Daniele Ganser: «Media avslører sjelden mekanismene i dyp politikk»

Hva er dyp politikk? Er USA et imperium? Og hva var nå Iran-Contra-skandalen igjen? Den sveitsiske historikeren Daniele Ganser vil spesielt opplyse yngre lesere mellom 15-25 år med sin nylig utgitte bok «Imperiet USA – den skruppelløse verdensmakten», som sikkert vil bli oversatt til flere språk.

Marcus Klöckner intervjuer Daniele Ganser

__________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
__________________________________________________________

Daniele Ganser, hvorfor skrev du en bok som omhandler USA?

Alle som er interessert i internasjonal politikk og samtidshistorie, kan ikke unngå USA. USA er for tiden det mektigste landet i verden. USA har bombet flere land enn noe annet land og har vært direkte eller indirekte involvert i mange kriger de siste 70 årene, inkludert Syria, Libya, Afghanistan, Irak, Nicaragua og Vietnam. Jeg ønsket å systematisk belyse USAs krigerske utenrikspolitikk, fra indianerkrigene til CIAs skjulte operasjon i Syria.

Det er to beskrivelser i tittelen på boken din: «imperium» og «skruppelløs». Hvordan fikser du dette?

Historikere som meg kaller det mektigste landet i en gitt epoke for et imperium. Vi hadde det romerske imperiet for 2000 år siden. Det britiske imperiet dominerte på 1800-tallet. I dag er USA imperiet, selv om det ikke sies åpent. USA har de høyeste militære utgiftene, de fleste militærbasene i fremmede land og de største våpenselskapene. I boka undersøker jeg konkrete enkeltsaker, som USAs angrep på Vietnam i 1964 eller USAs angrep på Irak i 2003, og jeg kan bevise at offentligheten har blitt løyet for. Denne kombinasjonen av løgn og vold er skruppelløs. Den amerikanske regjeringen har flere ganger løyet for sin egen amerikanske befolkning, for eksempel om Iran-Contra, slik jeg forklarer i boken. I tillegg har forskjellige amerikanske presidenter, både demokrater og republikanere, drept mennesker i fremmede land, noe som tydelig er i strid med FNs voldsforbud, som forbyr angrepskriger.

Bør man ikke nyansere når man snakker om USA, for ellers er det fare for å havne på det anti-amerikanske sporet? Landet, folket, språket: det er mange ting man kan finne bra med USA. Hva mener du egentlig når du sier «USA»? Amerikansk politikk? Den amerikanske makteliten?

I boken skiller jeg tydelig mellom den amerikanske makteliten, som er ansvarlig for de mange krigene, og den amerikanske befolkningen, som altfor lenge trodde alt Det hvite hus og Pentagon sa. I ettertid kan du se at det ikke er noen grunn til å tro den amerikanske presidenten når han sier den eller den krigen er nødvendig. Det har blitt løyet for ofte. USAs angrep på Mexico i 1846 var basert på løgner, som jeg viser i boka. På den tiden sendte USAs president James Polk den amerikanske hæren over elven Nueces, som markerte grensen til Texas, for å provosere mexikanerne. «Vi ble sendt for å provosere fram en konflikt, men det var viktig at Mexico startet den,» sa Ulysses Grant, en offiser under kampene.

Du skrev boken din spesielt for gruppen mellom 15 og 25 år. Hvorfor denne aldersgruppen?

Det stemmer at jeg skrev boka mi slik at 15- til 25-åringene kan lese den. Det kreves ingen forkunnskaper for å forstå boka. Selvfølgelig kan mennesker i alle aldre lese boka . Men ungdommen er selvfølgelig av særlig betydning for fremtiden. De vil forme det 21. århundre. Mange av ungdommene lurer på hvorfor det er så mange kriger i verden. Jeg vil gjerne bruke konkrete eksempler for å vise at en liten gruppe mennesker gjentatte ganger brukte løgner og vold for å samle mer penger og mer makt.

Du spenner over et veldig bredt felt i boken din. Den starter med indianerkrigene i 1607, omtaler slaveriet, 1. og 2. verdenskrig, den skjulte krigføringen på 50-, 60-, 70-tallet, til leseren endelig rykker 11. september og den nåværende kampen om Eurasia. Må man ta for seg USA og amerikansk politikk over en så lang historisk periode for å skjønne poenget ditt?

Det lange perspektivet hjelper leseren til å forstå at det amerikanske imperiet selv stammer fra europeisk kolonialisme. Fra 1500 og utover var det spanjolene og portugiserne som erobret Sentral- og Sør-Amerika som kolonier og var ekstremt brutale. Først senere sikret engelskmennene seg Nord-Amerika og i 1607 grunnla de kolonien Jamestown, USAs kime. Da britene i Nord-Amerika ønsket å frigjøre seg fra London, var det franskmennene som støttet dem og senere ga Frihetsgudinnen til USA fordi Paris var glad for at London hadde mistet en del av sitt kolonirike. Vi ser dette spillet senere i kapittelet om Vietnamkrigen, men med omvendte roller: USA bevæpner vietnameserne [mot slutten av andre verdenskrig? o.a], og disse påfører franskmennene et knusende nederlag i 1954 ved Dien Bien Phu. Denne gangen er Washington fornøyd med at Paris mister sin Indokina-koloni. På de 330 sidene i boka mi kan leseren alltid se slike tverrforbindelser, og slik forstå internasjonal politikk og samtidshistorie mye bedre.

