Ligner kreft på en parasittsykdom?

Den kraftige økningen i tilfeller av «turbokreft» etter covid-19 og innføringen av mRNA-vaksinene har utløst en debatt om hvorvidt rimelige antiparasittmidler kan brukes i behandlingen av langt fremskreden kreft.

Av Huseyin Vodinali

Den kraftige økningen i tilfeller av «turbo»-, altså aggressiv, kreft etter covid-19 og i mRNA-vaksinenes tidsalder har utløst en debatt.

Mens kreftbehandlingen i USA og Europa bygger på kostbare og ofte nytteløse cellegiftkurer, kommer det stadig flere opplysninger om at rimelige og effektive legemidler – som ivermektin og fenbendazol – kan helbrede pasienter med langt fremskreden kreft.

Ivermektin er populært kjent som et ormemiddel for hester, mens fenbendazol er kjent som et ormemiddel for hunder.

Virkeligheten er imidlertid noe annerledes.

Ivermektin er et kraftig antiparasittmiddel (anthelmintikum, et legemiddel mot innvollsorm) som brukes til å behandle parasittinfeksjoner hos både mennesker og dyr.

Historien om ivermektin begynner ikke i laboratoriet til et legemiddelfirma, men i jorden ved en golfbane i den japanske prefekturen Shizuoka. På 1970-tallet oppdaget den japanske mikrobiologen Satoshi Ōmura en tidligere ukjent bakterieart, Streptomyces avermitilis, mens han undersøkte mikroorganismer i jordprøver.

Forbindelsene som denne bakterien produserte, hadde en bemerkelsesverdig lammende virkning på parasitter. Ōmura sendte prøvene sine til den amerikanske parasittologen William C. Campbell. Campbell og hans medarbeidere videreutviklet forbindelsen og utviklet først «avermektin» og deretter en sikrere og mer effektiv variant kjent som ivermektin. Merck lanserte det som et antiparasittmiddel på 1970-tallet.

Resultatet ble en av de største triumfene for folkehelsen i medisinens historie. Elveblindhet (onkocerciasis), som førte til blindhet hos millioner av mennesker i Afrika og Latin-Amerika, og elefantsyke (lymfatisk filariasis), som forårsaket alvorlige funksjonshemninger, ble i stor grad brakt under kontroll. Ōmura og Campbell delte Nobelprisen i medisin i 2015. Påstandene om at ivermektin kan helbrede kreft, fikk først offentlig oppmerksomhet etter et intervju med Mel Gibson.

Senere fikk legemiddelet betydelig oppmerksomhet under covid-19-pandemien, fordi man fant at det kunne fremskynde tilfriskningen. Det ble imidlertid konsekvent nedvurdert og avvist av den etablerte medisinen og mediene, særlig i USA.

Bruken av ivermektin som systemisk kreftbehandling ble utviklet av dr. William Makis, en kanadisk spesialist i nukleærmedisin. Mens han behandlet uhelbredelig kreftsyke pasienter i Alberta som var sendt hjem – med et behandlingsopplegg han selv hadde utviklet, bestående av ivermektin, fenbendazol og mebendazol, sammen med høye doser vitamin C og andre kosttilskudd – ble dr. Makis stemplet som kvakksalver av et system dominert av de store legemiddelfirmaene. Han ble hindret i å praktisere i Canada.

Makis fortsatte deretter sitt arbeid i Florida i USA.

Dr. William Makis sier at han til slutt kan bevise et fenomen han observerte under kreftforskningen sin: at mange forskjellige kreftformer kan reagere på ivermektin.

Makis’ argument bygger på en faktor han betrakter som særlig avgjørende: kreftstamceller.

Konvensjonell cellegift kan ødelegge enorme mengder hurtigdelende kreftceller, men den kan samtidig etterlate kreftstamceller som kan være mer motstandsdyktige fordi de formerer seg langsommere.

Makis mener at disse overlevende cellene kan føre til tilbakefall og metastaser (spredning av kreft).

Det er nettopp på dette punktet han tror ivermektin kan spille en særskilt rolle.

