POSTED IN FN, Iran, Sanksjoner, USA

Iran-saken:

USA plasserer seg helt på sidelinjen.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

USA har trukket seg ut av Iran-spillet men vil bestemme reglene fra sidelinjen. Det kunne de gjøre for 10 år siden da de var verdens eneste stormakt. Nå går det ikke lenger. Russland og Kina trumfer USA når de står sammen.

Og USAs allierte i Europa støtter heller ikke USA i Iran-saken. Da er spillet tapt. Men USA kan naturligvis true sine allierte med sanksjoner. Og det er den muligheten som i praksis står igjen i og med at allierte vanskelig kan trues med krig.

I virkeligheten er det som har skjedd i FNs sikkerhetsråd et stor politisk nederlag for USA som i spørsmålet om Iran-sanksjoner er blitt isolert. Nå kan de naturligvis drive disse på egenhånd, men de har dermed mistet et viktig politisk trumfkort: FN-vedtak.

Kina vokser frem som verdens økonomiske sentrum. Den realiteten kan ingen stater i Europa lukke øynene for.

Det store spørsmålet som melder seg med økende tyngde er hvor lenge USAs europeiske allierte vil bøye seg for USAs politisk/økonomiske press. Det økonomiske styrkeforholdet endrer seg fra dag til dag med en voksende kinesisk økonomi og det motsatte med USAs. Korona-tiltakene har forsterket denne prosessen.

Men som i Iran-spørsmålet presser USA maksimalt f.eks. på Tyskland når det gjelder North Stream 2-saken. Det er her sannhetens øyeblikk vil melde seg for tyske politikere. Da må de velge: Enten å bøye ryggen for USA og bli degradert til en lydig vasall eller å bestemme sin egen økonomiske politikk. 

I det siste tilfellet vil båndet til USA svekkes og nye og varige politiske og økonomiske forbindelser med Russland vil vokse frem. Landene, særlig Tyskland vil komme i et skjebnefellesskap med hovedfienden i øst.

Knut Lindtner

Pompeo advarer mot at FNs tidligere vedtatte sanksjoner kan treffe Iran den 20. september.

Advarer også mot at dersom andre land går mot USAs kreativitet kan gå ut over FNs sikkerhetsråds resolusjon.

Til tross for at USA har mislyktes med å overbevise FNs sikkerhetsråd om å gjeninnføre sanksjoner mot Iran, så prøver USA nå å omgå FNs resolusjon. De fastsetter nå en dato for å gjeninnføre sanksjonene. Og de utfordrer nå andre land som vil kalle dette en bløff.

I Iransaken har USA gått på to politiske nederlag i FN

USAs utenriksminister Mike Pompeo avslørte en kreativ tolkning av FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 2231 på torsdag. Han presenterer Teheran med en Catch 22-sak. 

Enten vil sanksjonene USA ønsker bli gjeninnført den 20. september, eller et medlem av sikkerhetsrådet vil prøve å komme med en resolusjon for fortsatt å unnta sanksjonene – og så vil USA blokkere den.

Dersom et medlem av FNs sikkerhetsråd kommer med en resolusjon for fortsatt å lette på sanksjonene mot Iran, så vil USA gå mot den.

Dersom det ikke blir fremmet noen resolusjon, vil sanksjonene allikevel bli gjeninnført den 20. september. Det er slik det er formulert i FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 2231.

«Det er slik resolusjon nr 2231 virker», twitrer Pompeo, med mer enn et hint av selvtillit.

EN Catch 22-sak er en sak du vil tape uansett hva du velger å gjøre. Reglene er motstridende og umuliggjør andre valg enn tapsvalg. Catch 22 er navnet på en antikrigsbok, seinere film.

Presidenten i sikkerhetsrådet, Dian Triansyah Djani har allerede avvist USA forsøk på å gjeninnføre FN-sanksjonene mot Iran, de er en følge av atomavtale JCPOA fra 2015. 

Presidenten peker på mangel på enighet blant rådets 15 medlemmer – der 13 av dem peker på at Washington ikke lenger er en del av atomavtalen. De har ikke underskrevet den, og har derfor ikke noe med å gjennomføre noen del av den.

Men FNs resolusjon 2231 er ikke en del av den aktuelle JCPOA, selv om den godkjenner den, og tvinger sikkerhetsrådet til å respektere den.

De fem andre underskriverne av atomavtalen står alle fast mot USAs forsøk på å gjeninnføre sanksjonene. De er enige om at USAs klage ikke er gyldig siden Washington trakk seg ut av avtalen i 2018.

USA prøver å rettferdiggjøre sin tilbaketrekking i 2018 kom av at Iran i all hemmelighet brøt avtalen. De greidde ikke å komme med noen bevis for sine påstander. Og det Internasjonale Atomenergi-byrået som hadde som oppgave å etterforske påstandene hadde gjentatte ganger gått god for at Teheran holdt fast på sin del av avtalen.

Trump-administrasjonen har truet med å gjeninnføre sanksjonene etter at et forsøk på å utvide en 13 år gammel våpenembargo mot Iran mislyktes forrige uke. Det var nemlig  bare ett medlem av sikkerhetsrådet som støttet USA i den saken.

Iran har fordømt alle USAs forsøk på å vende multinasjonale avtaler om til unilaterale straffetiltak. De refererer til Pompeos oppførsel som «lovløs og bøllete», og at USA nå står «isolert» tilbake.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde: Faruk Kaymak

https://www.rt.com/news/499234-pompeo-snapback-sanctions-iran-unsc/

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • USA har allerede trukket seg ut av alt det som går an å trekke seg ut av. Og likevel krever de at vi andre skal bøye oss i støvet.

    Svar
    • Ja, en nasjon, eller en stormakt kan ønske at andre land bøyer seg i støvet.
      Men det er ikke det samme som at vi MÅ gjøre det. Som også f.eks. Norges Stoltenberg og kostebinderiet sin bombing av Libya etter ønske fra Clinton- USA. Nå får vi det tilbake ved at det bombede må flykte fra kaoset, og porten til Europa er åpnet for gærninger fra Afrika.

      «USA har trukket seg ut av Iran-spillet men vil bestemme reglene fra sidelinjen. Det kunne de gjøre for 10 år siden da de var verdens eneste stormakt. Nå går det ikke lenger.»
      Trump trekker seg ut av Irak og Afghanistan til bakmennene i USA, og drapsmennene blandt norske politikere, sin store bestyrtelse. Det er ikke rart at Trump får gjennomgå/blir latterliggjort i norske medier.

      Svar
      • Så lenge USA/Trump må lefle med det militærindustrielle komplekset/Israel så vil ikke USA kunne opprette normale forbindelser med Iran. Det er et spill mot/med bakmennene.
        Det Norge kan gjøre er å opprette handelsforbindelser med både Iran og Syria.
        – Hvis norske politikere hadde hatt ryggrad.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Trond Giske

Felt av trøndere. Ikke et offer, ikke venstre

Forrige innlegg

Den siste fiksaren.

Lyndon B. Johnson og Trond Giske.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.