POSTED IN Intervju

Intervju med den sveitsiske etterretningsoffiseren Jaques Baud:

Natos hovedmål er ikke å hjelpe Ukraina men å destabilisere Russland.

0
Print Friendly, PDF & Email

The Postil Magazine presenterer 1. mai 2022 et intervju med Jacques Baud. 

Det USA-baserte «Postill-magasinet» har mottoet: Vivida Vis Animi» «Visdom må forenes med sjel». Redaksjonen presenterer seg bl.a. slik: «Vår logo er en tre-stubbe, som spirer, selv om den er hugget ned. Det får fram en sannhet: Gode ideer vil spire og vokse på ny. Kraften i sannhet kan ikke dø. Vårt oppdrag er å gjenvinne en falmende visjon om menneskeheten, en klassisk humanisme, forankret i tro og fornuft. Vi jobber for en ny humanisme, basert på den kristne humanismen hos Erasmus av Rotterdam og Sir Thomas More: dyp læring, tro og informasjon. – Vesten tenger fornyelse. Der er mange i ferd med å tape sjelen. Den kveles av kulturell tretthet, der visdom forveksles med informasjon, sannhet med overflatisk forvirring, latterliggjøring av tro som overtro, språk kontrolleres og fornuft kveles av våpen-hysteri. –

The Postil Magazine – Uniting Wisdom With The Soul – Vivida Vis Animi
Bildet er hentet fra The Postil Magazine

Navnet vårt «Postillen» går tilbake til den første «renessansen» på 800-tallet og er typisk for den karolingiske tidsalder i det niende århundre e.Kr.. På den tiden er det vanlig praksis å legge igjen marginale notater og kommentarer ved siden av skriftsteder. Disse blir kjent som postiller. Slike notater er også refleksjoner over ideer som er avgjørende for livet». 

Vi finner ikke mange motforestillinger i Nato-fikserte mediers omtale av krigen i Ukraina, men 1/5-2022 presenterer dette US-magasinet et intervju med Jacques Baud. Her utdyper sveitseren geopolitisk bakgrunn. Han sier det er en kamp om global dominans, der US/ Nato konfronterer Russland. Tanker som våre stats-monopol-kapitalistiske medier sensurerer som «konspirative og pro-russiske», tvinger seg likevel fram på grunn av alvoret for vår klode. Det trengs flere røster for avspenning og fred.

The Postil (TP): Kan du fortelle oss litt om deg selv, din bakgrunn, dine erfaringer?

Jacques Baud (JB): Jeg har doktorgrad i internasjonale relasjoner og sikkerhet fra Graduate Institute for International Relations i Genève, Sveits. Jeg er e-offiser i sveitsisk forsvar med ansvar for analyse av Warszawapaktens utenlands-styrker i Afghanistan, Cuba, Angola, etc. Jeg deltar på e-opplæring i UK og USA. Like etter den kalde krigens slutt i 1990 leder jeg en enhet i Sveits-forsvarets forsknings- og innkjøps-avdeling. Pga. min militære e-tjeneste-bakgrunn, sendes jeg som sikkerhets-rådgiver til Den demokratiske republikken Kongo (Zaire) under Rwanda-krigen for å hindre etnisk rensing i rwandiske flyktningleirer..

I løpet av min tid i e-tjeneste er jeg i kontakt med Ahmed Shah Masoods afghanske motstands-bevegelse. Jeg skriver håndbok for å hjelpe afghanere med mine-rydding og nøytralisering av sovjetiske bomber. Midt på 1990-tallet er kampen mot antipersonell-miner en utenrikspolitisk prioritert for Sveits. Jeg foreslår etablering av et senter som skal samle informasjon om land-miner og mineryddings-teknologi for FN. Det fører til start av Genève internasjonale senter for minerydding. Senere får jeg tilbud om å lede en politikk -og visjons-enhet i FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner. Etter 2 år i New York drar jeg til Nairobi i Kenya for å gjøre en liknende jobb for Den afrikanske union.

