POSTED IN Ideologi

Ideologi: Marxistisk virkelighetsforståelse.

Del 2. Er en kommunistisk stat mulig?

11 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Denne artikkelen i 3 deler er for spesielt interesserte. Den tar for noen sider av marxistisk teori og virkelighetsforståelse. Vi har valgt å publisere den fordi det i dag praktisk talt ikke foregår noen diskusjoner om ideologi, altså om verdensanskuelser, hvordan vi oppfatter historien, de sosiale prosessene som driver den eller hvilken retning den beveger seg i.

Vi trenger sårt å komme i gang med å løfte blikket over dag til dag-politikken og snakke mer om hensikten med tilværelsen og hvor vi er på vei. Dette er 2. del.

Knut Lindtner
Redaktør

Del 2 av 3: Å bygge kommunismen i praksis.

Av Kjell Jan Hammer

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Skjermbilde-2022-07-09-kl.-10.28.56.png

Sitater fra Lenins bok om Oppbyggingen av Sovjetøkonomien

Den ellevte kongressen til RKP(b) 27. mars til 2. april 1922 

Bind 12 av Lenins utvalgte verker. Moskva 1946.

Sitat av Lenin:

Vi kommunister har fått mange utsetninger, og vi har fått større kreditt enn noen annen regjering noen gang har fått. Selvfølgelig hjelper vi kommunister med å få vekk kapitalistene og godseierne, bøndene setter pris på det, og de har gitt oss mer tid, større kreditt, men bare for en viss tid. Etter det kommer prøven: Kan de styre økonomien like bra som de andre? Den gamle kapitalisten kan det. De kan det ikke. Dette er den første lærdommen, den første hoveddelen av den politiske meldingen fra sentralkomiteen. Vi kan ikke styre økonomien. Det har vi fått bevis for det siste året …

Siste året viste det seg helt klart at vi ikke kan styre økonomien. Dette er den grunnleggende lærdommen. Enten beviser vi det motsatte i året som kommer, eller så vil ikke sovjetmakta kunne eksistere. Og den største faren er at ikke alle skjønner dette. Dersom alle vi kommunister som er ansvarlige tjenestemenn skjønner klart at vi mangler evne til å styre økonomien, at vi må lære helt fra bunnen, da vil vi vinne. Dette er etter min mening den grunnleggende konklusjonen vi må trekke …  

… Og her må vi stille spørsmålet rett frem: Hvor ligger styrken vår, og hva mangler vi? Vi har godt med politisk makt. Jeg tror neppe det er noen her som vil hevde at i det og det praktiske spørsmålet, i den og den forretningsinstitusjon, mangler kommunistene, det kommunistiske partiet tilstrekkelig makt. Det finnes folk som bare tenker på dette, men disse folkene ser håpløst bakover og kan ikke forstå at vi må se fremover. Den viktigste økonomiske makta er på våre hender. Alle de livsviktige storbedriftene, jernbanene osv. Er på våre hender. Tallet på utleide bedrifter er i det hele lite, selv om det er en del noen steder. Alt i alt er det svært lite, sammenliknet med resten. Den økonomiske makta i hendene på den proletariske staten i Russland er helt tilstrekkelig for å trygge overgangen til kommunismen. Hva er det så som mangler? Det som mangler er tydeligvis kultur mellom de lag av kommunister som utfører administrative oppgaver. Om vi tar Moskva med sine 4700 kommunister i ansvarlige stillinger, og om vi tar denne enorme byråkratiske maskinen, denne kjempehopen, må vi spørre: Hvem er det som styrer hvem? Jeg tviler svært sterkt på om det er rett å si at kommunistene styrer denne hopen. For å si som sant er, styrer de ikke, de blir styrtMin kommentar: De blei styrt av gamle borgerlige og føydale vaner. De hadde på ingen måte lært seg ennå å bli de nye “herskerne”. Ja, de kunne engang ikke styre etter den gamle måten: Den borgerlige og føydale. De hadde ikke den nødvendige kunnskapen. Denne måtte læres. Den proletære måten å styre på, kan bare skapes gjennom langvarig praksis og utprøving. Lenin var fortvilet, men selv om han var alvorlig syk, kjempet han for å gi utviklingen en riktig retning.        