Handler det også om å gjøre unge kjent med den amerikanske politikkens fortid, slik at de bedre kan forstå dagens hendelser?

Definitivt. For for mange skolebarn slutter historietimer med andre verdenskrig. Men det var for mer enn 70 år siden. Aktuelle hendelser som krigen i Syria, krigen i Afghanistan og krigen i Libya kan bare forstås hvis man ser på det amerikanske imperiets rolle i disse konfliktene.

Hva tenker du: Vet ungdom i dag hvor uttrykket militærindustrielt kompleks kom fra, hva det betyr og hvilken betydning det fremdeles har i dag?

Noen vet det, men mange gjør det ikke. Derfor forklarer jeg begrepet militærindustrielt kompleks i boka, fordi dette begrepet er viktig. Jeg viser at USAs president Eisenhower eksplisitt advarte om dette komplekset i sin avskjedstale i 1961. Eisenhower visste at det eksisterer et tett nettverk mellom forsvarsindustrien, de hemmelige tjenestene, Pentagon, lobbygrupper, media og politikk i USA, og at noen aktører i dette nettverket profitterer på krig og derfor ønsker krig.

Hva er ditt inntrykk: Er det et generelt problem i samfunnet vårt at det bare blir sett på den synlige delen av politikken, men den usynlige delen, dyp politikk, ikke blir anerkjent?

Ja, jeg har dette inntrykket. Hemmelige operasjoner blir vanligvis ikke behandlet på skoler og universiteter, og heller ikke i på kveldsnyhetene eller store aviser. Skjulte operasjoner spiller en viktig rolle i historisk forskning. Så jeg kan vise i boka at CIA gjennomførte drapsforsøk på forskjellige politikere. Angrepene på Fidel Castro, presidenten på Cuba, mislyktes. Men i Kongo var CIA involvert i drapet på statsminister Patrice Lumumba i 1961, slik jeg viser i boka.

Hvordan kan man forklare, ikke bare til unge mennesker, at det er noe som heter dyp politikk?

Dyp politikk betyr at den høyeste makten, dvs. folket, ikke er involvert i de relevante politiske beslutningene til utøvende myndigheter, og at i mange tilfeller ikke engang de representantene som er valgt av folket, dvs. parlamentet, som skal kontrollere den utøvende myndighet, kjenner detaljene i den dype politikken, og derfor ikke lever opp til sin rolle som vokter. Mediene avslører for sjelden mekanismene i dyp politikk. I hovedsak er dyp politikk ofte handlinger fra den utøvende myndighet, dvs. Det hvite hus, Pentagon og de hemmelige tjenestene, som ikke støttes av velgerne eller til og med er ulovlige.

La oss ta Iran-Contra-skandalen som et eksempel. Hva handlet det om?

Det var en skandale under regjeringen til president Ronald Reagan. Fra 1981, førte Reagan og hans CIA-direktør Bill Casey en hemmelig krig mot Nicaragua, med væpnede voldelige opprørere, kjent som Contras, i nabolandet Honduras. CIA forsynte Contras med våpen og trente dem. Denne hemmelige krigen var ulovlig og brøt FNs forbud mot vold. Så Reagan og Casey prøvde å holde det hele hemmelig. Og da det ikke fungerte, erklærte de at Contras var frihetskjempere, selv om de var veldig brutale og også myrdet sivile. Så her ser vi hvordan den dype staten bryter internasjonal lov.

Og videre?

Da den amerikanske kongressen, parlamentet, forbød den utøvende myndighet fra å fortsette å gi våpen og penger til Contras, ble den dype staten radikalisert. Reagans hvite hus ignorerte kongressen og solgte våpen til Iran. Pengene fra våpenhandelen ble midlertidig lagret på hemmelige kontoer i Sveits og deretter utbetalt til Contras. Dette ble avdekket i 1986. Det var veldig eksplosivt, fordi president Ronald Reagan og visepresident George Bush Sr. sin hemmelige krig mot Nicaragua ikke bare brøt internasjonal lov, men også amerikansk lov, fordi Kongressen hadde gitt dem forbud mot å bevæpne Contras. Det var også ulovlig å selge våpen til Iran, fordi det allerede var under en veldig streng amerikansk embargo. Men den dype staten ignorerte disse forbudene.

Hva skjedde så?

Kongressen nedsatte en kommisjon og kunne vise at den amerikanske regjeringen hadde begått alvorlige forbrytelser her. Noen personer ble også siktet, men alle ble løslatt. Visepresident Bush, som var direkte involvert i Iran-Contra-skandalen, ble til og med valgt til å etterfølge president Reagan og flyttet inn i Det hvite hus.

Hvilke konklusjoner trekker du fra denne saken?

