Imperiet USA ter seg som ein ekte sosiopat
Ei av dei store kjeldene til sorg i folk sine liv, er at vi ikkje får skrive andre folk sine historier om oss. At vi ikkje får kontrollere kva andre folk tenker og seier om dei tinga vi gjer og kva for slags person vi er. Vi har alle vore der, på ein eller annan måte, på eitt eller anna tidspunkt.
«Om han verkeleg kjende meg, ville han ha likt meg.»
«Om dei hadde skjønt kva eg meinte med den spøken, hadde dei ikkje blitt fornærma.»
«Om ho kunne sjå hjartet mitt og intensjonane mine, ville ho forstått korfor eg gjorde som eg gjorde.»
«Nei, nei, det var ikkje det som skjedde; dei har oppfatta det heilt feil, og det får meg til å sjå ut som skurken i historia.»
Det er ganske normalt å innimellom kjenne seg misforstått eller feilvurdert av folka i liva våre. Men det finst folk som tar den erfaringa ut i det svært usunne ekstreme og responderer på det på svært usunne måtar.
Folk med underutvikla empatisk sans, som til dømes dei med narsissistiske og antisosiale personlegdomsforstyrringar, opplever ikkje andre menneske på same måten som normale folk gjer. Etter i kva grad dei manglar empati for andre, ser dei dei ikkje som suverene menneske, men som verktøy dei kan bruke til å oppnå noko dei vil ha, det vere seg makt, rikdom, sex, respekt eller kva som helst.
Dette synet på andre, gjer at folk som manglar empati ofte blir manipulative, fordi interessa deira for andre ikkje handlar om å knyte band med dei, skjøne dei og hjelpe dei, men om å bruke dei og utbytte dei. Kor perseptive og smarte dei er, vil bestemme kor godt dei greier å manipulere folk til det føremålet.
For slike individ blir den manglande evna til å skrive andre folks historier for dei opplevd som ikkje ein smertefull, men nødvendig, realitet, men i staden som eit hinder ein ikkje kan tolerere og som må overvinnast. Det å finne metodar for å manipulere tankane folk tenker om manipulatoren, om seg sjølve og om andre, speler ei sentral rolle i liva deira.
Dette er ein av metodane du kan bruke til å identifisere ein manipulator som manglar empati: dei brukar uforholdsmessig mykje energi på å prøve å påverke meininga di om dei, meininga di om andre og/eller meininga di om deg sjølv. Eg er slik og eg gjer sånn og sånn. Ho er ei skikkeleg hurpe, ho er alltid berre bla, bla, bla. Du er mangelfull på alskens måtar. Du treng meg av den og den grunnen. Du gjorde meg urett på den og den måten.
Heile den sosiale eksistensen til ein vondsinna manipulator dreier seg om å påverke narrativa som folk har om det som skjer rundt dei, på ein måte som gagnar manipulatoren. Å påverke tankane dei tenker for seg sjølve, og påverke historiene dei fortel kvarandre.
Eit narrativ er ei forteljing. Ofte når folk høyrer ordet «forteljing», tenker dei på ein utarbeidd fiksjon, noko som er lagd for å more andre. Men den overveldande majoriteten av forteljingar vi opplever, handlar om våre eigne liv og liva til andre, både i hovuda våre og i samtalar med folk.
«Joe gjekk på butikken» er eit narrativ, enten Joe faktisk gjekk på butikken eller ikkje. «Joe er ein tosk» er eit narrativ, enten argumenta for at Joe er ein tosk inneheld fakta-påstandar eller ikkje. Det er ei skildring av ei hending eller ein situasjon, enten den er presis, upresis, eller ei blanding av begge.
I dette tvetydige forholdet mellom narrativ og sanning er det manipulatoren lever. Han eller ho brukar dagane sine til å veve høge spir av språk, rammar inn røynda på ein måte som gagnar han sjølv ved å bruke sanningar, halv-sanningar og løgner etter behov. Han fyller folk sine sinn med ein versjon av verda som konsekvent målar han i eit sympatisk lys og gjenstaden for manipulasjonane hans i eit usympatisk lys.
Fordi livet hans dreier seg om manipulasjon, blir alt som utgjer ein hindring for evnen hans til å manipulere, oppfatta som ein trussel. Å bli tatt i å gjere noko forferdeleg, skulle gjere det mindre sannsynleg at folk seinare vil tru på det han seier. Nokon legg merke til at dei blir manipulerte, og nektar å tru på noko av det manipulatoren seier. Eller, verst av alt, alle han kjenner byrjar snakke saman, med kvarandre, om kva slags uærleg og upåliteleg manipulator han er.
For manipulatoren er det å bli fullt ut sett av alle ein av dei mest skremmande, eksistensielle truslane som kan tenkast. Du vil ofte sjå at han projiserer frykta si over på andre – truar med å eksponere løyndommane til folk han ikkje likar, fordi det for han er den mest skremmande trusselen ein kan kome med.