Sitatet av Lenin fortsetter:

De blanda selskapene som vi har tatt til å skape, der russiske og utenlandske privatkapitalister tar del i lag med kommunister, gir oss ett av midlene vi kan nytte for å lære og organisere konkurransen skikkelig og vise at vi ikke er dårligere enn kapitalistene til å få i stand et bindeledd med bondeøkonomien, at vi kan gi han det han trenger, at vi kan hjelpe bonden med å gjøre framsteg selv på det steget han nå står, trass i at han er tilbakeliggende. For det er umulig å forandre han på et kort tidspunkt …

Det er ikke skrevet en eneste bok om statskapitalismen under kommunismen. Ikke engang Marx kom på å skrive ett ord om dette emnet, og han døde uten å etterlate seg en eneste presis ytring eller klar instruks om dette. Det er grunnen til at vi må vinne over vanskene helt på egen hånd …

Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin var en russisk politiker og marxistisk revolusjonær teoretiker. Han regnes som leninismens grunnlegger, og var leder av Russland, og fra 1922 Sovjetunionen, fra oktoberrevolusjonen i 1917 til han døde i 1924. Wikipedia

Statskapitalisme er kapitalisme som vi vil være i stand til å holde i tømmene, og som vi vil være i stand til å sette grenser for. Denne statskapitalismen er knyttet til staten, og staten er arbeiderne, den fremskridende delen av arbeiderne, fortroppen. Vi er staten. Statskapitalismen er kapitalisme som vi må holde innenfor visse grenser, men vi har ennå ikke lært hvordan vi skal holde han innenfor disse grensene. Det er hele poenget … Min kommentar: Så lenge proletariatets revolusjonære diktatur opprettholdes, så har arbeiderklassen uinnskrenket makt, politisk og militært, til å styre samfunnet etter arbeiderklassens politiske målsetninger. Dette er grunnleggende Marxisme. Lenin forsto dette meget godt. 

Uttrykket: Proletariatets revolusjonære diktatur er fra Karl Marx. Marx påpekte at det nye samfunnet starter en ny revolusjon straks arbeiderklassen har sikret seg makten. En revolusjonær (rask) utvikling av det nye samfunnet, for å nå den neste fasen av kommunismen, det høyt utvikla fellesskaps-samfunnet. 

Sitatet av Lenin fortsetter:

Slutt med å filosofere og diskutere om NEP (den nye økonomiske politikken) La dikterne skrive vers, det er det dikterne skal gjøre. Men de som er økonomer de må slutte å diskutere om NEP og få skapt flere selskap. Få undersøkt hvor mange kommunister vi har som kan organisere fremgangsrik konkurranse med kapitalistene … 

Min kommentar: Svært mange iblant vestens kommunister har hatt som «mote» å anklage Deng Xiaoping for å ha ødelagt sosialismen og innført kapitalismen i Kina. Men hva med Lenin? Har de noen gang angrepet Lenin for å ta i bruk kapitalistiske metoder? NEP perioden blomstret og utviklet seg med begeistring frem til 1927. Den sovjetiske arbeiderklassen og selvfølgelig kommunistpartiet begynte for alvor å lærer seg kapitalistiske og effektive- og moderne tekniske produksjonens metoder. De lærte seg å styre i først omgang på borgerlig vis og etter hvert ble den proletariske kulturen også utviklet og nye metoder for styring, kunne utvikle seg. 

Det er mange forhold som tyder på at NEP perioden burde ha vart mye lengre. Det er helt riktig som Lenin skriver: Statskapitalismen er kapitalisme som vi må holde innenfor visse grenser, men vi har ennå ikke lært hvordan vi skal holde han innenfor disse grensene. Det er hele poenget. Hadde Deng Xiaoping kunnskaper om NEP politikken i Sovjetunionen? Deng Xiaoping var i Sovjetunionen like før Lenins død. Alt tyder på at Deng Xiaoping kjente meget godt til lærdommene fra Sovjet. Har dagens KKP lært seg hvordan de skal holde nakketaket på sin egen kapitalisme og finanskapital? Ja alle tegn tyder på det. De har laget sin egen lærebok om hvordan dette skal gjøres. Ja de har også laget sin egen lærebok om hvordan de skal handtere utenlands kapitalisme og finans som opererer i Kina. 