Så knyttes jeg til Nato-arbeid for å motvirke spredning av håndvåpen. Sveits er utenfor Nato, men min posisjon forhandles fram som sveitsisk bidrag til Partnerskap for fred. Når Ukraina-krisen oppstår i 2014, overvåker jeg strømmen av håndvåpen i Donbass. Litt senere samme år, involveres jeg i Nato-program for å hjelpe ukrainske væpnete styrker i å gjenvinne kapasitet og forbedre personellstyring. Målet er å gjenopprette tilliten til dem.

TP: Du har skrevet 2 artikler om dagens konflikt i Ukraina, som vi er glad for å publisere. Er det en spesiell hendelse eller sak som fører til at du inntar dette sårt tiltrengte perspektivet?

Solidarité & Progrès on Twitter: "Jacques #Baud : contrairement aux  #Occidentaux, les #Russes ont une pensée stratégique #Ukraine #Russie  #Putin #Macron #Scholz #Biden #Allemagne #France #guerre #Zelensky #Londres  #Suisse #neutralité #NATO #OTAN #
Jaques Baud

JB: Som e-offiser gir jeg alltid politiske og militære beslutningstakere objektiv etterretning. Det er en jobb der du må holde fordommer og følelser for deg selv, for å kunne informere på en måte som reflekterer realiteter på bakken i stedet for følelser eller tro. Jeg mener også at avgjørelser i et demokrati må være faktabasert. Det må ikke være som i autoritære system der beslutninger ofte er ideologisk basert.  

Takket være mine ulike oppdrag får jeg innblikk i de fleste nye konflikter; Afghanistan, Irak, Libya, Sudan, Syria og selvsagt Ukraina. Viktigste fellestrekk i alle disse konfliktene er en tendens til forvrengt forståelse i vest. Vesten forstår ikke fienders begrunnelser, tenkemåter og mål. Derfor klarer vi ikke å artikulere gode strategier for å bekjempe dem. Det gjelder særlig Russland. De fleste, særlig i USA, forveksler ofte «Russland» med «Sovjetunionen». I min tid i Nato finner jeg aldri noen som kan forklare russernes verdens-syn/ politiske visjoner. Mange tror Putin er kommunist. Vi liker å kalle ham «diktator», men kan ikke forklare hva vi mener med det. Som eksempler nevnes attentat på journalister, ex-FSB- eller GRU-agenter, selv om bevis er svært diskutable. Altså, selv om det skulle være sant, er vi ikke i stand til å artikulere nøyaktig hva problemet er. Resultatet er tendensen til å framstille fienden slik vi ønsker at han er, i stedet for slik han er, en oppskrift på fiasko. Det forklarer hvorfor jeg, etter 5 Nato-år, er mer enn noen gang bekymret for vestlige strategiske og militæreevner. 

  Den kinesiske militær-strategen Sun Zi (544 fvt- 496 fvt) skrev «Kunsten å krige».  

Under Maidan-opprøret i Kiev, 2014, er jeg i Natos hovedkvarter i Brüssel, Jeg ser at folk ikke vurderer situasjonen slik den er, men slik de ønsker seg den. Og nettopp det kaller den kinesiske militær-strategen Sun Zi, (544 – 496 fvt), det gamle Kinas krigs-kunst-klassiker, «første skritt mot fiasko». Da ser jeg at ingen i Nato-apparatet egentlig viser interesse for Ukraina. Hovedmålet deres er å destabilisere Russland.

Sun Tzu - Wikipedia
Sun Zi

TP: Hvordan ser du på Zelensky? Hvem er han og hva er hans rolle? Det ser ut som om han ønsker «evig krig», for han vet vel han ikke kan vinne? Hvorfor vil han forlenge konflikten?

JB: Zelensky velges på løftet om å slutte fred med Russland, et edelt mål, men ingen vestlige land eller EU kan hjelpe ham med å realisere det. En høyre-ekstrem politisk bevegelse vokser fram etter Maidan. Jeg vil ikke kalle det «ny-nazisme» for «nazisme» er en mer klart definert doktrine. I Ukraina snakkes om flere bevegelser som kombinerer nazi-trekk; antisemittisme, ekstrem høyre-nasjonalisme, vold, etc uten en samlet doktrine. De er en samling av høyre-vridde fanatikere.

