Ennå er ikke IS nedkjempet. USA prøver fortsatt å manøvrere i Midt-Østen både i Syria og i andre land og menneskene i Norge forstår fortsatt ikke hvilke krefter som virker. Denne artikkelen til John Pilger kan derfor godt leses på nytt, den er aktuell selv om det er over fire år siden den ble skrevet.

Knut Lindtner

Fra Pol Pot til IS: Blodet tørket aldri.

Av John Pilger.

John Richard Pilger er en australsk journalist og dokumentarfilmskaper fra Sydney. Han bor hovedsakelig i London i England.

Med utgangspunkt i IS sin villskap i Beirut og Paris, skriver John Pilger om røttene som gir grunnlaget for terrorisme og hvordan vi kan håndtere det.

I forbindelse med gjennomføringen av President Nixons ordrer om en «massiv» bombing av Kampuchea i 1969 sa Henry Kissinger (USAs utenriksminister, overs)) «alt som flyr og alt som rører seg.»

Mens Obama iverksetter sin syvende krig siden han fikk Nobels fredspris og Francois Hollande lover nådeløse angrep på det ødelagte landet (Syria, overs.), gjør den iscenesatte hysterien og løgnene en nærmest nostalgisk med tanke på Kissingers morderiske ærlighet.

Som vitne til de menneskelige konsekvensene av den oppskrudde villskapen – inkludert hodekapping av offer, kroppsdeler strødd overalt – er jeg ikke overrasket over den historiske glemselen som nok en gang finner sted. Et talende eksempel er fremveksten til Pol Pot og Røde Khmer, som hadde så mye til felles med dages IS i Irak og Syria. De var også hensynsløse og middelalderske som startet som en liten sekt. De var også et produkt av en USA-produsert apokalypse (… «viser i dag gjerne til voldelige dommedager», Wikipedia, overs.), den gangen fra Asia.

Ifølge Pol Pot var hans bevegelse «færre enn 5000 dårlig bevæpnete geriljasoldater som ikke hadde noen klar strategi, taktikk eller lojalitet og ledere». Med en gang Nixons og Kissingers B-52 bombefly var kommet i sving som del av det de kalte «Operasjon Meny», måtte vestens virkelige verste «demon» gni seg i øynene over hellet sitt. USA slapp tilsvarende 4 Hiroshima-bomber over landsbygda i Kampuchea fra 1969-73. De flatet landsby etter landsby og kom tilbake for å bombe restene og kroppene. Kratrene ser ut som store halskjeder etter blodbadet og de er enda synlige fra lufta. Terroren var helt ubeskrivelig. En tidligere Røde Khmer-offiser beskrev hvordan de som overlevde «stivnet fullstendig og at de kunne gå omkring uten et ord i dagevis. Gjennom-rystet og halvgale var disse menneskene klar for å tro alt de ble fortalt… Det var det som gjorde det så lett for Røde Khmer å få folk over på sin side.»

En finsk regjeringsoppnevnt undersøkelseskommisjon anslo i den etterfølgende borgerkrigen og beskrev bombingen som «første stadium i et tiår med folkemord». Det Nixon og Kissinger startet, fullførte deres tjenestemottaker, Pol Pot. Under bombene vokste Røde Khmer til en formidabel styrke på 200 000.

IS har en lignende fortid og nåtid. De fleste begrunnete anslagene sier at Bush og Blairs invasjon av Irak i 2003 har ført med seg minst 700 000 drepte – i et land som ikke har noen tidligere historie med jihadisme. Kurderne hadde gjort territoriale og politiske avtaler; det var klassemessige og sekteriske forskjeller mellom sjiaer og sunnier, men de holdt fred med hverandre; ekteskap på tvers av skillene var vanlig. Tre år før invasjonen kjørte jeg gjennom hele Irak uten frykt. De var stolte av å være irakere og arvinger av en sivilisasjon som fortsatt, slik de så det, eksisterte.

Bush og Blair blåste alt dette til himmels. Irak er nå jihadismens reir. Al-Qaida – på samme måten som Pol Pots «jihadister» – grep sjansen som bød seg som følge av voldsomme angrepet som skapte frykt og gru, og den borgerkrigen som fulgte. «Opprørerne» i Syria fikk enda større gevinster, med de hemmelige våpenforsyningene fra CIA og Gulf-statene og forsyningslinjer og penger via Tyrkia. Det at det ankom rekrutter fra utlandet var uunngåelig. En tidligere britisk ambassadør, Oliver Miles, skrev: «(Cameron)-regjeringen følger Tony Blairs eksempel. Han ignorerte en entydig råd fra utenriksdepartementet, MI5 og MI6 om at vår Midt-Østen politikk og i særdeleshet våre Midt-Østen kriger – hadde vært en hoveddrivkraft for å rekruttere muslimer til å terrorisere i Storbritannia.»