De siste sitatene er fra boken: Oppbygginga av Sovjetøkonomien. bind 12 av Lenins utvalgte verker. Moskva 1946.

Hvorfor viser jeg til alle disse sitatene fra Lenin og RKP(b)

Lenin og bare noen få av de fremtredende kommunistene i Russland forsto dybden i Marx arbeide da han påpekte at det ville oppstå en historisk mellomperiode hvor de økonomiske og politiske samfunnstrekkene fra det gamle kapitalistiske samfunnet måtte utviskes/utfases over tid for så å bli erstattet med et høyt utvikla kommunistiske samfunn. Denne mellomperioden kaller Marx for: Proletariatets Revolusjonære Diktatur som er kommunismens første fase (også kalt: sosialismen). Lenin og hans beste kamerater forsto at denne mellomperioden ville ta lang tid og at en måtte bruke tiden til å lære. Først og fremst lære av den klassen som er blitt styrtet: borgerskapet, nettopp fordi denne kassen hadde både politiske, økonomiske og produksjonsmessige kunnskaper som den unge og ulærte arbeiderklassen selvfølgelig på ingen måte hadde. 

Arbeiderklassen ledet av kommunistene hadde tatt samfunnsmakten fra sitt borgerskap, de satt nå med den politiske, økonomiske og militære makten og kunne derfor starte en ny utvikling av samfunnet i retning av et klasseløst samfunn. Men de måtte lære, lære og lære og de måtte ta store steg i retning av å utvikle samfunnets produktive krefter. De skulle på sikt, bli bedre enn kapitalistene i å drive en bevisst samfunnsmessig produksjon som tjente utviklingen frem til et klasseløst kommunistisk samfunn. Denne produksjonsmessige kunnskapen ramler jo ikke ned fra himmelen og inn i hodene til arbeiderne som arbeider i industrien, den må læres og de første læremesterne blir da de som hadde kunnskap om dette: kapitalistene. Ja de måtte ikke bare lære av kapitalistene de måtte bruke dem og også inngå samarbeide med dem. Lenin påpekte behovet for å utvikle en helt ny type av kapitalisme: Statskapitalisme. Store sterke kapitalistiske selskaper styrt av arbeiderstaten! Ville det være mulig? Ja sier Lenin: Vi har den væpna, politisk og økonomiske makta i staten, vi kan derfor, når som helst, gå inn å styre deres virksomhet slik at det tjener vårt samfunn og vi kan redusere og avvikle dem slik det passer for utviklingen av vårt samfunn. 

Russland var i tillegg, ikke noe idealsamfunn med hensyn til å starte byggingen av et klasseløst samfunn. Russland var i europeisk sammenheng et tilbakeliggende samfunn industrielt og politisk. Oppgaven måtte derfor bli enormt mye vanskeligere enn om det hadde skjedd en proletarisk revolusjon i Tyskland. I tillegg så hadde den kapitalistiske imperialismen utviklet seg kraftig siden Marx og hans kamerater utgav det Kommunistiske Manifestet. Den kapitalistiske imperialismen hadde nå blitt mye kraftigere og farligere. For å vinne frem i kampen for et klasseløst samfunn, var det ikke nok å nedkjempe borgerskapet i eget land, de måtte også nedkjempe den internasjonale kapitalistiske imperialismen. En kamp som ville vise seg å være langt vanskeligere enn å fase ut sitt eget borgerskap. Kapitalismen slo ut føydalismen fordi den kapitalistiske økonomien og den borgerlige kulturen var føydalismen langt overlegen. 

På samme måte må den proletære fellesskapsøkonomien og den proletære kulturen vise seg langt overlegen den kapitalistiske økonomien og den borgerlige kulturen og nettopp på denne måten fase ut borgerskapet som klasse. Lenin og noen få av hans kamerater, forsto dybden og vanskelighetene i denne enorme oppgaven. En slik politisk oppgave, kan ikke sluttføres før det internasjonale proletariatets bevisste klassekamp, har redusert den internasjonale kapitalistiske imperialismen så kraftig, at de har nakketaket på den og redusert den bort for alltid. 