Etter 2014 er kommando og kontroll over Kiev-styrkene svak. Det forklarer deres manglende evne til å takle opprør i Donbass. Selvmord, drap og alkoholisme øker. Unge soldater presses og hopper av. Selv UK-regjeringen bemerker at unge ukrainske menn heller vil emigrere enn gå inn i de væpnete styrkene. Derfor begynner Kiev-hæren å rekruttere frivillige for å vise autoritet i russisktalende deler av landet. følge Reuters er det 102 000 av dem i Ukraina. De er vokst til en betydelig og innflytelsesrik politisk kraft i landet. Da og nå rekrutteres de også blant høyreekstreme i utlandet. 

Problemet er at høyreekstreme fanatikerne truer med å drepe Zelensky om han prøver å få fred med Russland. Følgelig havner Zelensky mellom løftene sine og en voldelige opposisjon i en stadig mektigere høyreekstrem bevegelse. I mai 2019 blir han åpenlyst drapstruet om han går for fred. Sjef i Høyre Sektor -«Pravy Sektor» -militsen og rådgiver for hæren, Dmytro Yarosh, legger trusselen ut offentlig i Kiev-mediet Obozrevatel. Zelensky er  altså under et enormt press fra krefter han ikke har full kontroll over. I oktober 2021 publiserer Jerusalem Post en rapport om trening av ukrainske høyre-ekstremister i USA, UK, Frankrike og Canada. Når et «kollektivt Vesten» lukker øyne for slike relasjoner for å nå sine geopolitiske mål og støtter skruppelløse høyre-ekstreme og ensidige anti-Israel-medier ved å godkjenne kriminell oppførsel fra militsene, vekker det bekymringer i Jerusalem og forklarer hvorfor Zelenskys krav til Knesset, Israels parlament, i mars 2022 ikke mottas helhjertet, men mislykkes.  

Så, trass i en sannsynlig vilje til å oppnå en minnelig avtale i krisen med Russland, har ikke Zelensky lov til å gå inn på det. Rett etter at han signaliserer vilje til å snakke med Russland, 25/2-22, vedtar EU 2 dager senere å gi våpen for 450 millioner til Ukraina. Det gjentar seg i mars. Så snart Zelensky viser ønske om samtaler med Putin 21. mars, vedtar EU å doble sin militære bistand til 1 milliard euro 23/3. Zelensky kommer med et nytt interessant tilbud helt i slutten av mars, som trekkes tilbake kort tid etter. Trolig prøver han å navigere mellom press fra Vesten/ høyre-ekstreme og sitt ansvar for å finne en fredsløsning. Dermed tvinges han til  «fram og tilbake»-spill. Derfor mister russiske diplomater troen på reelle forhandlinger. 

Jeg tror Zelensky er i en ekstremt ubehagelig posisjon. Med velsignelse fra vestlige politikere og hykleriske medier er han under et «damokles-sverd». Mangel på politisk erfaring gjør ham til bytte for høyre-ekstremister og folk i Vesten som bruker Ukraina mot Russland. I intervju med CNN erkjenner han at han lures til å tro at landet lettere blir bli Nato-medlem etter en krig med Russland, noe hans rådgiver Oleksey Arestovich bekrefter i 2019.

TP: Hva tror du blir Ukrainas skjebne? Vil det ende opp som alle andre «eksperiment med å spre demokrati»; Afghanistan, Irak, Libya, etc.? Eller er Ukraina et spesielt tilfelle?

person holding clear glass glass
Hvem har krystallkulen som forteller om fremtiden.

