council on Foreign Affairs, kom George Friedman, den anerkjente geopolitiske strategen og tidligere administrerende direktør for STRATFOR (1996-2015), med en tankevekkende observasjon om USAs historiske bekymring for forholdet mellom Tyskland og Russland. Han sa at i det forrige århundret, gjennom begge verdenskrigene og den kalde krigen, har USAs primære interesse vært å forhindre en allianse mellom de to nasjonene. Ifølge Friedman ville en allianse mellom Tyskland og Russland utgjøre den eneste makten som kunne utfordre USAs dominans, og derfor måtte USA arbeide for å forhindre at dette skjedde.

Frykten for en Tyskland-Russland-allianse har dype røtter i geopolitikken, og den stammer fra en bekymring for en kraftig allianse som ville kombinere tysk kapital og teknologi med Russlands enorme naturressurser og arbeidsstyrke. Denne alliansen ville kunne true USAs hegemoni og dominans på verdensscenen, og derfor har USA tradisjonelt jobbet for å hindre at Tyskland og Russland kom sammen i tettere samarbeid.

En av de mest effektive måtene å forhindre en Tyskland-Russland-allianse på, ifølge George Friedman, er å kontrollere Øst-Europa. Ved å ha kontroll over Øst-Europa kan USA forhindre at Russland og Tyskland utvikler et nært forhold og dermed hindre at de to nasjonene danner en uavhengig maktpol på det eurasiske kontinentet. Denne forhindringen ville også hindre Russland fra å bygge bro mellom Europa og Asia, og i stedet bli en isolert region i Europas og Asias periferi.

Historisk sett har både Storbritannia og USA jobbet for å opprettholde konflikt mellom Tyskland og Russland, siden dette har bidratt til å opprettholde USAs hegemoni. En slik strategi krever imidlertid at Tyskland forblir en avhengig alliert til USA og at Russland svekkes, noe som var utfordrende i lys av den økende økonomiske integrasjonen mellom de to nasjonene, frem til Ukraina-krigen startet i februar 2022.

Det er derfor ikke overraskende at USA har vist seg å være fiendtlig innstilt til prosjekter som Nord Stream-rørledningene, som fremmet økonomisk integrasjon mellom Tyskland og Russland. Man kan med rette spekulere om USA stod bak angrepene på disse rørledningene, da de ble betraktet som en trussel mot USAs geopolitiske interesser.

Friedmans observasjoner understreker den komplekse naturen av geopolitiske relasjoner og den fortsatte betydningen av Tysklands og Russlands rolle i internasjonal politikk. Som vi ser; Spillet om kontrollen over Øst-Europa og hindringen av en mulig ny Tyskland-Russland-allianse er fortsatt meget sentrale temaer i dagens geopolitiske landskap. Ny ledelse i USA etter valget i november kan muligens rette opp det som vi har sett de siste tre årene på den geopolitiske slagmarken.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

5 kommentarer. Leave new

  • Torfinn Slettebø
    12 april 2024 9:15

    Når levestandarden fell nok i Tyskland (og Noreg), vert det lysare tider for politikarar som ser verdien av normale tilhøve til Russland.

    Russland har vist tidlegare at landet klarar å sjå stort på gamal fiendskap, dersom fiendar kjem på betre tankar.

    Dei siste tala frå SSB viser at 1 av 5 nordmenn slit økonomisk. Det spekulative oljefondet kan fordampa. Det kan koma til å gå opp for fleire i Noreg og Tyskland kor tåpeleg det er å ruinera seg på å kriga mot ein innbilt fiende.