Makis viser til forskning som avdekker flere mulige krefthemmende virkningsmekanismer ved ivermektin, blant annet stoffets virkning på kreftstamceller. Han mener at bruk av ivermektin sammen med konvensjonell behandling med cellegift kan ramme kreftcellegrupper som cellegiften ikke klarer å fjerne effektivt.

Han tror også at mebendazol i fremtiden kan spille en rolle i denne strategien.

Dette baner vei for hans viktigste påstand: Dersom fremtidig forskning bekrefter en betydelig klinisk nytte, kan en kombinasjon av legemidler brukt på nye områder og eksisterende kreftbehandlinger endre behandlingen av enkelte langt fremskredne kreftformer fra å være rent lindrende til å bli helbredende.

Dette er imidlertid ennå ikke et bekreftet klinisk resultat. Det er fortsatt bare en hypotese.

Årsaken er at det etablerte medisinske systemet ikke har tillatt forsøk på mennesker med ivermektin på mer enn 30 år. Mangelen på studier på mennesker blir deretter brukt som begrunnelse for å hindre bruken av legemiddelet.

Når det profittbaserte kapitalistiske helsevesenet – som kontrollerer all betydelig finansiering – stanser forskning på dette området, blir det naturligvis heller ikke gjennomført studier på mennesker!

Det er en fullstendig ond sirkel.

Makis deler likevel historier om tilfriskning på bloggen sin og i sosiale medier – blant annet om en 59 år gammel amerikansk mannlig pasient som overvant kreft i bukspyttkjertelen i stadium fire, og en 73 år gammel tyrkisk kvinnelig pasient som ble frisk fra brystkreft i stadium fire.

Makis beskylder kontrollsystemet, akademia finansiert av velstående interesser og de gigantiske legemiddelfirmaene for å lyve for offentligheten for å beskytte kreftindustrien, som har en årlig omsetning på 233 milliarder dollar.

Makis mener at dette systemet nå har brutt sammen, og fortsetter:

«Det pågår nå sju kliniske forsøk med mennesker som undersøker bruken av ivermektin mot kreft. Ett gjennomføres i California (NCT05318469), mens seks finner sted i Florida (blant annet NCT07487805). Dette gjør ivermektin til en av de mest spennende og mest aktivt utforskede behandlingsmetodene på kreftområdet i dag – langt mer overbevisende enn noen av studiene som for tiden gjennomføres innenfor den etablerte kreftbehandlingen. Det pågår også fem kliniske forsøk som undersøker bruken av mebendazol – som er nesten identisk med fenbendazol – mot kreft. Disse omfatter to studier gjennomført av Johns Hopkins, samt forskning ved internasjonale sentre i Sverige, Egypt og India.»

Oppdagelsen av likheten mellom kreft og parasitter kan spores tilbake til Sovjetunionen.

I 1946 observerte ekteparet og forskerne Nina Kliueva og Grigorii Roskin at et serum utvunnet fra Trypanosoma cruzi løste opp svulster hos mus. Legemiddelet fikk navnet «KR-preparatet» etter initialene deres. (Kilde: The Cure: A Story of Cancer and Politics from the Annals of the Cold War – Nikolai Krementsov.)

Prekliniske forsøk tydet på at dette stoffet – som fikk navnet KR etter initialene til utviklerne – også kunne være effektivt hos mennesker. Den intense medieinteressen rundt KR fikk USAs ambassadør i Sovjetunionen til å søke amerikansk-sovjetisk samarbeid om utviklingen av denne mulige behandlingen. Den tilspissede kalde krigen gjorde imidlertid denne amerikanske interessen til et tveegget sverd.

Interessen gjorde det mulig for Kliueva og Roskin å sikre betydelig forskningsstøtte fra den sovjetiske ledelsen, blant andre Stalin, men den plasserte samtidig ekteparet midt i den ideologiske konflikten mellom supermaktene. De ble anklaget for å ha avslørt «statshemmeligheter» for USA og utsatt for en skueprosess. Deres «upatriotiske synder» ble til og med fordømt i sovjetiske teater- og filmproduksjoner.

Kliueva og Roskin utnyttet sin nyvunne berømmelse til å sikre seg ytterligere finansiering og fortsatte forskningen. Misunnelige kolleger brakte imidlertid arbeidet deres i vanry og tok kontroll over instituttene deres. Arbeidet med KR ble forsinket i årevis og stanset fullstendig etter Kliuevas og Roskins død.

