POSTED IN EU, Norge, Norsk politikk

Kampen mot EU-medlemskap må ikke sovne bort.

Fortsatt er det mulig å mobilisere mot Norge som EU-medlem.

7 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Ved et veiskille

Av Jan Christensen

EU-motstanden står ved et veiskille.
Hvilke tiltak må til for at Nei til EU  også blir blant vinnerne ved en tredje EU-folkeavstemning?
Ingenting – fordi seieren gir seg selv? EU-motstanden i det norske folk vil alltid være sterkest? 
Eller:

  • Større synlighet i det offentlige rom? I media. På folkemøter. På folkemunne. Lokalt som sentralt.
     
  • En ledelse som evner å oppildne og skape entusiasme både i og utafor egne rekker? Som både ønsker og klarer å nyttiggjøre seg det enorme potensialet av frivillighet som finnes rundt omkring i landet?
     
  • En medlemsmasse der grasrotaktivitet, ulike aksjonsformer og meningsmangfold i kampen for et fritt og selvstendig Norge vektlegges? I ord og handling.


De siste månedene har bydd på flere EU-avklaringer.

  • Om vi skal tro meningsmålingene, er norsk opinion på glid. EU-tilhengerne blir flere, nei-tilhengerne færre. Dette skyldes ikke minst ensidig media-propaganda og forsøk på å knytte medlemskap til vår sikkerhets-situasjon. Om ja-partiene kommer i flertall – eller før – vil det være duket for ny folkeavstemning. Med sine nærmest utømmelige pengekilder til alskens påvirkningsarbeid, kan vi våkne opp til en blåmandag.
     
  • Både Høyre, Venstre og Miljøpartiet ønsker nå fullt medlemskap i EU. En ny høyreregjering med Fremskrittspartiet som regjeringsparti/støtteparti, ligger i kortene. Med fristende regjeringstaburetter og et nytt EU-parlament dominert av deres politiske meningsfeller, kan mye av FrPs nåværende EU-motstand stå for fall.
     
  • Senterpartiet som garantist mot ytterligere EU-tilknytning, er på vikende front. Oppslutningen i forhold til siste stortingsvalg er halvert, noe som kan få følger for partiets innflytelse i regjering. Jamfør EUs Fornybardirektiv, EU-press og signaler om villighet til å godta deler av direktivet.
    Arbeiderpartiet holdes foreløpig i sjakk av fagbevegelsen, men hvor lenge?


Sånne nye 
framtidsutsikter krever nytenkning. Organisasjonen må bli mer synlig og mindre traust og kjedelig.  Forholdene må legges bedre til rette for engasjement og oppfinnsomhet. Sentralt som lokalt. 
Noen områder peker seg ut:


1. Hvordan bli flere?
Medlemstallet betyr mye for Nei til EUs politiske innflytelse. Til tross for at mange ressurser brukes på medlemsverving, synker medlemstallet. Grunnfjellet dør ut, færre blir avhengig av primærnæringene, befolkningen blir mer multikulturell og vi rekrutterer for få yngre. For få år siden var vi rundt 20.000, for enda flere år siden det 8-dobbelte. Nå har Nei til EU om lag 18.000 medlemmer.
 
2. Hvordan nå breiere ut?
Nei til EU bruker mye tid på  administrasjon, utredninger, rapporter og artikler. Kostbare møteaktiviteter og omfangsrike ambisjoner, er også en del av bildet. 
Hva er eksempelvis vitsen med å vedta et hele 16-siders arbeidsprogram for 2023-24 eller å lage tungt fordøyelige utredninger som bare når de færreste? Er det ikke lurere å konsentrere seg om færre saker, enkelt språk og mer utadrettet aktivitet – alene og sammen med andre – og få gjennombrudd?


3. Hvordan komme på offensiven og mer sette dagsorden i den offentlig debatt?
Nei til EU evner i for liten grad å utnytte og tydeliggjøre det potensialet som ligger i de siste års viktige EU-relaterte saker. Strømpriseksplosjon, krafteksport, grønt skifte og dyrtid – for å nevne noen. 
Det er et tankors at Facebookaksjoner som tar opp sånne emner, har rekruttert hundretusenvis av medlemmer, mens Nei til EU opplever tilbakegang.

