Bønder og forsvar
Jan Christensen
Vi har hatt jordbruksoppgjør. Førstekravet fra Bondelaget var tilskudd på 6,9 milliarder kroner. Bonde- og Småbrukerlaget ba om det dobbelte, og trakk seg fra forhandlingene. Seinere nedjusterte de sitt krav til 9,8 milliarder. Statens tilskudd endte på 4,15 milliarder. Under halvparten av småbrukernes siste krav.
Årets forsvarsbudsjett er på 76 milliarder kroner. I den nylig avgitte innstillinga fra forsvarskommisjonen, foreslås umiddelbar styrking med 30 milliarder, og så – over en tiårsperiode – årlig påplussing på 40 milliarder. Det vil si totalt 146 milliarder årlig fra neste år, eller over 35 ganger mer enn vår rødgrønne regjering var villig til å gi bøndene. Med 146 milliarder til Forsvaret vil Norge overoppfylle NATOs målsetting om bevilgninger på 2% av brutto nasjonalprodukt.
Jordbruket sikrer bosetting i bygd og grend. Et land med spredt befolkning er mindre sårbart, lettere å forsvare, bedre i stand til å yte motstand og vanskeligere å okkupere. Jordbrukspolitikk og forsvarspolitikk må derfor ses i sammenheng.
Et F35 fly – som mange mener er uegnet til å forsvare Norge – koster nærmere 2 milliarder. Vi har bestilt 52 sånne fly. En Leopard tank – som regjeringa vil ha 54 stykker av – koster drøye 0,6 milliarder.
Den spanskbygde Helge Ingstad-fregatten som sank, hadde en prislapp på 4,3 milliarder – mens en fregatt etter dagens priser vil koste det tredobbelte. I tillegg kommer skyhøye driftsutgifter.
Amerikanerne sier at det koster en halv million kroner å holde et F35 fly i lufta i en time. I Norge nedjusterer vi kostnaden til 110.000 kroner. Forsvaret skal prise seg lykkelig over at disse flyene er unntatt fra klimaregnskapet. I tillegg trengs folk til å bemanne og vedlikeholde. Her er det stort gap. Vi mangler kvalifisert personale. Det betyr i verste fall at ønskede investeringer i nytt materiell nærmest er bortkastet, eller at vi må satse på utenlandske eksperter. Kanskje kunne en spansk navigatør forhindret at Helge Ingstad kolliderte?
Med jordbruket er det annerledes. Vi har mange kvalifiserte bønder. Store som små. De sikrer matproduksjon. De sikrer beredskap. De sikrer levedyktige småsamfunn ut over det ganske land. Men hvor lenge vil de jobbe for knapper og glansbilder?
Med stadig høyere driftskostnader, slit og atter slit langt utover normalarbeidsdagen, og ei lønn som er halvparten av hva en vanlig lønnsmottaker tjener, vil nedlegging av gårdsbruk fortsette. I de siste 50 årene er 3 av 4 norske gårder lagt ned. I dag legges ned over ett gårdsbruk hver dag.
Norsk jordbruk er ulønnsomt, sier noen. Forbrukerne betaler for mye for maten. Bedre at vi satser på import framfor å subsidiere hvert gårdsbruk med over 100.000 kroner og attpåtil ha verdens høyeste matvarepriser.
Utsagnene er tvilsomme. Nordmenn bruker rundt 11% av sin inntekt på mat. I verdensmålestokk er det lavt. I mange såkalte u-land går hele lønna med til å fø familien. Enda går de sultne til sengs.
Matprisene hos oss kunne vært lavere. Samtidig kunne bøndene få anstendig betalt for sitt strev.
Norske matpriser bestemmes ikke av hva det koster å produsere varene, men av unødig matsvinn og av hvor mye matbaronene antar du og jeg er villige til å betale. Derfor gikk den mye omtalte prisøkning etter 1. mai, ikke som spådd. Matbaronene skjønte at kundene hadde fått dårligere råd og at de selv tjente godt allerede. For penger hadde de jo nok av: Da Tom Kristiansen i fjor gikk tilbake til sin gamle Norgessjef-stilling i Rema1000-konsernet, ble han belønnet med en ekstraordinær kompensasjon på 75 millioner kroner. Når forbrukereide Coops direktør Geir Inge Stokke etter eget ønske fratrer i nær framtid, får han en kompensasjon på 11 millioner kroner.