Jeg trekker den samme konklusjonen som Lawrence Walsh, den modige og uavhengige etterforskeren og aktor under Iran-Contra-saken. Han sa med rette på den tiden: «Mektige menn med mektige venner kan begå alvorlige forbrytelser mens de sitter ved makten og kan alvorlig misbruke offentlighetens tillit, og alt uten konsekvenser.» Walsh hadde helt rett. På den tiden anklaget han også forsvarsminister Caspar Weinberger for å ha vært direkte involvert i ulovlig våpenhandel med Iran og den ulovlige krigen i Nicaragua, og for å lyge til Kongressen om begge deler. Men kort tid før president Bush ble erstattet av president Bill Clinton i Det hvite hus, benådet Bush sin kollega Weinberger og andre høytstående embedsmenn involvert i Iran-Contra-saken, den 24. desember 1992. «Dette fullfører tildekningen av Iran-Contra-skandalen, som har pågått i seks år,» kritiserte spesialetterforsker Walsh, som trakk seg fordi ingen av gjerningsmennene måtte i fengsel.

Iran-Contra-saken spiller ikke lenger en rolle i det offentlige minnet. Hvordan ser du på det som en historiker når slike saker rett og slett forsvinner fra kunnskapsgrunnlaget?

Alt som skjedde for mer enn ett år siden spiller ikke lenger en rolle i det offentlige minnet.

NATOs angrep på Serbia i 1999 er også blitt glemt av mange, ikke bare Iran-Contra-skandalen fra 1986. Med min bok prøver jeg å vise, i det minste for de som er interessert, at vold og løgn har blitt brukt gang på gang for å øke makten og formuen til en liten klikk. Og de gikk bokstavelig talt over lik. Folket, som det er meningen skal ha makten i et demokrati, ble ganske enkelt ignorert og lurt av denne klikken.

Er kunnskap om slike saker viktig for bedre å identifisere visse grunnleggende prinsipper for dyp politikk som vi stadig har å gjøre med på en eller annen måte?

Definitivt. Du må kjenne til konkrete eksempler på bedrag, først da vil du innse at mange mennesker lyger like før kriger. Jeg viser mange eksempler i boken, inkludert denne: Etter at den irakiske presidenten Saddam Hussein ulovlig invaderte Kuwait i august 1990, ble irakerne demonisert av USAs president George Bush Senior med «kuvøse-løgnen».

10. oktober 1990 vitnet en 15 år gammel jente som ble introdusert som Nayirah, til menneskerettighetskomiteen i den amerikanske kongressen. Hun fortalte tårekvalt at hun hadde jobbet på sykehuset og sett hvordan irakiske soldater under den irakiske invasjonen av Kuwait hadde revet babyer ut av kuvøsene og kastet dem på gulvet, der de døde. Det var løgn. Nayirah hadde aldri jobbet på sykehuset i Kuwait. Men president George Bush sr. plukket opp denne sjokkerende historien, gjentok den på TV og hevdet at 312 nyfødte hadde dødd på denne måten. Det var først etter krigen at kuvøsehistorien viste seg å være en infam løgn og at Nayirah faktisk het Nijirah al-Sabah og var datter av den kuwaitiske ambassadøren i USA.

Når du leser boken din, kan man få inntrykk av at arbeidet ditt som historiker konsentrerer seg veldig om å synliggjøre det historisk skjulte, det som er mer eller mindre under overflaten av historiografi. Er du enig? Og: Når du forbinder begrepet “tildekke” med amerikansk politikk, hva tenker du på?

Det er riktig, jeg kaster lys over løgner og vold og håper å støtte dem som tilhører fredsbevegelsen og leter etter en vei ut av voldsspiralen. Jeg har jobbet med internasjonal politikk i mange år, og la merke til at USAs skjulte operasjoner får altfor lite oppmerksomhet her, selv om de er veldig viktige for å forstå samtidens historie. Ta for eksempel Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i desember 1979, som jeg også nevner i boken. Det var ulovlig. Moskva brøt klart FNs forbud mot vold den gangen.

Lite er imidlertid kjent om det som den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski, som fungerte som nasjonal sikkerhetsrådgiver under USAs president Jimmy Carter, senere sa om utbruddet av denne krigen. «I følge den offisielle versjonen av historien begynte CIA-hjelpen til Mujahedin i 1980, etter at Sovjetunionen invaderte Afghanistan 24. desember 1979,» forklarer Brzezinski. «Men sannheten, nøye bevoktet frem til i dag, er helt annerledes. Allerede 3. juli 1979 signerte president Carter en hemmelig ordre om å støtte Mujahedin. Samme dag skrev jeg til presidenten og sa at dette ville provosere en sovjetisk invasjon.» Den franske avisen Observateur spurte da: «Angrer du på å ha støttet islamistiske terrorister?» Spørsmålet var bra, fordi mange tror USA aldri ville gi støtte til terrorister. Men Brzezinski svarte: «Det var en utmerket idé. Hva er viktigere for verdenshistorien? Taliban eller kollapsen av det sovjetiske imperiet? Noen sinte muslimer eller frigjøringen av Sentral-Europa og slutten på den kalde krigen?

Noen bilder m/tekst er lagt til av Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no