Krigen handler om missiler kan settes opp på grensen til en atom-makt. USA ville aldri godtatt slike på grensen til Mexico eller Canada.

JG (Junge Welt): Russernes krig mot Ukraina er inne i 3. måned. Svaret fra Tysklands regjering er å ruste opp og levere våpen til Kiev-regimet. Har kansler Scholz rett i at det er historisk vendepunkt? 

OL(Oscar Lafontaine): Nei, det er ikke det, i hvert fall ikke geopolitisk. Lenge omringes Russland og Kina av USA militært. Russerne sier de siste 20 år nei til ukrainsk Nato-medlemskap. De frykter US-missiler på ukrainsk-russisk grense. Konsekvent ignoreres russiske sikkerhetsinteresser. Det er en  hovedårsak til at krigen i Ukraina bryter ut i februar 2022. 

JG: I følge den vestlige krigsalliansen kan regjeringen i Kiev, som i Warszawa eller Budapest, ta suverene beslutninger om å bli med i NATO. Er det ikke sånn? 

OL: Argumentet om at enhver stat selv kan bestemme hvilken allianse de kan slutte seg til, er feil. Alle vet at USA aldri vil godta Cubas inntreden i en militær-allianse med Russland, eller utplassering av russiske missiler på US-grensen i Mexico eller Canada. Til syvende og sist handler det ikke om NATO-medlemskap, men om missiler kan settes opp ved grensene til en atom-makt som da ikke får varslingstid? På 80-tallet frykter fredsbevegelsen Pershing II-raketter i Tyskland og tar til gatene i protest. Flytid til Moskva er 10 minutter. Fra ukrainsk-russisk grense er flytiden mye mindre.

JG: Hvordan kan Ukraina-krigen avsluttes? Her til lands sies det stadig høyere at det ikke blir en «russisk-diktert» fred. 

OL: Konflikten har 3 faser. 1) Østutvidelse av Nato. Flere US-røster advarer også mot det og spår tidlig: Det fører til militær-konflikt med Russland. 2) Putins beslutning om å invadere. Jeg fordømmer krigen, som jeg uforbeholdent fordømmer alle kriger i strid med folkeretten. 3) Siste fase er ennå ukjent, men det er Bidens utmattelseskrig. US-kongressen gir 40 milliarder dollar i uke 19., hovedsakelig for mer våpen til Ukraina. Det viser at USA ikke vil fred, men sier åpent at de vil svekke rivalen Russland.  

JG: Den tyske debatten dreier seg også først og fremst om nye våpen-leveranser. I flere tiår baseres tysk utenrikspolitikk på prinsippet om at det ikke skal leveres våpen til kriseområder. Så du den kursendringen komme?  

OL: I samme periode ser jeg at politiske holdninger ofte er labile. Likevel overraskes jeg over hvor raskt et så sentralt prinsipp kastes over bord. Uansett om våpen til Ukraina kommer fra USA eller EU, vil krigen bare forlenges med slike leveranser. Stadig flere vil dø. Samtidig tar tilhengere av eskalering freds-argumentet når de hevder krigen forlenges om vi ikke leverer.  De samler seg om ett: Russland må knuses på slagmarken. Disse folkene tenker bare «seier eller nederlag». Det viktigste, å redde menneskeliv, spiller ingen rolle. De som ikke vil at flere skal dø, må gå imot enhver forlengelse av krigen og mot enhver våpenleveranse. Argumentet om at våpen-oppgradering vil beskytte Ukraina er ikke troverdig. Ingen støtter USA-invaderte land ved å levere våpen. Det viser hykleriet fra den tyske regjeringen.  

I tillegg til våpenleveranser, setter Vesten inn sanksjoner. Det understrekes at alt må gjøres i krigstid for å ta Russland. De Grønnes utenriksminister Annalena Baerbock taler om å knuse Russland og viser krigslyst uten sidestykke. Slik blir det når sanksjoner i økende grad skader vanlige tyskere, særlig folk med lav inntekt som ikke lenger klarer strømregninger. De Grønne, nr. 2 i regjerings-koalisjon, men og i CDU/CSU vil full konfrontasjon og stupide tiltak mot russerne, som undergraver vår økonomiske konkurranseevne og til at vi skyter oss selv i foten. USA ler av oss sannsynligvis fordi de knapt er berørt av sanksjoner og nå kan selge mer flytende gass og gjøre stor-business i våpenindustrien. 