JB: Jeg har ingen krystallkule. På dette stadiet kan vi bare gjette hva Putin vil. Han har nok 2 hovedmål. 1) Å skape sikkerhet for de russisktalende i Ukraina. Det er fortsatt åpent hvordan det kan skje. Vil han gjenskape «Novorossia» som stiger fram av Donbass-opprøret i 2014?  «Ny-Russland» blir aldri reelt, men, består kortvarig av «republikkene« Odessa, Donetsk,  Dnepropetrovsk, Kharkov og Lugansk. Kun Donetsk/ Lugansk «overlever». En avstemning om sjølstyre planlagt i Kherson i 2022 kan indikere det alternativet. Et annet er å forhandle om autonomi for områdene, og returnere dem i bytte mot landets nøytralitet. 2) Å «finlandisere» Ukraina; dvs. sørge for at landet forblir nøytralt utenfor Nato eller andre militær-allianser. Det kan bli en sveitsisk «væpnet nøytralitet». Som kjent får Sveits tidlig på 1800-tallet, som resultat av Wiener-kongressen i 1815, nøytral status godkjent av de europeiske stormaktene, samt forpliktelse til å hindre misbruk av sitt eget territorium mot en av disse maktene. Det er hovedbegrunnelsen for den sterke tradisjonen vi har i Sveits for landets væpnete styrker. Noe lignende kan trolig vurderes for Ukraina.

En internasjonalt anerkjent nøytral status vil gi Ukraina høy sikkerhet. Den hindrer at Sveits angripes under 2 verdenskriger. Belgia nevnes ofte, men det er misvisende, for i de 2 krigene er landets nøytralitet erklært ensidig og ikke anerkjent av alle krigførende. Ukraina vil da ha egne væpnete styrker, men fri for all utenlandsk militær innblanding: fra Nato eller Russland. Dette er bare min gjetning, men jeg vet ikke om det kan bli et reelt alternativ som aksepteres i dagens polariserte internasjonale klima. 

Jeg tror ikke «fargerevolusjoner», finansiert av Vesten, tar sikte på å spre demokrati. De er  en metode for å «militarisere» menneskerettigheter, rettsstat eller demokrati for å nå geo-strategiske mål. Det  sies rett fram av Rex Tillerson, Trump-utenriksminister i 2017. Ukraina er et eksempel. Trass i vestlig innflytelse blir landet aldri et demokrati: Korrupsjonen vokser kraftig fra 2014 til 2020; I 2021 forbys alle andre opposisjonsmedier enn de som forbys fra og med kuppet i 2014. Leder i dagens gjenværende opposisjons-parti i Ukrainas parlament fengsles i 2022. Som meldt i flere internasjonale organ er det vanlig å torturere fanger og opposisjonsledere / journalister jages av Ukrainas sikkerhetstjeneste.

TP: Hvorfor er Vesten kun interessert i å tegne et ensidig og forenklet bilde av konflikten, det  med «good and bad guys»? Er vestlige offentlighet virkelig så fordummet?

JB: Jeg tror dette er iboende i enhver konflikt. Begge sider vil framstille seg selv som «good guys». Det er hovedårsak. Dessuten spiller andre faktorer inn. De fleste forveksler Russland med Sovjetunionen. De forstår ikke hvorfor det føderative kommunistpartiet er det viktigste opposisjonspartiet i Russland.

Putin demoniseres systematisk i Vesten fra 2007. Hvorvidt han er «diktator» er diskutsbelt; men det er verdt å merke seg at hans oppslutning i Russland aldri er under 59 % de siste 20 år. Tallene er fra Levada-senteret, som kalles «utenlandsk agent» i Russland og er uavhengig av Kreml. Det er også interessant å se at de mest innflytelsesrike «Russlands-ekspertene» er i Frankrike. De jobber for britiske«Integrity Initiative» under MI-6.

For det tredje er det i Vesten en følelse av at du kan gjøre hva du vil så lenge du er innenfor  «vestlige verdier». Det er grunnen til lidenskapelige sanksjoner mot den russiske militære  offensiven, mens krigene til Frankrike, UK og USA får sterk politisk støtte, selv om de er løgn-baserte: «Gjør det jeg sier, ikke det jeg gjør!» Vi kan spørre hva som gjør krigen i Ukraina verre enn andre kriger. Faktisk fremhever hver ny sanksjon mot Russland alle sanksjoner vi ikke har satt inn mot USA, UK  eller Frankrike. Hensikten med en så utrolig polarisering er vel å hindre all dialog med Russland. Er vi tilbake i 1914 og opptakten til 1. verdenskrig? 