Soviet reunion in the air as USSR centenary approaches
Russland var en av mange delrepublikker i Sovjetunionen.

 

Lenin og RKP(b) tok utfordringene i Russland etter revolusjonen, på det dypeste alvor. De søkte etter løsninger som kunne berge revolusjonen og arbeiderklassens stat. De innså straks hvilke situasjon landet var i etter revolusjonen og etter den ødeleggende intervensjons- og borgerkrigen som oppsto. De innså manglene og svakhetene som kunne føre til at revolusjonen mislyktes. De tok ansvar og gikk i bresjen for å finne de nødvendige tiltakene som måtte på plass. Her viste de at de var revolusjonære marxister som forholdt seg til virkeligheten og ikke til romantiske revolusjonære ønsker. Svært mange “kommunister” og “revolusjonære” i Vest Europa nektet å forstå Russlands situasjon og kom ofte med nedsettende og hånlige bemerkninger til de tiltak som kommunistene i Russland iverksatte. Slike “kommunister” og “revolusjonære” kan en knapt nok betrakte som politiske lærlinger og i alle fall ikke som erfarne og innsiktsfulle kommunister. Ofte sprang de i borgerskapets ærend. Lenin tok derfor mange og skarpe oppgjør med disse. Lenin og hans kamerater avslørte grundig og nådeløst tilstanden i Russland, tok ansvar og anviste til nødvendige løsninger. Han viste seg å være en ekte Marxist og Revolusjonær.     

For mange av dagens «kommunister», er Marx ikke problemet, men praktikeren Lenin er det! Mange forstår den dag i dag ikke hvorfor Lenin og RKP (b) måtte ta de tiltak de gjorde. Men husk, mange som oppfatter seg som kommunister, kommer fra bedrestilte hjem dvs. de er intellektuelle/småborgere og de har alltid hatt problemer med den harde virkelighet og drømmer seg så inderlig en annen. En del av disse folka, setter seg ikke inni hva en revolusjonær samfunnsomveltning er og spesielt ikke inn i en arbeiderklasse revolusjon som har som oppgave å avskaffe klassesamfunnet. De ser for seg at straks revolusjonen er sikret, så blomstrer demokratiet (folkestyret). Arbeiderne styrer staten, bedriftene, helse, skole og materielle forhold er sikret og arbeiderkulturen er dominerende i samfunnet. Slike folk kan ikke klassebevisste arbeidere og kommunister ta alvorlig. Slike folk, kan sette rumpa si på det politiske gjerdet, dingle med beina og vente på at arbeidere og undertrykte folk i verdens land har gjennomført sine revolusjoner. Slike folk, kan se på (som ren underholdning) at de revolusjonære nedkjemper den kapitalistiske imperialismen og sitt eget borgerskap. Da, kan disse “folkestyre revolusjonære” hoppe ned fra gjerdet å si Bø! til sitt lands borgerskap som nå er vettskremt og nederlagsdømt. Du verden for noen flotte klassekjempere!   

Friedrich Engels skrev en gang at den Kongetro engelske arbeiderklassen ville bli den siste arbeiderklassen i verden som ville gjennomføre en revolusjon og å innføre kommunismen i sitt land. I dag kan vi kanskje si dette om hele Europa og de angloamerikanske nasjonene. Faren er dessverre at det poetiske nivået i arbeiderklassen i disse landene er blitt så redusert av borgerskapets målbevisste politisk arbeide, at arbeiderklassens organisasjoner og partier er blitt redusert til bare å forsvare seg mot fattigdom og annen elendighet. Her håper jeg at jeg tar feil!   