JG: Det er ikke nytt at USA prøver å skape en kile mellom Tyskland og Russland. Er USA en vinner i denne situasjonen? 

OL: På kort sikt ja. Natos østutvidelse og Putins lite gjennomtenkte beslutning om å gå til krig hjelper USA i å nå sitt mål: å sette Russland og Tyskland opp mot hverandre. Men på lang sikt gjør US/Nato en alvorlig feil ved å skyve Russland tettere til Kinas side og styrke USAs hoved-rival. Samtidig ser vi at tyskerne ikke klarer å forsvare sine egne interesser. I stedet påfører de seg selv stor skade i rollen som US-lojale vasaller. 

JG: Hvordan forklarer du en uerfaren velger at vår regjering motarbeider våre interesser? 

OL: De Grønne i regjering er avgjørende. Fra Jugoslavia-krigen og rollen til daværende utenriksminister Joschka Fischer, blir det partiet i forbundsdagen USAs forlengete arm. De omtaler seg selv som parti for menneskerettigheter, men støtter alt USA gjør når det kommer til krig og ser bare brudd på rettigheter i Russland eller Kina. Enøyde grønne kan ikke se at USA har ansvar for de fleste menneskerettighets-brudd som følge av krig. Forøvrig er media blinde krigsaktivister; tause om USAs krigs-forbrytelser og lar seg bruke av krigshissere.

JG: De grønnes økonomiminister Robert Habeck sier: «Alle må tåle kutt nå. Energi og mat blir dyrere. Det er prisen for å stanse krigen». Hvem må betale for de grønnes politikk?  

OL: Habeck eller Baerbock kan bare opptre slik fordi de Grønne er partiet for folk med høye inntekter. Om de kjenner levekårene for lavtlønte, vil de ikke si så mye dumt. Til syvende og sist er det lavtlønte som må betale regningen for «grønne» priser. Arbeidsplasser går tapt, men billig energi fra Russland gir oss fordeler. De grønne ødelegger det, og tysk næringsliv forsvarer seg ikke mot deres linje. Bevissthet om følgene av politikken er ikke stor nok blant ofrene for «grønn krigs-aktivisme». Større deler av befolkningen ser at leveranser av våpen øker faren for krig og sørger for fortsatt pris-stigning. Jeg håper folk vil se følgene av denne dødslinjen og at protester vil vokse til masse-bevegelser. Krigs-motstandere deltar ikke ved delstatsvalget i Nordrhein Westfalen. Det tjener dessverre bare «grønne» krigshissere på. 

JG: Du nevner medienes rolle. I lys av borgerlige mediers ensretting om Russland, vil flere spørre seg: Er en stor nok del av befolkningen i stand til å kritisere mobiliseringen for krig? 

OL: Folk må se konsekvensene av politikken på sin egen lommebok og en overhengende fare i US/Nato- og EU-konfrontasjonen mot Russland og Kina. Kansler Olaf Scholz peker selv på risikoen i en eskalerende krig og bruk av kjernefysiske våpen.

JG: I tillegg til våpenleveranser vil regjeringen øke forsvarsbudsjettet drastisk og forankre et «spesialfond for Bundeswehr» i grunnloven. Hvor vil FDP-finansminister Christian Lindner ta penger fra for å finansiere en stadig tøffere tysk krigsmaskin?

OL: Framover må FDP tenke på statsbudsjett og interessene til velgerne sine, de med høyere inntekt og private næringsdrivende. Det er utrolig: Lindner går mot næringslivs-interesser i sin holdning til energipriser. Innser han følgene, må han trekke seg fra koalisjonen. Med tanke på krigs- og utarmings-politikk til den «rødgrønne» tyske regjeringen under Gerhard Schröder, overrasker det ikke når SPD, De Grønne og FDP nå på nytt satser på opprustning. Og vi ser holdningsendringer i alle koalisjonspartiene. SPD er ikke lenger på Willy Brandts kurs for fred, nedrustning og sosiale reformer. Dagens kansler Scholz går for opprustning og sosial-kutt. De Grønnes tidligere pasifist-fløy er borte. Fra og med Jugoslavia-krigen i 1999 er de blitt de verste krigshisserne. FDP har ikke ledere av samme format som Hans-Dietrich Genscher eller Guido Westerwelle. Ex-utenriksminister gjør det han kan for å hindre en linje som gjør atomkrig, begrenset til Europa, mer sannsynlig. Westerwelle har mot til å si nei til USAs krav om å delta i Libya-krigen.