TP: Hva vil russerne vinne/ tape med engasjementet i Ukraina, som trolig er langvarig? De får to konflikter; 1) militære, 2) økonomiske; a) endeløse sanksjoner b) forsøk på utelukking».  

JB: Med avslutning av den kalde krigen venter russerne tettere bånd til sine vest-naboer. De vurderer sågar å gå inn i Nato. Men USA motstår all tilnærming. Natos struktur tillater ikke USAs sameksistens med en annen atom-super-makt. De vil beholde sitt Nato-hegemoni. Fra 2002 fryses forholdet til Russland sakte men sikkert. Første «bunn-nivå» nås etter Maidan-kuppet i 2014. Sanksjoner blir USAs og EUs  viktigste verktøy. Deres versjon om en russisk «invasjon» i Ukraina får gjennomslag i vest-medier, selv om den aldri underbygges. Fra 2014 til i dag treffer jeg ikke noen i profesjonelle e-tjenester som bekrefter russisk involvering i det som skjer i Donbass, og faktisk er Krim «beviset» på russisk «invasjon». Selvsagt ser vestlige historikere suverent bort fra at Krim skilles fra Ukraina i folkeavstemningen allerede i januar 1991 under sovjetisk styre og 6 måneder før ukrainsk uavhengighet. Da er det Ukraina som ulovlig annekterer Krim i 1995. Likevel sanksjonerer Vesten kun en  «russisk anneksjon» av Krim. Disse 2014-sanksjonene  påvirker forholdet øst-vest negativt. Etter signering av Minsk-avtaler i 2014 og februar 2015, gjør ikke vestlige garantist-land for Ukraina; Frankrike og Tyskland eller USA noe som helst  for å få Kiev til å følge opp avtalen, til tross for gjentatte forespørsler fra Moskva.

Russernes oppfatning er at uansett hva de vil gjøre, møter det irrasjonelle svar i Vesten. Det er grunnen til at Putin i februar 2022 innser at han ikke vil tjene noe på å ikke gjøre noe. Om vi ser hans økende nasjonale oppslutning, kraften i russisk økonomi trass i sanksjoner, tap av tillit til US-dollaren, truende vestlig inflasjon, styrking av Moskva-Beijing-aksen med støtte fra India, som USA ikke klarer å holde på sin side, så er Putins beregning dessverre ikke feil. Uavhengig av hva Russland gjør, vil US-Natos strategier svekke Russland. Fra da av mister  Russland all interesse for forholdet til Vesten, for USAs mål er ikke å få et «bedre» Ukraina eller et «bedre» Russland, men et svakere Russland. Det viser også at USA ikke kan se bort fra  Russland. Eneste metode US-ledelsen ser da, går ut på å svekke russerne. I våre land bør en slik holdning utløse full alarm.  

man in blue jacket holding white and red bird print banner

TP: Du har skrevet en veldig interessant bok om Putin. Fortell litt om den.

JB: Jeg starter i oktober 2021 etter et program på fransk stats-TV om Putin. Jeg beundrer verken ham eller noen av de vestlige lederne. Men såkalte vestlige «eksperter» forstår så lite av Russland, internasjonal sikkerhet og enkle fakta, at jeg bestemmer meg for å skrive bok. Når krisen i Ukraina utvikler seg, må jeg justere mens konflikten eskalerer. Jeg vil basere meg på vestlige kilder, offisielle rapporter, deklassifiserte e-rapporter, ukrainske medier og russisk opposisjon. Jeg vil vise at det er mulig å få en god, saklig og alternativ forståelse av situasjonen med tilgjengelig informasjon uten å basere seg på såkalt «russisk propaganda».

