For å forstå hva vi spør om må en vite noen om faktiske begivenheter som har gått forut for krigen som nå pågår og startet i 2022.

I 2014 ble det iverksatt et statskupp i Ukraina (Maidan). Umiddelbart etterpå forbød den nye regjeringen bruk av russisk språk selv om en stor del av befolkningen, særlig i Øst- og Sør-Ukraina snakket russisk. Dette førte til opprør i to russisk-språklige oblaster (fylker) i øst, Luhansk og Donetsk, som i løpet av kort tid erklærte seg som uavhengige av regjeringen i Kiev og nektet å underordne seg den. På Krim ble det avholdt en folkeavstemning om tilknytningen til Russland rett etter statskuppet og et stor flertall (96%) ønsket å være en del av Russland. Krim ble uten blodsutgytelse innlemmet i Russland etter den folkeavstemningen.

Men i Lugansk og Donetsk erklærte de seg som folkerepublikker og uavhengige av Kievregjeringen. Kievregjeringen godtok ikke dette og prøvde to ganger med militær makt å innlemme dem i Ukraina, våren sommeren 2014 og vinteren 2015. De tapte krigene begge ganger og ble tvunget til å undertegne to fredsavtaler, Minsk 1 og Minsk 2. Disse sikret disse to uavhengige republikkene en stor grad av indre selvstyre men de skulle fortsatt være en del av Ukraina. Frankrike og Tyskland skulle sørge for at Ukraina overholdt sin del av avtale og Russland skulle sørge for at folkerepublikken overholdt sin del.

Men avtalene ble aldri iverksatt og både x-kansler Merkel og x-president Holland har i ettertid vedgått at avtalene ble undertegnet, ikke for at de skulle overholdes, men for å kjøpe tid til ny opprustning av Ukraina. Jeg tror også at Ukrainas x-president Porosjenko har antydet at det var planen.

Vi spør noen ganger de vi intervjuer om de heller ville hatt en ordning som på Krim, altså å bli innlemmet i Russland allerede i 2014. Det ser ut til at perioden med folkerepublikker, 2014-2022, oppfattes av mange som en forsinkelse av innlemmelsen i Russland.

I Lugansk by befinner de seg dessuten i en helt annen situasjon enn i storbyen Donetsk. En er ikke her blitt bombardert daglig slik det skjer i Donetsk og det preger naturligvis holdningene til de som bor  disse byene. Uten å kjenne litt til historien er det vanskelig å forstå noen av svarene vi får på gata.

I praksis kontrollerer nå Russland nå hele Luhansk fylke (oblast).

Knut Lindtner
Redaktør

Intervju med innbyggere i Lugansk

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.no.

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem og tolk.

Anna Jevsejeva har oversatt fra russisk til norsk etter lydopptak.

KL: Hva tenker du om deres (Luhansk) tilknytning til Russland nå?

Mann: Ingen tilknytning. Vi er allerede en del av det [Russland].

KL: Men hva tenker du om at dette ble gjort?

Mann: Jeg har bodd hele mitt liv i Russland. Nå kom vi bare tilbake.

KL: Mener du at dere skulle tilbake i 2014?

En mann: Hva skal jeg si… Før det ble dette rotet, var det ikke så aktuelt. Ingen trodde at det ville bli en slik konfrontasjon mellom Russland og Ukraina. Vel, det var noen forutsetninger… Før 2014…

AJ: Krym ble en del av Russland i 2014. Men LDFR – ikke (Folkerepublikken Lugansk, red.). Ble folk lei seg for dette? Hvordan oppfattet du det?

Mann: Det var overraskende, etter min mening. Nå tar de Krym, men de vil ikke ta oss – slik tenkte man ikke. Men det skjedde. Vel, uventet, kan man si.

KL: Er det noe forskjell på å leve under ukrainsk administrasjon enn russisk administrasjon?

Mann: Dere kan se det selv. Noe blir gjort her i byen. Det var et forfall. Under Ukraina ble fabrikker ødelagt… Lugansk er jo et industrisenter, et stort industrisenter. Og etter 1991 (Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Ukraina ble en selvstendig stat, red.) begynte de å ødelegge og selge alt… Det virket for meg at dette ble gjort spesielt for å fjerne alt herfra, vekk fra grensen med Russland. Men jeg håper, alt dette vil komme tilbake. Jeg i hvert fall tror på at det skjer.