JG: Lars Klingbeil, SPDs talsperson hevder at prinsippet om at fred og sikkerhet i Europa kun beholdes med, ikke mot Russland er utdatert. Hva mener du om utviklingen i partiet SPD, som du leder fra 1995 til 1999? 

Alle som sier at «ideen om fred i Europa med Russland» er feil, trenger en mental-helsesjekk. Politikk for avspenning gir fred også i Øst-Europa. Konfrontasjonspolitikken som USA starter etter murens fall, fører først til Jugoslavia-krig, nå til Ukraina-krig. I grunnen er det lett å se at avspenning, dvs. forsøk på forståelse, fører til fred, mens konfrontasjon før eller siden – til krig. Men vi lever i tider med stor ideologisk forvirring. 

JG: Under tittelen «Å leve uten NATO – ideer for fred» avholdes møte i Berlin, 27/5-22, der du taler om Ukraina-krigen. Du skisserer utfordringer for tysk fredsbevegelse. Vil den kunne bli en hovedkraft slik den framstår i dag? 

OL: Nei, men flere bekymres for at krigen brer seg. Vi må derfor ta til gatene i større antall, i fotsporene til fredsbevegelsen på 1980-tallet eller demonstrasjonene før Irak-krigen i 2003. 

JG: Oppgavene du beskriver må også være sentrale for partiet Linke. I mars 2022 melder du deg ut av det partiet du er med på å stifte. Skal vi forstå det slik at Linke ikke lenger står ved sine fredspolitiske standpunkter? 

OL: Nei, ikke konsekvent nok lenger. Linke gjentar sine forsøk på å få «regjerings-posisjon». Noen vil endre program i retning støtte til kriger med FN-mandat og fra sak til sak ta stilling til våpenleveranser. I flere år oppnås ikke noe med slike framstøt. Når Scholz så taler om et «vendepunkt», kommer forslag fra parlamentsmedlemmer rundt ex- gruppeleder Gregor Gysi og ex-partileder Susanne Hennig-Wellsow til støtte for mer opprustning. Gudskjelov seirer de som avviser forslaget i parlaments-gruppen i siste øyeblikk. Men ennå prøver noen på å få partiet over på kursen til SPD og De Grønne. Om partikongressen i juni følger krigskursen, er partiet Linke ferdig.

JG: Kan venstre -og freds-fløyen å snu partiet Linke inn på rett vei?  

OL: Det er fortsatt mulig. Men vi må forstå at det dreier seg om hvordan velgere bedømmer partiet, ikke om hvilken gruppe som organiserer flertall på en kongress. Og ikke bare i Linke er det en kardinal-feil å tro det er demokrati om en får flertall i en intern-strid. I et demokrati teller flertallet i befolkningen mer enn flertall på parti-kongresser. Uten omfattende protester mot «Agenda 2010»-politikken, ville de første vellykkete årene til Linke vært umulig. Det er et spesielt historisk utgangspunkt. Dagens situasjon gir grunn til å tvile på om Linke igjen kan krype over sperregrensen og ta seter i Forbundsdagen. 

Når røde krefter kjemper og tjener vanlige arbeidsfolks interesser, uten å tape klima-tiltak av syne, får de framgang. Linke-linjen ble endret for få år siden, og partiet taper. Konklusjonen gir seg selv: Det er rett og slett latterlig å tro det er mulig for et venstre-parti å vinne om det ikke setter fred og sosiale tiltak først. Særlig når vi ser hvordan folk med lavest inntekt utarmes av regjeringens stupide tiltak. Et venstre-parti som setter de reelle interessene til flertallet først, ville i dag fått større oppslutning enn De Grønne. Høy-inntekts-gruppene er ikke i flertall.

Oscar Lafontaine (OL): «USA ønsker ikke fred». Intervju med Junge Welts, Jan Greve (JG), 21/5-22, Til norsk: Per Lothar Lindtner, 26/5-22.

Forsidebilde: Ansgar Scheffold