Underliggende er at vi kun kan få fred ved å innta et mer balansert syn på situasjonen. For å klare det må vi tilbake til fakta. De eksistere i rikelig monn og er tilgjengelige. Problemet er at noen gjør alt for å hindre dette og har tendens til å skjule fakta som forstyrrer dem. Det er eksemplifisert av en såkalt journalist som kaller meg «spionen som elsker Putin!» Det er den typen «journalister» som lever av spenninger og ekstremisme. Alle data i våre medier om konflikten kommer fra Ukraina. Data fra Russland avfeies automatisk som propaganda. Jeg ser at begge sider driver propaganda. Men så snart du kommer med vestlige data som ikke passer inn i mainstream-narrativet, har du ekstremister som sier du «elsker Putin». Våre medier er så bekymret for å finne rasjonalitet i Putins handlinger at de lukker øyne for alle Kiev-forbrytelser. Dermed genereres en følelse av straffrihet som andre ukrainere må betale  for, som ved missil-angrepet på sivile i Kramatorsk. Det er glemt fordi Kievs ansvar er svært sannsynlig, men det betyr at ukrainske krigere ustraffet kan gjøre det igjen. 

Min bok vil redusere nåværende hysteri som hindrer enhver politisk løsning. Jeg vil ikke nekte ukrainere rett til å yte væpnet motstand. Som ukrainer ville jeg sannsynligvis tatt til våpen for å forsvare landet mitt, men det må være deres avgjørelse. Vestlige land må ikke bære ved til bålet ved å levere våpen. De må fremme en forhandlingsløsning. Bevegelser i den retningen vil kunne dempe konflikten og få den tilbake til et fornuftig spor. I alle konflikter problemene to-sidige; men her viser mediene alt det negative kun på en en side. Det er ikke sant. I siste instans er det ukrainere som betaler prisen for vår politikk mot Vladimir Putin. 

TP: Hvorfor hates Putin så mye av den vestlige eliten?

JB: Putin blir vestlig elites «svarte får» i 2007 med sin tale i München. Fram til da reagerer Russland kun moderat på Nato-utvidelser. Men når USA trekker seg fra ABM-avtalen i 2002 og starter forhandlinger med noen østeuropeiske land om utplassering av missiler der, føler Russland seg økende truet og Putin kritiserer US/ Nato heftig. Det er starten på en nådeløs innsats for å demonisere Putin/ svekke Russland. Åpenbart er det ikke menneskerettigheter eller demokrati som er problemstillingen, men at Putin våger å utfordre Nato-aksjonisme.  vestlig aksjon. Russerne har det til felles med sveitserne at de er legalistiske. De prøver å følge folkerettens regler strengt, tenderer til å følge «lovbasert internasjonal orden». Det er selvsagt ikke det bildet vi har, for vi er vant til å skjule de faktiske forholdene rundt Krim.

brown calf on field
Vesten trenger en syndebukk, et svart får de kan skylde på.

Fra tidlig 2000-tall begynner USA å innføre en «regelbasert internasjonal orden» i Vesten. Eksempel: Selv om USA offisielt anerkjenner at det bare er ett Kina og at Taiwan kun er del av Kina, beholder USA sin militære tilstedeværelse på øya og leverer våpen. Tenk om Kina skulle starte med å levere våpen til Hawaii, som annekteres ulovlig på 1800-tallet! Ordenen USA fremmer, er basert på «den sterkestes rett». Så lenge USA er eneste supermakt, er alt ok. Men så snart Kina og Russland begynner å tre fram som verdensmakter, prøver USA å stanse dem. Det er nøyaktig det Joe Biden sier i mars 2021, like etter tiltredelse: «Resten av verden tar inn på oss raskt. Vi kan ikke la det fortsette.» Henry Kissinger sier i Washington Post: «For Vesten er ikke demonisering av Putin politikk; det er et alibi for fravær av den.» Det er grunnlaget for at jeg mener vi må ha en mer saklig tilnærming til denne konflikten.

