Vi fortsetter å publisere intervjuene vi fortok av tilfeldig forbipasserende i storbyen Donetsk som har vært under konstant granat- og missil-beskytning i 9 år. Som vi har fremhevet tidligere leverer vi dem i sin opprinnelige form, svært lite bearbeidet. Det er bare mindre justeringer med teksten for å gjøre dem mere lesbare på norsk.

Ellers viser jeg til tidligere kommentarer om disse intervjuene og de forholdene de foregikk under som kan leses her.

Knut Lindtner
Redaktør

Intervjuer av Donetsk-innbyggere. Del 2.

Disse forgikk i en park vi gikk gjennom, midt i Donetsk sentrum.

Jeg må også si at intervjuet under med denne mannen var ganske sterkt følelsesmessig. Midt i intervjuet sier han at begge sønnene hans har falt i denne krigen. Det ble plutselig sagt rett ut og jeg må innrømme at jeg ble overveldet av denne informasjonen som falt som et hammerslag.

Her stod vi overfor en mann som hadde hatt store menneskelig tap og som hadde meldt seg frivillig fordi det var blitt meningsløst for han at begge sønnene hans skulle dø mens han som en eldre mann skulle overleve. Han hadde derfor meldt seg som frivillig for på den måten kanskje fullføre det sønnene hadde ofret livet for. Han er dermed en av krigens virkelige ofre.

Knut Lindtner

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem og norsk-russisk tolk.

KL: Hvordan er det å ha blitt en del av Russland?

Sergej: Spør noen andre. Kanskje vil de svare.

AJ: Hvis du ikke vil svare, er det ikke noe problem. Vi vil gå. Vi var bare interessert i din mening.

Sergej: Se etter en annen person. Jeg er for Russland. Det at Putin sendte tropper, er jeg for. Vi alle er brødre og søstre. Tidligere var det 15 republikker, 15 søstre. Nå vil man skille oss alle. Vi må bare holde ut. Vi ønsker å være med Russland.

KL: Og hvordan tror du krigen kommer til å utvikle seg?

Sergej: Hvordan krigen vil utvikle seg vet jeg ikke. Men fremmede mennesker, amerikanere bør ikke blande seg inn her. Og NATO, Tyskland hjelper [Ukraina]. Alle hjelper [Ukraina]. Dere bør ikke hjelpe. Og ferdig med det.

KL: Hva tenker du om at mitt land, Norge, sender våpen til Norge?

Sergej: Forgjeves gjør de det. Vel, hvordan skal jeg forklare dere. Vi er russere. Vi vil ta landet vårt tilbake uansett. Dette er vårt land. Her våre bestefedre og oldefedre gitt livene sine i Den store fedrelandskrigen i 1941-1945. Og vi vil gjenvinne dette landet. Vel, vi har store tap, men vi vil gjenvinne det.

Om Den europeiske union ikke ville hjelpe Ukraina, Zelenskij… Ville alt blitt frigjort greit og alt ville vært greit. Noen hvitvasker penger på denne krigen. Og jeg begravde de to guttene mine her. Og nå har jeg kommet hit selv. Jeg er allerede en gammel mann, men jeg kom hit. Og alle kommer også hit for å beskytte vårt Russland.

Dere er fra Norge, ikke sant?

KL: Ja.

Sergej: Dere seirer ikke over Russland, overbring dette videre.

KL: Jeg skal gjøre det. Det tror jeg faktisk er sant. Men hvordan er det å leve under granatbeskytingen?

Sergej: Jeg har en kontrakt [ble ikke innkalt].

KL: Sa du at du mistet to sønner?

Sergej: Jeg har mistet sønnene.

Hvis EU ikke hadde hjulpet Ukraina, ville alt tatt slutt for lenge siden. Men Denne europeiske unionen dro til felts mot Russland. Men her bor jo vårt folk, slavere. Og overbring dem – det russiske folket ikke kan knuses. Det er nytteløs. Vi knuste dem i 1945, og nå skal vi knuse dem igjen.

KL: Men siden du har mistet to sønnene, så er du vel sint på noen?

Sergej: Nei, hvorfor? Jeg er et normal menneske. De drepte nettopp bare barna mine, jeg er den eneste i familien igjen. Jeg kom hit for å fortsette krigen. Slik at de ikke kommer lenger frem. Dette er min plikt.

KL: Så det var nødvendig?

Sergej: Ja. Jeg har en plikt. Jeg vet hvor Norge er – et greit land. Europa bør ikke berøre a den russiske bjørnen. Den russiske bjørnen er sint når han våkner. Jeg respekterer min president Putin.

