Vil Russland lære i tide før krigen er over oss?
Av Paul Craig Roberts.
Slik jeg spådde at det ville skje, så har Kreml i mange år vært utsatt for fornærmelser og provokasjoner. Nå har det gått så langt at Russland føler at de er truet.
Men nå har de satt foten ned. Vil Washingtons arroganse og innbilskhet endelig bli lagt merke til der i byen?
Men ikke dersom russiske medier driver og sutrer om urettferdig behandling av Russland, og nå fordømmes for angivelig ikke å imøtegå sine WTO-(verden handelsorganisasjon) forpliktelser.
Nå trues de med å bli kastet ut av det internasjonale penge- og betalingssystemet.
En stor makt sutrer ikke. Det ser mer ut som en trussel slik at andre land vil kunne avstå fra å handle med Russland.
Men det er ikke slik Russland møter dette på. Den russiske utenriksministeren står stadig fram med godvilje og gode hensikter. Og vil tro at Washington bryr seg om det.
Men det gjør ikke Washington.
Washington betrakter Russland som en hindring for Washingtons makt og hegemoni. Washingtons eneste interesse er å destabilisere Russland. Washington er villig til å forhandle så lenge som bare det for å få Russland til å overgi seg.
Perspektiv for det nye året. Galskapen om atomkrig mot Russland.
Har folkene i Kreml og russerne fått med seg at Nuland, Obamaregimets assisterende utenriksminister, som var den som så til at USA styrtet den valgte ukrainske regjeringen og installerte en Washington-marionett som var fiendtlig overfor Russland? Og som nå er blitt forfremmet til under-statssekretær i Biden-regimet?
Washington forfremmer alltid de som forårsaker trøbbel for Russland – og kvitter seg med de som ikke gjør det.
President Trump, som ville normalisere forholdet til Russland ble konfrontert med tre års «Russiagate» og ble kastet ut av embetet i et stjålet valg. Trump foreslo å etterlate USAs militær/sikkerhets-kompleks uten en fiende. Det var en utilgivelig fornærmelse.
Jeg kan forstå at Russland ønsker fred. Det gjør jeg også. Men måten å oppnå fred på er å vise at du ikke aksepterer fornærmelser og provokasjoner. Ikke det som Lavrov alltid sier: «Vi er villige til å forhandle med våre partnere».
I Washington blir godvilje sett på som en svakhet. Det oppfordrer bare til mer provokasjoner, noe som eventuelt kan gå for langt og resultere i krig.
Lavrov burde heller ha sagt:»Russland aksepterer ikke fornærmelser fra fiender».
Det eneste Washington ønsker å forhandle med Russland om er Russlands overgivelse. Washingtons betingelser er: Russland kan bli en del av Vesten så lenge de er en marionett-stat – slik Frankrike, Tyskland og Storbritannia – og alle de andre er.’
Hadde Russland vist styrke og at de er farlige, istedenfor godvilje, ville Vesten ha nærmet seg Russland, og så bedt om forhandlinger.
Russland vil aldri få meningsfylte forhandlinger med Washington før Washington frykter Russland.
Et land hvis topp-personene og medier alltid sutrer om å bli urettferdig truet er et land som Washington ALDRI vil ta alvorlig.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Forsidebilde: Josue Michel
Redaksjonen har lagt til bilder m/kommentarer
https://www.globalresearch.ca/will-russia-learn-in-time-before-war-is-upon-us/5765349
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 176 ganger.
3 kommentarer. Leave new
Det er sikkert riktig det som Paul Craig Roberts skriver. Jeg tror ikke Russland kan overvinnes i en konvensjonell krig. Hvis galningene setter i gang en atomkrig blir det ingen vinnere.
Jeg tror både Russland og Kina spiller med, og regner med at gærningene i USA /Israel kommer til å avsløre seg sjøl.
Å prøve å stenge ute Russland (og Kina?) fra verdens banksystem, og handelssystem, virker like tåpelig som sanksjonene mot et Russland som kan forsyne Europa med nødvendig gass-energi.
Washington kjenner bare EN rolle: som en lavpannet, uintelligent bølle. Det er ikke nok å eie media og ha dyktige PR-folk og fline strateger når det som ligger bakenfor er pill råttent. Her er et eksempel på hvordan USA forhandlet med Taliban med tanke på å unngå krigen i 2001 (som ble planlagt parallellt).
Samtaler mellom Bush-administrasjonen og Taliban begynte i februar 2001, kort tid etter Bush sin innsettelse. En utsending fra Taliban kom til Washington i mars med presanger til den nye statssjefen, inklusive et kostbart Afghansk teppe. Men samtalene var mindre enn vennlige. Brisard sa det slik: ”en gang under forhandlingene sa USA sin representant til Taliban at ’enten aksepterer dere vårt tilbud om et teppe av gull eller så begraver vi dere under et teppe av bomber’.” I ettertid vet vi hva resultatet ble.
(Fra boken «20 år etter 11. september 2001» på hvamenerpartiene dot com)