Det USA-sentraliserte imperiet er eit gigantisk makrokosmos av heile denne dynamikken. Det brukar enorme mengder energi på narrativ kontroll i form av propaganda, sensur, Silicon Valley algoritme manipulation, styresmaktenes hemmeleghald, og krig mot journalisme. Det vevar ustanseleg narrativ om kor storarta det er og kor horrible fiendane er. Og, meir enn alt i verda fryktar det å bli sett.
Den kolossale, verdsomspennande maktstrukturen, som er laust sentralisert rundt USA, er ei mektig militær kraft og ei mektig økonomisk kraft, men det desidert mest potente våpenet den eig er evna til å kontrollere narrativet om kva som skjer i verda. Bruken av dei oligarkiske media, Silicon Valley og Hollywood til å manipulere publikums tanke, og dermed kontrollere måten folk tenker på, handlar og stemmer ved val i massiv skala over heile verda, dette liknar ikkje noko som nokon gong har vore sett i eit imperiums historie.
Propaganda fungerer berre om du ikkje veit at det skjer. Sensur fungerer berre om den ikkje drar merksemda over til informasjonen som blir sensurert. USA-imperiet sine uopphøyrlege kampanjar for kontroll over verdas dominante narrativ fungerer berre om dei ikkje er i søkelyset av offentleg saumfaring. Dette er grunnen til at dei som drar merksemd til desse tinga blir sverta, demoniserte, sensurerte, marginaliserte, fengsla og verre av dei som styrer imperiet.
Manipulatorar hatar å bli sett, men viss du nokon gong skulle hamne i eit forhold til ein, så vil evna di til å sleppe unna avhenge av at du ser han. Denne ekstreme interessekonflikten får ofte fram manipulatorens kvitglødande raseri, og det kan vere skremmande og farleg.
Og eg trur menneskeslekta no går inn i det stadiet av relasjonen til USA-imperiet. Ein manipulator som nett byrjar bli sett av nokre fleire augepar enn han er komfortabel med, får bluss av panikk opp til overflata. For så snart dei auga ser kva som er skjult under sløret av narrativ manipulasjon, så ser dei sjelden bort. Om noko, så vil dei ofte peike og dra meir merksemd til det.
Det er ei skummel til å leve i. Men den er også fascinerande. Ulikt alt som nokon gong har skjedd på denne planeten.
Eg ser fram til å finne ut om vi slepp unna.
https://caitlinjohnstone.substack.com/p/the-us-empire-acts-like-a-textbook?s=w
Omsett av Monica Sortland
Forsidebilde: Matthew Fassnacht
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 344 ganger.
4 kommentarer. Leave new
Justin Trudeau ser ut som han «får bluss av panikk», vill i blikket gjentar han de samme løgnene. Nå er han angivelig covid-syk igjen, men bare litt, for han har fått boostere som folket må løpe å få satt, de også. Viser han seg blant folk blir han buet ut. Vipp sånne ned fra pidestallen, en og en, de har visst hva de gjorde helt fra starten. Makt, sex og penger er det sentrale for sånne personlighetstrekk, og hvis gradiositeten går opp i limingen kan de bli onde, for stormannsgalskapen er et dekke for en underliggende angst for egen utilstrekkelighet. Samt en angst for prestisjetapet ved å bli avslørt som den bløffen de er. Å ha kjent noen sånne privat er nyttig i disse dager, for psykopater styrer kloden, og tegnene er lette å kjenne igjen med litt trening.
Ja ,det er som jeg har sagt hele tiden,vi,våre foreldre og våre barn er blitt hjernevasket hele tiden.
Våre barn blir så hardt hjernevasket nå for tiden at når dette er over må de deprogrammeres i lang tid.Ja vi også ,så kanskje disse generasjonsklöftene blir borte og familier kan leve i harmoni igjen.
De store mediene påvirker både tankene og følelsene dine, men også de små mediekanalene.
Når folk tenker på presse og media, er det riksaviser i papirutgave og på nett, statseide tv-kanaler med radio som sender nyheter hver time og tv-kanaler med nyhetssendinger, dette er de store mediene for folk. Men mediene som påvirker deg er mye mer enn det, de «små mediene» kan påvirke deg like mye.
For eksempel blader og magasiner om livsstil, populærvitenskap, populærhistorie er undervurdert som påvirkere. I en Narvesen kiosk er det hundrevis av blader og magasiner i hyllene, men hvis en undersøker nærmere er de fleste gitt ut av bare noen få mediehus, og som har samme finansielle eiere som de store mediene. Det samme med mediehus som gir ut lærebøker og skjønnlitteratur, når en nøster opp i eierskapet, er det de samme finansielle eierne.
De mange populærvitenskapsbladene som gis ut månedlig i papirutgave og på nett, og som mange abonnerer på, har ofte klima som tema på førstesiden og har hatt det i mange år, og artiklene deler det samme narrativet som i de store mediene. For en vanlig «nyhetskonsument» blir da fortellingen overbevisende, de får det samme servert fra alle sider i mediene, intetanende om at hele medieverdenen har de samme eierne, som BlackRock og Vanguard i fremste rekke av de enormt mektige kapitalforvaltningsselskapene, som også er med å bestemme hvilke redaktører som ansettes.