Nytt intervju på gaten av to menn

KL: Hvordan er det å bli det en del av Russland?

1. mann: Men vi var jo egentlig det.

2. mann: Jeg vil si det litt annerledes. Det er mange mennesker og mange forskjellige meninger. Jeg vil ikke si at jeg føler meg som en 100% russer, fordi vi er ikke det her – vi har ingen banker her, har ingenting…

AJ: Men de [bankene og annet] må jo komme hit nå?

2. mann: Vel, vi venter. 

KL: Skulle dere vært en del av Russland i 2014?

1. mann: I 2014 var alt veldig dårlig i Kiev, derfor var sannsynligvis alle her mot Maidan. Nesten alle. 99% var mot Maidan.

AJ: Men ønsket dere å bli en del av Russland, eller ville dere bare at alt skulle roe seg ned?

1. mann: Vel, vi ble født I Sovjetunionen, fikk utdannelse [der], og derfor anser vi oss generelt for å være ett land.

2. mann: Jeg har en annen mening om denne situasjonen. I 2014 kunne jeg ikke engang tenke og ikke forestille meg at vi kunne være en del av Den russiske føderasjon, og jeg strebet ikke etter dette, jeg hadde ikke slike tanker. Jeg hadde et godt liv under Ukraina, for å være ærlig. På den tiden, i 2014, levde jeg godt i Ukraina.

1. mann: Ja, alle hadde det godt før Maidan.

2. mann: Derfor tenkte jeg ikke engang på noen tilslutning til Russland.

KL: Merker dere noe forskjell etter dere har blitt en del av Russland sammenlignet med hvordan det var under Ukraina?

Selvfølgelig har det skjedd endringer. Vi levde under Ukraina, det var en annen mentalitet, det var litt andre lover, det var litt forskjellige regler. Nå under Den russiske føderasjon, vel, hvis vi snakker om forretningsmenn, organisasjoner… Livet endrer seg mot Den russiske føderasjon. Det vil si at vi lever etter andre lover, etter andre regler.

1. mann: Vel, vi legger om kursen for andre gang. Først – Sovjetunionen, så Ukraina, og så Russland igjen.

AJ: Men når det gjelder stemningen?

1. mann: Ingen forskjell – vi jobber. Vi har det godt.

2. mann: 50/50.

1. mann: Før Maidan var alt bra, mennesker levde… Både forretningsmenn og vanlige mennesker levde mye bedre. Etter Maidan startet hele denne historien..

Nytt intervju av to unge kvinner:

KL: Hva tenker dere om at dere nå har blitt en del av Russland?

1. kvinne: Vel, vi har ventet på dette lenge, for i 9 år levde vi uten å være knyttet til verken Ukraina eller Russland. Det føltes som om ingen trengte oss. Og nå er det flere muligheter, byen er veldig fint oppusset. Jeg får tårer i øynene av glede [når jeg tenker på det]…

KL: Er du enig?

2. kvinne: Ja, selvfølgelig, absolutt. For siden tilslutningen føles det som om det er mange flere muligheter og utsikter, selv for oss, for ungdom. Når det gjelder utdanning og andre arbeidsrelaterte spørsmål…

KL: Har dere tenkt på muligheten for at dere kunne blitt en del av Russland i 2014?

1. kvinne: I 2014 ble vi bombet av Ukraina. Jeg husker hvordan jeg, da jeg fortsatt var veldig ung… Hvordan vi flyktet… Jeg bodde i en landsby litt lenger fra Lugansk, og da hadde vi ikke noe annet valg. Vi dro til Russland fordi vi ble bombet, husene våre ble bombet.

AJ: Det vil si at dere har reist vekk?

1. kvinne: Ja, i 2014 bodde vi i Russland, mens det var en spent situasjon her. I 2015 ønsket vi uansett å reise hjem, vi ble jo født her, her tilbrakte foreldrene mine hele livet… Og vi ønsket å komme hjem…

KL: Er du enig?

2. kvinne: Ja, ja. Vi flyktet også. For i byen, i tillegg til at det var farlig å være her, visste man ikke hva som kom til å skje i framtiden. Og det var til og med slik at vi ikke visste om vi snart ville komme tilbake til hjemmet vårt…

1. dame: Eller om det blir et sted å komme tilbake til…

KL: Hva tenker dere fremover? Det pågår jo krig.