TP: Kjenner du til hvem som egentlig bestemmer at US/ Natos hovedmål i konfrontasjonen er regime-skifte i Russland?

JB: Jeg tror alt starter tidlig på 2000-tallet. Jeg er ikke sikker på at målet er regime-skifte, men fra da av er det et absolutt å isolere Russland. Hendelser i 2014 med Maidan -og anti-Maidan-opprør mot det nye kupp-baserte Kiev-regimet fører til mer US-involvering i landet. I 2 publikasjoner fra tankesmien RAND/i USA, med tette bånd til USAs militærapparat, og en sentral rolle i utvikling av US-strategi under den kalde krigen og «terror-balanse»-ideen, ser vi dette: 1) «Et utvidet Russland, en konkurrent på fordelaktig grunn» (Extending Russia: Competing from Advantageous Ground), 2019; 2) «Et for ambisiøst og ubalansert Russland» (Overextending and Unbalancing Russia). Forfatterne James Dobbins, Raphael S. Cohen, Nathan Chandler, Bryan Frederick, Edward Geist, Paul DeLuca, Forrest E. Morgan, Howard J. Shatz, Brent Williams er sentrale RAND-folk. Det de legger ut har ingenting å gjøre med rettsstat, demokrati eller menneskerettigheter. Alt dreier seg om å opprettholde USAs verdens-herredømme. Med andre ord, ingen bryr seg om Ukraina. Det er grunnen til at «et internasjonalt samfunn», dvs. vestlige land gjør alt for å forlenge konflikten. Fra 2014 er det nettopp det som skjer. Alt «Vesten» gjør er å oppfylle USAs strategiske mål.

TP: I denne forbindelse har du også skrevet en annen interessant bok, om Alexei Navalnyj. Fortell oss om hva du har funnet ut om ham. 

woman drinking with three women near bed
Hvorfor fant ikke legene i Tyskland den angivelige giften?

JB: Det som uroer med Navalnyj-saken er hastverket med å fordømme og straffe Russland før vi kjenner resultater av upartisk etterforskning. Sentralt for meg når jeg skriver bok er ikke «å fortelle sanning», for heller ikke jeg vet nøyaktig hva sannheten er, selv om vi har svært sterke indikasjoner på at den offisielle fortellingen ikke er sann, men feilaktig.

Det interessante er at de tyske legene ved Charité-sykehuset i Berlin ikke klarer å identifisere nervegift i Navalnyjs kropp. Overraskende publiserer de funn i det anerkjente lege-tidsskriftet The Lancet, som viser at pasienten sannsynligvis møter dårlige kombinasjoner av medisin og andre stoffer. Et svensk militær-laboratorium, som analyserer Navalnyjs blod, gir stoffet de oppdager nytt navn. Det er merkverdig, for alle forventer at «Novitsjok» vil nevnes. 

Poenget er at vi ikke vet nøyaktig hva som skjer, men formen på symptomene, rapportene fra de tyske legene, svarene fra den tyske regjeringen til parlamentet og det forvirrende svenske dokumentet tenderer i retning av å utelukke kriminell forgiftning. Dermed kan vi i sterkere grad utelukke «forgiftning beordret av den russiske regjeringen». Hovedpoenget mitt er at internasjonale relasjoner ikke kan drives på «twitter». Vi må bruke etterretningsressursene våre på rett måte, ikke som propaganda-instrument, som vi ser i dag, men som instrument for kloke og faktabaserte beslutninger. 

TP: Du har mye erfaring innenfor Nato. Hva tror du er Natos primær-rolle nå?

JB: Alliansen har ikke utviklet seg siden 1989. «Harmel-rapporten» i 1967 om Natos framtid er forut for sin tid. Selv i dag gir den grunnlag for å definere alliansens rolle. I stedet prøver Nato å søke nye oppdrag, der Nato er uforberedt , ideologisk og strategisk. Kollektivt forsvar trengs, men kjerne-fysiske våpen begrenser evnen til konvensjonell krig mot atom-makter. Det forklarer hvorfor Russland vil ha «myk buffer» mellom sitt territorium og Nato. Det hindrer trolig storkonflikt, men fører til langvarig konvensjonell krig. Derfor er et defensivt Europa-forsvar uten atomvåpen en mye bedre løsning. 