Bare 40% av den maten vi spiser er norskprodusert. I Forsvaret og i det offentlige ellers, bare 20%.
Tyskland, med mindre dyrka mark pr. innbygger enn oss, produserer selv 90% av maten de spiser.
Til tross for at EØS-avtalen ikke omhandler landbruksprodukter, øker vi stadig importen av landbruksvarer fra Den Europeiske Union. Siden årtusenskiftet har Norge 6-doblet sin landbruksimport fra EU, til rundt 40 milliarder kroner. Landbrukseksporten fra Norge til EU har stått på stedet hvil. Det gis tollfrie importkvoter for frukt og grønnsaker også i høysesongen, samtidig som norske bønder sliter med å få avsetning for tilsvarende produkter. Vi importerer tonnevis med kjøtt samtidig som norske bønder oppfordres til å produsere mindre.
Matsikkerhet er en viktig del av vår totale forsvarsberedskap. Norge må derfor stimulere til mer egenproduksjon sånn at sjølbergingsgraden øker. 50%, som regjeringa foreslår, er en begynnelse, men langt fra nok. Her har vi – i hvert fall på papiret – fullt handlingsrom. Med et aktivt Konkurransetilsyn kan matprisene holdes i sjakk sånn at matbaronenes profitt reduseres. Framfor å ende opp som dyrefor, vil for eksempel norske poteter og gulrøtter med litt «skjønnhetsfeil» i stedet havne på ditt middagsbord. Sunnere og mer kortreist.
Samtidig må det bli mer attraktivt å ta hele landet i bruk. Spesielt må småbøndene få bedret sine levekår. Den norske stat har penger nok. Vi har et oljefond som investerer i overprisede amerikanske verdipapirer. Vi sløser bort milliarder på et militærvesen som etter manges mening egner seg mer for angrep enn for forsvar.
Ei rødgrønn regjering burde ha som fremste oppgave å stanse flukten fra landsbygda. Til det trengs langt større kraft-tak enn i dag, samt en forståelse av at god distriktspolitikk også er god forsvarspolitikk. Derfor er det i første rekke våre småbønder og distrikts-Norge som bør rustes opp med milliardbeløp i årlige ekstrabevilgninger.
I stedet skjer det motsatte.
Hvorfor?
Fordi EU-motstanden er sterkest i distriktene? Fordi færre folk i distriktene betyr mindre EU-motstand?
Forsidebilde: Lexica
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 512 ganger.
10 kommentarer. Leave new
Selvfølgelig, vi trenger dyre jagerfly ! Og vi trenger å støtte USAs kriger over hele kloden ! Vi trenger å investere i alle andre land enn Norge, og vi må bidra til at de rikeste blir rikere, at forskjellene blir større og at de store investeringsselskapene får herje fritt. Dette er høyrepolitikk som høyrefolkene i AP er så glad i, i sann forening med Høyre, Venstre, Frp og Krf.
For å oppnå sin syke politikk, later politikerne som de støtter en velferdsstat, mens de i praksis setter ut sine ordrer «på anbud» til land der det ikke er offentlig velferd, der folk kan gå på slavekontrakter i et dårlig eller farlig arbeidsmiljø, der det ikke stilles krav til miljøet i produksjonen, og der korrupsjon blomstrer.
Politikerne har sølt vekk mange hundre milliarder kroner, og det er ikke det minste rart at kronen svekkes og prisene stiger. Det er først de siste ukene dette virkelig har kommet på dagsorden. Kronekursen er altså resultat av en villet politikk, og målet er trolig Euro.
Med denne farten er Norge i kjelleren i løpet av et par år. Det ser ut som det er på tide å sette regjeringen under administrasjon.
R.K.:
» ..Dette er høyrepolitikk»
Hva er ‘høyrepolitikk»?
Men ellers en god artikkel og et godt innlegg fra R.K.
Hver nasjon som vil være fri og ha forutsigbaritet bør produsere det meste av mat og (fornybar) energi sjøl.