Den kommunistiske staten har et utall av muligheter til å redusere restene av sitt eget borgerskap og å tvinge imperialismen i kne. Muligheter som ikke var til stede da Lenins skrev boken om Imperialismen, kapitalismens siste stadie. Boken til Lenin er selvfølgelig aktuell også i dag, men den er på ingen måte tilstrekkelig til å vurdere hvordan kampen mot imperialismen kan føres i dag. I dag har vi fem kommunistiske/sosialistiske stater som den antiimperialistiske kampen kan støtte seg på og som utvider voldsomt muligheten til å kunne svekke, redusere og nedkjempe imperialismen. Landene er: Kina, Cuba, Vietnam, Laos og Nord Korea. Jeg tar med Nord Korea selv om mange politiske progressive mener at denne staten ikke kan regnes som kommunistisk/sosialistisk. Jeg anser det politiske systemet i Nord Korea som en meget spesiell form for kommunisme/sosialisme på grunn av de historiske og særegne politiske, økonomiske og kulturelle forholdene som har preget denne delen av Korea etter den Andre verdenskrig. Jeg antar at når den vestlige imperialismen svekkes og samarbeidet mellom Kina og Nord Korea tas opp igjen med full styrke, så vil Nord Korea fremstå som mer åpen og vennlig i forhold til omverden. 

Der er fortsatt noen politiske gnisninger mellom Kina og Vietnam. Opphavet var Kambodsja. Men forholdet har blitt bedre med tiden og Kommunistpartiet i Vietnam er ikke dummere enn at de ser hvilke fordeler utviklingen i Kina medfører for sin egen nasjon. I beste fall, kan en regne med at det er nå fem stater og deres nærmeste samarbeidende nasjoner som kan settes inn i en langvarig og målretta kamp mot imperialismen. I tillegg så vil frigjøringsbevegelser i mer underutvikla nasjoner kunne drive frem sin kamp mer kraftfullt for nasjonal selvstendighet. Husk: Vietnam fikk aktivt støtte både fra Sovjetunionen og Kina. Med aktiv støtte fra antiimperialistisk kamp og aksjoner i utvikla kapitalistiske nasjoner så kan vi i sum ane en antiimperialistisk kamp som langt overstiger Lenins appell. En kamp som er høyst nødvendig og som for første gang kan tvinge imperialismen i kne. 

Ufeilbarlighet

Er kommunistiske partier ufeilbarlige? På ingen måte! Alle kommunistiske partier har gjort og vil komme til å gjøre feilaktige politiske vurderinger i sitt arbeide. Feil og mangler som har og vil medført mindre og mer alvorlige konsekvenser i praksis. Feilaktige handlinger som har rammet eget folk og partimedlemmer. Noen ganger har dette vært basert på manglende kunnskap, men også på raske og overilte vurderinger som har gitt store skader på folk og parti. Et velfungerende kommunistparti har sin styrke i at det er et parti som bygger på materialismen (virkeligheten) og henter inn sin kunnskap og praksis derfra. Kommunistpartiet plikter å lære av egen og andres praksis og kunnskap nettopp i den hensikt å unngå å gjøre feil. Men, materialismen forteller oss at alt i naturen er i endring (utviklingen går ikke på skinner) så nye feil vil bli gjort. Håpet er at feilene blir færre og mindre.

Forsidebilde: Steve Harvey

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

11 kommentarer. Leave new

  • En liten merknad til artikkelen min, del 2: i Avsnittet der jeg trekker inn Friedrich Engels og hvor jeg skriver: Faren er dessverre at det poetiske nivået i arbeiderklassen… DET SKAL SELVFØLGELIG STÅ: DET POLITISKE NIVÅET… Beklager, små ordfeil kan oppstå.
    Beste hilsen: Kjell H

    Svar
    • Kunne ikke falle meg inn ålese artikkelen din, men ser overskriften og trekker visse konklusjoner….

      Hva synes du, Kjell Jan Hammer, om at Karl Marx så det som nødvendig at enkelte etniske grupper burde utryddes? Fordi de ikke hadde «livets rett».

      Hva vet du om Holodomor – de kommunistiske bolsjevikenes massemord på ukrainere og russere?
      Du er vel ikke ’tilfeldigvis’ en Holodomor-fornekter?

      Svar
  • Hammer: Så lenge proletariatets revolusjonære diktatur opprettholdes, så har arbeiderklassen uinnskrenket makt, politisk og militært, til å styre samfunnet etter arbeiderklassens politiske målsetninger. Dette er grunnleggende Marxisme. Lenin forsto dette meget godt.

