POSTED IN Krig-fred

Intervju av to US-veteraner:

Vi skapte «terrorister» gjennom oppførselen vår.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Veteraner for fred

Av Chris Hedges

Intervju med Rory Fanning og Michael Hanes, to medlemmer av Veterans for Peace

Da Rory Fanning, en diger veteran som tjenestegjorde i 2.Army Ranger Battalion og var stasjonert i Afghanistan mellom 2002 og 2004, dukket opp på et valgmøte til Donald Trump i Chicago i forrige måned, hadde han på seg den øverste halvdelen av sin uniform. Mens han beveget seg gjennom folkemengden, ropte dusinvis Trump-tilhengere hilsener som «Velkommen hjem, bror» og «Takk for at du tjenestegjorde.» Så kom protesten som lukket valgmøtet. Fanning, en av demonstrantene, trakk ut et flagg der det sto skrevet «Veteraner mot rasisme, krig og Imperiet.»

___________________________________________________________________________

Innlegget er hentet fra nettstedet Midt i Fleisen

___________________________________________________________________________

«Umiddelbart kastet noen et drikkebeger på meg,» sa han, da jeg intervjuet ham på mitt program på Telesur, «Days of Revolt». «Jeg ble truffet i hodet bakfra tre eller fire ganger. Skiftet var ganske brått, hvordan de vendte seg mot meg. Still spørsmål ved fremstillingen, still spørsmål ved Donald Trump sin fremstilling, og jeg var plutselig ikke lenger i gunst.»

Nasjonalister ærer ikke veteraner. De ærer veteraner som leser fra den godkjente patriotiske manuskriptet: Amerika er det største og mektigste landet i verden. Folk som de kjemper mot er fordervede barbarer. Våre fiender fortjener døden. Gud er på vår side. Seier er sikker. Våre soldater og marinesoldater er helter.

Avvik fra dette mantraet, uansett hvor lenge du har tjenestegjort og du blir ansett som avskyelig. Den oppskrytte patriotismen fra høyresiden dreier seg om selvdyrkelse. Den er en rått begjær etter vold. Det er blind underdanighet til staten. Og det fungerer til å sensurere krigens virkeligheten.

«Mange av soldatene som har kommet tilbake fra krigen ser på seg selv som alt annet enn helter,» sa Fanning. «Å slenge rundt seg med det begrepet er farlig. Det er en måte å manipulere soldater. Det kjøper deres taushet.»

«Soldater blir ikke oppmuntret til å snakke om krigens realiteter når de kommer tilbake,» sa han. «De blir stemplet som helt eller kriger. Dette er et stort problem. Det fører til ytterligere isolasjon, isolasjon blant soldater. Vi snakker om selvmordsratene blant veteraner – 22 per dag. Dette er fordi vi ikke har lov til å snakke om hva vi så i utlandet, hvor urettferdig det var, hvordan vi følte oss som overgripere. Hvor mange uskyldige mennesker har blitt drept siden 9/11? Å slenge ut ord som ‘helter’ gjør en bjørnetjeneste mot opplevelsen til veteraner og alle de uskyldige menneskene som har blitt drept siden da.»

Krig, på nært hold, samsvarer ikke med myten. Den er fordervet og grusom. Den handler ikke om edle mål eller rettferdighet. Drap er en skitten, stygg virksomhet. Det er et stort misforhold mellom krigens virkelighet og myten solgt av pressen, underholdnings-industrien, politikere og kirkene.

«Det jeg ikke visste da jeg kom til [Afghanistan] med 2. Ranger-bataljon var at Taliban egentlig hadde overgitt seg etter det første angrepet fra luftvåpenet og spesialstyrker,» sa Fanning om sin første tjenesteperiode, som startet på slutten av 2001.