Å beregne hvor mange av nasjonens arbeidskrefter som må brukes til dette. Og med fokus på kvalitet og en stadig utvikling for å effektivisere.
Med full støtte fra innbyggerne, og en naturlig del av enhver nasjonaldag-feiring.
Å legge på avgifter/skatter av nødvendige ( mat) produksjon til innenlands forbruk viser at våre politikere forveksler penger og realverdier i samfunnets velferds-produksjon.
Hvorfor er det så få som vil ta med FISKET FISK når de nevner matberedskapen? Norge er netto storeksportør av mat gjennom eksporten av fisket fisk.
Er ikke artikkelforfatteren klar over at de fire milliardene er i TILLEGG TIL det bøndene fra? Altså at den årlige subsidieringen av landbruket i Norge nå kommer opp imot 30 milliarder i Norge. I og med at det er omtrent 40.000 bruk i Norge, får de i snitt godt over en halv million på år.
Samtidig har vi verdens dyreste mat, i reelle tall. Vi kunne så lett ha hatt mye billigere mat, med et mye bedre fokus på kvalitet.
det bøndene får fra før
På 1980-tallet opphevet New Zealand det aller meste av subsidiene til landbruket og satte bøndene fri. Etter det har landbruket gitt store eksportinntekter. Kan vi ikke prøve det samme i Norge?
«Ei rødgrønn regjering burde ha som fremste oppgave å stanse flukten fra landsbygda. Derfor er det i første rekke våre småbønder og distrikts-Norge som bør rustes opp med milliardbeløp i årlige ekstrabevilgninger. I stedet skjer det motsatte».
Den globale storkapitalen har startet en krig mot verdens bønder, en krig som skal være over når deres Agenda 2030 er fullbrakt. Skjer det har de vunnet. Da er det deres enorme agrobusiness-selskaper som har kontroll på det meste av verdens produksjon og distribusjon av mat.
GMO-mat som ikke trenger insekter for pollinering. En av finanskapitalens agrobusiness-selskaper Monsanto, nå Bayer, har fremstilt sprøytemiddelet neonikotinider, som flere forskere tror har mye av skylden for at bare på et par tiår har over halvparten av pollinerende insekter forsvunnet, som reduserer produksjonen av epler, urter, bær, agurker, meloner, tomater, poteter, auberginer og chilli blant annet fra tradisjonelt landbruk over hele verden. En strategi som også tvinger frem matproduksjon av patentert GMO-mat.
Finanskapitalen er godt i gang, bare fire store selskaper i dag kontrollerer verdens kornhandel. Gates er nå den største jordeier i USA, og snart klar til å levere GMO-mat fra patenterte såkorn, dyrket, vannet og stelt av en automatisert maskinpark styrt av AI. Menneskene i jordbruket blir ingeniører og teknikere som holder datasystem og maskinpark i drift, bønder trengs ikke lenger når storkapitalen tar over matproduksjonen, og gårdene drives som deres selskaper.
Storkapitalens administrasjon her i landet, kalt regjeringen, skal gjennomføre dette som i alle land underlagt finanskapitalen, bare med lokale tilpasninger for norske forhold. I Nederland kjøper regimet 3000 gårdsbruk, i Irland vil myndighetene slakte ned 200 000 kyr, som tilsvarer en fjerdedel av all kyr i Norge, alt for å «hindre global oppvarming» som påskudd.
Her i Norge har de valgt å tvinge mindre produsenter av mat i land-og havbruket til å legge ned, ved å påføre de så mye lånekostnader at de ikke har marginer til å drive. Bønder som har buskap, er pålagt å ha «fødselsrom» for dyrene, og fiskeridirektoratet, som har sine direktører utnevnt av storkapitalens politikere, pålegger kystfiskernes sjarker så dyre sertifiseringer at mange unge ikke har råd til en egen sjark.
Fiskekvotene, som skulle vært gratis for kystfiskerne som leverer til norske fiskemottak og mat til det norske folk, blir gjort så dyre av kvotesystemet at bare redere med fabrikktrålere kan kjøpe dem. Småprodusenter av mat presses ut av næringen på land og til havs. Storkapitalen vil ha de enorme fiskeressursene i de norske fiskerisonene, og deres politikere i Stortingspartiet sørger for det. For det er politiske beslutninger som er årsaken til at Norge bare har en selvforsyningsgrad på under førti prosent, og ingen beredskapslagre for mat for hele befolkningen.
