Antioksidantforsvaret kontra immunsystemet:

To nivåer av vårt immunforsvar

av Rolf Kenneth Myhre

Versjon: 24. mai 2021.

Immunsystemet (IS) og antioksidantforsvaret (AOF) er begge fysiologiske systemer som opererer på celle- og molekylærnivå, og som er godt studert og beskrevet i faglitteraturen. Forholdet mellom de to når det gjelder vårt totale immunforsvar er imidlertid ikke så lett å finne litteratur om. Folk flest antar at AOF utgjør en integrert del av IS, men den medisinske, konvensjonelle forståelsen av IS inkluderer ikke AOF.

Dermed oppstår jevnlig i media teoretiske krangler om hvorvidt vi kan «styrke immunforsvaret» vårt med vitaminer og mineraler, eller ikke. Et eksempel på en slik krangel er den debatten som oppsto i Dagsnytt 18 den 1. april 2020 mellom Julia Schreiner Benito (mangeårig redaktør for helsenettstedet Caluna, og siden høsten 2020 redaktør for nettstedet Helse, Mat & Livsstil) og Anne Spurkland. Sistnevnte er immunolog, professor i medisin ved Universitetet i Oslo, og forfatter av populærvitenskapelige bøker som IMMUN: Kroppens evige kamp for å overleve (2017) og FRISK NOK! Håndbok i immunforsvar (mai 2021). Debatten i Dagsnytt 18 ble oppsummert av Benito selv i kronikken Slagside som et strandet skip, NRK! (M24, 9. april 2020).

Jeg vil her introdusere den idé at antioksidantforsvaret, som representerer vårt vitalitetsnivå, kan betraktes som det innerste og dypeste nivå i vårt totale immunforsvar mot utvikling av sykdommer, både infeksiøse og ikke-infeksiøse sykdommer. Immunsystemet (medisinsk-konvensjonelt forstått) er et mer overfladisk, ytre forsvar som primært skal bekjempe infeksjoner. Figurativt forklart, AOF utgjør en kjernesirkel inne i IS-sirkelen.

Biologer har beregnet at en voksen person til en hver tid normalt har i seg 380 billioner virus og ca. 1/10 så mange bakterier, uten å være syke. Vi bærer på over 10.000 ulike bakterietyper, som til sammen veier 2-3 kg. Mennesket har utviklet seg evolusjonært i et landskap av virus og bakterier, og menneskets normale helsetilstand avhenger av et velfungerende mikrobielt økosystem. Det kritiske spørsmålet, fra et helseperspektiv, er således ikke om vi er ‘smittet’ eller ikke, men: Når blir enkelte typer virus og bakterier farlige?

Hvorfor resulterte enkelte typer virus og bakterier i høye dødelighetstall i Vesten på 1800-tallet og tidligere, samt i dagens utviklingsland, men ikke lenger i dagens Vesten? Svaret er verken vaksiner eller moderne medisiner, heller ikke at virusene har mutert til å bli mer ufarlige. Flere farlige infeksjonssykdommer forsvant nærmest av seg selv i de utviklede nasjoner, uten senere innføring av massevaksinasjon. Noen eksempler er de bakterielle infeksjonssykdommene svartedauden, skarlagensfeber, tyfoidfeber, flekktyfus og kolera, samt dysenteri som kan forårsakes av mange typer mikrober.

Altså: Immunsystemet bekjemper infeksjon av bakterier og virus, mens styrken på antioksidantforsvaret avgjør hvorvidt de bakterier og virus som allerede har klart å etablere seg i kroppen resulterer i mild, moderat eller alvorlig grad av sykdom, eller i mange tilfeller overhode ingen sykdom.

I medisinens historie kan konflikten om forholdet mellom AOF og IS føres tilbake til den franske kjemiker Louis Pasteur (1822-1895) og den tyske lege og mikrobiolog Robert Koch (1843-1910) på den ene siden, og den franske mikrobiolog Antoine Béchamp (1816-1908) og den tyske lege Rudolf Virchow (1821-1902) på den andre siden. Vitenskapssosiologiske faktorer resulterte i at perspektivet til Pasteur og Koch, kjent som The germ theory of disease, seiret. Slik oppsto den medisinsk-akademiske tradisjon at infeksjonssykdommer skal forstås uavhengig av kroppens iboende vitalitet og antioksidantforsvar.

Béchamp og Virchow hevdet (i moderne termer) at det er alt for overfladisk å fokusere énsidig på mikroben som den ansvarlige for infeksjonssykdommer, for mikroben kan bare komme til utfoldelse når kroppens intracellulære immunforsvar allerede har blitt svekket. Sykdom eller svekket helse er således den dypereliggende årsak til disse mikrobenes aggressive frembrudd og skadelige utfoldelse, ikke deres virkning. Rotter dukker opp der søppel flyter, men de skaper ikke søppelet. Virchow uttrykte det slik: ”Basiller oppsøker deres naturlige habitat, sykt vev, fremfor å være årsaken til sykt vev.”

Det samme fenomen ser man i planteavlinger, der det er kvaliteten på humusen som styrer plantenes naturlige forsvar mot skadedyr og pest. Kunstgjødsel forringer humusen betraktelig, med det resultat at plantenes immunforsvar reduseres, som igjen leder til økt sårbarhet for skadedyr og sykdommer. Sykdommer er således bare et symptom på et allerede svekket immunforsvar. Redningen er ikke mer kunstgjødsel, men re-mineralisering av jorda og et økologisk landbruk.

Når antioksidantforsvaret sørger for et normalt vitalitetsnivå, vil de aller fleste infeksjoner bare kunne resultere i mild til moderat grad av sykdomsutvikling, dvs. et par dager der man holder seg hjemme. Dette innebærer at den betydning som dagens helsevesen eller sykevesen tillegger vaksiner, selv når vi ser bort fra høyst relevante fagdiskusjoner om deres effekt og trygghet, er sterkt overdrevet. Det er AOF vi kan og bør gjøre mye med for å styrke kroppens forsvarsevne mot infeksjonssykdommer. Immunsystemet klarer seg selv, det viktigste tiltaket vi kan sette inn der er å unngå overbelastninger. Hvorvidt man blir «smitta» eller ikke – som synes å være FHIs, Solberg-regjeringens og Dagsrevyens primære bekymring ang. covid-19– er underordnet.

Antioksidantforsvaret bekjemper oksideringens svekkelse og aldring av kroppen

Den forskningsmessige interessen for antioksidanter og antioksidantforsvaret ”eksploderte” på 1990-tallet, og nå publiseres ca. 40 fagfellevurderte artikler om dette emnet pr. dag. Norges fremste ekspert på AOF er Rune Blomhoff, professor ved Avdeling for ernæringsvitenskap v/ Universitetet i Oslo. I 2008 utga han boken Antioksidanter: Den sanne historien (Kagge Forlag), og i 2019 kom boken Mat mot kreft (Kagge Forlag). Sistnevnte bok har en langt bredere tematikk enn det tittelen antyder, og har blitt anmeldt i tidsskriftet Sykepleien, Mat mot kreft er ikke bare blåbær.

De som er interessert i å gå dypere inn i dette emnet, anbefales å lese Blomhoffs to bøker, og så selv reflektere over relasjonen mellom antioksidantforsvaret og immunsystemet.

Forsidebilde: John Jackson