«Vår jobb var i hovedsak å trekke Taliban tilbake inn i kampen. Overgivelse var ikke godt nok for politikerne etter 9/11. Vi ønsket blod. Vi ville ha en telling av hoder. Det spilte ingen rolle hvem det var. Så vi dro til folk, folk som hadde vært okkupert …, involvert i borgerkrig før det, med tonnevis av penger til rådighet. Vi ville si ting som «hei, vil vi gi deg dette beløpet hvis du peker ut et medlem av Taliban. En afghaner ville da si:» Ja, absolutt. Det er et medlem der borte. Så ville vi dra til naboen. Vi ville lande foran naboens hus, trekke en sekk over hodet til enhver person i militær alder, enten de var et medlem av Taliban eller ikke, for så å gi den personen som identifiserte naboen penger. Og denne personen vil også få naboens eiendom. I et land med så mye desperasjon og fattigdom som Afghanistan, ville du gjøre hva som helst for å skaffe penger eller sette mat på familiens bord. I hovedsak er dette hva vi gjorde. Men vi brakte også folk som overhodet ikke hadde noe på spill inn i krigen. Vi skapte fiender.»

«Jeg vervet meg etter 9/11 for å forhindre at et nytt 9/11 skjedde,» fortsatte han. «Men snart etter ankomsten i Afghanistan, innså jeg at jeg bare legger til rette for flere terrorangrep. Det var vanskelig å godta. Vi var egentlig bøller.»

Uforholdsmessig bruk av makt fra de amerikanske okkupasjonsstyrkene ikke bare etterlot et stort antall sivile døde, men fungerte som et potensielt rekrutterings-våpen for opprørerne.

«En rakett landet i leiren vår,» sa Fanning, som er medlem av Veterans for Peace og forfatter av boken «Verdt å kjempe for: En ranger sin reise ut av det militæret og over hele Amerika» «Vi visste ikke nødvendigvis hvor den kom fra. Det kom fra den omtrentlige retningen der borte. Vi ville anmode om en 130 kilos bombe [fra fly]. Den ville treffe en landsby.»

Terroren som ble påført afghanere ble snart kopiert av terroren påført irakere.

Michael Hanes var marinesoldat fra 1994 til 2004. Han var i Irak i 2003 i den mest erfarne rekognoseringbataljonen […] Han har deltatt i mange raid. Nå er han medlem av Veterans for Peace, og jeg intervjuet ham med Fanning for programmet mitt.

«Jeg var med i invasjonen av Irak,» sa Hanes. «Vi rykket frem mot Bagdad og ting [ble] svært virkelig for meg da vi begynte å sparke inn dører, plassere sprengladninger på dørene og rykke inn i disse hjemmene og terrorisere disse menneskene.»

«Sannsynligvis var 50 prosent eller mer av den etterretningen som vi fikk rett og slett helt feil,» fortsatte han. «Da vi sparket inn disse dørene, kommer du inn i et hjem, og det er eldre kvinner, unge småjenter, 3, 4 år gamle, bare skriking og vettskremte, så mye at de bokstavelig talt væter seg. De tisset i buksa. Du tar bestemor og slenger henne opp mot veggen og avhører henne. Det treffer deg [i sjelen]. Det treffer deg hardt. Jeg begynte å spørre meg selv, hva faen gjør jeg?»

«Hvis du tilfeldigvis var en ung mann [i et hjem som ble raidet], tidlig i 20-årene eller i den aldersgruppen i området hvor du bærer våpen, så bare fordi du er en ung mann, er du en mulig opprører, Fedayin (Saddam-lojalist), eller hva de måtte lete etter, ble du tatt ut av hjemmet for å bli avhørt. Hvem vet hva som skjedde med dem. … Jeg vet [marinesoldater] var der hele natten for å avhøre dem. Hvem vet om de kom tilbake til familiene sine.»

En «terrorist»-produsent?

