Av Knut Lindtner

I en rapport på Russia Today melder en at Israel i de siste par dagene har skutt minst 12 raketter (missiler) mot Syriske mål fra bl.a libanesisk luftrom. Vi ser nå bort fra alle de folkerettslige bruddene som Israel overtreder og den dobbeltmoralen som ligger skjult bak disse handlingene. 

Hadde Syria gjort noe slikt overfor Israel ville det vært full krig i Midt-Østen. Men Israel kan tillate seg dette uten at noen større medier eller regjeringer i vest reagerer. En får på denne måten vist hvordan både medier og regjeringer i vest sin faktiske posisjon og funksjon er i denne saken: Lojale støttespillere for den kontinuerlige Israelske aggresjonen over hele regionen.

Det som imidlertid er av interesse er at de israelske rakettene nå stort sett ikke når sine mål på grunn av de installerte russiske luftvernsystemene som er svært effektive. I det første angrepet med 8 missiler ble det rapportert at 7 var skutt ned. I det siste angrepet i går (22.07) med fire missiler ble alle nedskutt.

Dette er en sensasjonell melding som forteller hvordan russiske luftforsvarsystemer er i ferd med å trekke ute  Israelske flyenes tenner. Utviklingen er ikke overraskende og har lenge vært en lite omtalt sak i vestlig medier. Det handler hvordan avstanden mellom den russiske missilteknologien og hva USA kan mobilisere av tilsvarende utstyr er i ferd med å utvikle seg til en avgrunn.

Historisk er årsaken til den utviklingen å finne helt tilbake på 1950-tallet da Sovjetunionen var livredd for et førsteslag med atomvåpen fra USAs side. Da startet utviklingen med missilforsvar som seinere er gradvis forbedret ikke minst kvalitativt. Når selger de det effektive S-400 missilforsvarsystemet til en rekke land, f.eks. til Nato-landet Tyrkia. 

Men det pågår en kontinuerlig forbedring i Russland. Det nyeste systemet S-500 Prometheus  er nå i ferd med å testes og utplasseres i Russland og skal være vesentlig bedre enn det foregående med større presisjon, rekkevidde og hastighet.

Situasjonen er globalt egentlig dramatisk endret militært. Både i Svartehavet, store deler av østlige Middelhav, i Persiagulfen og i Sør-Kina havet er nå USAs militære ryggrad, hangarskipsgruppene (overflatefartøyene) egentlig «Sitting Ducks». De kan ødelegge på et øyeblikk av moderne hypersoniske missiler.

Styrkeforholdet internasjonalt endrer seg derfor nå fort som følge av bl.a denne teknologien. Det forblir derfor et mysterium hvorfor Storbritannia og Nederland sender overflatefartøy inn i russisk territorialfarvann under militærøvelser i Svartehavet. De må vite at disse kan ødelegges på et øyeblikk. De er uten forsvar. Fra russisk side må det oppfattes som en politisk provokasjon, ikke først og fremst militær.

Og nå blir kanskje spørsmålet hvor lenge Israel får skyte raketter inn i nabolandene (som blir skutt ned) før de israelske flyene skytes ned. For de israelske rakettene når i økende grad ikke lenger sine mål.