Av Professor Steven Koonin
Oversatt av Northern Light
Alarmerende rapporter om at isdekket i Antarktis krymper gir en feilaktig fremstilling av vitenskapen som er i ferd med å forstå en svært kompleks situasjon. Antarktis har vært dekket av is i minst 30 millioner år. Innlandsisen rommer omtrent 26,5 millioner gigatonn vann (et gigatonn er en milliard metriske tonn). Hvis det skulle smelte helt, ville havnivået stige 58 meter. En slik endring ligger mange årtusener i fremtiden, hvis den i det hele tatt kommer.
Et mye mer beskjedent istap er normalt i Antarktis. Hvert år slippes rundt 2200 gigatonn (eller 0,01 %) av isen ut i form av avsmelting og isfjell, men snøfall legger til nesten samme mengde. Forskjellen mellom utslipp og tilførsel hvert år er innlandsisens årlige tap. Dette tallet har økt de siste tiårene, fra 40 gigatonn i året på 1980-tallet til 250 gigatonn i året på 2010-tallet.
Men økningen er en liten endring i en kompleks og svært variabel prosess. For eksempel har Grønlands årlige tap variert betydelig i løpet av det siste århundret. Og mens tapene i Antarktis virker overveldende store, utgjør de siste årlige tapene 0,001 % av den totale isen, og hvis de fortsatte med den hastigheten, ville de bare heve havnivået med 7,5 cm på 100 år.
Mange frykter at en oppvarmende klode kan få isbreer til å trekke seg raskt tilbake, øke avrenningen og forårsake raskere havnivåstigning. For å komme videre fra det forenklede bildet, er det viktig å forstå hvordan isbreer har strømmet i fortiden for å forutsi bedre om de kan strømme raskere i fremtiden. To nyere studier omtalt i media fokuserer på endestasjonen til isbreer – det vil si hvor isen, havet og grunnen kommer sammen.
En studie brukte en undervannsdrone for å kartlegge havbunnen på en dybde på 610 meter, omtrent 56 km fra endestasjonen til Thwaites-breen i Antarktis. Detaljerte sonarskanninger viste et vaskebrettmønster av rygger, de fleste mindre enn 20 cm. Ryggene er forårsaket av daglig tidevann og fungerer som en registrering av hvor isen berørte havbunnen tidligere. Forskere kunne lese av dette for å konkludere med at isbreen på et eller annet tidspunkt tidligere, trakk seg tilbake i et halvt år med mer enn dobbelt så høy hastighet enn som ble observert mellom 2011 og 2019.
Årsaken til den spesifikke hendelsen ved Thwaites-breen er fortsatt ukjent, delvis fordi tidspunktet for den raske tilbakegang ennå ikke er fastsatt. Det skjedde sannsynligvis for mer enn 70 år siden, om ikke flere århundrer siden. Men media har denne vinklingen: «En ‘dommedagsbre’ på størrelse med Florida går i oppløsning raskere enn antatt.» En korrekt overskrift ville lyde: «Thwaites-breen trekker seg tilbake mindre enn halvparten så raskt i dag enn den gjorde tidligere».
En annen studie testet ideen om at ferskvann fra smeltingen av en isbre kunne føres med strøm langs kysten for å akselerere utslippet av nærliggende isbreer. Fordi globale klimamodeller ikke er detaljerte til å beskrive havet nær kysten, konstruerte forskere en spesiell modell for å bevise ideen deres. Hvis avrenningen fra fjerne isbreer kan føres med havstrømmer, vil det øke kompleksiteten og variasjonen til endringer i Antarktis-isen.
Under scenarier som anses som sannsynlige av FNs panel for klimaendringer, vil en sammenheng mellom havstrømmer og avrenning, øke den totale avrenningen i en region på kontinentet med rundt 10 % innen slutten av århundret. Men for å understreke ideen som testes, gjorde modell-byggerne menneskelig påvirkning nesten tre ganger større. Selv om dette faktum er uttalt i avisen, fanger journalister sjelden slike nyanser, og media går ut med overskrifter som «Antarktisk issmelting kan være 40 % raskere enn trodd», med den absurde uttalelsen at «en massiv tsunami ville oversvømme New York City og omegn og drepe millioner. London, Venezia og Mumbai ville også bli akvarier.» En mer nøyaktig overskrift ville vært: «Havstrømmer som forbinder isbreer i Antarktis kan akselerere smeltingen av dem».
Disse to studiene illustrerer fremgangen som gjøres med å forstå en skremmende kompleks blanding av is, hav, land og vær, med smarte metoder for å kartlegge tidligere forhold, og sofistikert datamodellering for å vise potensielle fremtids-scenarier. Disse rapportene beskriver vitenskapen med presisjon og forbehold, men det er synd at media gir en feilaktig fremstilling av forskningen for å vekke panikk. Det forhindrer befolkningene i å ta informerte beslutninger om «klimatiltak», og muligheten til å undre seg over vitenskapen.