    Det er alvorlige…katastrofale…problemer med dette synet.

    Jeg er sjøl hva man kan kalle en «arbeider», men for meg er ikke dette en grunnleggende identitet. For meg er den etnokulturelle identiteten «nordmann» grunnleggende, mens «arbeider» beskriver en tilfeldig sysling som kan variere.

    Vitenskapen støtter dette synet. Jeg er en nordmann; en nordisk europeer som taler et germansk språk. Mens «arbeider» ikke er en ting. En maur arbeider, men vi har ikke felles interesser. «Arbeider» er ingen rase. Helt fra utgangspunktet, i sine grunnleggende forutsetninger, er altså marxismen svada, trass i at Hammer visstnok tror at marxismen bygger på «materialismen/virkeligheten».

    Så for å være tydelig: Nei, jeg identifiserer meg ikke som «arbeider», og du Hammer representerer ikke meg gjennom ditt marxistiske svada. Og jeg er ikke interessert i at en gjeng venstreradikale fanatikere – som ikke representer meg – skal ta over alle produksjonsmidler i samfunnet.

    Er det forstått?

    Og hva fanden har nordmenn med hvordan russere organiserer seg, eller russere med hvordan nordmenn organiserer seg? Og bare noen kaller seg «marxist» i Syria, så har all verdens marxister rett til å intervenere i Syria? Hva slag faenskap er det?

    –I likhet med et individ, så har en maktkonsentrasjon egeninteresse. En maktkonsentrasjon representerer seg sjøl. Hammer, du representerer ikke mine interesser, og et sentralstyrt Sovjet med en absolutt og totalitær maktkonsentrasjon representer ikke meg. (Dessuten er det helt latterlig å kalle partipamper som kontrollerer alle produksjonsmidler i samfunnet for «arbeiderklassen».)

    Marxister er svada-filosofer med tyranniske ambisjoner, og taler ikke mi sak.

    Svar
    • Hei thormothr!
      Nei for all del, jeg repeterer ikke deg og har heller ikke ønske om å gjøre det. Bare ta det rolig! I dagens Kina er det mange millioner kinesere som ikke ønsker seg et kommunistisk Kina og det må de leve med! Det store flertallet av dagens kinesere i Kina er stolte av sitt lands utvikling og de har stor tillit til det partiet som styrer og leder landet fremover. Kinesere flest opplever at de lever i et trykt og godt land hvor alminnelig velstand er sikret for alle. Kina har nettopp greid målsetningen om å fjerne den grunnleggende fattigdommen bland sitt eget folk: 800 000 000 kinesere er løftet ut av fattigdom. FN har bøyd seg i støvet av beundring!
      Hvis du er tilhenger av Naturvitenskapen, så bør du slutte bruken av uttrykket RASE. Uttrykket er gammeldags og utdatert! En kan ha samleie mellom alle av verdens folkeslag og du vil få: Vakre, sunne og intelligente barn ut av handlingen.

      Debattstilen din er ikke god, her har du forbedringer!

      Beste hilsen: Kjell H.

      Svar
      • For det andre, så kan du ikke ta for gitt at Kina ikke ville opplevd samme, eller raskere, velstandsøkning dersom nasjonalistene som skapte Taiwan hadde vunnet makta i Kina.

        For det første, så vet jeg ikke om du forsto poenget mitt vedrørende representasjon. La meg forklare litt: Jeg antar at du har et norsk etnokulturelt opphav. Det du da bør ta til deg er at du er en nordmann med en abnormal, kulturliberal psyke/personlighet. Kulturliberale er ustabile/progressive i sin identitet, og tenderer mot det identitetsløse/identitetsskiftende/konvertering. Mentalviruset marxisme er en irrasjonell ideologi i strid med naturvitenskapen og rasjonell tenkning, men finner grobunn hos mennesker med en abnormal, kulturliberal psyke/personlighet og verbal-emosjonelle verdier. Og en psykotisk oppfatning hos marxisten er at «arbeiderklassen» og «arbeider» eksisterer som en felles identitet utenfor hodet hans.