«Med drone-angrepene har du en rekkevidde, en lang rekkevidde, der svært mange sivile blir drept,» sa Hanes. «Det er en fabrikk for produksjon av terrorister. Hvis du mister barnet ditt, hvis du mister din mor, noen av dine familiemedlemmer til slike angrep … vi må tenke på det. Sett deg selv i den stillingen. Hvis jeg mistet mitt barn ville jeg bli desperat. Hva vil du gjøre? Det er lett å forstå hvorfor noen kunne spenne en bombe på seg selv og sprenge seg selv i lufta.»

Den fysiske brutaliteten og volden er ledsaget av åpenlys rasisme, som er karakteristisk for okkupasjon.

«Vi snakket ikke om folket i Afghanistan som afghanere, de var ‘hajji’» sa Fanning. «Dette er et uttrykk for respekt for noen som har gjort en pilegrimsreise til Mekka, men vi brukte ordet som en nedsettende betegnelse.»

«Begrepene ‘sand-nigger», «hajji,’ ‘barbar,’ ‘terrorist,» alle disse tingene ble slengt rundt som om menneskene der var undermennesker», la Hanes til.

Løgnene til staten og samfunnet som helhet ble smertelig tydelige.

«Vi ble solgt ideen om at – vi kom dit for å frigjøre folk, vi kjempet mot terrorisme. Så skjønner vi at vi er de som terroriserer folk,» sa Hanes. «Det plager deg psykisk. Jeg har mistet noen venner som har begått selvmord.»

De to veteranene sier de har funnet trøst i sivil ulydighet. Hanes har blitt arrestert sammen med andre medlemmer av Veterans for Peace mens de protesterer mot de amerikanske basene på Okinawa. Han var stasjonert der to tiår tidligere.

Hanes som en demonstrant «var på den andre enden av spekteret,» sa han, og mente hans tid som marinesoldat på Okinawa. Da han var der for å protestere, sa han, «jeg tilbrakte tid med folk, lyttet til deres kamp, og faktisk så hva som skjer der borte. Jeg deltok med dem på protester. Jeg sto foran lastebiler. Jeg lå ute i veibanen. Jeg blokkerte byggemannskaper.»

Hanes og Fanning sier de vil fortsette å trosse imperiets blodtørstighet, hjemme og i utlandet, som en måte å helbrede krigens sår og bekrefte liv. De har ingen hensikt om å tillate hat-ordene og rasismen på en Trump-møte, eller andre steder, å forbli uimotsagt. Fra sin tid i militæret forstår de faren av å umenneskeliggjøre andre.

«Du må stå opp for å konfrontere snikende fascisme,» sa Fanning. «Stillhet er samtykke.»


Chris Hedges er en amerikansk prest, forfatter og journalist. Han har tidligere jobbet for bl.a. New York Times, men måtte slutte pg.a. redaksjonelt press om Irak-krigen. Tidligere publisert på bloggen i april 2016.

Noen av bildene med kommentarer er lagt til av Knut Lindtner.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • «Den oppskrytte patriotismen fra høyresiden dreier seg om selvdyrkelse. Den er en rått begjær etter vold. Det er blind underdanighet til staten. »

    Er ikke «høyresiden» like mye et oppgjør MOT staten?( Men FOR det levende samfunnet/nasjonen, nasjonalisme. )
    For enkeltindividets frihetslengsel MOT kapitalismen , mot kriger i andre land, mot at penger/kapital skal styre mer enn nasjonens arbeidskrefter.
    MOT globalisme, FN og IMF og Fed. ( Og mot sensur )
    I Norge ser det ut til ihvertfall at «venstresiden» står på «pappa stat»sin side, med det meste av hva det innebærer av pengetenkning og «bevilgninger».( Og for sensur mot anderledestenkende/ de som ikke tilhører «gruppen».)
    Underlig nok.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

En ekte norsk heltehistorie:

Om de norske kommunistene.

Previous Post

Narrespelet held fram.

Det er økonomien som er krisa, ikkje eit virus.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.