Det er avgjørende for herskerklassen å ha total kontroll over informasjonen befolkningene får for å styre og kontrollere befolkningene. Narrativet som blir servert av de store mediene overbeviser de fleste ukritiske, men helt overbevist blir de når narrativet gjentas av de «små mediene», som for eksempel populærmagasinet de leser månedlig.
En person i den vestlige verden befinner seg i en «informasjonsboble» i all sin våkne tid, og informasjonen kommer stort sett fra se samme kildene, og som har de samme eierne. Det første barn og ungdom gjør etter de har våknet om morgenen er å slå på en skjerm, men spør de seg hvem som eier informasjonen, og er de kritisk til de som vises?
Bildet av en død isbjørn gjør inntrykk, men det er nesten 30 000 dyr i arktiske strøk nå (mot 5000 i 1960), og med en gjennomsnittlig levealder på 30 år, vil det alltid være en skrott liggende et eller annet sted. Men hvis de som eier mediene viser bildet hver gang temaet er klima, tar det ikke lang tid før mange unge er overbevist om at Arktis smelter. Et narrativ som stadig gjentas fra store og små mediakilder samlet, hjernevasker og indoktrinerer over tid.
Er det hva en person gjør som gir det spalteplass i presse og media, eller er det presse og media som løfter frem en person som de synes er «a perfect vehicle» for budskapet de vil at opinionen skal påvirkes av, ved å gi personen førstesideplass over lang tid, og dermed får folk et inntrykk av at personen sier noe nytt og svært viktig?
En «ikoneffekt» oppnås ved at bilder av en person vises mange ganger for folk. Modellen Isabella Rosselini fortalte i sin tid at når hun var ute og reiste i land utenfor Vesten, opplevde hun at mange bukket og behandlet hun med ærbødighet. Hun fant ut at fordi ansiktet hennes ble vist på mange reklameplakater for klær og sminke, gjorde at hun fikk kongelig mottakelse. Hun sa hun forstod hvorfor diktatorer satte opp statuer og store bilder på vegger av seg selv overalt i landet deres.
Greta Thunberg er kanskje et av de bedre eksemplene på hvordan media kan gjøre en person til en superkjendis og bli et ikon, enda det hun sier ikke er noe nytt og revolusjonerende. Hun brukes som «bevis» for at global oppvarming skjer, for «Greta sa det». God bruk av forsideplass for den globale storkapitalen som eier vestlig presse og media, de trenger at folk tror på global oppvarming for å få kontroll og eierskap på matproduksjon og energiforsyning.
Skulle det ha vært et eget fag i grunnskolen, det å lære seg å lese informasjon kritisk, å kunne stille spørsmål om hvem som profiterer på det som skjer i verden? Men det er ikke i herskerklassens interesse at folk skal bli kritiske. Storkapitalen sitter i styrerommene i et mer og mer privatisert utdanningssystem, og de vil heller at elever og studenter skal lære seg til å ikke stille spørsmål til det rådende narrativet.
«Hun brukes som «bevis» for at global oppvarming skjer,..»
Er det ikke litt underlig at folk, og spesielt ungdom, er så opptatt av et varmere klima ( ‘KRISE’) i nord?
Media henter fram personlige vitnesbyrd fra unge kvinner som ikke vil sette barn til verden, fordi vi snart får en ‘ klimakrise’ . Altså i en del av verden som har mange ganger så mange som dør av kulde ( 4, 5 mill.), enn andre deler av verden der det dør en brøkdel av varme. ( 500 000)
Jeg får lyst til å spørre: Men, .. skal du ikke bo i Skandinavia/Norge? Der er det vel en fordel at det blir litt varmere? Men/og vi har tilpasset oss og boligene gjennom mange år. Strevsomt, men vi overlever.
I sydligere/varmere land skinner jo også sola når det er (for) varmt, slik at solceller og luftavkjøling kan kjøle ned nesten gratis. Eller om man bygger boliger som lettere gir beskyttelse mot varme ( Kjellere og steinmurer), som vi har måttet isolere våre hus.
Det er ikke lenge siden 1950-tallet, da de fleste opplevde at husene var ubehagelig kalde om vinteren, og ute frøys man ihjel.
Er folk i India og Spania bekymret for at det kan se ut som om vi går mot et kaldere klima i Skandinavia/Norge? Og ikke vil formere seg av den grunn. Tvilsomt.
Varmere eller kaldere. Naturen styrer, og vi har alltid tilpasset oss det klimaet vi bor i. Og ‘Tipping Point’ er kun et politisk skapt begrep. Det har aldri skjedd tidligere i historien.
Men vi greier vanskeligere å tilpasse oss det hysteriet og frykten som vi fores med daglig i media og fra politikere.
Og den tar nok livet, og livslysten, fra mange flere enn både varme og kulde.