Hvorfor ikke kun kreve et klikk på Facebook, på andre sosiale media eller på Nei til EUs hjemmeside, for å bli sympatisør? 
Og noen personopplysninger pluss en femtilapp i kontingent for i tillegg å bli livstids-medlem? 
Og så satse på ekstrakontingent og pengegaver for de som har råd og har en dypere forståelse for Nei til EUs økonomiske behov?
Dagens standard-kontingent på nær det tidobbelte, er ingen medlemsverver. Spesielt ikke i ei tid da mange av våre potensielle medlemmer opplever at de stadig får mindre å rutte med.


Om lavere kontingent fører til færre inntekter for Nei til EU, må løsningen være å slanke organisasjonen.
Hvorfor ikke trekke «billige» pensjonister mer med i Nei til EUs administrative og politiske arbeid? 
Er det for eksempel nødvendig med ni faste ansatte, et råd på 50-60 personer, hvorav mange har gått ut på dato? 
Og med landsmøte annethvert år?



Inntil for et par år siden hadde Nei til EU eget medlemsblad. «Standpunkt» kom ut med tre årlige utgaver, både på papir og digitalt. Så ble alt plutselig lagt ned, visstnok av økonomiske grunner. 
Når flertallet av Nei til EUs medlemmer er i pensjonistalder og når mange av disse føler seg langt mer bekvemme med lesing på papir framfor skjerm, svekkes tilhørighet og lojalitet.
I tillegg blir det dyrere for de fylkeslag som satser på god medlemskontakt, å sende ut papirinformasjon. Før kunne sånt vedlegges medlemsbladet, nå må det eventuelt sendes separat.

Verdt å merke 
er at NKP, Norges kommunistiske parti, anslagsvis med under 1000 medlemmer, klarer å utgi  papiravisa «Friheten» annenhver uke, og at Buskerud Nei til EU på sitt siste årsmøte krevde at «Standpunkt» må gjenoppstå.


Økt synlighet krever tillitsvalgte som behersker påvirkning gjennom ulike media, og som tør stå fram. Sånt krever ikke minst organisert opplæring og at vi evner å bygge opp, styrke og oppmuntre hverandre. Dagens Nei til EU har ikke kultur for sånt.


Siden Nei til EU er en grasrotorganisasjon, må også makt, myndighet og aksjonsformer delegeres til fylkes- og lokallag. Kravet må være at lokallagene holder seg innenfor organisasjonenes vedtekter og bærebjelker. Resten må det aktuelle lag selv kunne bestemme.

 
Nei til EU må også legge bedre til rette for interne diskusjoner. Både i et gjenoppstått «Standpunkt» og primært også på eget internettforum sånn at de som ikke er på Facebook, også dras med. Opplysningsarbeid, diskusjoner og debatt bør oppmuntres, og bedre speile det mangfoldet som finnes blant Nei til EUs medlemmer. 


I dag opplever mange at Nei til EU har gått på dato. Buskerud Nei til EUs første leder og for 20 år siden aktuell som leder i Nei til EU, Olav Boye, hevder blant annet at Nei til EU har utspilt sin rolle, at de ikke evner å se viktige sammenhenger, og at de er uvillige til å diskutere utviklingen mot en ny statsdannelse: Europas forente stater.


Nei til EU har landsmøte til høsten. Klarer landsmøtet å bidra til en ny giv?
I motsatt fall kan stadig flere stille spørsmålet om kampen mot EU best ivaretas gjennom nei-partiene, fagbevegelsen og andre organisasjoner. 


I mellomtiden kan jeg og andre leve i håpet om at alt er mulig og ingenting umulig.

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt nyhetsbrev

Redaksjonen har lagt til bilde
 

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

7 kommentarer. Leave new

  • Lars Malkjærn
    13 mai 2024 11:39

    men Gro skrev jo under avtale med EU på Korfu den 24 juni i 1994, sammen med Godal Berg og Knutsen. Jonas var antagelig med

    Svar
  • Nemlig!
    Det håpes kanskje på et «offisielt» medlemskap før folket oppdager at Norge har vært medlem siden 1994, ifølge Synnøve Fjellbakk Taftø.