Steven Koonin er professor ved New York University, seniorstipendiat ved Hoover Institution og forfatter av boken «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters.»
Artikkelen er hentet fra Wall Street Journal, publisert 19 September 2022.
Orginalartikkel: Don’t Believe the Hype About Antarctica’s Melting Glaciers
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 438 ganger.
4 kommentarer. Leave new
Interessant er det at Norge beregner CO2-utslipp anderledes enn EU og mange andre land, i og med at Norge ikke regner med skogens opptak av CO2.
Regjeringen skriver: ”Norges klimamål under Parisavtalen inkluderer ikke CO2-opptak og utslipp fra skog- og arealbruk i referanseåret 1990. Forventet bidrag fra skog og arealbruk i målåret 2030 settes i utgangspunktet til null.”
EU regner i motsetning til Norge med skogens CO2-opptak i klimaregnskapet. Regeringen skriver:
”EU har meldt inn et forsterket mål som blir regnet på en annen måte enn det forsterkede målet Norge har meldt inn….I desember 2020 meldte EU inn sitt forsterkede klimamål på 55 prosent netto-utslippskutt under Parisavtalen. De la nye regneregler til grunn for opptak i skogen. De vil regne inn hele bidraget fra skog og arealbrukssektoren både i referanseåret (1990) og i målåret (2030).”
Og hvorfor regner ikke Norge med skogens opptak av CO2, slik som EU gjør?
Regjeringen skriver:
”Norge har et stort netto-opptak av CO2 i skog sammenlignet med de totale norske utslippene, og det er forventet å være betydelig større i 2030 enn i 1990. Det store opptaket kommer hovedsakelig av den storstilte skogplantingen etter krigen, noe som har gitt et økende opptak siden 1990 og frem til 2009. I EU er CO2-opptaket i skog noe nedadgående, og opptaket er mye mindre sammenlignet med de totale utslippene.”
Og videre:
”Hvis Norge nå i etterkant av innsendt mål skulle byttet til samme regnemåte som EU, men uten å endre måltallet, ville det vært en betydelig reduksjon i ambisjonene for utslippskutt. Det kunne medført at Norge kunne sluppet ut 10 millioner tonn CO2-ekvivalenter ekstra til atmosfæren.”
Altså: Hvis Norge skulle føre klimaregnskapet på samme måte som EU, så ville Norge allerede oppfylle Parisavtalen. Da ville det ikke være noe mer å bråke om. Og det kan man selvsagt ikke tillate.
https://www.regjeringen.no/no/tema/klima-og-miljo/klima/innsiktsartikler-klima/sporsmal-og-svar-om-skog-og-klimamal/id2851030/?expand=factbox2851044
«Alarmerende rapporter om at isdekket i Antarktis krymper gir en feilaktig fremstilling av vitenskapen som er i ferd med å forstå en svært kompleks situasjon.»
‘Når man ser på isbreer og større isdekker i dag, kan det virke som de står i ro, men dette er ikke tilfellet. Store isdekker er nesten alltid er i bevegelse. Faktisk så kan enkelte deler av isdekkene i Antarktis og på Grønland flytte seg opptil flere meter om dagen. Bevegelsen kommer av at ismassene blir dratt nedover som følge av gravitasjon, og de sklir da på underlaget. ‘
forskersonen.no/geologi-meninger-populaervitenskap/hva-kan-havbunnen-i-barentshavet-fortelle-oss-om-fortidens-klima/1981260
‘ Det som er veldig godt dokumentert og som de aller fleste i geofagmiljøet er enige om, er at det er variasjoner i klima som er knyttet til jordens bane rundt sola, sier Lars Eivind Augland.
Disse variasjonene i jordens bane og helning kalles Milanković-sykluser. De går i perioder på titusener og hundretusen år.
Men den mulige syklusen det er snakk om i den nye studien, går over mye, mye lenger tid.
Ett eller annet sted mellom 26 og 30 millioner år ser det ut til at det er syklisitet….’
forskning.no/geologi-klima-vulkaner/har-jorden-en-rytme-pa-275-millioner-ar/1883331
Men vi skal skremmes .
Vi er i en CO2-tørke – ikke mye tid igjen for livet på planeten jorden.
Skrevet av Brendan Godwin.
Med den nåværende hastigheten CO2 bindes i kalkstein, kan alt liv på planeten Jorden være utryddet i løpet av så kort som 42 000 år, ettersom vi går tom for CO2.