Er han journalist [om KL]?

AJ: Ja, journalist.

Sergej: Vel, hvordan kan du, en journalist, forklare hvorfor det er nødvendig å levere alle disse våpnene til Ukraina? Trenger dere det?

KL: Du må spørre den norske regjeringen.

Sergej: På morgenen i dag var det 16 nedslag i byen Donetsk. Jeg vet ikke hvor mange døde i dag. Og i går ble barna såret, to kvinner ble såret, en mann døde. Fortell dem igjen – vi skal slå dem, ikke ham [om KL], selvfølgelig, men fiendene. Vi vil gjenvinne landet vårt. Den som kommer til oss med sverdet, skal dø ved sverdet.

AJ: Takk! Ønsker deg krefter! Vi, hele landet, er med dere. Jeg er fra Moskva og jeg kan snakke på vegne av Moskva. Også i Moskva er det mange som hjelper. Gud velsigne deg! La din heltdåd og dine sønners heltdåd ikke bli glemt.

Sergej: Hva heter du?

AJ: Anja.

Sergej: Anjuta, jeg kom hit fra frontlinjen for å hvile meg i to dager.

AJ: Hold ut! Vi vil heller ikke svikte deg bak fronten.

Sergej: Alle vi er slavere. Vi vil gjenvinne vårt land.

*** *** ***

Intervju av eldre kvinne

KL: Hvordan er det å ha blitt en del av Russland?

Olga (eldre kvinne): Så langt føler vi ingen lettelse. Denne krigen gir ikke hvile.

Natalja (ung kvinne): Det blir fint når krigen er over.

Olga: Slik at det blir fred i hele verden.

Natalja: I hvilken sammensetning [om de vil være en del av Russland eller Ukraina] – spiller ingen rolle. Bare fred.

KL: Så dere merker ingen forskjell i fra dere ble en del av Russland?

Olga: Vel, på en eller annen måte er det det samme.

KL: Hva ser dere for dere fremover? Hva ønsker dere?

Olga: Fred.

Natalja: Slik at ingen krenker, slik at man kan bevege seg fritt – og det ikke er stengte grenser overalt. Fordi slektningene [våre] er i Ukraina. Vi har ingen i Russland. Alle er i Ukraina – vi kan ikke se noen nå. [Vi ønsker] bare at alt dette roer seg ned.

KL: Hvem mener dere er ansvarlig for krigen?

Olga: Det er vanskelig å si hvem som har ansvaret for dette. Ukraina har selvfølgelig en del av skylden. På mange måter. Og selvfølgelig har Vesten skylden. Egentlig har alle skylden.

Natalja: Det er absolutt unødvendig for sivile å gripe til våpen og dra et sted for å krige. Alt er kunstig skapt.

KL: Er det noe dere vil si til den norske regjeringen som sender våpen til Ukraina?

Olga: Det er ikke den beste løsningen.

Natalja: Man kan ikke oppnå fred med våpen.

*** *** ***

Kort intervju av journaliststudent

AJ: Unnskyld oss, kan vi stille deg noen spørsmål? Det er journalister.

Ung mann: Ja, selvfølgelig. Jeg er journalist selv.

AJ: Kommer du herfra? Er du lokal innbygger?

Ung mann: Ja, jeg studerer tredje året.

KL: Hva tenker du om sammenslåingen mellom Donbass og Russland?

Ung mann: Vi er glade. Det er vanskelig å si mer, sannsynligvis, om følelser, siden faren her i Donetsk ikke har forsvunnet… Og folk dør hver dag. Men beslutningen om sammenslåingen var riktig. Jeg synes det er bra. Men livet er litt mer komplisert.

KL: Bombarderer de mer enn tidligere?

Ung mann: Mer, mer. Mye mer…. Kanskje ville konsekvensene for regionen vært mer alvorlige dersom Russland ikke hadde vært involvert.

KL: Hvordan ser du utviklingen av krigen fremover?

Ung mann: Må tenke litt. Jeg tror at Russland uansett vil nå målet sitt. Men dette vil fortsette mer enn ett år.

KL: Og hva tenker du på befolkningen på den andre siden?

Ung mann: De er de samme levende mennesker akkurat som vi er.

KL: Men er de fiender?

Ung mann: Nei.

KL: Men hvem er fienden?

Ung mann: Militærjunta.

KL: Så det er den ukrainske ledelsen som er fienden?

Ung mann: Mennesker som har tatt makten siden 2014.

Forsidebilde: Anna Jevsejeva

________________________________________________________________

Tidligere publiserte artikler fra reisen til Donbas sommeren 2023: