POSTED IN EU, Norsk politikk

Kampen mot ACER må føres andre steder enn i rettsapparatet.

Tvers igjennom lov til seier!

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt nyhetsbrev

Handlingsrom og politisk vilje

Av Jan Christensen

Etter å ha samlet inn millioner av kroner til rettssaken mot det tredje ACER-direktivet – og tapt – kan det kanskje være lurt for oss EU-motstandere å tenke nøye gjennom hvilke aksjonsformer som heretter bør prioriteres. Kanskje er en lærdom at rettsapparatet ikke er det rette sted å føre EU-kamp? 

En annen at det kun er folkelig mobilisering og grasrotpress mot våre politikere som kan føre fram?

Og en tredje: Med spesielt Høyre i maktposisjon kan alle seire bli kortvarige.



Om Høyesterettsdommen legges til grunn, har Norge større spillerom innafor EØS-avtalen enn vi har trodd. Når det for mange ikke kan virke sånn, kan det komme av at vår politiske elite er mer opptatt av markedets og Brussels interesser framfor Norges. De sminker oss som ei brur for å gjøre landet vårt mest mulig lekkert foran et ønsket giftermål i Brussel.

En annen forklaring kan være manglende kunnskap. EU- og EØS-regelverket er blitt for omfattende og for komplisert – også for politikerne. Da er det tryggest bare å jatte med eller holde kjeft.

Toneangivende krefter i store partier presser fram stadig større EU-underkastelse. Disse finnes først og fremst i Arbeiderpartiet og Høyre. Følgelig kan enhver stemme på disse partier være en stemme for stadig mer ukritisk EU-tilnærming. For en fagbevegelse med økende EØS/ACER-motstand er dette et tankekors. Hvorfor støtte partier dominert av politikere som motarbeider – eller er lunkne – til våre viktigste kampsaker?

EØS-avtalen var Gro Harlem Brundtlands «genistrek» i begynnelsen av 90-årene. Mens den folkelige motstanden mot EU bare vokste, ble EØS en politiker-utvei som skulle undergrave et eventuelt folkeavstemnings-nei. Riktignok sikret folkets nei at vårt fiske og vårt landbruk fortsatt ble et nasjonalt anliggende, og at vi skulle ha Handlingsrom – reservasjonsrett – når det gjaldt nye EU-bestemmelser. Vi skulle kunne si ja eller nei til å innlemme disse i vårt lovverk. Dessverre har praksis vist at dette bare er en papirbestemmelse. Eller som det hevdes i Nei til EU-tidsskriftet «Vett» 1/23: 

«Skiftende regjeringer har tilpasset oss, og slukt kameler både medhårs og mothårs – enkelte ganger endog på tvers – tilsynelatende uten engang å kremte etter å ha satt sine handlinger fast i halsen. Vi kan jo ikke bruke handlingsrommet vårt til å komme med innsigelser og vetorett i tide og utide, blir det med stor pondus hevdet. EU kan jo komme med motreaksjoner må vite. Motspørsmålet mot det må bli hva vi skal med et handlingsrom som kun brukes på enkle og relativt sett små saker. Med andre ord er det i praksis et spill for galleriet og ikke egentlig ment å bli brukt.»

Hittil har Norge bare brukt Handlingsrommet en gang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. For drøye 10 år siden ble Stoltenberg-regjeringa presset av fagbevegelsen til å si nei til 3. postdirektiv. Kort tid etterpå kom Erna Solberg til makten, og reservasjonen ble opphevet – for evig og alltid – så lenge Norge er underlagt EØS-avtalen. I dag kan vi se resultatet: Rasering av postjenester over hele landet. 

Ikke bare ligger Handlingsrommet dødt, våre politikere har også undergravd vår råderett på de områder som ikke omfattes av EØS-avtalen. Importen av tollfrie landbruksprodukter fra EU øker stadig, mens vår eksport av landbruksvarer til EU står på stedet hvil. Bruk legges ned, våre distrikter avfolkes, vår sjølbergingsevne reduseres. Vi har lenge vært i strid med EU om bl.a. kvoter og fiskevernsoner på Svalbard. Markedsliberal og EU-vennlig tenking får innpass: Fiskekonsesjoner til et fåtall tråler-redere, uthuling av leveringsplikten. I dag foredler Polen mer norsk fisk enn vi nordmenn gjør selv. Vi taper arbeidsplasser i Kyst-Norge. Vi taper inntekter. Salg av ferdigvarer er mer lønnsomt enn salg av råvarer.

Tilgangen til EUs «indre marked» for industrivarer var i sin tid et viktig argument for EØS-avtalen. Vår eksportindustri skulle slippe toll på det europeiske marked. Betingelsen var at vi ga samme fordeler til EU-landenes industrivare-eksport til Norge, samt at vi betalte godt for en sånn «likeverdighet». 8-9 milliarder kroner årlig, i kontingent. Analysebyrået Menon Economics har funnet mange  skyggesider ved EØS-avtalen. Blant annet at næringslivet bruker den som ei sovepute, se her. Vi har gjort oss for avhengig av det europeiske marked og ligger på en jumboplass når det gjelder utvikling av nye markeder i andre land. Som gjenytelse har vi også måtte akseptere at det settes pristak på norsk gass. Dette betyr at Norge, stikk i strid med EUs markedsliberale prinsipper, tvinges til å selge gass til under markedspris.

Mange EU-land har truffet særegne tiltak for å beskytte egen industri. Frankrike, Spania, Østerrike, Italia og Tyskland har for lengst innført flere støtteordninger og eksportreguleringer. Frankrike har eksempelvis – stikk i strid med EU-regelverket – både innført fastpris på strøm og prioritert innenlandske kunder framfor strømeksport.

Kunne Norge 
gjøre lignende? Høyesterett mener tydeligvis ja. 
At vi har handlingsrom, men at denne hindres av manglende politiske beslutninger. 
Selv vil jeg vektlegge:

  • EUs stormakter og tidligere kolonimakter, er vant til å gjøre det som tjener deres egne interesser. Solidaritet og samhold har sine begrensninger, med eller uten Handlingsrom. 
     
  • I den norske politiker-eliten rår husmandsånden og underdanigheten, en overdreven respekt for importerte lover og regler og nærmest blind tro på at alt som bestemmes i Brussel er til vår fordel. 


Med sånne holdninger forblir de  Brussel-tro også etter at Dovre – og Høyesterett – har falt.

Forsidebilde: Lexica

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Ukraina:

Gravide kvinner får verneplikt og må tjenestegjøre i frontlinjen.

Forrige innlegg

Rekrutteringsproblemer til de militære i USA.

De uvaksinerte ønskes nå tilbake.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.