        For en rasjonell nordmann, og et barn av opplysningstiden, som meg, så er det opplagt at en kinesisk maktkonsentrasjon ikke representerer tibetanere, uighurere eller nordmenn.

        Jeg foreslår å bytte ut konseptet «arbeider» med «maktesløs», og konseptet «imperium» med «maktkonsentrasjon», for at bærere av mentalviruset marxisme skal kunne aktivere sin sunne fornuft og ikke bare la ladede ord fyre av tankemønster de har forsterket i årtier i sin kulturliberale psykose.

        p.s. Det er forskjell på folkeslag, slik det er forskjell på hunderaser. Og den etnokulturellen forskjellen mellom mennesker er naturligvis enda større.

  • «De blei styrt av gamle borgerlige og føydale vaner. De hadde på ingen måte lært ….. De hadde ikke den nødvendige kunnskapen….
    Statskapitalisme er kapitalisme som vi vil være i stand til å holde i tømmene, og som vi vil være i stand til å sette grenser for. Denne statskapitalismen er knyttet til staten, og staten er arbeiderne, den fremskridende delen av arbeiderne, fortroppen. Vi er staten. Statskapitalismen er kapitalisme som vi må holde innenfor visse grenser, men vi har ennå ikke lært hvordan vi skal holde han innenfor disse grensene. Det er hele poenget «

    Og den viktigste kunnskapen bør være at penger er uten egenverdi i et samfunn. Penger er kun tall/ måleverktøy lik vekten og meterstokken. – Byttemidler i et samfunns arbeidsfellesskap.
    Men de fleste er ‘utdannet’ , dvs. indoktrinert, til å la pengene styre et samfunns utvikling. I stedet for samfunnets resurser/arbeidskrefter. Enten man er gammelborgelig, eller kommunist.
    Likeså at dette får oss til å tro at det er ( den døde) staten som forsørger (det levende) samfunnet.
    Man danser rundt/tilber en kalv av gull/penger, fiktiver; istedet for realverdier/ en levende kalv. Som vi ble advart om for lenge siden av noen, av en ‘Ibsen’ ( ‘profet’ ) som skjønte farene og skrev historier om vår menneskelige utvikling. Vi leker med stener og tror det er det samme som realverdier/brød. Vi FORVEKSLER. Det er denne forvekslingen som er farlig for et samfunn. Da kan penger lett brukes som våpen , gjennom valutafastsettelse og rentespill, både nasjonalt og globalt. Og vi får ‘konkjunkturer’ ,
    ‘ arbeidsløshet’, og annen penge- idioti som stopper utviklingen i perioder.

    Hvordan man fordeler samfunnets/innbyggernes skapte verdier bør være opp til det enkelte samfunn og dets innbyggere. Avhengig av det enkelte samfunns kultur. Ikke globalistenes ønske om En verden, En leder.

    I vårt samfunn frykter v.siden/kommunistene privat-kapitalistenes lekestue. – Og/men løper jublende inn i stats- kapitalisens/pengetenkernes øverdøvende helvete, der penger gis makt og er det styrende element for samfunnsutviklingen.
    Og mener antagelig at en statsadministrasjon har rett til å styre over enkeltmenneskets livstimer og arbeid. ( Utover å være med på å betale avtalte fellesutgifter.) Hva man vil bruke livstimene til , utov er å betale for fellesutgifter bør bestemmes av den enkelte. Når fellesutgiftene i samfunnet er betalt bør man ha fri. Og et mål i et samfunn bør være færrest mulig plikarbeidstidstimer. Hvis de fleste arbeider med produktivt arbeide og ikke kun med konstruert ‘ arbeide’ vil dette nok lett kunne dekkes med 1/2 av dagens arbeidstid og stadig gå nedover. Om den enkelte så vil bruke de frie livstimene til dans, kunst, eller arbeid for å bli materielt rikere, burde være den enkeltes valg.