    Svar
  • AfD beskyldes for å løpe Russlands ærend og undergrave tysk sikkerhet. AfD er ikke russofobe nok for de andre partiene.
    «Sovjetskrekk» er klokt å ha, men den undertrykkende, kommunistiske sovjetmentaliteten behøver vel neppe fryktes fra Russland; det livssynet, som nå er omdøpt til agenda2030, er infiltrert i vesten og integrert i de folkevalgte i EU. Tidligere DDR og Russland har prøvd ut kommunismen og vet av erfaring hva det er for noe. I et sånt system lønner det seg å angi andre og generelt ha de dårligst tenkelige menneskelige egenskaper, som vi ser i EUS udemokratiske eller valgvinnende «representanter» mange levende eksempler på. Proletariatet i Europa vokser nå som bestilt for å skape NWO-sovjetunioner, overstyrte lissom-nasjoner, smart-byer med reiserestriksjoner ut fra eller internt i «UESR, de forente europeiske sovjetrepublikker», NWO=kommunisme, internet-GeStaPO, føydalsamfunn, 1984, inkvisisjon og innkalling eller gulag for «feiltenk», kall-det-hva-du-vil, svineri uansett. De avslører seg igjen og igjen ved å stemple all motstand som høyreekstrem, islamofobisk, antisemittisk, rasistisk, misogynistisk og sikkert flere hersketeknikk-begreper jeg ikke kommer på; all uenighet er konspirasjonsteori, det er ikke noe å diskutere. Generelt er det ikke noe å diskutere i et tyranni; sannhetskonsensus gjør egne meninger til kriminalitet. Å stemme ved valg i en ett-parti-stat er fåfengt, en illusjon av demokrati. Med sovjetmentalitet får man sånne middelmådige, moralsk mindreevna aparatchiks som Stoltenberg, Støre, Solberg, Kjerkol, Høie eller i Tyskland Scholz, Habeck og Baerbock, Drosten, med en forestilling om seg selv helt hinsides all pinlighet oppblåst i forhold til det slette mennesket som sitter i maktposisjon. Etisk lavmål later til å være forutsetningen for å stige i gradene i politikken.
    En ny ledelse i Tyskland er en forutsetning for fred og naboskap, og det samme gjelder Norge. Tyskere ville vært bedre tjent uten utenriksminister Baerbock, hun gjør mer skade enn gagn; det innbilske kvinnfolket erklærer krig mot Russland helt på egen kappe, drar til Kina og mottas der som det selvhøytidelige, dumme neket hun er.
    «….alle partier i forbundsdagen beskyldte torsdag YTRE-HØYRE-partiet AfD (alle som er imot agenda 2030 er «høyreekstreme», ja da) for å løpe Russlands ærend og undergrave tysk sikkerhet.» «……de grønne kalte AfD en sikkerhetsrisiko», «SPD…..kalte Afd et mikrofonstativ for Kreml.» ntb

    Svar
  • Arno Mong Daastøl
    12 april 2024 17:50

    Terje Sørensen skriver korrekt:
    «Historisk sett har både Storbritannia og USA jobbet for å opprettholde konflikt mellom Tyskland og Russland, siden dette har bidratt til å opprettholde USAs hegemoni.»
    Historisk er dette som snytt ut av nesa på det britiske imperiets geopolitikk, se spesielt Halford Mackinders artikkel fra 1904 (Pivot…) , som er klassikeren på dette feltet. For øvrig tilhørte Mackinder «imperie-sosialistene», liksom flere av Londons imperie-strateger, f.eks. Millner. De var også tihengere av eugentikk (rase-foredlng – ‘creating a race fit to rule’) og fra 1880-tallet ser man klare trekk av nazisme med fører-prinsippet osv. Mye litteratur finnes om dette.
    Hva arikkelen mangler er et skritt videre, io dagens situasjon: Kina.
    Kina er helt avhengig av russiske råvarer for ikke å bli innelåst av USAs marine.
    Derfor er nederlag for Russland et skrekkbilde for Kina.

    Svar
  • Man kan velge å tro på denne solskinns historien om Vest-Tyskland og senere Tyskland. Men jeg har en helt annen oppfatning. Man må skille mellom meningmann og eliten. Den tyske elite har holdt landet i et jerngrep fra før andre verdenskrig og fram til idag.
    Riktig nok var aldri Adenauer nazist, med det var alle rundt han. Adenauer tok med seg heile nazi byråkratiet inn I det fjerde riket. + bank, finans, industri osv.
    Det finnes ganske troverdige dukomentasjon at finansgeniet Martin Bohrmann greide å lose minst 800 milliarder 1945 dollar ut av Tyskland før sammenbruddet, også U-235 !
    Hvis vi hopper fram til midten av 1960- tallet så finner vi også troverdige opplysninger om at det var Vest- Tyskland som prøvesprengte atomvåpen utenfor Sør- Afrika.
    Hopper vi enda noen hakk fram til slutten av Mikhail Garbotsjov dager, så var han krystallklar på at Vest-Tyskland drev med rakettprogram, utvikling av kryssermissiler og biovåpen i Afrika.
    Har dere hørt om OTRAG ? ! Legg det opp på # oksen# , så kan det bli ganske uhyggelig.
    Osv!

    Svar
  • Jeg har skrevet det før; Tysklands stilling i Europa har vært for svak. Europa og verden ville vært tjent med et sterkere Tyskland som står mellom Russland og USA, et Tyskland som kjemper for egne interesser politisk, økonomisk og militært. En viktig ting som har hindret det i tillegg til amerikansk press, er tyskernes skyldfølelse for nazismen. Investeringer og utvidet handel med Russland var riktig, men den veien kunne bare lykkes hvis Tysklands stilling var sterkere. Tyskland satset heller på EU for å ikke provosere. Putin begår egentlig en feil når han prater om nazisme i Ukraina. Det vil jo holde tyskernes skyldfølelse vedlike og hindre bedre forhold mellom russere og tyskere. Men på sikt vil nok tyskerne igjen forsøke å gjenoppta bedre forbindelser med Russland.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Clinton-paret overøst med skjellsord.

«Hillary, du er et super-rovdyr».

Forrige innlegg

Israel på kanten av stupet.

Bruker Masada-hendelsen for 2000 år siden til å rettferdiggjøre egen politikk.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.