POSTED IN Russland, Virkelighetsforståelse

Hvordan en russisk kommentator oppfatter Ukrainakrigen:

En avtale er best, men ikke mulig nå.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Det er alltid en fordel å høre hvordan motparten eller folk i en annen situasjon vurderer virkeligheten Det denne russiske kommentatoren vurderer gir litt andre perspektiver på det som skjer enn det våre egne medier klarer vise oss.

Og kjenner vi ikke våre fienders hensikter og motiver er vi egentlig dårlig rustet til å motstå dem. Vi har i praksis blindet oss selv.

Knut Lindtner

Sergej Poletaev:  Her er Russlands plan for Ukraina-konflikten i 2024.

Sergej Poletaev

Det er klart at slutten på spillet nå trer tydeligere frem. Men vil det bli med forhandlinger eller et knusende militært nederlag for Kiev?

Konflikten i Ukraina har utløst en bølge av følelser i det russiske samfunnet, ja i hele verden. Flotte kavaleri-angrep fra den ene eller andre siden med håp om en rask seier er borte. Vi har i stedet fått en brutal stillingskrig.

For mange har den første oppstemtheten blitt erstattet med utbrenthet. Det ser ut som om en håpløs fastlåst situasjon ligger foran oss og at de militære operasjonene ikke lenger betyr noe. De har blitt redusert  til unødvendige raid mot ukrainske landsbyer og navnløse skogsområder.

Men det er slett ikke slik det kan se ut som.

I en tidligere artikkel snakket vi om hvorfor vi ikke kan angripe Ukraina å bred front og okkupere Kharkhov og den russiske byen Odessa, og så videre. Her får dere en annen årsak: Vi vil det ikke. Eller rettere sagt, president Putin vil det ikke.

Ikke ennå.

Hvis ikke Ukraina plutselig skulle kollapse såpass at de kan nedkjempes med de styrkene vi har – noe som kan ta måneder, kanskje år med skyttergravskrig – kan det ikke være tilfeldig eller uten mål. Putins plan er å få slutt på konflikten, enten med en større avtale med Vesten, eller med en marsj av russiske soldater inn i Kiev-kontrollerte områder. Og da med bestemte mål.

Suveren opportunisme.

Siden han kom til makten for 24 år siden har Putin skapt et bilde av seg som en kompromissløs kjemper mot fiendene. Hans løfte (fra krigen mot Tsjetsjenia) var «skyll dem ned i do». Det ser ut til å gjelde alt, inkludert Ukraina. Men i forholdet til Vesten og Kiev har Putin alltid vært en mann av kompromisser.  Prinsippet for hans politikk overfor Ukraina ( han regner landet som en tidligere Sovjet-region), har vært å presse dem for å få til en avtale.

Minsk-avtalen er undertegnet, men ikke fulgt opp fra vestens side.

Fra gass-krigen under Ukrainas ex-president Viktor Jushcenko – til avtalen om Svartehavsflåten med hans etterfølger Viktor Janukovich –  til Minskavtalen under Peter Poroshenko – til Istanbul-historien under Volodymyr Zelensky – har Putin aldri gitt opp Ukraina. Han har begrenset seg til et håp om at motstanderen skulle skjønne hva han ville.

Hans syn har ofte blitt kritisert, men Putin, lik den russiske eliten, har alltid sett på Ukrainas som et eget land og anerkjenner deres rett til å eksistere. Ifølge dette paradigmet bør Kiev akseptere er tilbud som ikke kan avslås. For sikkerhets skyld har Putin alltid en plan B.

For at Russland ikke skal være avhengige av Ukraina når det gjelder gass, ble det bygget rørledninger som gikk utenom Ukraina. Samtidig gjaldt det en marine-avtale. Derfor satte de blant annet i gang Krim-operasjonen (og gjennomførte den i mars-april 2014).

Pasienten svetter før han dør.

For noen år siden snakket Putin direkte til den ukrainske eliten. Men da Kiev mistet sin uavhengighet, forhandlet han med de vest-europeiske landene (Minsk-avtalen – undertegnet etter to forsøk), og i all stillhet også med USA. Denne avtalen betydde mindre og mindre ettersom tiden gikk. Når Russland prøvde å minne om denne ble det stadig vanskeligere.

Som i et tomrom var Minsk-avtalen en slags diplomatisk triumf, anerkjent av FNs sikkerhetsråd. Den skulle være en internasjonalt anerkjent avtale, godkjent av supermaktene, og bindende for Ukraina. Backup-planen om Minsk-avtalen skulle mislykkes var «en spesiell militær operasjon» (slik den ble kalt i Russland).