TP: Tror du Natos stedfortrederkrig med Russland tjener til å berolige interne EU-spenninger, mellom konservative i sentral-og øst-Europa og mer progressive i Vest-Europa?

JB: Noen vil helt sikkert se det slik, men jeg tror det bare er biprodukt av USAs strategi for å isolere Russland. 

TP: Kan du si noe om hvordan Tyrkia har posisjonert seg, mellom NATO og Russland?

JB: Jeg jobber mye med Tyrkia i min Nato-periode. Jeg tror landet er et engasjert medlem av alliansen. Vi har tendens til å glemme at Tyrkia står i kryssild mellom en «kristen verden» og en «islamsk verden», mellom to sivilisasjoner og i en nøkkelregion i Middelhavs-området der tyrkerne har sine egne regionale prioriteringer. 

Konflikter som nøres opp av Vesten i Midtøsten, fremmer islamisme og forsterker spenninger. Det påvirker Tyrkias forhold til kurderne. Tyrkerne prøver alltid å balansere mellom ønsket om modernisering i vestlig stil og sterke tradisjonalistiske holdninger. Deres motstand mot Irak-krigen baseres på egne sikkerhets-behov, men ignoreres/ avvises helt og holdent av USA og deres Nato-allierte. Det interessante her er at når Zelensky søker mekler-land i konflikten, henvender han seg til Kina, Israel og Tyrkia, men aldri til et EU-land.

 TP: Om du vil spå, hvordan ser den geopolitiske situasjonen i Europa og verden ut om 25 år? 

JBHvem kunne spå Berlin-murens fall? Dagen det skjer, er jeg på kontoret til en nasjonal sikkerhetsrådgiver i Washington DC, men han aner ikke hvor viktig det er. Jeg tror det US-amerikanske hegemoniets forfall vil være hovedtrekk i de neste tiårene. Samtidig vil vi se en raskt økende betydning av Asia, ledet av Kina og India. Men jeg tror ikke Asia vil «ta over» i US-rollen. USAs verdensomspennende hegemoni drives av det militær-industrielle kompleks, Asias dominans vil trolig baseres på forskning og teknologi. Tap av tillit til US-dollaren kan få stor innvirkning på US-økonomien. Jeg spekulerer ikke i Vestens framtidige utvikling, men en betydelig forverring kan føre til at USA engasjerer seg i flere konflikter rundt om i verden. Det er noe vi ser i dag, men det kan bli enda viktigere. 

TP: Hvilket råd vil du gi folk som prøver å få et klarere bilde av hva som egentlig driver fram konkurrerende regionale, nasjonale og globale interesser?

JB: Situasjonen er litt annerledes i Europa enn i Nord-Amerika. I Europa gjør mangelen på alternative medier av høy kvalitet og ekte undersøkende journalistikk det vanskelig å finne balansert informasjon. I USA er alternativ journalistikk kommet lengre og er et uunnværlig analytisk verktøy. Der er e-miljøet mer tilstedeværende i media enn i Europa. Jeg kunne nok ikke ha skrevet boken min kun basert på europeiske medier. Til syvende og sist er rådet jeg vil gi grunnleggende for etterretningsarbeid: Vær nysgjerrige

TP: Tusen takk for at du tok deg tid – og for alt det flotte arbeidet ditt.

Oversatt og bearbeidet, 20/6-22, Per Lothar Lindtner.

Forsidebilde av Maxime Yahouedeou, fra Kazan i Russland 

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Bayer-leder snakker om mRNA-vaksinene:

Folk ville ikke tatt dem hvis de trodde det var gen-terapi.

Forrige innlegg

Intervju med leiesoldater fra USA i Donbass:

«Korrupt ukrainsk kommando og uforberedte og dårlig utstyrte tropper.»

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.