CIA-dokument: Er kreft en parasittsykdom?

Et CIA-dokument fra 1951, som ble avgradert i 2011, viser også at sovjetiske forskere – sannsynligvis Kliueva og Roskin – … … hadde med sammendraget av en vitenskapelig studie som undersøkte likhetene mellom parasittiske ormer og kreftsvulster.

CIAS HEMMELIGE KREFTDOKUMENT ER AVSLØRT! | Den sovjetiske professoren Alpatovs 75 år gamle «parasitt»-oppdagelse: Ernærer kreftceller seg som parasitter?

Forskerne antok at begge strukturene utvikler seg under lignende stoffskifteforhold og samler opp store mengder glykogen, en form for energilagring.

Under den kalde krigen ble CIAs regelmessige overvåking av utenlandsk vitenskapelig forskning betraktet som vanlig etterretningsvirksomhet.

Utsagnet «Dette er ikke vurderte opplysninger» står tydelig øverst i dokumentet. Det viser at CIA verken bekreftet eller ga sin tilslutning til funnene dokumentet inneholdt.

Studien var skrevet av professor V.V. Alpatov, som offentliggjorde arbeidet sitt i 1950 i det Leningrad-baserte tidsskriftet Priroda. Alpatov mente at endoparasitter som lever inne i en vertsorganisme, og ondartede svulster hadde en lignende stoffskifteprofil, noe som tydet på et mulig biologisk slektskap.

Et av stoffene som ble omtalt i CIA-rapporten, var legemiddelet Myracyl D, utviklet av den tyske kjemikeren H. Mauss i 1938. Denne forbindelsen var effektiv i behandlingen av bilharzia (en parasittsykdom), og hadde også vist en viss virkning på svulster i den sovjetiske forskningen.

Dr. Thomas Seyfried, kreftbiolog ved Boston College, mener at parasitter og kreftceller har enkelte felles måter å produsere energi på, og at det er derfor antiparasittmidler noen ganger også kan påvirke svulster.

Det ser ut til at legemidler som ivermektin og fenbendazol – med en årlig kostnad på mellom 200 og 2 000 dollar – også ble oppfattet som trusler av industrien og deretter undertrykt. Dette minner om hvordan Royal Raymond Rifes metode fra 1920-årene, der kreft ble ødelagt ved hjelp av resonansteknikker og hans «supervirusmikroskop», ble betraktet som en alvorlig trussel av det profittstyrte medisinske systemet til Rockefeller.

I tillegg til profittmotivet kom covid-19 i 2019 … Planen om å «redusere verdens befolkning», som nå er kommet frem i lyset, er enda et bevis på hvor hjerteløse kapitalistene er.

Når Cuba – et land som stønner under embargoer og til og med rammes av strømstans – har klart å utvikle kreftvaksiner og kreftlegemidler i løpet av de siste 30 årene, er jeg sikker på at man ville ha funnet en virkelig kur mot kreft dersom Sovjetunionen ikke hadde brutt sammen.

Og da ville selvfølgelig min englesønn Tan – som forlot denne verden før han hadde fylt tolv år – fortsatt vært i live i dag.

Hüseyin Vodinalı fullførte en mastergrad (MA) i journalistikk og TV-produksjon ved New York Institute of Technology i USA i perioden 1992–1994. I samme periode arbeidet han som New York- og FN-korrespondent for Anadolu Agency og TRT. Siden 1995 har han arbeidet som diplomati- og forsvarskorrespondent for tyrkiske riksdekkende TV-kanaler. Han var utenriksredaktør i TRT, Tyrkias statlige og allmennfinansierte fjernsynsselskap. Han gikk av med pensjon fra TRT i 2020. Han publiserer fortsatt jevnlig geopolitiske artikler på nyhets- og kommentarnettstedene Veryansıntv.com og Dağarcık Türkiye. Han har skrevet tre bøker på tyrkisk: «Covid-19 – mer enn et virus», «NATO som mandatorganisasjon» og «Epstein-skandalen – Mossads globale utpressing».

Hentet fra Global Research

Forsidebilde: KI-generert

Redaksjonen har lagt til bilder.