IS er avkommet til de i Washington, London og Paris som gjennom sine konspirasjoner for å ødelegge Irak, Syria og Libya, har begått ubeskrivelige forbrytelser mot menneskeheten. På samme måte som Pol Pot og Røde Khmer, er IS mutasjonen til en vestlig stats-terror som er sluppet løs av en korrupt vestlig elite som er uberørt av konsekvensene av sine handlinger, der de sitter langt borte i sin egen verden. Deres medskyldighet kan ikke nevnes i «våre» samfunn, det gjør de som undertrykker denne kritiske sannheten til deres medsammensvorne.

Det er 23 år siden Irak fikk sitt holocaust, umiddelbart etter den første Gulf-krigen, da USA og Storbritannia kapret FNs sikkerhetsråd og påtvang det irakiske folket straffesanksjoner – ironisk nok noe som forsterket den hjemlige autoriteten til Saddam Hussein. Det var som en middelaldersk beleiring. Praktisk talt alt som trengtes for å opprettholde en moderne stat var bokstavelig blokkert – fra klor som trengs for å trygge vannforsyningen til blyanter til undervisningen, reservedeler til røntgenapparater, vanlig smertestillende tabletter og medikamenter som kunne brukes mot de nye sykdommene som oppstod som følge av krigen i sør, hvor støvet var forurenset fordi utarmet uran ble brukt.

Like før jul 1999 la handels- og industridepartementet restriksjoner på eksporten av vaksiner som skulle beskytte irakiske barn mot difteri og gulfeber. Kim Howells, statssekretær i Blair-regjeringen, forklarte hvorfor. «Vaksinene til barna», sa han, «kunne brukes som masseutryddelsesvåpen.» Den britiske regjeringen kunne slippe unna med en slik uhyrlighet fordi mediene som rapporterte fra Irak, ga Saddam Hussein skylden for alt.

Under den falske etiketten «humanitær» ble det i «olje for mat programmet» beregnet at hver iraker trengte $100 for å overleve i et år. Dette beløpet skulle dekke hele samfunnets infrastruktur og mest fundamentale tjenester, slike som kraftforsyning og vann. «Tenk deg», sa FNs assisterende generalsekretær, Hans Von Sponeck, til meg, «her skal denne luselønnen kompensere mangelen på reint vann, at de fleste syke mennesker ikke har penger til behandling, og tenk bare på de plagene folk påføres for å klare seg fra dag til dag – så får du et glimt av marerittet. Og ikke glem at dette gjøres helt bevisst. Jeg har ikke tidligere likt å bruke ordet folkemord, men nå er det uunngåelig.»

Med avsky sa Von Sponeck opp stillingen som FNs humanitære koordinator i Irak. Etterfølgeren hans, Dennis Halliday, en like respektert og erfaren FN-representant, har også sluttet. « Jeg ble instruert», sa han, «å gjennomføre en politikk som tilfredsstiller definisjonen på folkemord: en målrettet politikk som har drept over en million mennesker, voksne som barn.»

Et studie utført av UNICEF, fant at mellom 1991 og 1998, da blokaden var på det høyeste, var det over 500 000 dødsfall for mye blant irakiske barn under 5 år. En TV-reporter i USA la dette frem for Madeleine Albright som var USAs FN-ambassadør ved å spørre: «Er prisen verdt det?» Albright svarte, «Vi tror prisen er verdt det.»

I 2007 sa den ledende britiske offisielle representanten for sanksjonene, Carnie Ross, også kjent som «Mr. Irak», til et parlamentutvalg at «(USA og UK) effektivt hindret en hel befolkning midler å overleve.» Da jeg intervjuet Carne Ross tre år seinere var han matret av anger og beklagelser. «Jeg er skamfull», sa han. Han er i dag en sjelden sannhets-forteller om hvordan regjeringen bedro og hvordan etterplaprende medier spilte en avgjørende rolle gjennom å spre og vedlikeholde bedraget. «Vi foret (journalistene) med nyheter som var renset, eller vi frøs dem ut.»

I fjor stod det i en ikke atypiske overskrift i The Guardian: «Overfor IS sitt skrekkvelde må vi handle». Frasen «må vi handle» er en formaning, en advarsel om det vi har fortrengt, fakta, det vi har lært og beklager eller skammer oss over. Forfatteren  av artikkelen var Peter Hain, en tidligere utenriksmedarbeider og ansvarlig for Irak under Blair. I 1998, da Dennis Halliday avslørte omfanget av lidelsene i Irak som regjeringen Blair hadde et hovedansvar for, beskyldte Hain han for å være en apologet (forsvarer) av Saddam. I 2003 støttet Hain Blairs invasjon av Irak på grunnlag av de gjennomsiktige løgnene. På en seinere Labour Party konferanse avviste han invasjonen som et «perifert tema».