2. kvinne: Byen vår bygges opp. Hvis man befinner seg nettopp i Lugansk føles det [krigen] ikke her. Hvis man ikke kikker i telefon, i Internett – går livet videre, alle lever, alle spaserer… Og hvis man kjører litt lenger fra Lugansk… For eksempel, min far drar på tjenestereiser rundt i Lugansk-området – det er ikke som i Lugansk der, det er ingen hus, alt er ødelagt der, det er farlig der selv nå. For bare et par dager siden reiste han, og det foregår beskytninger der. Det er farlig å være der. Og her er det rolig, her er vi som i en annen verden. Som om vi ikke vet om krigen her.

KL: Så jeg forstår det slik at dere ser med stor forhåpning på framtiden?

1. kvinne: Ja!

2. kvinne: Ja!

1. kvinne: Med Russland er den [forhåpningen] mye større! Vi vet at vi ikke er alene, at vi fikk en lys framtid.

2. kvinne: Vel, selvfølgelig, fordi krigen har påvirket, tror jeg, alle, alle innbyggere i Lugansk og Donetsk… Og alle håper på det beste slik at alt dette tar slutt så snart som mulig.

KL: Så det å være en del av Russland gir faktisk trygghet?

1. kvinne: Ja, absolutt. Det gjorde oss glade. Fordi i 2014 var de stille…

AJ: Vel, jeg er ikke enig.I hvert fall i Moskva snakket man om dette helt sikkert.

2. kvinne: Og hvis man tar i betraktning [de siste] to eller tre år, når vi var redde for hver rasling, til og med for lyden av et fly… Nå er det liksom mer sikkerhet, trygghet. Spesielt når Telegram-kanaler skriver: «dette er vår luftvåpen som arbeider». Det blir allerede roligere i hjertet.

Nytt intervju med mann på gaten

KL: Hva tenker du om at dette området har blitt en del av Russland?

En mann: Jeg har en forventet følelse.

KL: Hvordan er denne følelsen?

En mann: Hva startet 2014 med?.. Vi ventet lenge…

KL: Så du mener at det burde skjedd i 2014?

En mann: Selvfølgelig! Ukraina har avvist oss. De inngikk ingen kompromisser.

KL: Hvordan ser du på situasjonen fremover?

En mann: Forventningen er ikke over. Alt er i en slags uklar tilstand. Krigen er i gang… Det må være en slags avslutning, slik at vi kan leve et normalt, fredelig liv.

To unge menn som arbeidet på gaten

KL: Hva tenker dere om at dere har nå blitt en del av Russland?

1. ung mann: Vi selv er fra Russland. Vi er på en tjenestereise her. 

AJ: Hvor kommer dere fra?

1. ung mann: Fra Penza.

2. ung mann: Fra Moskva.

AJ: Har mange mennesker blitt sendt hit fra regionene?

1. ung mann: Ja.

AJ: Fordi de har allerede erfaring? Prøver å overholde standarder?

2. ung mann: Moskvas organisasjon har sendt oss hit… Det regnes fortsatt som et tilknytningsområde til Russland og derfor foregår det restaurering av byen, veier, og alt annet.

KL: Hva tenker du om at dette har blitt en del av Russland?

1. ung mann: Vi er glade. Som lokalbefolkningen vi har snakket med.

KL: Hva tenker du om krigen som foregår nå?

1. ung mann: Om krigen? Hva kan jeg si… Føler synd på guttene våre… På mine venner, på de jeg tjenestegjorde med… På alle unge…

AJ: Døde de?

1. ung mann: Ja.

KL: Har du deltatt?

1. ung mann: Nei.

KL: Kan du bli innkalt?

1. ung mann: Ja.

AJ: Gud, la dette ta slutt så fort som mulig.

1. ung mann: Ja, enig med deg.

KL: Hvordan ser du på fremtiden til Russland?

1. ung mann: Vel, hva kan jeg si… Min far og mor fortalte meg, hvordan alt foregikk i 1990-tallet… Foreløpig utvikler vi oss i positiv retning. Sånt ser jeg på det.

KL: Mange takk!

1. ung mann: Det var hyggelig å snakke med dere!

Forsidebilde: En enorm solsikke-åker i Luhansk Foto: Anna Jevsejeva