«Den regjeringsoppnevnte kommisjonen leverte sin rapport tidlig denne uken. De er bekymret for matberedskapen i landet. Og i hovedkonklusjonen fremhever de behovet for matlager. «Hovedkonklusjonen til kommisjonen er at det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden og snarest starte oppbygging av lagerhold». Totalberedskapskommisjonen NOU 2023:17. Mandag kom det klare krav om bedre kapasitet for matlager i Norge. Fire dager senere ble beredskapssiloen på Frya i Sør-Fron i Gudbrandsdalen sprengt». Kilde: NRK, artikkel 8 juni 2023: Torsdag ettermiddag ble en stor kornsilo sprengt på Frya i Sør-Fron.
De Norske administrasjonene kalt regjeringer, uansett hvordan de er satt sammen av partier, lover at land- og havbruket og matsikkerheten skal styrkes, men gjør det motsatte som alltid.
Nedbyggingen av distrikts-Norge skjer uavbrutt på forskjellige måter. Ikke bare med jordbruksoppgjør som gjør at bøndene får for lite å leve av, men også med en distriktspolitikk som nedlegger tjenester, og gjør at unge familier flytter til byene.
For storkapitalen er Norge bare en råvareleverandør av olje, gass, vannkraft, fisk og mineraler. En landbruk som må subsidieres for å levere mat til befolkningen, vil finanskapitalen legge ned, for det er utgifter på kapital. Men enorme subsidier til vindkraft og grønt skifte Norge ikke trenger, det gir Stortingspartiet raust, for mye av pengene går i lommene til den globale storkapitalen de tjener.
Jeg kjøpte meg en sjark. Ja, jeg beisa den. Fisket på steinbit, lomre, sjøtunge,rødspette. Fikk fem kasser fulle. Alt var sløyd vasket og lå på is. Funderte hva jeg skulle ta for kiloen mens jeg seg mot land. Tar jeg halvparten av hva prisen i butikken, da har jeg en inntekt på ca 10 laken. Men, jeg fikk ikke lov å selge direkte til folk. Det viste seg at jeg ble tvunget til å levere til Skagerakfisk-et firma som har fått monopol på all ilandføring av fisk i regionen. Ka i h…te!? Jeg hadde ikke noe valg. De andre fiskerne truet med å sladre til « myndighetene» hvis jeg solgte direkte! Jeg leverte varene til monopolisten. Fix ferdig rensa og på is.Æ fikk 1185,- krona for fangsten. Tusen takk. Godt var det at den en sylindra Sabben gikk på lukta!
Er ikke sikker på om multinasjonale selskaper ønsker å få mindre tilgang til arbeidskraft som kan skaffe dem inntekter, og færre kunder til å kjøpe alle produktene vi egentlig ikke trenger.
Er norske politikere virkelig bekymret for avfolking på landsbygda? Eller er det nettopp målsetningen og i tråd med WEFs intensjon? Å gjøre alle eiendomsløse og lykkelige er jo som vi alle vet agenda2030s mål; politikerne «våre»er med på den, om de nå bærer NWO-knappen på jakken eller har gjemt en i en skuff. Jordeiere må jo være en torn i øyet for globalister, det er opplagt. Sånt kan de ikke ha noe av.
Vi ser hva som skjer i land det er naturlig å sammenligne seg med. Holland, for eksempel. Truckerne i Canada. Myndighetene slår brutalt ned på motstand med vold, eller sulter ut sympatisører og sponsorer ved å sperre kontoer.
I Irland drepes bøndenes kyr og bøndenes livsgrunnlag for å redde klimaet, og i Canada bruker regjeringen den brente jords taktikk mot folket så de må søke hjelp fra de velmenende myndighetene, og Trudeau presenterer det som atter et bevis på klimakrisen.
I en korrupt og udemokratisk nazistat vi støtter og overøser med norske skattepenger i en lenge planlagt krig, der er prosessen i full sving, og Zelensky går foran som eksempel og selger jord billig til Blackrock.