Nå er Hain på ferde igjen og krever «bombekrig, droner, militært utstyr og annen støtte» til de som «risikerer folkemord» i Irak og Syria. Dette vil fremme «nødvendigheten for en politisk løsning». Den dagen Hains artikkel stod på trykk, var tilfeldigvis Denis Haliday og Hans Von Sponeck i London og på besøk hos meg. De var ikke sjokkert over dette dødelig hykleriet til en politiker, men beklaget det vedvarende, nesten uforklarlige fraværet av intelligent diplomati i forhandlingene om noe som kan minne om våpenhvile. Over hele verden, fra Nord-Irland til Nepal, har alle de som anser motparten som terrorister og kjettere sittet overfor hverandre. Hvorfor ikke nå i Irak og Syria? Istedet fremkommer en monoton, nærmest sosiopatisk ordkaskade fra Cameron, Hollande, Obama og deres «koalisjon av villige» når de foreskriver mer vold fra 30000 fot på steder hvor blodet fra deres tidligere eventyr aldri har tørket. De ser ut til å like sin egen vold og dumhet så mye at de er villig til å fjerne sin eneste virkelige verdifulle allierte i området, den syriske regjeringen. Dette er ikke noe nytt, noe den følgende lekkete etterretnings-filen fra USA og Storbritannia illustrerer:

«For å lette handlingene til frigjøringsstyrker … må spesielle anstrengelser gjøres for å eliminere visse nøkkelpersoner og en fortsettelse av indre forstyrrelser i Syria. CIA er forberedt og SIS (MI6) vil forsøke å iverksette mindre sabotasjehandlinger og lignende aksjoner innad i Syria, hvor det arbeides gjennom kontakter og med personer…utvikles en nødvendig grad av frykt… grensesammenstøt (vil) være forløperen for intervensjon … CIA og SIS bør bruke … sine evner til både psykologisk og feltvirksomhet for å øke spenningen.»

Dette ble skrevet i 1957, selv om det kunne vært skrevet i går. I imperiets verden er det ikke noe vesentlig som endrer seg. I 2013, avslørte den tidligere franske utenriksministeren Roland Dumas at «to år før den arabiske våren» ble han fortalt i London at det var planlagt en krig i Syria. «Jeg skal si deg noe», sa han i et intervju med den franske fjernsynskanalen LPC, «Jeg var i England to år før volden i Syria i en annen forbindelse. Jeg møtte britiske topp-funksjonærer som fortalte meg at de planla noe i Syria … Storbritannia organiserte en invasjon av opprørere innad i Syria. De spurte til og med meg, enda jeg ikke lenger var utenriksminister, om jeg ville være med… Denne operasjonen har sine røtter langt tilbake i tid. Den var forberedt, skapt og planlagt.»

De eneste effektive motstanderne til IS er de som har fått status av vesten som demoner – Syria, Iran, Hezbollah og nå Russland. Hindringen er Tyrkia, en «alliert» og Nato-medlem som har konspirert med CIA, MI6 og middelalderstatene i Gulfen til å kanalisere støtte til de «syriske opprørerne», inkludert de som nå kaller seg IS. Ved at en støtter Tyrkia i deres lengevarende ambisjon for regional dominans som forutsetter at Assad-regjeringen kastes, er det en støtte til en stor konvensjonell krig og en forferdelig lemlesting av den mest etnisk mangfoldige staten i Midt-Østen.

En våpenhvile, som er vanskelig å fremforhandle og oppnå, er den eneste veien ut av dette villnisset; i motsatt fall vil grusomhetene fra Beirut og Paris gjentas. All utskiping av krigsmateriell til Israel må opphøre og den palestinske staten må anerkjennes. Palestinaspørsmålet er regionens mest nagende, åpne sår og den mest brukte begrunnelsen for islamistisk ekstremisme. Osama bin Laden var helt klar her. Palestina gir også håp. Gir en Palestinerne rettferdighet starter en samtidig en endring av den verden som omgir dem.

For 40 år siden utløste Nixon-Kissinger bombingen av Kampuchea en strøm av lidelse som landet enda ikke er kommet seg fra. Det samme gjelder Blair-Bush sin forbrytelser i Irak og Nato og «koalisjonen» sine forbrytelser i Libya og Syria. Med en upåklagelig timing  er nå Henry Kissingers siste egoistiske bok lagt ut for salg med den satiriske tittelen «Verdensorden». I et smiskende tilbakeblikk, beskrives Kissinger som en «skaper av en verdensorden som forble stabil i et kvart århundre». Fortell dette til menneskene i Kampuchea, Vietnam, Laos, Chile, Øst-Timor og alle de andre ofrene for hans statsmannskunst. Bare når vi gjenkjenner krigsforbryterne midt blant oss og slutter å fornekte sannheten, først da vil blodet begynne å tørke.

Denne artikkelen er oversatt og noe forkortet av Knut Lindtner

Bilder/tekst: Knut Lindtner

Artikkelen er hentet fra derimot.no sitt rikholdige arkiv