    Svar
  • Northern Light.
    13 mai 2024 14:08

    Slik som Nei til EU organisasjonen beskrives tyder den på at den har blitt passivisert, som er et sikkert kjennetegn på at storkapitalens folk har infiltrert organisasjonen. Motsvarigheten til Nei til EU er Europabevegelsen, som har kapitalkreftene i ryggen, som kontrollerer hovedstrømpresse og media (MSM) i alle EU-land. Det er MSM som omgir befolkningene med positiv EU-informasjon diktert av storkapitalen, en subtil påvirkning med stadig gjentakelse av ordene «tilhørighet, fellesskap, felles-marked, sikkerhet», og den indoktrinerte frykten for Russland. Europabevegelsen har ubegrensede ressurser, Nei til EU fungerer nærmest på dugnad.

    Et MSM som knapt kritiserer EU, og skjønnmaler alt EU-kommisjonen forslår. En EU-kommisjon som ikke er folkevalgt, det er et aristokrati utnevnt av storkapitalen. Er EU en union av noe, må det være styremedlemmer i de store multinasjonale selskapene, for de rike har blitt rikere og de fattige fattigere for hvert år siden EU har blitt opprettet. EU er et globalistisk prosjekt, pakket inn i ord så befolkningene skal tro det er til deres beste, men det er til storkapitalens beste.

    For eksempel når det gjelder energi, eksistensielt for folk, så har kapitalen har på en slu måte klart å få befolkningene til å tro med ACER at det er bedre at all energi er samlet i «et felles energimarked». Ordet felles får folk til at det gir «energisikkerhet». Ordene felles og sikkerhet gjorde at folk mistet motforestillingene mot at nasjonal energiforsyning ble underlagt marked og børs.

    Men den eneste anvendelsen av ordet «felles» kan brukes for, er at Europas folk har til felles at de har blitt lurt av storkapitalens politikere og MSM, til å tro at å oppgi nasjonal råderett og suverenitet over landenes energiproduksjon gir folket sikkerhet. Det eneste en kan si med sikkerhet, og her er Norge kanskje det beste eksemplet, er at storkapitalen har klart å få kontrollen over et lands kraftproduksjon som er tilstrekkelig for landets industri, næringsliv, landbruk og husholdninger, til 12 øre per kWh, og som ga folk en strømpris på 30 øre kWh, og selge den tilbake for opptil flere kroner per kWh. Det gir ikke energisikkerhet for folket, det gir bare med sikkerhet kraftspekulantene på kraftbørsen milliongevinster med å få prisen på kraft å høy som mulig.

    En globalistisk politikk gjør at all konsentreres til få eiere, og det er til kapitalen, ikke folk og land. Når det gjelder landbrukspolitikken, eier nå bare 3 prosent over halvparten av all dyrkbar mark i EU. Og de 3 prosentene er ikke bønder, det er agrobusiness-selskaper. Eu tillater at kapital utenfor EU kan kjøpe opp jord i EU, for eksempel har kinesiske selskaper fått kjøpe noe av den beste jorden i Frankrike. EU driver krig mot småbrukerer og middelstore bruk, det meste av landbrukssubsidiene går til de største gårdene, minst til økologiske småbruk.

    Det samme når det gjelder havbruket. EUs fiskeripolitikk begunstiger redere med store fabrikktrålere, ikke kystfiskere med sjarker og skøyter som leverer fisken til lokale fiskemottak. Som vi ser i Norge, utformer fiskeridirektoratene dyre sertifiseringer for kystfiskernes båter, og gjør at redere kan ha flere fiskekvoter som kan selges til høystbydende. Storkapitalen vil ha vekk mindre matprodusenter på land og hav.

    EU-kommisjonen har også kommet med forslag om å privatisere helsevesenet. Det gjør at mange fra lavere samfunnslag mister helsetilbud, for de kan ikke betale private helseforsikringer. Spesielt ikke når EUs energipolitikk med påskudd i klimapolitikken, har gjort arbeiderklassen til arbeidene fattige. Den ikke-valgte EU-ledelsen i Brussel følger storkapitalens diktat, og gir tusenvis av milliarder til storkapitalen via deres prosjekter som grønn energi, plandemier og Ukraina, les USAs våpenindustri. Så sier også Lisboa-traktaten at EUs politikk skal være markedsøkonomi, og ikke fordele velstand til innbyggerne under øvre middelklasse.