Først etter at de militære spenningene økte, ble det satt inn en fullskala poiltikk-aktig operasjon for å tvinge Kiev til å gå med på Moskvas vilkår. I Istanbul ble det i mars 2022 kommet med forslag, der både USA, Storbritannia og Kina skulle være garantister. Beijing så ikke til å bry deg, men Vesten nektet helt. Og Putin ventet at hans motstykker i Vesten skulle reagere, samtidig som han stadig holdt Ukraine i det uvisse, mens hans strammet inn sitt grep.

Om det har virket? 

Vel, Vesten har bevæpnet Kiev så mye de kan (uten at det har tatt helt av, med for eksempel å forsyne dem med langtrekkende missiler). Men de har ennå ikke tatt noen ugjenkallelige grep, som å la Ukraina få bli medlem av NATO. Og i mellomtiden har de innført strenge sanksjoner mot Russland, som de tror skal virke når de blir gjennomførte.

Om det  ligger hemmelige avtaler bak, eller om det er på eget initiativ, så har Russland i de siste to årene sett at Vesten ikke vil la Ukraina kollapse uten å provosere en eskalering. I mellomtiden tvinger Russland Ukraina i kne, uten å ødelegge landet.

Spesiell militær utsettelse.

Vi har gjentatte ganger lagt merke til at Russland forbereder utvidelse av sitt militære. Militær-industrien er blitt forbedret, hæren er blitt utvidet, og de har gjennomført et stort mobiliserings-reform. Så langt har ikke Putin vist noen vilje til noen utvidelse av kampene, verken i ord eller gjerning. Tvert imot. Han har sendt ut signaler om at han er villig til å forhandle samtidig som det er stillstand langs frontlinjene.

Tupolev Tu-160

Og intensiteten av langdistanse-bombing har blitt redusert. I Ukraina ser utviklingen til å gå slik vi antydet i slutten av august. Det går tregt med Vestens støtte, det er såvidt de greier å holde Kiev i live, samtidig som de legger ut om den ukrainske hærens feilgrep. Nå sender de forsiktige signaler om vilje til forhandlinger, med bakgrunn i de relativt dårlige rapportene fra slagmarken.

Men de to partene står fortsatt langt fra hverandre. Russland trenger et Ukraina som ikke lenger er en militær og ideologisk rambukk mot dem (det er det som i all hemmelighet ligger bak begrepene avmilitarisering og avnazifisering). Det Vesten vil ha er stillstand uten noen formelle garantier. De er uvillige til å diskutere problemet ut fra sitt syn.

Plan A, plan B.

Kremls scenario for neste år kan være som følgende:

Å holde fast på sin nåværende intensitet når det gjelder kamper. Å sakte men sikkert fortsatt rykke inn i Donbas og slite ut ukrainerne. De vil vise Vesten at russerne står fast i sine posisjoner og på den måten vil de vise Kiev hvor nytteløse deres håp om en militær seier er.

Russernes tilbud, som Vesten ikke kan avslå, er essensielt dette: Enten gir dere opp Ukraina, eller vi vil knuse Ukraina som stat og fjerne trusselen de utgjør på frivillig basis. Hvis Ukraina ikke kollapser i de nærmeste månedene kommer den nåværende relative stillstanden til å vare helt til valget i USA er avgjort ved slutten av 2024. Da kan vi tilby den nye amerikanske administrasjonen en avtale, uansett hvem det nå måtte bli.

Putin har gjort dette før: Han forsinket bruddet på Minsk-avtalen til etter at Zelensky var valgt, og bare etter at de så hans mangel på beslutninger ga de grønt lys til  vår militære operasjon.

Dermed vil den militære eskaleringen bli en annen forsikring for andre mulige anledninger: Mangel på avtaler, et større angrep med bestemte mål som vil være en utvidelse av den nåværende situasjonen. Eller, om man kan få til en avtale om demilitarisering av Ukraina slik det ble foreslått i Istanbul, og at Kiev må bli militært nøytralt. Dette Damokles-sverdet vil henge over Ukraina dersom de prøver å forandre på status quo.

Putin selv har antydet følgende scenario: Under et møte med  militær-korrespondentene tidlig i juni i 2023, snakket han om «nok en marsj mot Kiev» som vil trenge en ny mobilisering. Timingen kan vi hente fra uttalelsen til forsvarsminister Sergej Shoigu; Mot slutten av 2024. 

Når de viktigste sidene av hærens konstruksjon og utvikling i forhold det militær/industrielle komplekset er komplett ifølge budsjettplaner, vil 2024 bli året med det høyeste nivået for militære utgifter, og da vil vi få se resultater. Ett tegn på forberedelsene til den før nevnte «store kampanjen» vil bli en totalt forandring i Russlands offisielle retorikk. Det vil bli en stor affære som vil angå hele nasjonen, så den militære propagandaen vil gå for fullt.