Oksygen O2, Karbondioksid CO2, vann H2O og sollys, danner livssirkelen på vår planet Jorden. All maten vår kommer enten direkte eller indirekte fra planter. Storfe spiser gress og vi spiser storfe. All maten vår er bearbeidet CO2. Uten planter er det ikke dyreliv på jorden. Når planter vokser bruker de vann. De puster inn CO2, og gjennom en prosess med fotosyntese med solen, puster de ut O2. Dyr og mennesker puster inn den O2 de produserer, og puster ut CO2. Vi mennesker puster ut 40 000 ppm CO2.
Planter trenger minimum 150 ppm CO2 for å vokse. Jo mer CO2 de får, jo mindre vann trenger de og omvendt. Drivhus øker mengden av CO2 til 1000 – 2000 ppm for optimal plantevekst. Uten CO2 blir vi alle utryddet. Under istidene binder de kalde havene CO2 fra atmosfæren og i havene. Under den siste istiden som tok slutt for bare 12 000 år siden, falt CO2 til 180 ppm. Planter vokser ikke med med mindre CO2 enn150 ppm. Det er bevis på plantestress under den siste istiden. All maten vår kommer fra planter. Uten CO2 vil det ikke være planter og derfor ikke noe liv på planeten Jorden i det hele tatt. Vi manglet bare 30 ppm til den totale utryddelsen av alt liv på jorden.
Videre ble CO2 ført tilbake til atmosfæren under mellomistidens varme perioder. Men det er også avgitt fra havene og til kalkstein. CO2 har gradvis blitt tatt ut av systemet de siste 500 millioner årene. Vi er nå inne i en alvorlig CO2-tørke. Vi er bare noen få istider unna til at det ikke er nok CO2 til å opprettholde liv på jorden.
Men vi kan ha fått en utsettelse. De varme havene avgasser for tiden og danner en ny høyere likevekt med atmosfæren. Det burde være nok til å få oss gjennom neste istid. Det er imidlertid ingen garanti. Det er alltid feil med å blande proxy med målte data. Iskjerne-proxydata viser at CO2-nivåer under det nåværende holocen ikke stiger over 300 ppm før på 1900-tallet.
Havet avgir CO2 mye raskere enn det. Når den neste istiden setter inn og de kalde havene binder CO2 tilbake i havet og videre til kalkstein, vil det sannsynligvis være raskere enn fire til seks prosent. Vi ville ikke være i stand til å følge med. Vi må øke utslippsraten av CO2 for å redde liv på planeten Jorden. Hvor rart det kan virke har vi folk som prøver å begrave CO2 under jorden og fjerne det fra atmosfæren. De ser ut til å være opptatt av å raskt utrydde livet på jorden.
I løpet av de siste 500 millioner årene har O2-nivåene samlet sett steget gradvis og varierte mellom ca. 12-25 prosent. Med 21 prosent nå er det nær 500 millioner år på en all time high. Samtidig har imidlertid CO2-konsentrasjonene falt jevnt fra flere tusen ppm, til bare 180 ppm for 20 000 år siden under siste istid. Mens vi trenger O2 for å puste, trenger vi også CO2 for fotosyntese for matproduksjon. All maten vår kommer fra planter. Planter vokser ikke uten CO2.
Fra Principa Scentific, publisert 23. september 2022. Skrevet av Brendan Godwin.
Oversatte utdrag fra en lengre artikkel på engelsk. Det anbefales å lese hele artikkelen.
Linker, diagrammer og oversikter i orginalartikkelen. Orginalartikkel: We Are In A CO2 Drought – Not Much Time Left For Life On Planet Earth.
«Vi må øke utslippsraten av CO2 for å redde liv på planeten Jorden. »
Vil større mengder CO2 i atmosfæren bli vår redning?:
‘ ..Men forskerne er enige om at store omveltninger fant sted for om lag 2,5 – 2,3 milliarder år siden. Blant annet vet vi at store mengder oksygen da begynte å akkumuleres i atmosfæren. ‘
.geoforskning.no/nyheter/grunnforskning/2391-fortsatt-suksess-med-gamle-borekjerner
‘Naturen er mangfoldig, og vi geologer blir ofte overrasket over hvor mye vi fortsatt ikke har observert, kartlagt og systematisert. Vi lærer stadig mer om hva naturen – for oss geologien – driver med, for eksempel at det finnes naturlige olje- og gassutslipp mange steder i Barentshavet, også midt i iskantsonen. ‘
tu.no/artikler/metan-lekkasjer-kan-gi-okt-opptak-av-co2/512260
HVOR gale er egentlig disse som mener at vitenskapen/akademikere styrer naturen/jorda?) 😉 :
‘Gjør vi ikke gjennomgripende forandringer i løpet av de neste 10 – 20 årene så kan vi risikere at jordsystemet selv tar over styringen. ‘
geoforskning.no/blogg/item/jordsystemet-og-15-gradersrapporten
Ja, det skulle tatt seg ut. Jordsystemet, – uten politisk universitetsutdannelse, skal styre klimaet ! ?