    En statsadministrasjon er innbyggernes tjener, ikke omvendt. Og burde (kun)ha til oppgave å holde oversikt over resurser, og spørre innbyggerne hvordan disse kan brukes best mulig for å nå ønskede velstandsmål med minst mulig arbeid. Og være et maktapparat stoppe tyver som hindrer oss i å nå disse målene. Enten det er private eller statlige tyver.
    Dette burde være en kontinuerlig samtale i offentligheten. Og en statskanals viktigste oppgave. Slik at vanlige folks samfunnsinteresse kunne brynes og utvikles. Ikke kun gjennom parlamentariske valg hvert fjerde år, og ikke bare for « fortroppen». ( Eller gjennom ismer av forskjellige konstruerte motsetninger. ) Like viktig som annen utdannelse for alle studietrinn.

    Svar
    • Frikar: Hva man vil bruke livstimene til , utov er å betale for fellesutgifter bør bestemmes av den enkelte. Når fellesutgiftene i samfunnet er betalt bør man ha fri. Og et mål i et samfunn bør være færrest mulig plikarbeidstidstimer.

      Nei, det er ikke nødvendig å tvinge noen som helst til å gjøre noe som helst. Friske mennesker kjeder seg, er ergjerrige, og ønsker velstand & status. Derfor er det til enhver tid nok mennesker som ønsker å hente ressurser fra naturen, og som naturlig skaper en høy nok grad av økonomisk aktivitet, til at du kan bruke grunnrenta, og evt. en lav avgift på forbruk (som merverdiavgift), til å finansiere grunnleggende infrastruktur og ei ubetinga grunninntekt. Jeg har sett nærmere på statsbudsjettet og hva naturressurser er verdt, så du kan tro meg på at inntektsskatt er en unødvendig hemming av atferden til folk. Men økonomisk sett er det ikke nødvendig at en statsmakt hemmer folk i å reflektere sine interesser eller tvinger enkeltindivider til å gjøre noe.

      Svar
  • Har vært opptatt med å feie pipa på huset i dag. Tungt og litt farlig/utfordrende. Skal svare på innleggene i morgen når dere har lest siste del.
    Beste hilsen: Kjell H.

    Svar
  • Vil ikke en forutsetning for en kommunistisk statsdannelse være en form for verdensregjering?
    Sovjetunionen var et enormt stort land. Dagens Kina er et enormt stort land. Størrelse er viktig (noe som bla muliggjør selvforsyning og stor militær styrke).

    Svar
    • Hei SHO!
      Karl Marx så for seg at de første arbeiderrevolusjonene ville komme i langt utvikla kapitalistiske industrisamfunn som for eksempel Tyskland. Slik gikk det ikke. De første slike revolusjoner oppsto naturlig nok i lite utvikla land som Russland og Kina. I disse landene var de store folkemassens kastet ut i krig og grusom hungersnød. I Kina herjet den vestlige imperialismen landet med undertrykking og plyndring. Du har helt rett i at hadde en forsøkt å gjennomføre en kommunistisk revolusjon for første gang i et så lite land som Norge så ville imperialismen likvidert forsøket lettvint og svært raskt. Ja det var nok avgjørende at de to første forsøkene var utført i disse to kjempelandene. Russland/Sovjetunionen er foruten et land en hel og stor verdensdel.
      Inn i fremtiden, kan vi få oppleve at mange mindre nasjoner kan lykkes i å drive gjennom sine kommunistiske revolusjoner rett og slett fordi den internasjonale støtten til slike forsøk vil bli utført kraftfullt og omfattende. Et eksempel på dette er Vietnam og Laos.

      En form for en kommunistisk verdensregjering ligger nok langt inn i fremtiden. Men vi vil sannsynlig vis oppleve hvis imperialismens tvinges i kne, at FN blir omorganisert og aktivisert som et virkelig FN og ikke et redskap den vestlige imperialismen som det faktisk er i dag.

      Beste hilsen: Kjell H.

      Svar
  • Krampaktig tror noen på kommunismen som barn som gleder seg til jul.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

USA-oberst MacGregor:

«Biden, du må gå! Du er en katastrofe!»

Forrige innlegg

Dette er en del av vestens kommende krise:

Når diskusjoner blir omdefinert til konspirasjonsteorier og en ikke får tilsvarsrett.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.