    EUs globalistiske politikk må reverseres skal en hindre at alle landressurser og velstand i EU-landene tas over av kapitalkreftene. Det kan bare gjøres av at storkapitalens politikere byttes ut med politikere som representerer folk og lands interesser. Landene må melde seg ut av EU og EØS, og energiforsyning og infrastruktur må legges under folkets kontroll. Landene må opprette egne sentralbanker og valuta, og ha et eget forsvar som ikke er integrert i USAs krigsmaskin, ha kontroll over innsatsfaktorene i landbruket selv, så høy selvforsyning av mat som mulig, og ha egne landegrenser som håndheves.

    En bevissthet om dette blant folk kan ikke en passivisert Nei til EU bevegelse klare å få ut til folk, spesielt med «Ja til EU», en Europabevegelse i andre ring-hjørnet, med storkapitalens MSM og ubegrensede ressurser. Det blir en dyr lekse for det norske folk, når hjemfallsretten for vannkraften oppheves i EU, og alle landets ressurser som olje og gass og nå de nye enorme mineralressursene, ikke bare kommer under storkapitalens kontroll, men også eierskap.

    Svar
    • wasan Totland
      13 mai 2024 20:04

      Det er riktig. Organisasjonen nei til EU er kuppa for leenge siden. Bare det at de er for den merkelige eøs avtalen sier sitt. Jeg tror ikke Norge har noen reservasjonsrett ovenfor EU heller. Nærmeste framtid vil vise om jeg har rett? Det hele er bare et spill med løgner til folket.

      Svar
  • Hvis Nei til EU har 18 000 medlemmer og alle betaler full pris 435,-/, har de inntekter på ca. 7,8 mill. I tilligg har de sikkert noe fra Staten. Det virker som om organisasjonen er blitt en knirkete gammel gjeng som sitter på et kontor og produserer papir for et hyggelig tilskudd på pensjonen.
    Kanskje medlemmene burde velge et nytt styre som kan rydde opp i organisasjonen og få inn aktivt blod. Nei til EU (og EØS) er en av landets viktigste kampsaker! Det er for mange politikere med ambisjoner om internasjonale verv som prøver å selge oss idéen om at hvis vi ikke er medlemmer og gir bort strømmen vår til ACER på bekostning av norske bedrifter, hytteeiere og vanlige forbrukere, så vil ikke Tyskland og resten av Europa kjøpe gass, olje, fisk og mineraler fra oss. Og så skal fuglekverner til lands og vanns, batterifabrikker og lignende redde oss. For en gedigen bløff!

    Svar
  • Kåre Magne
    13 mai 2024 21:38

    EØS og EU er jo nesten samme ulla, det ene er et uoffisielt medlemskap, det andre et offisielt medlemskap. Organisasjonen burde kanskje skiftet navn fra «Nei til EU» til «Nei til EØS og EU» for å gjøre den mer offensiv. Men hvis «Nei til EU» er kuppet (som Northern Light er inne på) så er det vel heller tvilsomt om DET vil skje. Skulle vært interessant å vite hvor mange av de 18000 «Nei til EU-medlemmene» som er tilhengere av EØS.

    Svar
  • Men HVORFOR lager man en, overnasjonal, organisasjon som skal hindre at nasjoner som har lyst til å handle/ikke-handle med hverandre?
    Og utestenge/straffe de som vil styre eget nasjonale løp med handel, ikke-handel?
    Er ikke dette mafiavirksomhet?

    Hva er (ellers) den egntlige ideen?

    Uffda disse fæle ‘ høyreorienterte.’ 😉

    ‘EU er en organisasjon der medlemslandene på noen områder har gitt fra seg sin suverenitet. Det betyr at EU kan lage lover og at denne lovgivingen har fortrinn over nasjonal lovgiving.
    Dette er Le Pen sterkt imot, og ønsker å gjennomføre en folkeavstemning over å sette nasjonal lov over EU. ‘
    e24.no/internasjonal-oekonomi/i/8Q886d/le-pen-seier-kan-ryste-europa-konsekvensene-kan-ikke-overdrives

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Helse dreier seg om penger for Pfizer:

Etter covid-vaksiner satser de nå på kreftmarkedet.

Forrige innlegg

Hvor kommer denne drapslysten fra?

Europa på randen av ny krig.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.