Dersom våre antakelser er riktige, er dette back-up scenariet, og mobiliseringen også er en del av back-up-scenariet. For Putin vil det være viktigere å få til en avtal med Vesten enn å knuse Kiev. Det var jo hovedgrunnen til den militære offensiven. Den fysiske svekkelsen av Ukraina er kun en side-effekt. Dersom Russland lykkes, vil Ukraina bli en litt større versjon av Georgia – og det vil antakelig være det beste for dem.

Men det er ingen mulighet for noen avtale her og nå hvis vi tar i betraktning fiaskoen med Kievs motoffensiv og at Vesten blir mer og mer motvillige til fortsatt å sende penger og våpen til  deres klient  i deres nåværende elendige tilstand. Dersom ikke tilstanden snur, vil Ukrainas mulighet å motstå russernes nedslakting minske for hver måned.

Og med det er Vestens håp om å styrte Putin forgjeves.

https://www.rt.com/russia/589386-russia-plan-ukraine-conflict-2024/

Forsidebilde: Sebastian Herrmann

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • «Siden han kom til makten for 24 år siden har Putin skapt et bilde av seg som en kompromissløs kjemper mot fiendene.»

    Og fienden har drevet spillet lenge. Og lyktes nesten med Jeltsin. En figur som kunne manipuleres og ble hyllet i vestlig media for dette. Og samtidig var en forfyllet Jeltsin en fin figur å bruke i ‘morsom’ vestlig propaganda om ‘russere’.
    De vet at et sterkt Russland ( og Kina) er hinderet for å fortsette politikken for å sette inn en verdensregjering, og totalkontroll. ( -og propaganda- beskylder alltid motstanderene for å ville dette. ) De sjøl er jo de utvalgte. ;-)

    Med to tidligere verdenskriger lyktes de nesten. I sin hybris setter de nok sin lit til denne tredje.
    Men denne gangen tror jeg de vil bli avslørt; – dvs. avslører seg sjøl.

    ‘ Etter røveriet og plyndringskampanjen under Jeltsin, ble de russiske oligarkene tøylet. Putin gjorde det klart for dem at han ikke ville overlate landet til dem for ytterligere plyndring og forarmelse av folket.
    Hvis det var opp til Vesten, kunne den russiske befolkningen godt ha råtnet bort, det hadde ikke brydd de vestlige elitene. Det faktum at Putin stoppet den vestlige røveri-kampanjen gjorde ham til en fiende av det transatlantiske elite-komplottet.
    Det vil de ikke tilgi ham.’
    midtifleisen.wordpress.com/2019/03/30/skygge-makten/

    Svar
  • Dessverre ønsker ikke den vestlige global-eliten (Les EU/Demokratene i USA) noen fred på disse betingelsene i Ukraina. For dem er Russland kun det siste hovedhinder for en ny verdensorden.

    Taper Vesten i Ukraina ramler dessuten det råtne finansielle korthuset sammen i hele den vestlige sfære. Da ryker dollaren som verdensvaluta og stadig flere Brics-land hopper ned av gjerdet og overtar den dominante rollen Anglo-Amerika har hatt. Derfor er det fullstendig maktpåliggende for vestlig elite og oligarker at Russland ikke går ut av denne hengemyra som seierherre.

    Således er det da også nå eller aldri for globalistene. Rotschild, Rockefeller, Soros, Bill Gates, Blackrock og hele Bilderberger/Davos-gjengen er fast bestemt på ikke å tape formuene sine. De kan derfor heller ikke tillate at Trump vinner og avslutter krigen.

    Ukraina kan ikke bli NATO-medlem så lenge de er i krig. Men om Ursula von der Leyen får dem inn i EU, kan EU-soldater entre ukrainsk jord. Og vips er da også NATO med i spillet. I virkeligheten vil jo ingen sitte tilbake med svarteper i dette spillet, men verdenssituasjonen er nå så «on the edge» som det er mulig å komme. Neste skritt er full blås.

    Svar
  • wasan Totland
    30 desember 2023 23:13

    Jo lenger krigen varer dess svakere blir Europa. Våpenindustriens selskaper i USA tjener også penger mens Eurasia styrkes dag for dag. For noen muligheter Norge hadde hatt hvis de ble med i BRICS…sukk. Jeg ser for meg en enorm omlastingshavn i Finnmark men det er desverre en umulighet ettersom imperialistene i USA har besatt fylket.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Til fordel for USA.

Sanksjonspolitikken fører til stor økonomisk nedgang i EU.

Forrige innlegg

Kanadisk forsker om Covid-vaksiner:

Stor tabbe! Vaksinene inneholder skadelig protein.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.